LA-1993-727
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-28 |
| Publisert: | LA-1993-00727 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal herredsrett Nr. 92-00391 - Agder lagmannsrett LA-1993-00727 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Tonni Bjørnstad (prosessfullmektig: h.r.adv. John Parr). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (prosessfullmektig: adv. Signe Dekke). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer John Årseth 3. Eks.ord.lagdommer Håkon Steen |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Tonny Bjørnstad ble påkjørt av en bil på Vigeland 23. juli 1991. Etter ulykken ble hun kjørt til sykehus hvor det ble konstatert skade i hennes høyre skinnebein like under kneet og beinet ble gipset. Bilen var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS, som har erkjent erstatningsansvar og har utbetalt erstatning for skade på klær, sykkel m.v. Tonny Bjørnstad krevde også menerstatning samt erstatning for fremtidige utgifter. Dette ble avslått av forsikringsselskapet. Hun reiste da sak ved Mandal herredsrett mot forsikringsselskapet med krav om menerstatning begrenset oppad til kr 100000,- og erstatning for oppståtte og fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 50000,-, samt renter av beløpene fra skadetidspunktet. Det ble under saksforberedelsen for herredsretten avgitt uttalelse fra oppnevnt sakkyndig.
Mandal herredsrett - som ved anledningen feilaktig har betegnet seg som Mandal byrett - avsa dom i tvisten 16. august 1993, med slik domsslutning:
"1. UNI-Storebrand Skadeforsikring AS pålegges å betale Tonny Bjørnstad kr 10000,- kronertitusen 00/100 til erstatning for allerede oppståtte og fremtidige utgifter.
2. Forøvrig frifinnes UNI-Storebrand Skadeforsikring AS.
3. Hver av partene pålegges å betale egne saksomkostninger."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt dens vurdering, fremgår av dommen.
Tonny Bjørnstad med h.r.advokat John Parr som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. UNI Storebrand Skadeforsikring AS med advokat Signe Dekke som prosessfullmektig har imøtegått anken. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble overlege Inge Tyri Fagerberg oppnevnt som ny sakkyndig i saken og han ga uttalelse 21. januar 1994.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 17. mars 1994. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen. Den oppnevnte sakkyndige møtte og ga supplerende opplysninger og vurderinger til sin tidligere skriftlige uttalelse. Det ble ikke avhørt noen vitner.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten, dog slik at det som nevnt foran er avgitt ny sakkyndig uttalelse, som i alt vesentlig støtter tidligere avgitte legeerklæringer.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Skaden er av varig art og den er betydelig, og vilkårene for menerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2 er således oppfylt. Den ankende part har en stadig "knurring" i beinet, d.v.s. en form for ubehag, om enn ikke direkte smerter. Hun har fått søvnproblemer som følge av skaden, kan ikke bære noe og får smerter i beinet ved belastning. Hun er blitt avhengig av å ha hjemmehjelp, og får f.t. slik hjelp med 2 t pr. uke. Hun greier ikke lenger å stelle hage, eller å male huset sitt, slik hun tidligere gjorde, og er blitt meget hemmet i sin bevegelsesfrihet. Hennes økonomi er svært anstrengt og hun har derfor ikke råd til å leie hjelp.
De sakkyndige har satt invaliditeten til 10-12 %, men har da ikke tatt hensyn til de praktiske ulempene hun er blitt påført. Disse ulempene innebærer et vesentlig skår i hennes alminnelige livsutfoldelse og medfører at invaliditeten må settes til minst 15 %. Det vises også til at selv om det ifølge prognosen ikke er sannsynlig at det blir nødvendig med protese, så er likevel slitasjen blitt forsterket. De reglene som anvendes for beregning av menerstatning er bare veiledende og har ikke lovs kraft. Det vises forøvrig til Lødrup: Erstatningsrett 355, hvor det er påpekt at 15 % grensen ikke helt slavisk bør følges.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Tonny Bjørnstad tilkjennes erstatning for fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 50000,-.
2. Tonny Bjørnstad tilkjennes menerstatning begrenset oppad til kr 100000,-.
3. Tonny Bjørnstad tilkjennes 18 % morarente av beløpene fra 23. juli 91 til 1. januar 94 og 12 % rente fra da av til betaling skjer.
4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Skaden må anses som varig, men er ikke betydelig. Det vises til de fremlagte legeerklæringene, henholdsvis 20. juni 1992 fra overlege Arne Reinertsen, 26. mars 1993 fra overlege Sverre Husby, og 21. januar 1994 fra overlege Inge Tyri Fagerberg. Erklæringene har samme konklusjon og angir en invalidetetsgrad på 10-12 %. Denne medisinske vurderingen er grunnleggende for spørsmålet om menerstatning. Etter såvel teori som rettspraksis er det en forutsetning for slik erstatning at skadelidte er påført en betydelig skade som i realiteten vil si minst 15 % medisinsk invaliditet. Det vises til Nygaard: Skade og ansvar, 4. utgave, 138, RG-1989-472, RG-1992-58, Rt-1977-782, Rt-1981-138 og Rt-1991-698.
Det er den skadelidtes invaliditet i dag som skal legges til grunn. Hvis hennes situasjon utvikler seg til det verre, kan saken tas opp igjen.
Det hevdes etter dette at det ikke foreligger grunnlag for noen menerstatning. Subsidiært gjøres gjeldende at erstatningen i tilfelle må fastsettes på samme måte som i yrkesskadetilfeller. Etter den vanlige beregningsmåten kan erstatningen da maksimalt utgjøre kr 22640,-.
Når det gjelder erstatning for fremtidige utgifter, hevdes at det ikke foreligger grunnlag for noe større beløp enn det den ankende part fikk tilkjent av herredsretten. Det vises til uttalelse fra den oppnevnt sakkyndige om at det synes uforståelig at den ankende part ikke kan gjøre noe praktisk arbeid selv. Hennes hjelpebehov dekkes ellers av sosiale tjenester som hun har krav på, og som hun etter gjeldende regler ikke kan avkreves betaling for. Det beløp hun ble tilkjent av herredsretten må være det maksimale hun kan kreve.
Når det gjelder rentekravet, vises til det som ble anført om dette for herredsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder kravet om menerstatning, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Etter herredsrettens dom er avgitt sakkyndig uttalelse fra overlege Inge Tyri Fagerberg. Han har i sin uttalelse sluttet seg til de legeerklæringene som tidligere er avgitt av overlegene Reinertsen og Husby, og konkluderer slik:
"Min konklusjon blir derfor at det foreligger et sikkert varig men etter skaden. Foreløpig er det ingen indikasjon for videre operativ eller annen behandling av dette. Dersom arthrosen øker på, vil neste skritt i behandlingen være en kneleddsprotese, men foreløpig er det ingen indikasjon for dette. Det er tidligere fastsatt en medisinsk invaliditetsgrad på 10 %, og jeg er ikke uenig i denne vurderingen. Personlig ville jeg konkludere med en medisinsk invaliditetsgrad på 10-12 %. Dersom slitasjeplagene etter hvert fører til operasjons indikasjon, er det slik at en velfungerende kneleddsprotese utfra Rikstrygdeverkets anbefaling, gir en medisins invaliditetsgrad på 15 %, men som tidligere nevnt er dette nå ikke aktuelt, og det er heller ikke sikkert at det senere er nødvendig med operativ behandling."
Den sakkyndige uttalelsen underbygger ytterligere den avgjørelsen herredsretten har kommet til. Det er gått snart 3 år siden skadetilfellet oppsto, og de tre avgitte legeerklæringene - med samme konklusjon - synes å bekrefte at skadelidtes situasjon har stabilisert seg. Lagmannsretten finner det etter dette klart at slik den ankende parts situasjon vurderes på domstidspunktet er loven krav om at skaden skal være betydelig ikke oppfylt, og det er da ikke grunnlag for å tilkjenne henne menerstatning. Ankemotparten har uttrykkelig gitt uttrykk for at dersom den ankende parts situasjon utvikler seg til det verre, vil det være adgang for henne til å ta saken opp igjen for eventuell ny vurdering. Lagmannsretten viser til dette.
Når det gjelder kravet om erstatning for fremtidige utgifter, legger lagmannsretten til grunn at hun vil få en del utgifter som følge av skaden. Hun har eget hus å vedlikeholde og en hage på ca 1 dekar å stelle. Til dette må hun nå, i motsetning til før skaden, i det vesentlige leie hjelp. Hun vil også få utgifter til visse andre praktiske gjøremål som hun ikke lenger selv er i stand til å utføre. Å tallfeste slike årlige utgifter lar seg vanskelig gjøre. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at hun bør tilkjennes en erstatning som skjønnsmessig settes til kr 20000,-, heri inkludert de kr 800,- som er tatt med i herredsrettens erstatningsbeløp.
Den tilkjente erstatningen gjelder fremtidige utgifter, og det er ikke grunnlag for kravet om renter av beløpet.
Anken har delvis ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd, bør partene bære hver sine omkostninger. Det er ikke grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i §174 annet ledd. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Tonny Bjørnstad kr 20000,- - kronertjuetusen - til erstatning for fremtidige utgifter.
2. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3, stadfestes.
3. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.