LA-1994-132
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-09 |
| Publisert: | LA-1994-00132 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1994-00132 M |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt Forsvarer: Advokat Kim Gerdts Bistandsadvokat: Advokat Johan Henrik Frøstrup.) |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum, Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug, Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §196, §207, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, §62, §5-3, Straffeprosessloven (1981) §3, §427, §437 |
Tiltalte A er født xx.xx.1955. Han er ansatt i et forsikringsselskap som sikkerhetskonsulent og har bopel i - - - - 2 E, X. Han er skilt og uten forsørgerbyrde. Hans årsinntekt er ca kroner 180000 og han er uten formue. Han er tidligere ikke straffedømt. Han er botlagt en gang.
StatsadvoBne i Vestfold og Telemark har 9. desember 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett, Telemark lagsogn, for overtredelse av:
"I. Straffeloven §196, for å ha hatt utuktig omgang med noen som var under 16 år, ved at han i tidsrommet 03. juli 92 - 14. august 92 i London og i Stockholm, ved flere anledninger hadde samleie med sin datter B, født xx.xx.78, førte en finger inn i hennes skjede samt ved en anledning slikket hennes kjønnsorgan og fikk henne til å ta hans penis i munnen.
II. Straffeloven §207, 2. straffalternativ, for å ha hatt utuktig omgang, herunder samleie, med slektning i nedstigende linje, ved at han i tidsrom og på stedet som nevnt i post I, forholdt seg som beskrevet der overfor sin datter B.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse."
A har ikke erkjent seg straffskyldig etter tiltalen.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt to spørsmål som begge er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for sin dom.
A blir å dømme for forbrytelse mot straffeloven §196 (utuktig omgang med person under 16 år) og straffeloven §207 2. straffalternativ (incest). Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
I forbindelse med straffutmålingen og spørsmålet om A skal dømmes til å betale erstatning og/eller oppreisning til fornærmede B, legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn:
A er far til B, født xx.xx.1978. A var gift med Bs mor C i 1978. Det kom til samlivsbrudd høsten 1978, separasjon i 1979 og skilsmisse i 1981. B bodde hos moren og hadde jevnlig samvær med sin far til hun var seks-sju år gammel. C ble i 1983 samboer med D, og de inngikk ekteskap i 1986. D ble Bs stefar, og B mistet kontakten med sin biologiske far, A. I 1989 fikk C et barn med D, og B fikk dermed en halvbror.
B hadde en vanskelig oppvekst hos moren og stefaren, og i 1988 sendte B et brev til barnevernet i Y der hun ba om hjelp fordi stefaren var slem mot henne. Moren ble kontaktet av barnevernet, og i en påfølgende samtale med moren fortalte B at stefaren, D hadde forgrepet seg seksuelt mot henne. Dette førte til politianmeldelse av D. I et senere dommeravhør ville ikke B forklare seg ytterligere om overgrepene. Saken mot D ble henlagt av politiet. Episoden førte imidlertid til brudd og senere skilsmisse for D og Bs mor, C. B hadde tilpasningsvanskeligheter og hun var i kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Telemark sentralsykehus (BUP/TSS) i oktober/ november 1989 og i mars 1992. I oktober 1991 var B en dag nedfor på ungdomsskolen. Hun kom da i kontakt med sosiallæreren som i det påfølgende året hadde en rekke samtaler med henne. Sosiallæreren bragte dessuten B i kontakt med hjelpeapparatet i sosialtjenesten i Y.
B ønsket å gjenoppta kontakten med sin biologiske far etter bruddet i 1984-85, og høsten 1991 kom slik kontakt i stand. Dette førte til ny samværsordning, og B besøkte ved en rekke anledninger våren 1992 sin far i hans mors hjem i X. B var på denne tiden i stadig konflikt med sin mor, og hun nærmest dyrket sin far som hadde kommet for å redde henne. Etter mellomkomst fra sosialtjenesten eller barnevernet ble det bestemt at B skulle være hos faren sin i sommerferien 1992. Faren hadde på forhånd lovet henne en ferietur til London, dit han selv skulle på forretningsreise. Det ble utstedt eget pass til B 1. juli 1992 med gyldighet til 15. august 1992.
B bodde i juli 1992 sammen med faren i farmorens hjem i X. Midt i juli reiste de et par dager til Sverige og returnerte til X. Få dager senere reiste de på ny til Sverige og derfra til London med innreise Heathrow 22. juli 1992.
I London var A og B sammen med to av hans skandinaviske forretningskolleger i ca tre uker. A og B bodde i denne perioden på tre forskjellige hoteller i London. De bodde i samme rom, til dels i rom med dobbeltseng og til dels i rom med separate senger.
Under det midterste hotelloppholdet - på Scandic Crown Hotel - forgrep A seg mot sin datter B ved at han en kveld med sin hånd befølte Bs kjønnsorgan og stakk en finger inn i hennes skjedeåpning. Denne handlingen gjentok han ved to eller tre senere anledninger under det samme hotelloppholdet.
En natt mens de bodde på Scandic Crown Hotel kom A hjem til hotellrommet etter at B hadde lagt seg til å sove. Hun våknet ved at faren lå i sengen ved siden av henne, og faren - A - gjennomførte deretter et vaginalt samleie med sin 14-årige datter. Lagmannsretten legger til grunn at dette ble gjentatt i de påfølgende dager eller netter flere ganger uten at det er mulig å tallfeste overgrepene. Ved en anledning ble B dessuten utsatt for oralsex med faren.
Etter hjemkomsten fra London midt i august 1992 bodde B hos sin mor. 27. oktober samme år fortalte hun om farens overgrep mot henne til sosiallæreren på ungdomsskolen, og dette førte til politianmeldelse av A.
B har i de siste årene hatt alvorlige psykiske problemer. Hun har vært frivillig innlagt i psykiatrisk sykehus i oktober/november 1993 og i perioden fra 22. desember 1994 til mars 1995. Hun har dessuten vært til behandling hos flere psykologer.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på at A sommeren 1992 var klar over at datteren B var en ytterst sårbar jente i en meget vanskelig livssituasjon. Han kjente til historien med anmeldelsen av stefaren for seksuelle overgrep i 1988, og han visste at B hadde store forventninger til sin biologiske far som hun anså som sin redningsmann. På denne bakgrunn var de seksuelle overgrepene A begikk mot sin 14 år gamle datter et særlig brutalt svik som gjorde at B nærmest mistet fotfestet i tilværelsen, og hennes tidligere vanskelige situasjon ble ytterligere forverret. Det legges til grunn at skadevirkningene for B er alvorlige og betydelige.
Det er videre lagt vekt på at overgrepene fant sted mens B befant seg i utlandet sammen med sin far som hun for relativt kort tid siden hadde gjenopptatt kontakt med. Hun var langt fra sine vanlige omgivelser og sin mor som hun til da hadde bodd sammen med hele sitt liv. Hun var blant fremmede og hadde ingen hun kunne søke tilflukt hos. Dette visste A, og hans utnyttelse av situasjonen virker i skjerpende retning.
Det er gått over tre år fra overgrepene fant sted til domfellelsen. Denne forsinkelsen har utvilsomt vært en ekstra påkjenning for den fornærmede i saken. Lagmannsretten finner at forsinkelsen kan bebreides både påtalemyndigheten og A. Tidsmomentet vil på denne bakgrunn ikke bli tillagt skjerpende eller formildende vekt.
Lagmannsretten er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i ett år og åtte måneder overensstemmende med aktors påstand. Straffeloven §62 første ledd er anvendt. I straffen fragår fem dager for utholdt varetektsfengsel.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at A dessuten dømmes til å betale erstatning til B med kr 7960,- for lidt økonomisk tap og kr 178968,- for fremtidig økonomisk tap og til å betale oppreisning med inntil kr 150000. Fornærmedes bistandsadvokat har begrunnet kravet.
Grunnlaget for kravet er skadeserstatningsloven §3-3 og §3-5 jf straffeprosessloven §3 jf §427. Det er videre anført at A i henhold til skadeserstatningsloven §5-3 har solidarisk medansvar for skadene av psykisk art som har rammet B med den følge at hennes fremtidsmuligheter er blitt alvorlig begrenset.
Lagmannsretten finner at vilkårene for å tilkjenne B erstatning for lidt skade i form av dekning av psykologregninger på kr 7960,- i 1994 og 1995 er til stede. Lagmannsretten finner således at det er nødvendig årsakssammenheng mellom skaden hun ble påført ved overgrepene fra A i 1992 og behovet for psykologisk hjelp i 1994/95 idet bistanden anses som behandling av incestproblemet.
Lagmannsretten finner derimot ikke at det er tilstrekkelig årsakssammenheng når det gjelder kravet om tap i fremtidig arbeid basert på at B har måttet gå om igjen et år på videregående skole slik at hun har fått utsatt utgangen til arbeidslivet med ett år. Bs problemer går langt tilbake i tiden, og det er på det rene at mye skyldes omstendigheter som A ikke er ansvarlig for. Det er således tale om flere skadeårsaker som har ført til at B de siste årene har hatt så store psykiske problemer og tilpasningsvanskeligheter at hun måtte repetere et år på videregående skole. A er ikke solidarisk ansvarlig for skader som hun tidligere i livet kan være påført av andre personer, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fordele årsaken for skolerepeteringen på forskjellige hendelser i Bs vanskelige oppvekst. Kravet om erstatning for tap i fremtidig arbeid tas derfor ikke til følge.
Lagmannsretten er videre kommet til at vilkårene for å pådømme oppreisningskravet er til stede. Oppreisningsbeløpet finnes passende å kunne settes til kr 50000,-. Ved fastsettingen av beløpet er det lagt vekt på de samme skjerpende omstendigheter som ved straffutmålingen, men det er også tatt hensyn til at Bs problemer nå og i fremtiden også har andre årsaker enn overgrepene fra A.
Saksomkostninger er ikke påstått og ilegges ikke, jf straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig. Bare de juridiske dommerne har deltatt i avgjørelsen av kravet om erstatning og oppreisning.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1955, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §196 og straffeloven §207 2. straffalternativ, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder. 5 - fem - dager av straffen anses avsonet ved utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til B, født xx.xx.1978, erstatning med 7960 - sjutusennihundreogseksti - kroner og oppreisning med 50000 - femtitusen - kroner.