LA-1993-738
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-08 |
| Publisert: | LA-1993-00738 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr. 92-00022 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00738 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Nymo Mek.Verksted A/S (prosessfullmektig: Adv. Sverre Grette). Motpart: Sparebaken Sør (prosessfullmektig: Adv. Olav Bergsaker). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen 2. Eks.ord.lagdommer Håkon Børresen 3. Eks.ord.lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §25, §7 |
Saken gjelder underleverandørs krav mot hovedleverandørens bank på en forholdsmessig del av det beløp som ble fastsatt ved forlik mellom hovedleverandøren og kunden i sluttvederlag for entreprisen og som ble innbetalt til banken. Kravet knytter seg til leveranser ifølge avtale 3. november 1986 til Gullfaks C-platformen fra Nye Vindholmen Offshore AS - heretter kalt NVO - til Den norske stats oljeselskap AS - heretter kalt Statoil. AS Nymo Verksted - heretter kalt Nymo - ble engasjert av NVO som underleverandør ved avtale inngått 6. februar 1987. NVOs bankforbindelse, Sparebanken Sør, avga 2. februar 1988 følgende erklæring til Nymo: (innta det avklamrede i rødt fra utdr. 49). Det oppsto tvist mellom NVO og Statoil om en rekke poster ved sluttoppgjøret, herunder poster som gjaldt arbeider Nymo hadde utført. NVO reiste høsten 1989 sak ved Stavanger byrett mot Statoil med et påstandsbeløp på 52922564 kroner. Den 22. februar 1990 inngikk partene forlik om betaling av 11,2 millioner kroner. Beløpet ble kort tid etter innbetalt til Sparebanken Sør, som ikke har betalt noe av beløpet videre til Nymo. Det tilføyes at NVO var et heleiet datterselskap av Sparebanken Sør. Selskapet ble stiftet av banken for å fortsette virksomheten til Vindholmen Offshore AS, som innstilte og avviklet sin virksomhet kort tid etter at ovennevnte kontrakt med Statoil var inngått. NVO trådte inn i kontrakten ved avtale 6. februar 1987 med Statoil. NVO ble ved årsskiftet 1987/88 besluttet avviklet, og selskapet hadde ingen ansatte kort etter nyttår 1989. Selskapet ble slettet fra Foretaksregisteret 15. desember 1990.
Etter forutgående forliksrådsbehandling tok Nymo den 15. januar 1992 ut stevning mot Sparebanken Sør ved Nedenes herredsrett. Hovedstolen i det endelige påstandsbeløp for herredsretten var 478428 kroner. Beløpet utgjør 21,73262 % av det samlede udekkede krav fra Nymo mot NVO som var medtatt i påstandsbeløpet i NVOs stevning mot Statoil. Den nevnte prosentsats svarer til den andel som forliksbeløpet utgjør av påstandsbeløpet.
Herredsretten avsa dom i saken 10. juni 1993 med slik slutning:
"1. Sparebanken Sør ved hovedstyrets formann frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Sparebanken Sør påkjærte herredsrettens omkostningsavgjørelse til Agder lagmannsrett. Senere har Nymo påanket dommen, og kjæremålet er stilt i bero i påvente av utfallet av anken. Ankeforhandling ble holdt 15. og 16. februar 1994. Disponent John Beisland og markedskonsulent Oddvar Pedersen møtte med fullmakt for henholdsvis Nymo og Sparebanken Sør sammen med partenes prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis. Det bemerkes at lagmannsretten som en del av ankesaken treffer avgjørelse også om saksomkostningene for herredsretten. Sparebankens kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse faller dermed bort uten særskilt hevingskjennelse, jfr. Rt-1993-1147.
Nymos anførsler kan sammenfattes slik:
Det hevdes at banken ut fra forutsetningssynspunkter og på grunnlag av et generelt prinsipp om lojalitet i forretningsforhold uten videre må være forpliktet til å viderebetale en forholdsmessig del av forliksbeløpet til Nymo. I denne forbindelse må det ses hen til at NVO var et heleiet datterselskap av banken, at selskapet var under gradvis avvikling fra årsskiftet 1987/88 og at det var banken som fullt ut sto for sluttoppgjøret med Statoil, som endte med forliket i februar 1990. NVO og banken har bygget sitt krav mot Statoil bl.a. på de arbeider Nymo har utført og har søkt samarbeide med Nymo for å legitimere denne delen av kravet. Nymo oppfattet det slik at selskapet deltok i et interessefellesskap i pågangen mot Statoil, og måtte ha en berettiget forventning om en forholdsmessig del av det utbytte som aksjonen måtte gi.
Alternativt påberopes bankens erklæring av 2. februar 1988 som et selvstendig grunnlag for kravet. Erklæringen pålegger banken en ubetinget forpliktelse til å sørge for viderebetaling av Nymos andel av de beløp som innbetales fra Statoil. Det avgjørende punkt i forhold til erklæringen er en godkjennelse av kravet fra Statoils side. I mangel av andre holdepunkter må det antas at det til grunn for forliket ligger en lik forholdsmessig reduksjon av alle de krav som påstandsbeløpet var bygget på. Dette innebærer en tilsvarende godkjennelse av Nymos krav fra både NVO og Statoils side. For den foreliggende situasjon - innbetaling av et uspesifisert forliksbeløp - må erklæringen derfor anvendes slik at banken videreformidler en forholdsmessig del av forliksbeløpet. Det er ikke grunn til noen annen løsning her enn for det tilfelle at NVOs krav mot Statoil hadde ført frem i sin helhet; i så fall er det lite tvilsomt at Nymo måtte ha fått utbetalt sin del.
Det bestrides at Nymos krav er bortfalt etter ulovfestede reklamasjonsregler eller på grunn av foreldelse. For så vidt gjelder foreldelsesinnsigelsen hevdes at foreldelsesfristen ikke tar til å løpe før forliksbeløpet ble innbetalt til banken, antagelig kort tid etter at forliket ble inngått 22. februar 1990. Denne frist ble avbrutt av forliksklage uttatt i oktober 1991.
Det bestrides videre at det er grunnlag for å redusere påstandsbeløpet med en forholdsmessig del av de omkostninger som NVO ble påført i saken mot Statoil. De påståtte utgifter på ca 4 millioner kroner er ikke tilstrekkelig dokumentert, og det anføres at også Nymo har hatt utgifter i forbindelse med saken mot Statoil i en størrelsesorden som må anses å ekvivalere den utgiftsandel som banken vil belaste Nymo med.
Nymo har nedlagt slik påstand:
"1. Sparebanken Sør dømmes til å betale til A/S Nymo Mek.Verksted kr 478428, tillagt 18% rente fra 1. mars 1990 til 31. desember 1993, og deretter 12% rente fra 01. januar 1994 og til betaling skjer.
2. A/S Nymo Mek.Verksted tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Sparebanken Sør har i hovedsak anført følgende:
Det bestrides at Nymo uten videre skulle ha noe krav mot banken. Det er ikke grunnlag for en slik identifikasjon mellom banken og NVO som Nymo hevder. Det er tale om to forskjellige rettssubjekter, som ihvertfall ved stiftelsen av NVO hadde forskjellig ledelse. For at identifikasjon skal kunne skje, må det foreligge rettstridig forhold fra bankens side med det formål å fremme bankens egne formål. Det er ikke tilfelle her. Det påpekes at det foreligger to innbyrdes uavhengige avtaleforhold, og at Nymo i kraft av sin avtale med NVO ikke erverver noen rett i forbindelse med gjennomføringen av avtalen mellom NVO og Statoil. Nymo må gjøre sitt krav gjeldende på vanlig måte overfor NVO. Sammenhengen mellom de to kontraktsforhold svekkes forøvrig ved at oppgjøret mellom Statoil og NVO skjedde i form av en rundsum, uten at det mellom partene er foretatt noen beregning av i hvilken utstrekning det er tatt hensyn til de arbeider som Nymo har utført.
Bankens erklæring av 2. februar 1988 gjelder bare den betalingsrutine som banken skal følge ved viderebetaling til Nymo. Den har ingen annen betydning enn at viderebetaling skal skje raskt og vil finne sted selv om dette innebærer at NVOs konto vil bli overtrukket. Den omfatter ikke den foreliggende situasjon, men gjelder bare for regulær innbetaling fra Statoils side med godkjenning av de enkelte fakturaer. Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger noen godkjennelse av kravet fra NVOs side ved at kravene fra Nymo er medtatt i søksmålet mot Statoil.
Under enhver omstendighet er Nymos krav bortfalt etter generelle og ulovfestede reklamasjonsregler. Innbetalingen fra Statoil fant sted kort tid etter forliket av 22. februar 1990, og først ved brev 30. mai 1991 fra Nymos prosessfullmektig ble det reist krav mot banken.
Det fastholdes videre at Nymos krav er foreldet. Nymo bygger sine anførsler på at banken ved sin erklæring 2. februar 1988 har avgitt en form for garanti, og en garantiforpliktelse foreldes samtidig med hovedforpliktelsen etter foreldelsesloven §7 og §25 nr. 2. Hovedkravet må anses oppstått i og med at Nymo i første halvår 1988 fremsatte såkalt "Variation order request" for de aktuelle krav, og forliksklage ble først uttatt høsten 1991.
Subsidiært gjøres gjeldende at Nymos krav må reduseres med en forholdsmessig del av de omkostninger - i alt ca 4 millioner kroner - som er påløpt for å fremme kravet mot Statoil.
Når det gjelder saksomkostningene for herredsretten hevdes at herredsretten med urette har opphevet omkostningene etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Herredsretten har unnlatt å ta hensyn til at saken ikke ville ha frembudt slik tvil som nevnt i §172 annet ledd dersom retten hadde bygget sitt resultat på for sen reklamasjon eller foreldelse. Det påpekes videre at retten ikke har tatt hensyn til at Nymo før saken ble brakt inn for retten, ble tilbudt et ex gratia oppgjør på 200000 kroner, som ikke ble akseptert.
Banken har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Sparebanken Sør v/hovedstyrets formann tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
I likhet med herredsretten har lagmannsretten bygget sin avgjørelse på at Nymo ikke har noen hjemmel for sitt krav mot banken. Nymo har anført to grunnlag for sitt krav. For det første hevdes det at selskapet ut fra forutsetningssynspunkter og en alminnelig lojalitetsplikt i forretningsforhold må ha krav på en forholdsmessig del av forliksbeløpet. For det annet mener Nymo at bankens erklæring av 2. februar 1988 gir slik rett.
Det første grunnlag forutsetter en identifikasjon mellom banken og NVO; det er kontraktforholdet mellom NVO og Nymo som eventuelt skulle danne basis for en slik ubetinget rett til andel av forliksbeløpet som Nymo krever. Det er på det rene at virksomheten i NVO var innstilt og at selskapet ikke lenger hadde egne ansatte da tvisten med Statoil oppsto. Saken mot Statoil ble fra NVOs side ført av banken. Dette er et forhold som i og for seg kan anføres til støtte for et identifikasjonssynspunkt. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmål. Selv om man skulle anse banken som å opptre i NVOs sted, kan Nymo ikke gis medhold. I et søksmål mot NVO ville ikke Nymo i en situasjon som den foreliggende kunne påberope seg en direkte og ubetinget rett til en forholdsmessig andel av forlikssummen. Avtalen med NVO gir bare grunnlag for å fremme krav basert på en konkret og individuell prøvelse av de enkelte poster og leveranser og av om betingelsene for vederlag etter avtalen mellom Nymo av NVO er til stede. Det er ikke på en slik basis Nymo fremmer sitt krav i den foreliggende sak.
Skulle Nymo gis medhold etter det første grunnlag innenfor de rammer for saken som selskapets anførsler setter, måtte det i det minste kunne påvises at og i hvilken utstrekning forliksbeløpets størrelse er påvirket av at krav knyttet til de arbeider Nymo har utført, var medtatt i NVOs påstand i stevningen mot Statoil. I så fall kunne det vært aktuelt å vurdere om Nymo måtte gis medhold på et berikelsesgrunnlag. Det foreligger imidlertid ingen holdepunkter for å anse noen bestemt del av forliksbeløpet som knyttet til Nymos krav på den måte som nevnt. Forliket er inngått med en rund sum uten noen nærmere vurdering av de enkelte poster i NVOs påstand.
Heller ikke erklæringen av 2. februar 1988 skaper noen forpliktelse for banken til å betale en forholdsmessig andel av forlikssummen til Nymo. Erklæringen gjelder dekning av fakturaer fra Nymo som er godkjent av både NVO og Statoil. Poenget med denne ramme for erklæringen er at banken bare påtar seg å dekke udiskutable og kurante krav fra Nymos side. I det foreliggende tilfelle er det ikke klargjort fra Nymo og Statoils side om og i hvilken utstrekning en andel av forliksbeløpet er ment som vederlag for det arbeid Nymo har utført. Forutsetningen for en viderebetaling fra bankens side er derfor ikke til stede, og den foreliggende situasjon faller utenfor det område erklæringen må anses ment å omfatte.
Lagmannsretten finner ikke å ville gjøre noen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at saken frembyr slik tvil at omkostningene for herredsretten bør oppheves etter tvistemålsloven §172 annet ledd. På bakgrunn av bankens angrep på herredsrettens omkostningsavgjørelse bemerkes at lagmannsretten ved denne vurdering har tatt hensyn til at Nymo før saksanlegget avslo et forlikstilbud fra banken om betaling av 200000 kroner. Foranlediget av bankens anførsler bemerkes videre at en frifinnelse av banken på grunnlag av for sen reklamasjon eller foreldelse ikke fremstiller seg som mindre tvilsom enn det grunnlag lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på. Snarere er det slik at disse grunnlag neppe ville ha ført frem. Når det gjelder reklamasjonsspørsmålet, vises til at Nymo straks etter innbetalingen fra Statoil gjorde krav på beløpet. Kravet er riktignok rettet mot NVO, men på den tid var det i realiteten banken som tok seg av NVOs affærer. I forhold til de ulovfestede regler om reklamasjon taler mye for at kravet på denne bakgrunn bør anses fremmet i tide, og at det ikke kan tillegges noen betydning at et formelt krav mot banken først ble fremsatt over ett år senere. Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, kan det synes mest naturlig å se Nymos krav som en selvstendig fordring med en foreldelsesfrist som ikke begynner å løpe før etter innbetalingen av forliksbeløpet til banken.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningsbeløpet settes til 54200 kroner i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave. Av beløpet utgjør 47100 kroner salær til prosessfullmektig.
Dommen er enstemmig.
Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av ferieavvikling. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter hovedforhandlingen, og domsutkast ble utsendt 18. februar.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.
AS Nymo Mek. Verksted dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Sparebanken Sør 54200 - femtifiretusentohundre - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.