LA-1993-857
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-22 |
| Publisert: | LA-1993-00857 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Grenland jordskifterett Nr 89-7 - Agder lagmannsrett LA-1993-00857 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Benedicte Berg Schilbred, Adele Berg Wasenden, Lisa Langaard, Jacob Langaard (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor N. Rekve). Ankemotpart: Esther Hansen, Paulus O. Hansen, Bertha Hansen, Terje Revheim, Jan Otto Revheim, Else Wathne (Prosessfullmektig: Advokat Jens S. Røegh). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, formann, Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson, Sorenskriver Rolf Lien med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §169, §16, §180, §356, Vassdragsloven (1940) §4, Jordskifteloven (1979) §62 |
Eierne av eiendommen Darefjell, gnr. 30, bnr. 12 i Kragerø begjærte i juni 1989 grensegangssak ved Grenland jordskifterett for å få fastsatt grensene for eiendommen på visse uklare grensestrekninger. De saksøkte var eierne av en rekke eiendommer som grenser inn til Darefjell. For jordskifteretten ble det inngått rettsforlik om grensene mot flere av de omhandlede eiendommene. For to av eiendommene kom det imidlertid til tvist, herunder mellom eierne av Darefjell og festetomt nr. 1, Hamre, for så vidt gjelder en del av grensestrekningen for denne festetomten. I sistnevnte tvist avsa jordskifteretten 7. juli 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Grensen mellom Darefjell, gnr 30 bnr 12 og Hamre, festenr 1 under gnr 30 bnr 12 går fra omforent punkt merket 30 i marka til punkt 31 b, videre til 31 c og 31 d.
2. Partene dekker selv sine saksomkostnader.
3. Dommen settes til påanke straks, jf jordskifteloven §62 annet ledd. Ankefristen er 2 måneder fra forkynningen."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for jordskifteretten, fremgår av nevnte dom.
Eierne av gnr. 30, bnr. 12, Benedicte Berg Schilbred, Adele Berg Wasenden, Lisa Langaard, og Jacob Langaard, alle med h.r.advokat Tor Rekve som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett, idet de hevder at jordskifteretten har trukket en uriktig grenselinje. Ester Hansen, Paulus O. Hansen, Bertha Hansen, Terje Revheim, Jan Otto Revheim, Else Wathne, og Mia Michalsen, som er festere til festetomt nr. 1 under bnr. 12, har alle med advokat Jens S. Røegh som prosessfullmektig imøtegått anken. Ankemotpartene krevde prinsipalt anken avvist med henvisning til at ankegjenstandens verdi ble påstått ikke å tilfredsstille kravet i tvistemålsloven §356. Dette spørsmålet ble under saksforberedelsen for lagmannsretten utsatt til behandling under ankeforhandlingen.
Ankeforhandling ble holdt i Kragerø 19. mai 1994. Av de ankende parter møtte Benedicte Berg Schilbred, Adele Berg Wasenden og Lisa Langaard, sammen med prosessfullmektigen. De to førstnevnte ga forklaring. Av ankemotpartene møtte Paulus O. Hansen, Jan Otto Revheim og Mia Michalsen, sammen med prosessfullmektigen. De to førstnevnte forklarte seg. Det ble dessuten avhørt ett vitne. Retten sammen med de møtende partene og prosessfullmektigene foretok befaring av de omtvistede grensestrekningene, og partene fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning for saken. Etter foretatt befaring besluttet retten at anken blir å fremme, jfr. tvistemålsloven §16.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for jordskifteretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til gjengivelsen i jordskifterettens dom.
De ankende parter har i det vesentlige anført:
Grensen mellom hovedbruket, gnr. 30, bnr. 12, og ankemotpartenes festetomt er beskrevet i arvefestebrev av september 1895 til å følge "nevnte veg ned til bryggen som ovennevnt og går derfra langs sjøen inntil udgangspunktet." Det hevdes at denne grensebeskrivelsen ikke er eksakt, men en angivelse av grensens retning langs veien og til bryggeområdet i stranden. Det er således feil når jordskifteretten har tatt beskrivelsen bokstavelig. Det har vært flere grensetvister i området, på grunn av unøyaktige grensebeskrivelser. I Kragerø herredsretts dom 31. mai 1943, og Agder lagmannsretts dom 28. mai 1946, ble grenseangivelsene uttrykkelig betraktet som omtrentlige. Det er grunn til samme slutning i dette tilfelle.
Av arvefestebrevet fremgår at hovedbruket hadde den dominerende utnyttelsen i strandområdet. Det er uthevet at bryggen tilhører eieren av hovedbruket, og at festerens rett til å disponere stranden var begrenset. Brygge og tilstøtende areal tilhørte hovedbruket. Festetomten fikk imidlertid tilstrekkelig grunn til selv å bygge brygge og båtfeste, men annen bruk var avhengig av bortfesterens samtykke. Jordskifterettens dom medfører at hovedbrukets tilgjengelige strandareal blir begrenset til et minimum, og dette er ikke i samsvar med arvefestebrevets bakgrunn og forutsetning.
Fra gammelt av var det etablert en brygge innerst i bukten umiddelbart syd for Nordodden. I arvefestebrevet er denne bryggen betegnet som bortfesterens brygge. Bryggeplassen var dengang eneste brukbare havn for hovedbruket, hensyn tatt til fremherskende vinder og påkrevet le. Nødvendig bruk av bryggen tilsa at også tilliggende strandareal hørte til bruksområdet. Dagens situasjon, hvor Darefjell med innsats og kapital har skapt en annen havn på nordsiden, er ikke relevant ved fortolkningen av grensebeskrivelsen.
Ankemotpartene har for sin eiendom 2 andre bryggemuligheter i strandområdet, henholdsvis på nordsiden av "Kugla", og i en bukt på sørsiden. Dette taler også mot riktigheten av jordskifterettens dom, når de ankende parters areal begrenses slik resultatet etter dommen blir. Bruksbegrensningene i arvefestebrevets pkt. 1 annet ledd viser at hovedbruket ville ha kontroll med anvendelsen av området, og dette taler også mot jordskifterettens dom.
Den vei som arvefestebrevet knytter grensen til kan i terrenget følges ned til strandområdet ved omlag pkt. 30. Derfra er det i dag ikke mulig med sikkerhet å påvise traseen. Vegen er imidlertid en retningsangivelse og naturlig tilkomst fra veiens ende er rett frem og ut på berget ved bryggeområdet. Grenselinjen ender da i en nedsatt jernbolt, punkt 31 a. Den eneste naturlige forklaringen på denne bolten er at den markerer endepunktet for grensen mellom Darefjell og festetomta. Boltens stilling (skråstilt) gjør den uegnet til fortøyning, og etter dens stilling og plassering kan den ikke ha hatt noen annen funksjon enn å markere en grense. Jordskifteretten har også hatt problemer med å forklare bakgrunnen for bolten, men har likevel sett bort fra den under henvisning til den angivelige veitraseen i området. Dette er feil bevisvurdering. Grensebolten er sikker og uomtvistelig, mens veitraseen er en omtrentlig angivelse, og da bør avgjørelsen rette seg mot det sikre.
Fra gammelt av var det oppsatt et gjerde på tvers av veitraseen i området ved nåværende hytte. I dette gjerdet var en port, og portens plassering passer med de ankende parters påstand om hvor veien endte. Slik har også eierne av Darefjell i eldre tid praktisert tilkomsten og bruken av området. I et veiskille omtrent fra nevnte port gikk i gammel tid forøvrig også en vei ned til stranden nord for "Kugla", jfr. forannevnte alternative bryggemulighet.
Rimelighet tilsier også at bortfesteren ikke avsto den mest verdifulle strandlinja. Det var heller ikke noen fornuftig grunn for festeren til å belemre bortfesteren med et slikt standpunkt som ankemotpartene nå gjør gjeldende, så lenge festetomta har båtplasser ved "Kugla", jfr. foran.
Det gjøres forøvrig gjeldende at etter jordskifterettens dom ville grensen i sjøen bli nærmest umulig å fastlegge, jfr. vassdragsloven §4.
Når det gjelder ankemotpartenes påstand om hevd, vises til at bruken utenfor bryggen har hjemmel i arvefestebrevet og at hevd derfor er utelukket. For bruken av strandområdet/berget mangler den gode tro, og bruken tilfredsstiller således heller ikke her vilkårene for hevd.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Grensen mellom gnr. 30 bnr. 12 og festetomt nr. 1 under gnr. 30 bnr. 12 går fra grensepunkt nr. 30 på kart utarbeidet av jordskifteretten i rett linje til grensepunkt 31 A og derfra i rett linje ut i sjøen så langt privat eiendomsrett rekker.
2. Ester Hansen m.fl. dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Benedicte Berg Schilbred m.fl. for jordskifterett og lagmannsrett."
Ankemotpartene hevder at jordskifterettens dom er riktig både med hensyn til bevisvurdering og rettsanvendelse, og deres anførsler kan sammenfattes slik:
Ordlyden i arvefestebrevet er det naturlige utgangspunkt for grensefastsettelsen. Slik punkt 1 første ledd er formulert, er dette utvilsomt en grensebeskrivelse. Arvefestebrevet må antas å være forfattet av bortfesteren, jfr. bl.a. uttrykket "min brygge", og ordlyden må være avgjørende.
Det bestrides at den opprinnelige veien ned til bryggen gjorde en 90 graders brekk omtrent ved hjørnet av de ankende parters nåværende hytte (strandstua). Da arvefestebrevet ble opprettet, var det ingen hytte der. Den opprinnelige veien som angir grensen gikk over det området hvor hytta nå står og frem til en redskapsbu. Denne gamle bua ble revet og ny hytte - strandstua - ble oppført uten at ankemotpartene hadde kjennskap til det. Denne plasseringen er egentlig en krenkelse av ankemotpartenes veirett. De vil imidlertid ikke kreve hytta flyttet, og grensepåstanden er derfor for så vidt tilpasset forholdene.
Den andre veien som er nevnt av de ankende parter, og som skulle føre ned til stranden syd for "Kugla", førte ikke ned til noen brygge. Det er heller ikke tegn til noen brygge i den midtre bukta, på nordsiden av "Kugla", jfr. arvefestebrevets omtale av bryggen som grensepunkt. Det omtvistede området har vært den naturlige plassen for fortøyning, og slik har det av festerne vært praktisert i hele dette århundret. Det gjerdet som var oppsatt var ikke noen grensemarkering, men var oppsatt for å hindre dyr i å ta seg fram i strandsonen.
Det bestrides at den bolten som er nevnt av de ankende parter - merket som 31 a - er en grensebolt. Det vrimler av bolter i området, og denne bolten har en annen dimensjon enn andre grensebolter, og er av kamstål, noe som først kom i bruk etter siste krig.
En grenselinje som fastsatt av jordskifteretten var heller ikke urimelig for bortfesteren. Den omhandlede brygga tilhørte ham, og i arvefestebrevet sikret han seg at han ikke på noen måte ble hindret i benyttelsen. Han hadde også det bakenforliggende arealet til rådighet. Den omstendighet at dette nå er blitt stengt på grunn av byggingen av strandstua, må det ses bort fra.
Subsidiært gjør ankemotpartene eiendomsrett gjeldende til det omtvistede området i kraft av hevd og alders tids bruk.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Grenland jordskifteretts dom stadfestes.
2. Ester Hansen Hamre m.fl. tilkjennes sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - som består av alle rettens medlemmer unntatt Egil Jacobsen - er kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Festetomtens grenser er i arvefestebrevet fra 1895, punkt 1 første avsnitt, beskrevet slik:
"Det bortarvefæstede grunnstykkes grænser tager sin begyndelse ved sjøen ved Skåtøroen ved grænsepunktet mellem min eiendom og Henrich Biørn jr's eiendom og følger grænseskjillet mellem nevnte eiendome indtil en ek, som står tæt ved gjærdet, går derfra i nordvestlig retning indtil veien, som går fra mit våningshus på vestre Darefjeld ned til bryggen ved Norodden. Derfra følger grundstykkets grænser nevnte vei ned til bryggen som ovennevnt og går derfra langs sjøen indtil utgangspunktet."
Tvistespørsmålet gjelder forståelsen av siste setning i beskrivelsen ("Derfra følger. . . ." o.s.v.). Det avgjørende blir hvordan det må antas at beskrivelsen skal forstås på bakgrunn av forholdene dengang, og ikke om resultatet blir rimelig eller urimelig etter dagens forhold. Rimeligheten blir bare et moment ved vurderingen ut fra hvordan forholdene var ved bortfestet.
Flertallet er enig med jordskifteretten i at grensebeskrivelsen er relativt konkret. Det kan ikke være noen tvil om hvilken brygge det siktes til med betegnelsen "bryggen ved Norodden", og som bortfesteren har kalt "min brygge på Norodden", jfr. arvefestebrevets punkt 1 annet avsnitt. Etter bevisføringen legger flertallet til grunn at "nevnte vei ned til bryggen" har gått over det arealet hvor den nåværende hytta - strandstua - står og ned til bryggen i bukta like syd for Nordodden. Det er således heller ikke tvil om hvor den nevnte veien har gått.
Flertallet finner ikke noe holdbart grunnlag for de ankende parters påstand om at grensebeskrivelen bare skal forstås som en angivelse av retningen på grensen mot sjøen. Hvis dette var meningen, må det antas at angivelsen ville ha blitt formulert på en annen måte og ved en retningsangivelse, slik det ble gjort for en annen grenselinje, jfr. uttrykket "i nordvestlig retning inntil veien". I likhet med jordskifteretten legger således flertallet til grunn at beskrivelsen må forstås slik at grensen fulgte den nevnte veien ned til bortfesterens brygge.
Flertallet kan heller ikke se at se at en slik forståelse av grensebeskrivelsen skulle innbære en slik urimelighet for bortfesteren at det av den grunn må antas å være ment annerledes. Det vises i denne forbindelsen til at bortfesteren har lagt restriksjoner på festerens bruk av strandområdet, og har sikret seg mot å bli hindret i å benytte sin egen brygge, jfr. arvefestebrevets punkt 1 annet avsnitt. Flertallet er også enig med jordskifteretten i at hvis restriksjonene skulle ha noen særlig betydning, - og ellers var det neppe noen grunn til å ta dem med - så måtte det dreie seg om et visst areal. Det vises ellers til at bortfesteren hadde annet tilgjengelig areal bak bryggen og den daværende redskapsbua, et areal som de nåværende eierne av Darefjell har bebygget med den nevnte strandstua.
Flertallet kan heller ikke se at den omtalte bolten, merket 31 A, kan tillegges noen avgjørende betydning. Grensebeskrivelsen henviser ikke til noen slik bolt, og den må være oppsatt i ettertid, noe for så vidt også de ankende parter er enig i. Det er en rekke bolter i strandområdet, og selv om denne bolten ikke er så velegnet som fortøyningsbolt, kan det ikke ses bort fra at den har vært oppsatt til et slikt formål.
Heller ikke de ankende parters anførsel om vansker med å trekke grensen i sjøen etter vassdragsloven §4 kan etter flertallets oppfatning tillegges noen særlig vekt ved fortolkningen av grensebeskrivelsen.
Flertallet er således enig i jordskifterettens grensefastsettelse.
Mindretallet - meddommer Egil Jacobsen - er kommet til et annet resultat og skal bemerke:
Arvefestebrevet av 4. september 1895 angir etter mindretallets oppfatning ikke eksakte grenser og etterlater heller ikke faste og varige grensemerker mellom eiendommene Darefjell og Hamre i det omtvistede området. Å fastslå dagens grenser må derfor en stor del bygge på en samlet vurdering og skjønn.
Når det gjelder arealet/strandområdet ved bukta syd for Nordodden, synes det lite sannsynlig at eieren av Darefjell - som jo kunne fastslå Hamregrunnens utstrekning - ville gi fra seg hele fjellplatået eller svaberget syd for Nordodden. Dette ville jo sterkt begrense eierens muligheter til full utnyttelse av bukta og brygga. Darefjell henviste seg selv i tilfelle til en trang liten vik og en brygge med kronglete adkomst. Med i vurderingen må en også ta det faktum at Hamre ble eier av et strandområde ved og syd for "Kugla" og hadde således adkomst til sjøen. Bukta syd for Nordodden gir et naturlig le i forhold til området på nordsiden. Også av den grunn synes det naturlig at bukta og et visst strandområde måtte være verdifullt for eieren av Darefjell.
Spørsmålet i dag er hvor langt syd for bukta grensen går. Bolten i merket 31 A er det vanskelig å fastslå opprinnelsen definitivt til, men da fordi det her dreier seg om folk som er godt vant med sjøen, ligner denne boltikke så meget på fortøyningsfester en ofte kan se fra tidligere tider.
Etter det som ellers kom frem under ankeforhandlingen, deler mindretallet langt på vei de synspunkter som de ankende parter har gjort gjeldende og er enig i punkt 1 i deres påstand.
Det avsies dom i grensespørsmålet i samsvar med flertallets standpunkt.
Saksomkostninger. Anken har vært forgjeves og lagmannsrettens flertall finner at de ankende parter bør erstatte motpartene deres nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartenes saksomkostningsoppgave er på kr 30440,-, med tillegg for utgiftene til meddommere. Av nevnte beløp er prosessfullmektigens salær kr 30000,- og resten diverse spesifiserte utgifter. De ankende parter er kjent med oppgaven og har ikke gitt bemerkninger til den.
Lagmannsrettens flertall finner at det salærkravet som skal erstattes ikke bør settes høyere enn kr 20000,-. Det vises til at prosessfullmektigen prosederte saken også for jordskifteretten, at saken i det vesentlige sto i samme stilling for lagmannsretten, og at ankeforhandlingen varte kun en dag. I tillegg til dette beløpet kommer de forannevnte utgiftene på kr 440,-, samt utgiftene til meddommere, kr 2105,-, jfr. tvistemålsloven §169. De samlede omkostningene settes etter dette til kr 22545,-. Mindretallet - jfr. foran - finner ut fra sitt standpunkt i saken at den var så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
En samlet lagmannsrett finner at jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse bør stadfestes.
Dommen er avsagt med slike dissenser som nevnt foran.
Domsslutning :
1. Jordskifterettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2, stadfestes.
2. Benedicte Berg Schilbred, Adele Berg Wasenden, Lisa Langaard, og Jacob Langaard dømmes in solidum til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 22545,- -kronertjuetotusenfemhundreogførtifem- til ankemotpartene v/advokat Jens S. Røegh som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.