LA-1993-983
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-18 |
| Publisert: | LA-1993-00983 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal skifterett Nr: 93-00093 - Agder lagmannsrett LA-1993-00983 A. Anket til Høyesterett - utfall?? |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Abrahamsen). Ankemotpart: B, C (Prosessfullmektig: Advokat Paul Rynning). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen 3. Sorenskriver Tor Tønnessen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §19, §9, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Lyngdal skifterett avsa 24. september 1993 dom med slik domsslutning:
"1. B og C frifinnes for kravet om tilbakebetaling av et beløp til Ds dødsbo.
2. A har et krav på. kr 10000,- i Ds dødsbo.
3. A utlegges boets faste eiendom, gnr. 33, bnr. 323 i X til skiftetakst.
4. A utlegges ikke veggklokken.
5. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens dom.
A har påanket dommen for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1 og 5 til Agder lagmannsrett. B og C har imøtegått anken og har under ankeforhandlingen påstått frifinnelse mot å betale tilbake 23900 kroner.
Ankeforhandling ble holdt i Farsund 25., 26. og 27. oktober 1994. Av partene møtte B og A sammen med prosessfullmektigene. C hadde sykdomsforfall. Partene avga forklaring. Det ble avhørt 15 vitner.
Den ankende part ved advokat Helge Abrahamsen har i hovedsak anført:
Det avvises at B i 1984 fikk fullmakt til å disponere morens bankkonto. Dersom moren hadde gitt henne slik fullmakt, må det antas at banken ville ha sørget for at dette var blitt gjort skriftlig og nedtegnet i bankens papirer. Det ble imidlertid ikke gjort. Moren hadde heller ikke behov for å gi noen slik fullmakt, idet hun på den tiden fortsatt var i stand til å ta hånd om sin egen økonomi.
Subsidiært anføres at fullmakten må tolkes innskrenkende slik at den utelukkende gjaldt ved betaling av morens regninger. Under enhver omstendighet kan fullmakten ikke omfatte uttak på høyrentekontoen, som ble opprettet i 1986.
Fra 1985 var det B som kvitterte for alle uttakene i banken, og hun vil derfor være ansvarlig for den del av pengene som ikke moren selv beholdt. Kravet mot C frafalles for så vidt gjelder uttakene før 1989, idet hun før den tid ikke hadde noen befatning med morens bankkonto.
Det er ingen fornuftig forklaring på de store uttakene som ble foretatt. Moren kan ikke ha brukt så mye penger, hvilket er bekreftet av vitner. Det er derfor betydelige beløp som B må ha beholdt. Subsidiært anføres at moren, som satt i uskiftet bo, har gitt sin datter gaver som står i misforhold til formuen boet, jfr. arveloven §19. Denne subsidiære anførsel gjelder også i forhold til de beløp som søstrene beholdt etter at de i 1989 gikk over til å dele det som var igjen av morens trygd hver måned.
Ankemotpartene har ikke ført bevis for at det forelå noen avtale med moren om godtgjørelse for pleie og tilsyn etter at moren brakk lårhalsen i 1989. I alle fall er det tvil på dette punkt, og denne tvil må gå ut over ankemotpartene, som var nærmeste til å få avtalen skrevet ned. En slik avtale ville imidlertid under enhver omstendighet måtte bli å sette til side fordi moren etter hvert var blitt så mentalt svekket at hun ikke var avtalefør.
Ankemotpartene må dessuten ha beholdt mer enn det som er oppgitt i regnskapsboken, idet det er utelukket at det ble innkjøpt så mye husholdningsartikler til moren som regnskapsboken viser. De oppgitte beløp antas å ligge gjennomsnittlig 1000 kroner høyere pr. mnd. enn de reelle tall.
Dersom det har vært inngått noen avtale om tilsyn og stell av moren, har denne antakelig gått ut på at de som tok seg av henne, skulle få det som var igjen etter henne, dvs. at utbetaling først skulle skje etter hennes død. Når søstrene likevel tok seg betalt slik de gjorde, må det derfor enten skyldes at de misforsto avtalen eller at de ville sikre seg pengene uansett.
Dersom det hadde vært vederlag for en ytelse, ville det ha vært naturlig at beløpene var blitt innberettet, men så er ikke skjedd. Det er verken betalt arbeidsgiveravgift eller skatt av pengene. For øvrig bestrides at søstrene har utført et så omfattende arbeid for moren som de hevder å ha gjort. Moren hadde hjemmehjelp en gang i uken som tok seg av vask og renhold, og noe særlig hjelp utover dette var ikke nødvendig. Dessuten må det kunne forventes i et tilfelle som dette at de pårørende yter hjelp og omsorg uten hele tiden å ta seg betalt.
A har nedlagt slik påstand:
"1a. B og C dømmes til in solidum å tilbakebetale Ds dødsbo et beløp på inntil kr 185000,-.
1b. B dømmes til å tilbakebetale Ds dødsbo et beløp på inntil kr 75000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett."
Ankemotpartene ved advokat Paul Rynning har henholdt seg til skifterettens dom, som hevdes å være riktig både i resultat og i begrunnelse. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Moren ga i 1984 datteren B fullmakt til å disponere sin bankkonto, slik banken har bekreftet. Hver gang det ble tatt ut penger, ble imidlertid pengene overlatt til moren og er brukt av henne alene.
Ankemotpartene har heller ikke mottatt gaver i strid med arveloven §19, verken før eller etter 1989.
Det fastholdes også at moren inngikk avtalen med sine to døtre om at de skulle dele det som var igjen av morens pensjon hver måned. Dette skulle være en kompensasjon for at de påtok seg ansvaret for moren, som særlig etter lårhalsbruddet i 1989 hadde et stort pleiebehov.
Allerede fra 1985 merket de en gradvis svekkelse i morens mentale tilstand. Moren var likevel så klar at hun visste hva hun gjorde, og hun styrte selv sin økonomi helt frem til 1989. Selv da var hun til tross for alderdomssvekkelsen klart avtalefør i forhold til å inngå en slik avtale som det her er tale om. Det hun fryktet mest av alt, var å komme på pleiehjem, og avtalen må ses på denne bakgrunn.
Ansvaret og pleie- og omsorgsarbeidet var svært omfattende. Godtgjørelsen var beskjeden, og det ligger ikke noe gaveelement i avtalen. Videre avvises at ankemotpartene har mottatt noen godtgjørelse utover det som er oppgitt i regnskapsboken.
Ankemotpartene er villig til å tilbakebetale pengene som er tatt ut av høyrentekontoen, samt pengene som ble tatt ut og delt etter morens død.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. B og C frifinnes mot å tilbakebetale til Ds dødsbo tilsammen kr 23900,-.
2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Lagmannsretten finner bevist at B fikk fullmakt av sin mor til å disponere over morens bankkonto i forbindelse med at denne ble opprettet i 1984. Dette ble gjort først og fremst fordi moren ikke likte å gå i banken. Den omstendighet at det ikke foreligger skriftlig fullmakt, tillegges ikke avgjørende vekt. Det samme gjelder med hensyn til den omstendighet at banken ikke synes å ha gjort noen notater om fullmakten i sine papirer. Det er bekreftet av banken at moren personlig møtte i banken og opplyste at hun hadde gitt datteren slik fullmakt.
Det er ikke ført bevis for at B ikke overlot til moren pengene som hun tok ut av banken. Ifølge den ankende part hadde moren et så lavt forbruk at hun umulig kan ha brukt alle pengene selv, men dette finnes ikke sannsynliggjort. Heller ikke er det ført bevis for at moren ga døtrene gaver i strid med arveloven §19.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten også til grunn at moren inngikk avtalen om pleie og tilsyn, slik ankemotpartene hevder. Det finnes ikke bevist at moren var så mentalt svekket at hun ikke med bindende virkning kunne inngå avtalen. Det er ikke bestridt at morens helsetilstand var spesielt dårlig både mens hun lå på sykehuset i 1989 og den første tiden etter sykehusoppholdet. Etter hvert kom hun seg imidlertid betraktelig, også mentalt, og det legges til grunn at hun var fullt orientert med hensyn til hva avtalen gikk ut på, som dessuten synes å ha fremkommet på initiativ fra moren selv.
Moren hadde åpenbart et stort pleie- og omsorgsbehov, og den godtgjørelse ankemotpartene fikk, finnes ikke å stå i misforhold til det ansvar og arbeid de påtok seg. Det vises på dette punkt til skifterettens domspremisser, som lagmannsretten kan slutte seg til. Lagmannsretten er således også enig med skifteretten i at det her ikke er tale om noe gaveaspekt.
Det er heller ikke ført bevis for at regnskapsboken som B førte for moren i tiden etter 1989, ikke gir et riktig bilde av hvordan morens trygd ble forbrukt. Det finnes således ikke sannsynliggjort at ankemotpartene beholdt mer enn det som fremgår direkte av regnskapsboken.
Etter at ankemotpartene nå har sagt seg villig til å betale tilbake pengene som ble tatt ut av høyrentekontoen, samt pengene de fordelte etter at moren var død, er det unødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om avtalen med moren ga dem rett til å beholde også disse pengene.
Ankemotpartene blir etter dette å frifinne mot å betale tilbake til boet 23900 kroner.
På bakgrunn av ankemotpartenes opprinnelige påstand om stadfestelse av skifterettens dom, anses saken dels vunnet og dels tapt. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd bør hver av partene bære sine saksomkostninger for både skifteretten og lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike omstendigheter at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd bør gis anvendelse.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. B og C frifinnes mot å betale tilbake til Ds dødsbo 23900 - tjuetretusennihundre - kroner.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for både skifteretten og lagmannsretten.