LA-1993-772
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-12 |
| Publisert: | LA-1993-00772 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00772 A. Anket til Høyesterett. Nektet fremmet - HR-1994-00560K . |
| Parter: | Ankende part: Fossing Tresliperi AS (Prosessfullmektig: Advokat Erling Opdal). Ankemotpart: Kragerø Kommune v/Kragerø Elverk (Prosessfullmektig: H.r.advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Lagdommer Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Ved stevning av 8. desember 1992 til Kragerø herredsrett reiste Fossing Tresliperi AS sak mot Kragerø Elverk med krav om tilbakebetaling av kr 1.245.275 med tillegg av renter, som ifølge bedriften var betalt for meget for kraftleie i henhold til en kontrakt datert 15. juli 1985, inngått mellom Statskraftverkene, Kragerø Elverk og Fossing Tresliperi AS.
Kragerø herredsrett avsa den 24. juni 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Kragerø Elverk frifinnes
2. Fossing Tresliperi AS v/styrets formann dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte Kragerø Elverk saksomkostninger med kr 31360 -trettientusentrehundreogseksti-."
Fossing Tresliperi AS påanket dommen den 1. september 1993 til Agder lagmannsrett. Kragerø kommune v/Kragerø Elverk innga tilsvar den 30. desember 1993 og påsto herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Skien den 2. og 3. mars 1994. For den ankende part møtte prosessfullmektigen, advokat Erling Opdal, sammen med Jens Johan Andreassen og Ulf Andreassen, henholdsvis styreformann og daglig leder i bedriften. For ankemotparten møtte elverksjef Knut Willy Karlsen og styreformann Roar Kjell Kristiansen samt prosessfullmektigen, høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten. I tillegg til partsrepresentantene avga fem vitner forklaring.
Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder saksforholdet og anførslene, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens gjengivelse, som anses dekkende også for lagmannsretten.
Fossing Tresliperi AS har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes til å tilbakebetale kr 1.447.954,- til Fossing Tresliperi AS.
Subsidiært:
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes til å tilbakebetale kr 1.082.555,- til Fossing Tresliperi AS.
Atter subsidiært:
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes til å tilbakebetale kr 945.304,- til Fossing Tresliperi AS.
2. Prinsipalt:
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes til å betale morarente på 18% p.a. før 31. desember 1993 og 12% p.a. etter 1. januar 1994 av beløp under pkt. 1, fra innbetaling av hvert enkelt delbeløp til tilbakebetaling skjer.
Subsidiært:
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes til å betale renter overensstemmende med kontraktsforholdet mellom partene av beløp under pkt. 1, fra innbetaling av hvert enkelt delbeløp til tilbakebetaling skjer.
3. Kragerø kommune v/Kragerø Elverk dømmes tilå betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Kragerø kommune v/Kragerø Elverk har nedlagt slik påstand:
"1. Kragerø herredsretts dom av 24. juni 93 stadfestes.
2. Kragerø Elverk tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Det sentrale spørsmålet i denne sak er hvorvidt partene må anses å ha inngått avtale om at pristillegget som Kragerø elverk kunne beregne seg, skulle omfatte hele kontraktkvantumet på 9 GWh eller kun den kraftmengde som Fossing Tresliperi AS selv benyttet i sin produksjon.
Etter lagmannsrettens oppfatning er den foran nevnte kontrakt av 15. juli 1985 uklar, hvilket for så vidt også er innrømmet av elverket. Den praksis som har vært fulgt, er lagt opp av elverket og synes ikke å være i direkte samsvar med ordlyden i kontrakten. Det synes imidlertid ikke tvilsomt at elverket fra første stund har vært av den oppfatning at pristillegget skulle beregnes av hele kontraktskvantumet, dvs. også av den del som det måtte bli aktuelt for elverket å overta eller "kjøpe tilbake", som er betegnelsen som benyttes i kontrakten. Det legges til grunn at det var dette elverket forut for kontraktsinngåelsen mente å gi uttrykk for overfor Statskraftverkene og Fossing Tresliperi AS i skriv av henholdsvis 23. januar og 23.juli 1985. Kontrakten ble undertegnet av bedriften i slutten av august 1985. Det samme synes å fremgå av et skriv datert 17. juli 1985, som elverket sendte bedriften samtidig med kontrakten. Under henvisning til avregningsbestemmelsen i kontraktens §13 redegjorde elverket for hvordan avregningen med bedriften ville bli og presiserte at beløpet som skulle betales etterskuddsvis hver gang, skulle svare til "1/4 av kraftleien for hele året".
På den annen side synes Fossing Tresliperi AS å ha forutsatt at elverket ikke skulle kunne beregne seg noen godtgjørelse av den del av kontraktskvantumet som elverket overtok. Spørsmålet ble imidlertid hverken skriftlig eller muntlig tatt opp med elverket. Etter at kontrakten var undertegnet, oppsto det uenighet om hvordan kontrakten var å forstå på enkelte punkter, men dette gjaldt forhold som hadde tilknytning til bestemmelsen om elverkets plikt til å kjøpe tilbake ubenyttet kraft, og da først og fremst hvilken pris elverket skulle betale. I juli 1986 ble det inngått ny avtale om dette. Videre ba bedriften om å få endret kontrakten slik at den ikke kunne oppfattes slik at bedriften skulle belastes for linjetapet to ganger. I et skriv om dette av 5. august 1985 til elverket konkluderte bedriften med at avregningsgrunnlaget ble "målt uttak på Fossing + 25 %". Bedriftens anførsel om at det derved var tatt et klart forbehold om at pristillegget var begrenset til den del av kontraktskvantumet som bedriften selv benyttet, kan imidlertid ikke lagmannsretten si seg enig i. Hensikten med presiseringen synes først og fremst å ha vært å få frem at pristillegget på 25 % ikke skulle komme i tillegg til et linjetap på 12 %. Til tross for at bedriften åpenbart blandet sammen kontraktens bestemmelse om måling/beregning av linjetap som var satt til 12 %, med bestemmelsen om pristillegget på 25 %, etterkom elverket anmodningen om endring av kontrakten slik at prosentsatsen på 25 i §13 under punktet "avregning" ble endret til 13. Partene var likevel innforstått med at pristillegget fortsatt skulle være 25 %.
Selv om det således må legges til grunn at bedriften overfor elverket ikke ga tilkjenne sin forståelse av hvordan avtalen var å forstå med hensyn til beregningen av pristillegget, legger lagmannsretten til grunn at bedriften hele tiden har hatt den samme oppfatning av dette spørsmålet som den nå gir uttrykk for. Bedriftens oppfatning kan imidlertid etter lagmannsrettens vurdering ikke være avgjørende, idet bedriften under enhver omstendighet må anses i ettertid ved konkludent adferd å ha akseptert å betale pristillegget på hele kontraktskvantumet. Det vises til at betaling skjedde i henhold til avregningene fra elverket uten innsigelser helt frem til vinteren 1991/92, da bedriften for første gang tok spørsmålet opp med elverket. Dette til tross for at regningene var svært oversiktlige og ikke til å misforstå med hensyn til at pristillegget var beregnet av hele kontraktskvantumet. Beløpet var det samme hver gang, avhengig av om det var kvartalsvise eller månedlige avregninger, som elverket senere gikk over til å benytte. Videre nevnes at det hvert eneste år var et betydelig tilbakesalg av kraft til elverket. Problemstillingen var således aktuell helt fra første stund. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det her må sies å foreligge et etablert rettsforhold mellom partene med det innhold som elverket la til grunn for så vidt gjelder beregningen av pristillegget. Den omstendighet at enkelte formuleringer i kontrakten kan tyde på at Statskraftverkene har hatt den samme forståelse som bedriften på dette punkt, kan da ikke tillegges avgjørende vekt.
Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at selv om man legger til grunn at det ikke ble etablert et slikt rettsforhold, vil også reglene om condictio indebiti lede til at elverket ikke kan pålegges å betale tilbake de mottatte beløp. Lagmannsretten har i den anledning lagt avgjørende vekt på at elverket i god tro har mottatt betaling i flere år på bakgrunn av oversiktlige regninger, slik det ovenfor er redegjort for, uten at bedriften har protestert.
I likhet med herredsretten kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å sette avtalen til side for så vidt gjelder den omstridte bestemmelsen, hverken under henvisning til avtaleloven §33 eller §36. Ved vurderingen av spørsmålet om urimelighet, jfr. avtaleloven §36, har lagmannsretten lagt vekt på at lovgivers hensikt med å innføre ordningen med levering av statskraft til spesielle pris- og leveringsvilkår til de mindre treforedlingsbedriftene, var å redusere bedriftenes produksjonskostnader og styrke konkurranseevnen, og ikke at bedriftene skulle oppnå store fortjenester ved å selge kraft til andre bedrifter som ikke var omfattet av den samme ordningen. Det vises til St.prp.nr.117 (1983-84) side 2 der det fremgår at kontraktskvantaene var forutsatt ikke å skulle overstige bedriftenes varige reelle hehov basert på dagens produksjonsutstyr og antatt utnyttelse av dette. Adgangen til tilbakesalg av kraft til elverket eller eventuelt salg til andre må derfor i første rekke ses i sammenheng med bestemmelsen om at bedriftene var forpliktet til å betale for et bestemt kvantum hvert år, hvilket ville kunne skape problemer dersom bedriftenes behov for kraft endret seg i kontraktsperioden.
I nærværende sak er det tale om et betydelig tilbakesalg av kraft. Dette har riktignok dels sammenheng med at det ikke ble foretatt en revurdering av kontraktskvantumet etter tre år i henhold til kontraktens §1 nr. 3, til tross for at dette åpenbart skulle ha vært gjort. Hverken Statskraftverkene eller Kragerø elverk tok imidlertid opp dette forholdet. Det må likevel kunne vektlegges ved vurderingen av om rimelighetshensyn tilsier en revidering av avtalen, at bedriften tross alt har solgt kraft i et omfang som var langt større enn det som var forutsetningen.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part tilpliktes å erstatte motpartens saksomkostninger i ankesaken. Det er etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen. Ankemotpartens omkostninger er oppgitt til kr 41506. Av dette utgjør salæret og reiseutgifter til prosessfullmektigen henholdsvis kr 30000 og kr 360, mens honorar og reiseutgifter til vitner utgjør henholdsvis kr 9800 og 1346. Den ankende part har avvist at motparten kan kreve dekket honorar til vitnene, og har fremholdt at det eventuelt kun kan kreves erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Lagmannsretten er enig i dette. Det er ikke fremsatt krav om dekning av tapt arbeidsfortjeneste. De øvrige omkostningene godtas. Saksomkostningene fastsettes etter dette til kr 31706.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Fossing Tresliperi AS tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Kragerø elverk 31706 - trettientusensjuhundreogseks - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.