LA-1993-949
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-13 |
| Publisert: | LA-1993-00949 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tvangsfullbyrdelsesloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00949. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Kai Ness). Motpart: Sparebanken Nord-Norge (Prosessfullmektig: Adv. Erik A. Schilbred). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerne Trude Sæbø, Erling Strand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-26, §2-7, §7-23 |
Saken gjelder avvisning/søknad om oppreising for fristoversitting.
Sandefjord namsrett avsa den 28. oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. 93-467 D avvises fra Sandefjord namsrett.
I korthet gjelder saken utleggforretning avholdt hos A Rønning for hans offentlige tilgodehavende av pasienthonorar refundert fra Sandefjord trygdekontor med 15 % trekk.
Klage med påstand om opphevelse av utlegget ble inngitt til Sandefjord namsrett 4. august 1993. Den 4. oktober 1993 ble begjært oppreisning for fristoversittelse i henhold til domstolloven §153 da namsretten fant at klagen var for sent inngitt.
Namsretten fant at fristoversittelsen ikke var unnskyldelig og at det heller ikke forelå særlige omstendigheter slik at oppreisning skulle gis.
Kjennelsen er rettidig påkjært av den kjærende parts prosessfullmektig, advokat Kai Ness, som har vist til at i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 §7-26 kan klage over utleggstrekk fremsettes så lenge trekkperioden ikke er utløpt. Det er videre vist til Ot.prp.nr.65 (1990-91) 168 hvor det heter at denne bestemmelsen trolig vil være i samsvar med gjeldende rett. Det er også vist til Alten: Tvangsloven 76.
Det er lagt ned slik påstand:
Avvisningskjennelsen av 28. oktober 1993 fra Sandefjord namsrett oppheves og saken tilbakeføres namsretten for endelig avgjørelse om endring i lønnstrekket.
Kjæremotparten, ved sin prosessfullmektig advokat Erik A Schilbred, forstår påstanden i kjæremålet slik at den kjærende part ønsker regulering av utleggstrekket. Begjæring om dette må fremsettes for namsmannen, jf den nye tvangsfullbyrdelsesloven §7-23 og den tidligere lov §2-7 annet ledd annet pkt. Namsretten er ikke rette instans og saken må avvises derfra.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke: Det fremgår av sakens dokumenter at klagen over utlegget gjelder både selve utlegget og dernest trekkets størrelse, selv om påstanden er begrenset til å gjelde trekkets størrelse. Grunnlaget for kravet er ikke bestridt.
Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at bestemmelsen i den nye tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 må komme til anvendelse i dette tilfellet. Trekkperioden har begynt å løpe etter at den nye lov trådte i kraft, slik at denne bestemmelsen nå gjelder. Det vises forøvrig til Ot.prp.nr.65 (1990-91) 158 som er gjengitt, og Falkanger, Flock, Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven 335 som også uttaler at det trolig er i samsvar med tidligere rett at klage kan fremsettes inntil trekkperioden er utløpt. Det fremgår samme sted at forfatterne antar man har adgang til å klage til namsretten trass i at det også kan kreves regulering av trekket etter §7-23.
Det er ikke grunn til å tolke §7-26 innskrenkende til kun å gjelde trekkets størrelse. Reelle hensyn taler for at både trekkgrunnlaget og trekkets størrelse kan prøves under hensyntagen til hva skyldneren trenger å ha igjen for å dekke sine levekostnader. Den kjærende parts påstand forstås slik at man prinsipalt ønsker trekket satt i 0, subsidiært redusert.
Dette innebærer at den kjærende part gis medhold.
Saksomkostninger er ikke krevet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjennelsen av Sandefjord namsrett oppheves og henvises til ny behandling i namsretten.