LA-1993-899

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-12-09
Publisert:	LA-1993-00899
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1993-00899.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Steinar Winther Christensen). Motpart: B.
Forfatter:	Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerne Trude Sæbø, Asbjørn Nes Hansen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-10, Dekningsloven (1984) §2-7, §3-9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §388, §403, §2-2, §2-5, §2-6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-15, §7-28

Saken gjelder spørsmål om rett til utlegg i forventet erstatningsutbetaling.

A undertegnet 16.august 1988 og 13. november 1988 to gjeldsbrev til B hvor hun erkjente tilsammen å skylde kr 100000,- Avdrag ble ikke betalt som avtalt, og gjelden med renter, på det tidspunkt kr 145 871,- ble krevet betalt ved påkrav av 8. september 1992.

Utleggsforretning ble avholdt. Utlegg ble tatt i saksøktes krav på erstatning fra Vestfold fylkeskommune. A påklaget utleggsforretningen til namsretten i Tønsberg med påstand om at den skulle oppheves.

Tønsberg namsrett avsa 1. oktober 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Namsmannens utleggsforretning av 02. februar 93 i sak nr T 9300091 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger."

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Steinar Winther Christensen, påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett.

Den kjærende part har prinsipalt påstått opphevelse pga saksbehandlingsfeil fra namsrettens side fordi kjennelsen mangler grunner. Hovedspørsmålet for namsretten var om erstatningen "overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand" jf dekningsloven §2-7. Dette har namsretten ikke vurdert på annen måte enn ved å slå fast at den kjærende part "ikke har gjort hva hun evner for å nedbetale sin gjeld til innklagede".

Subsidiært er kjennelsen påkjært pga feil rettsanvendelse da den tilkjente erstatning ikke overstiger det som med rimelighet trengs til den ankende parts underhold. Den kjærende part er 100 % ufør, men fikk etter forholdene en beskjeden erstatning hvorav kr 175000,- som tap i fremtidig erverv. Utlegget vil alene spise opp hele fremtidstaperstatningen.

Som ny anførsel er gjort gjeldende at utlegg ikke kan tas før erstatningskravet er rettskraftig avgjort. Det er vist til skadeserstatningsloven §3-10 første ledd og Andenæs : Konkurs 1993 61 og Alten : Tvangsloven 92-93. Det er Altens oppfatning som må legges til grunn. Det er ikke mulig å foreta den konkrete vurdering etter dekningsloven §2-7 før erstatningskravet er rettskraftig avgjort. Dette vil også harmonere best med dekningsloven §3-9 annet ledd om adgang til å søke fylkesmannen om beslagsfrihet. Fristregelen på en måned i §3-9 annet ledd forutsetter at beslagspørsmålet er rettskraftig avgjort.

Dette standpunkt gir best harmoni med lovbestemmelsene sett under ett. En slik regelforståelse vil gi skyldner et valg, enten kan skyldneren gå veien om fylkesmannen eller veien om domstolene for å unngå beslag i tilkjent personerstatning.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt: Tønsberg namsretts kjennelse av 1. oktober 1993 oppheves.

2. Subsidiært: Namsmannens utleggsforretning av 2. februar 93 i sak nr T 93-0091 oppheves.

3. I begge tilfelle: Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.

Kjæremotparten har i det vesentlige anført: Namsrettens kjennelse inneholder ikke slike saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse da retten har omtalt dekningsloven §2-7 og også gitt en bred omtale av partenes anførsler.

Det foreligger korrekt rettsanvendelse. Av den tilkjente erstatning gjelder kr 182000,- erstatning for allerede lidt inntektstap. Denne delen kan ikke anses som nødvendig for fremtidig underhold og utlegget kr 153333,50 overstiger ikke denne delen av erstatningen.

Det må kunne tas utlegg før erstatningskravet er rettskraftig avgjort. Kravet for lidt inntektstap må anses som forfalt iht dekningsloven §2-7 tredje ledd. Det er lite trolig at ankeinstansen vil komme til et lavere beløp angående lidt inntektstap.

Selv om skadeserstatningsloven §3-10 setter forbud mot overdragelse eller pantsettelse før kravet er godkjent eller rettskraftig avgjort, er dette ikke til hinder for at det tas utlegg før erstatningskravet er rettskraftig avgjort. Dette stemmer også overens med ordningen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-28 første ledd. Om utlegg er tatt i større omfang enn nødvendig, eller tvangsgrunnlaget er begrenset, skal namsmannen på begjæring treffe beslutning om delvis opphevelse.

Saksomkostningsavgjørelsen for namsretten bestrides da namsretten ikke har uttrykt tvil i sin begrunnelse selv om namsretten fant at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la saken komme for retten.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tønsberg namsretts kjennelse i sak nr 93 - 299 D stadfestes.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten ser saken slik: Det fremgår av sakens dokumenter at den kjærende part gjennom de to gjeldsbrev av 16. august 88 og 13. november 88 og senere renter ved utleggstidspunktet skylder B det beløp som det er tatt utlegg for. Avdrag skulle betales med samlet kr 20000,- pr år.

Det er videre inngått en nedbetalingsavtale, eller fra den kjærende part gitt uttrykk for hva som den kjærende part under visse omstendigheter kan godta, akseptert av kreditor den 16. september 92. Etter dette skulle hun betale kr 1000,- pr mnd, men hun har kun betalt 3 avdrag a kr 1000,- Fra kreditors side ble forutsatt at restbeløpet inkludert renter skulle betales så snart erstatningsbeløpet var utbetalt til debitor.

Ved Tønsberg byretts dom av 12. januar 1993 ble Vestfold fylkeskommune dømt til å betale A erstatning for men kr 50000,-, for lidt inntektstap i perioden 1986 til 1992 samlet kr 182000,- og for tap i fremtidig erverv kr 175000,-, samlet kr 407000,-.

Dommen er etter det opplyste påanket til Agder lagmannsrett av debitor over erstatningsutmålingen, og fylkeskommunen har motanket over erstatningsutmålingen. Hovedforhandling i ankesaken er ikke berammet.

Utleggsforretningen ble avholdt 2. februar 1993.

Når det gjelder påstanden om saksbehandlingsfeil, er namsrettens begrunnelse svært kortfattet. Retten konsentrerte sin begrunnelse om det ene av de kumulative vilkår. Anførselen om at utlegget oversteg det beslagsfrie beløpet, det vil si om debitor har igjen tilstrekkelig til det som med rimelighet trengs til underhold, var likevel kjent for retten. Det fremgår av rettens gjengivelse av anførsler og loven vilkår, selv om vilkåret ikke var kommentert særskilt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til om namsrettens begrunnelse var så mangelfull at det kan betraktes som en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse, da lagmannsretten har kompetanse til å vurdere realiteten i saken på ny, jf tvistemålsloven §403 jf §388.

Det sentrale spørsmål i kjæremålet blir hvorvidt en debitor har anledning til å kreve utlegg tatt i en forventet utbetalt forsikringssum før beløpene under de ulike poster er rettskraftig avgjort. Slik saken er opplyst for lagmannsretten i dette kjæremålet, er det ikke anket over erstatningsgrunnlaget.

Det er anført at skadeserstatningsloven §3-10 og dekningsloven §3-9 er til hinder for utlegg i denne saken. Hovedregelen i dekningsloven §2-2 er at kreditor kan ta dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Det gjelder også fordring som debitor har på tredjemann, og dette gjelder selv om kravet er uforfalt eller betinget, selv om utleggstaker etter tradisjonell oppfatning ikke kan få utleggspant i skyldnerens fremtidige pengekrav mot tredjemann, jf Andenæs:Konkurs 1993 51. Skadeserstatningsloven §3-10 setter forbud mot overdragelse eller pantsettelse før erstatningskravet er godkjent eller rettskraftig avgjort. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd frivillige rettshandlinger, ikke i hvilken utstrekning det er anledning for en kreditor å ta sikkerhet ved utlegg i beløpet. I denne saken må selve erstatningsgrunnlaget anses som godkjent ved at det ikke er påanket. Det vises også til Mads Andenæs: Konkurs 1993 61 hvor det gis uttrykk for at etter formålet med skadeserstatningsloven §3-10 er de rådighetsbegrensninger som der er nevnt neppe til hinder for kreditorbeslag. Skadeserstatningsloven §3-10 er derfor ikke til hinder for utlegg.

Beslagsfriheten som fylkesmannen kan beslutte etter dekningsloven §3-9 gjelder beløp nevnt i dekningsloven §2-5 annet ledd d)-h). §2-5 er imidlertid opphevet ved lov 26. juni 1992 nr 86 og nåværende §2-5 er tidligere §2-6. Tidligere §2-5 er nå innredigert i §2-7. §3-9 er ikke endret, og det er ikke kommentert i forarbeidene. Det er derfor grunn til å anta at henvisningen i §3-9 til §2-5 må forstås som henvisning til någjeldende §2-7.

Det legges til grunn at §3-9 supplerer §2-7 annet ledd om beslagsfrihet slik at det også kan besluttes beslagsfrihet etter at beløpet er utbetalt. Men §3-9 regulerer ikke det forhold at utlegg likevel kan tas i lønn og ytelser likestilt med lønn trass i hovedregelen om beslagsforbud dersom de øvrige vilkår i §2-7 er oppfylt.

Spørsmålet for lagmannsretten blir derfor om utlegg kan tas i henhold til dekningsloven §2-2 og §2-7.

Som nevnt ovenfor kan utlegg tas i krav på erstatning. §2-7 pkt f) begrenser beslagsadgangen for erstatning for skade på legeme, men gir likevel adgang til dette dersom de øvrige vilkår i §2-7 er oppfylt, blant annet at skyldneren ikke har gjort hva hun evner for å betale sin gjeld.

Den kjærende part har trygd kr 7000,- pr mnd utbetalt, og boligutgifter ca kr 2000,- pr mnd, da hun deler bolig med sin søster og de tilsammen betaler kr 4000,- pr mnd. Det er opplyst at A har gjeld forøvrig kr 656000,- i henhold til selvangivelse fra 1992, men det er ikke fremlagt opplysninger om hvordan denne betjenes. Derimot er på det rene at hun i 3 mnd klarte å betale kr 1000,- pr mnd til debitor. Hun er enslig uten forsørgelsesbyrde, og i forhold til sin trygdeutbetaling og boutgifter burde det være mulig for henne å vise større vilje og derved evne til å betale sin gjeld. Det er derfor ikke godtgjort at skyldneren har gjort hva hun evner for å betale sin gjeld.

Selv om utlegg i utgangspunktet kan tas selv om beløpet ikke er rettskraftig avgjort, kan denne omstendighet likevel komme i betraktning. Det kan være tvil om namsmyndigheten har tilstrekkelig faktisk grunnlag til å avgjøre om ytelsen overstiger "det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand", slik §2-7 lyder. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-15 angir når det ikke skal tas utlegg i usikre krav eller rettigheter. Selv om denne ikke kommer direkte til anvendelse, gir den likevel uttrykk for at det bør utvises en viss forsiktighet. Særlig er det nærliggende å utvise en slik forsiktighet når det gjelder utlegg i erstatningskrav for skade på legeme. Det er usikkert både hvor stort det endelige beløp vil bli, hvordan det vil bli fordelt på de enkelte poster, og det er usikkert hvilket beløp debitor vil være avhengig av å beholde for å være sikret det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand, jf dekningsloven §2-7.

Lagmannsretten finner derfor at man må foreta en konkret vurdering. Den verserende ankesak skaper som nevnt usikkerhet med hensyn til erstatningsbeløpenes endelige størrelse. Men i domsslutningen er erstatningsbeløpene splittet opp. Den usikkerhet som er vist til ovenfor gjelder først og fremst den del av erstatningen som gjelder tap i fremtidig erverv og men-erstatning. Den post som refererer seg til erstatning for tapt arbeidsinntekt skal kompensere allerede oppstått tap, ikke tap i fremtidig inntekt. Det må derfor i alle fall være adgang til å ta utlegg i denne del av erstatningen, begrenset opp til det beløp som er fastsatt av byretten.

For det tilfelle at hun får økt erstatning for denne posten, vil ikke oppstå noe vansker. For det tilfelle at hun får mindre i erstatning i ankeinstansen enn av byretten, kan oppstå den situasjon at denne erstatningsutbetaling da kan bli mindre enn utleggets størrelse. Selv om tvangsfullbyrdelsesloven §7-28 bare regulerer situasjonen hvor selve kravet endres eller bortfaller, følger det av loven alminnelige system at utlegget faller bort i den utstrekning det viser seg ved fullbyrdelsen at utleggsobjektets verdi er mindre enn utlegget. Kreditor er da henvist til ny tvangsfullbyrdelse.

Utlegget opprettholdes inntil det beløp som hun vil bli tilkjent for lidt inntektstap.

Begge parter har krevet sakskostnader. Lagmannsrettens konklusjon blir at utlegget delvis opprettholdes. Kjæremålet har ikke vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd bør hver av partene bære sine egne omkostninger. Det kan ikke sies at den kjærende part bare har fått medhold i et tvistepunkt av mindre betydning, selv om utlegget i sin helhet på det nåværende tidspunkt er innenfor det erstatningsbeløp som byretten har tilkjent.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Utleggsforretningen endres slik at utlegg tas i saksøktes krav på erstatning fra Vestfold fylkeskommune for lidt inntektstap.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.