LA-1993-761
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-01-17 |
| Publisert: | LA-1993-00761 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00761 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Gunnar S. Andreassen) mot A (Forsvarer: Advokat Tore H. Pettersen, Kristiansand). Bistandsadvokat: Advokat Svein Kr. Haanes, Kristiansand. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Steinar Thomassen, formann 2. Ekstraord. lagdommer Haakon Steen, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §207, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §195, §62, Straffeprosessloven (1981) §38, §436 |
År 1994 den 11. januar ble rett satt i Tinghuset i Kristiansand til behandling av straffesak for Vest-Agder lagsogn.
År 1994 den 12. og 13. januar fortsatte forhandlingene.
År 1994 den 17. januar ble rett satt på samme sted med de samme til stede. Det ble avsagt slik dom:
Statsadvokatene i Agder har den 22. september 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter
"I.
Straffeloven §196 som bestemmer at det er straffbart å ha utuktig omgang med noen som er under 16 år, eller å medvirke til dette.
Grunnlaget er følgende forhold:
I perioden 20. juni 1988 - desember 1989 i - - åsen 14 i Kristiansand, hadde han flere ganger utuktig omgang med B f. 1974, ved at han presset sin erigerte penis mot hennes kjønnsorgan og førte en finger inn i skjeden hennes.
II.
Straffeloven §207, 1. straffalternativ som bestemmer at det er straffbart å ha utuktig omgang med slektning i nedstigende linje.
Grunnlaget er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet med sin adoptivdatter B."
Det heter i tiltalebeslutningen at straffeloven §62 første ledd får anvendelse. Det er videre tatt forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning (oppreisning) til fornærmede.
Ved Kristiansand byretts dom av 9. juni 1993 ble tiltalte domfelt for de forhold tiltalen gjelder. Han har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har den 28. juli 1993 tillatt fornyet behandling.
A er født i 1947 i Danmark. Han er norsk statsborger og bor i Kristiansand. Han er prosessoperatør av yrke og oppgir å ha en brutto årsinntekt på kr 230000 og at han ellers er uformuende. Han er gift og har fire barn. Fornærmede i saken, som er den eldste av barna, er hans adoptivdatter. Omsorgen for de tre yngste barna er overtatt av barnevernet, og de er alle plassert i fosterhjem. Utover grunnskole har tiltalte ingen formell utdannelse, men han har gjennomgått kurs i den bedrift hvor han er ansatt. Han er tidligere ustraffet.
Tiltalte har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.
På grunnlag av bevisførselen anses det godtgjort at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn for dommen:
Tiltaltes overgrep mot adoptivdatteren B startet da hun var ca 11 år gammel i 1985 og vedvarte inntil hun var ca 15 år i 1989. I dette tidsrom har tiltalte ved en rekke anledninger forbrutt seg seksuelt mot datteren. Overgrepene fant alle sted i familiens leilighet i Kristiansand, og til forskjellige tider på døgnet - dog oftest om natten mens de øvrige familiemedlemmer sov. Den utuktige omgang skjedde noen ganger på badet, noen ganger i stuen og ved flere anledninger i foreldresoverommet. Overgrep har også skjedd på fornærmedes eget rom.
Det synes som om overgrepene gradvis har utviklet seg fra beføling av bryster og kjønnsorgan til mer alvorlige seksuelle handlinger. Det legges til grunn som bevist at tiltalte ved flere anledninger førte sitt erigerte kjønnslem mot fornærmedes kjønnsåpning. Hun har opplevet dette som forsøk på samleier, men har forklart at tiltalte avsto fra å trenge inn i henne fordi hun sa det gjorde vondt når han presset penis mot hennes kjønnsorgan. Ved en rekke anledninger har tiltalte foruten å beføle fornærmede på kjønnsorganet, også masturbert henne og ført en finger inn i hennes skjede. Fornærmede har også ved en rekke anledninger måttet onanere tiltalte til sædavgang.
Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at flere av tiltaltes overgrep mot fornærmede skjedde allerede fra hennes 11-års alder. Tiltalen omfatter imidlertid ikke straffeloven §195, og denne straffebestemmelse kan derfor ikke komme til anvendelse, jfr. straffeprosessloven §38.
Etter dette blir tiltalte å dømme for forbrytelser mot straffeloven §196 og forbrytelser mot straffeloven §207, 1. straffalternativ
Straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder. Straffeloven §62 første ledd er iakttatt. Tiltalte har ikke sittet fengslet og tilkommer ikke varetektsfradrag.
For straffutmålingen skal lagmannsretten bemerke: Det er ved bevisførselen godtgjort at tiltalte har vært den sterke og helt dominerende person i familien. Fornærmedes mor har lagmannsretten klart oppfattet som svak og underdanig. Fornærmede har forklart at hun ikke kunne gå til moren med personlige problemer i oppveksten. Det var tiltalte hun søkte til og som hun oppfattet som den sentrale omsorgsperson. At det forholdt seg slik er bekreftet av tiltalte selv, og også av tiltaltes ektefelle. Det er opplyst at fornærmede hadde store problemer i skolen, hvor hun ble mobbet på grunn av sitt utseende. Hun har pakistansk biologisk far og er forholdsvis mørkhudet, slik at hun stakk seg ut blant de andre skoleelever. Disse forhold førte til at fornærmede hadde et særlig behov for hjelp og støtte av sine foreldre, og det var som nevnt tiltalte hun da søkte til. Det tillitsforhold som eksisterte mellom tiltalte og fornærmede har tiltalte grovt misbrukt. Hans seksuelle overgrep mot datteren må på bakgrunn av den spesielle følelsesmessige tilknytning mellom dem vurderes som meget graverende, og må tillegges betydelig vekt i straffskjerpende retning. De handlinger tiltalte har utsatt B for må ha virket sårende, skremmende og nedverdigende for henne i hennes grunnleggende utviklingsår. På grunn av frykt for ikke å bli trodd, hvilket delvis kan forklares med den dårlige kontakt med moren, har hun ikke tort å fortelle noe til andre tidligere.
I samtale med behandlerne ved Familieklinikken ved Vest-Agder Sentralsykehus har fornærmede fortalt at hun ikke torte fortelle til noen om farens overgrep, fordi han hadde sagt at det han gjorde ikke var lov, og at han kunne komme i fengsel dersom hun fortalte det til noen. Fornærmede har således vært i en tvangssituasjon hun ikke har sett noen veg ut av, og dette forklarer at tiltaltes misbruk av henne kunne vedvare over såvidt lang tid. Tiltalte kan ikke ha unngått å forstå at hans handlinger må ha vært en sterk psykisk belastning for B, og at hans handlinger har vært egnet til å påføre henne psykiske skader. Dette vurderes som en straffskjerpende omstendighet.
Lagmannsretten legger for øvrig etter bevisførselen til grunn at fornærmede har tatt psykisk skade av de overgrep tiltalte har utsatt henne for. Lagmannsretten finner støtte for denne vurdering, blant annet i erklæring avgitt 13. februar 1991 av Vest-Agder Sentralsykehus, Familieklinikken, hvor det fremgår at man har funnet en rekke tegn på psykiske virkninger av seksuelle overgrep. Erklæringen nevner særlig depresjon, angst, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser og mareritt, problemer i forhold til jevnaldrende og voksne, tilbaketrekning fra interaksjon og grensepsykose. Spesialist i klinisk psykiatri, Snorre A. Sæbø, har vurdert fornærmede som en pike med mye angst, sosialt isolert, noe utflytende fantasi-liv og med svært lav selvfølelse.
Av de fremlagte erklæringer og rapporter fremgår også at fornærmede i flere år har hatt underlivsplager, bl.a. med smerter. Hun har var innlagt i Vest-Agder Sentralsykehus på grunn av slike smerter, siste gang i 1991. Ved undersøkelse er det ikke funnet noen somatiske tegn som skulle medføre smerter, og det er konkludert med at plagene var av psykosomatisk art, hvilket av Familieklinikken er angitt å være et typisk trekk for ungdom som har vært eller er utsatt for seksuelle overgrep. Det er forøvrig opplyst at fornærmede hadde en underlivsoperasjon for flere år siden, hvorunder bl.a. den ene eggleder ble fjernet. Det må etter bevisførselen legges til grunn at tiltaltes seksuelle overgrep mot fornærmede skjedde i det vesentlige etter underlivsoperasjonen, og mens hun ellers hadde sine underlivsplager med smerter. Dette virker klart straffskjerpende.
Etter at fornærmede hadde fortalt om de seksuelle overgrep og mens saken var under etterforskning, ble hun den 31. mai 1991 innlagt ved akuttmottaket ved Vest-Agder Sentralsykehus på grunn av selvmordsforsøk. Mens hun var innlagt i sykehuset fortalte hun at bakgrunnen for selvmordsforsøket var alle problemer som hadde tårnet seg opp hjemme. I en senere samtale på sykehuset skal hun ha sagt at hun forut for selvmordforsøket hadde kranglet med kjæresten. Under sin vitneforklaring for lagmannsretten har fornærmede forklart at årsaken til selvmordsforsøket var at hun var lei av tilværelsen, og at hun følte seg brukt både av faren og av venner og venninner. Familieklinikken, barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Vest-Agder Sentralsykehus, har i fremlagt erklæring sett sammenheng mellom fornærmedes selvmordsforsøk og de seksuelle overgrep hun har vært utsatt for. Lagmannsretten må legge til grunn at tiltaltes forbrytelser mot henne, og det stress/press hun må ha følt etter at forholdet var anmeldt og tatt under etterforskning, har vært en medvirkende årsak til at hun forsøkte å ta sitt liv. Dette må få betydning ved straffutmålingen.
Det er i straffskjerpende retning også lagt vekt på at hensynet til almenprevensjonen tilsier streng reaksjon for slike forbrytelser som det her er tale om.
I formildende retning er det tatt et visst hensyn til at det gikk uvanlig lang tid fra de straffbare forhold ble anmeldt i august 1990, inntil det ble tatt ut tiltalebeslutning for byretten den 8. februar 1993. Dette tidsforløp har vært en belastning for tiltalte. Den tid som gått etter at byretten avsa dom i saken og inntil den nå kommer til pådømmelse i lagmannsretten, er imidlertid ikke tillagt betydning i formildende retning.
Statsadvokaten har i tillegg til straff påstått tiltalte dømt til å betale erstatning (oppreisning) til fornærmede, begrenset oppad til kr 50000,-, for skade av ikke-økonomisk art, jfr. skadeserstatningsloven §3-5, jfr. §3-3, og bistandsadvokaten har nærmere begrunnet erstatningskravet. Lagmannsretten finner at tiltalte bør dømmes til å betale erstatning (oppreisning). Erstatningsbeløpet vil måtte utmåles på grunnlag av skjønn, hvor såvel de objektive som subjektive sider ved de straffbare handlinger må tillegges vekt. Sentrale momenter ved dette skjønn vil være handlingens grovhet, handlingenes varighet, den tiltaltes skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsene samt arten og omfanget av skadevirkningene som er påført fornærmede. Det tas også i noen grad hensyn til tiltaltes økonomiske situasjon og hans økonomiske bæreevne.
Tiltalte har en forholdsvis god inntekt, oppgitt til kr 230000,- pr. år, og lagmannsretten finner at han har økonomi til å betale den erstatning som er påstått.
Ved erstatningsutmålingen legges det vekt på at de handlinger fornærmede har vært utsatt for, må ha virket sårende, skremmende og nedverdigende. Fornærmede har opplevet overgrepene som motbydelige og vemmelige, og har følt avsky mot den person som ellers har fremstått som hennes eneste omsorgsperson.
Det legges videre vekt på at tiltaltes overgrep har påført fornærmede betydelig psykisk skade, slik som nærmere omhandlet ovenfor. Det må på bakgrunn at de fremlagte fagkyndige erklæringer legges til grunn at hun i lang tid fremover vil ha behov for hjelp og behandling, blant annet psykiatrisk individualbehandling og spesiell tilrettelagt utdanning. Erstatningen (oppreisningen) fastsettes til kr 50000,-.
Statsadvokaten har påstått tiltalte dømt til å betale saksomkostninger etter rettens skjønn. Lagmannsretten finner at tiltalte har økonomi til å erstatte endel av sakens omkostninger, jfr. straffeprosessloven §436 annet ledd, jfr. første ledd. Han bør derfor betale saksomkostninger med kr 5000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født i 1947, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §196 og straffeloven §207, 1. straffalternativ, jfr. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning (oppreisning) til B for skade av ikke økonimisk art med kr 50000,- - femtitusen -, jfr. skadeserstatningsloven §3-5, jfr. §3-3.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger med kr 5000,- - femtusen -.