LA-1994-141

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-06
Publisert:	LA-1994-00141
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Marnar jordskifterett Nr: 92-00024 - Agder lagmannsrett LA-1994-00141.
Parter:	Ankende part: Oddleif Grostøl (Prosessfullmektig: H.r.advokat A. Abrahamsen). Ankemotpart: Ole Asbjørn Grostøl, Leander Grostøl (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Lagdommer Åse Berg. Sorenskriver Tor Tønnessen
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §2, Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §11, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16, §17

I skriv av 27. juli 1992 til Marnar jordskifterett fremsatte Oddleif Grostøl, som eier av gnr. 61 bnr. 4 i Hægebostad, krav om rettsutgreiing etter jordskifteloven §2 bokstav h for så vidt gjaldt hans fiskerett i Lygnevannet, og begjæring om bruksordning av det fremtidige fisket mellom de brukene som hadde fiskerett knyttet til Grostølområdet, gnr. 61 i Hægebostad.

Etter kravet var følgende ført opp som parter:

1. Eier av gnr. 61, bnr. 1, Ludvig Grostøl. 2. Eier av gnr. 61, bnr. 2, Solveig Telhaug. 3. Eier av gnr. 61, bnr. 3, Ole Asbjørn Grostøl. 4. Eier av gnr. 61, bnr. 4, Oddleif Grostøl. 5. Eier av gnr. 61, bnr. 5, Synnøve Aaneland. 6. Eier av gnr. 61, bnr. 6, 8 og 12, Leander Grostøl. 7. Eier av gnr. 61, bnr. 10, Olga Aagedal. 8. Eier av gnr. 61, bnr. 11, Synnøve Iversen. 9. Medeier av gnr. 61, bnr. 17, Oddlaug Tveite. 10. Medeier av gnr. 61, bnr. 17, Ruth Lie. 11. Medeier av gnr. 61, bnr. 17, Torhild Nilsen.

Av jordskifterettens rettsbok av 2.6. og 27. juli 1993 fremgår at det var omtvistet hvorvidt gnr. 61, bnr. 4, 10 og 17 hadde fiskerett i Lygne. Videre fremgår det av rettsboken at Synnøve Iversen, eier av gnr. 61, bnr. 11, i brev av 24.5.1993 hadde gitt beskjed om at hun ikke gjorde krav på fiskerett, og at hun derfor ikke var å betrakte som part i saken.

Den 27. juli 1993 avsa jordskifteretten dom med slik domsslutning:

"1. Garnfisker og annet fiske fra båt på Grostøl, gnr. 61 i Hægebostad kommune ble ved utskiftningsforretningen av 3. juli 1916 utlagt til følgende eiendommer til eksklusiv bruk etter nedenfor angitt forholdstall:

Gnr./Bnr. Engelskskyld 61/1 2,415 61/2 1,012 61/3 2,400 61/5 4,900 61/6 2,548 61/8 1,725

Sum 15,000

2. Stangfisket fra land på hele strandstrekningen på Grostøl, gnr. 61 er felles for følgende eiendommer:

Gnr/bnr Andel 61/1 1 61/2 og 61/17 tilsammen 1 61/3 1 61/4 og 61/10 tilsammen 1 61/5 1 61/6 1 61/8 1

3. Gnr. 61, bnr. 4 og 10 har ikke andel i felles garnog båtfiske.

4. Gnr. 61, bnr. 17 har fiskerett i Lynge sammen med gnr. 61, bnr. 2 slik at deres samlede fiskerett utgjør 1012/15000 av den samlede fiskerett på Grostøl, gnr. 61.

5. Den andel i stangfiske som tilhører gnr. 61, bnr. 4 og 10 deles proporsjonalt med den enkeltes strandstrekning."

Samme dag avsa jordskifteretten kjennelse der kravet om bruksordning etter jordskifteloven §2 bokstav c nr. 1 ble avvist. Kjennelsen hadde slik slutning:

"Kravet om bruksordning av fisket i Lynge for gnr. 61, Grostøl, avvises."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for jordskifteretten fremgår av dens dom og kjennelse.

Oddleif Grostøl, med advokat A. Abrahamsen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot:

1. Ole Asbjørn Grostøl, eier av gnr. 61, bnr. 3.

2. Leander Grostøl, eier av gnr. 61, bnr. 6, 8 og 12.

Oddleif Grostøl har anført at anken gjelder domsslutningens punktene 1 og 3 for så vidt angår at han som eier av gnr. 61, bnr. 4 ikke er tilkjent andel i det felles garn- og båtfisket for gården Grostøl, og i tilknytning hertil den avsagte kjennelse om avvisning av kravet om bruksordning av fisket i Lygne for Grostølgården, gnr. 61.

Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl, med advokat Ove Chr. Lyngholt som prosessfullmektig, har imøtegått Oddleif Grostøls angrep på jordskifterettens dom og kjennelse, og har erklært motanke når det gjelder jordskifterettens domsslutning punkt 2, idet de hevder at Oddleif Grostøl, som eier av bnr. 4 (tidligere bnr. 4 og 7) heller ikke har rett til stangfiske.

Motanken er imøtegått av Oddleif Grostøl.

Den 1. november 1994 ble hovedforhandling holdt i møterom i Eiken Feriesenter der partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga partsforklaringer. Det ble videre avhørt to vitner.

Oddleif Grostøl har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten, og det vises til disse slik de er inntatt i jordskifterettens rettsbok.

Som grunnlag for anken har han særlig fremholdt at jordskifteretten har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse og bevisvurdering når det gjelder de konsekvenser den har trukket av følgende bemerkning, inntatt i en utskiftningsforretning av 1917:

"121. Fiskeriet er uberørt av utskiftningen. Det eies fælles av A, B, C, E, F og H efter engelsk skyld".

Disse bokstavene svarer til bnr. 1, 2, 3, 5, 6 og 8, og følgelig er ikke Oddleif Grostøls eiendom, som omfattet bnr. 4 og 7, med i oppregningen blant de eiendommene som hadde del i det felles fisket for Grostøl. Den gang hadde bnr. 3, bnr.4 og bnr. 7 samme eier, og det kan ha vært grunnen til at bnr. 4 og bnr. 7 ikke ble nevnt særskilt. Ved utskiftningen kan man også feilaktig ha gått ut fra at bare brukene under de nevnte litra hadde fiskerett fordi disse, og ikke de øvrige, hadde angitt engelsk skyld i matrikkelen. Hvorvidt man ved fradelingen brukte engelsk skyld eller den nyere skyldsettingsmåten, er imidlertid uten betydning for hvilke bruk som fikk andel i fiskeriet. Det var forholdene totalt sett fra gammelt av som var avgjørende for fiskerettene. Og det er da vesentlig å bemerke at det i utskiftningen av 1917 uttrykkelig ble sagt at "Fiskeriet er uberørt av utskiftningen". Ved utskiftningen av 1917 gikk man således ikke inn på noen reell utredning av hvilke bruk som hadde andel i fisket. Den nevnte bemerkningen viser at man ikke kan ha ment å treffe noen avgjørelse i så måte ved å regne opp de brukene som var angitt med engelsk skyld.

Delingsforretningene av 1869 og 1881, da bnr. 4 og 7 ble skilt ut, gir holdepunkter for at en forholdsvis del av fiskeretten i Lygne fulgte med. Bnr. 4 ble skilt fra bnr. 3 (tidligere Løbenr. 165) ved skylddelingsforretning av 31. august 1869. Arealet ble betegnet "Sagen" og fikk Løbenr. 165 b, senere bnr. 4. Et tilleggsareal ble betegnet "Leirbækksletten". Tilsammen fikk bnr.4 en ganske lang strandstrekning. Det var fra gammelt felles fiskerett i Lygne på Grostøl, og når intet motsatt er sagt, er det klart mest naturlig å forstå skylddelingsdokumentene slik at de utskilte brukene skulle ha en forholdsmessig del av den fiskeretten hovedbruket hadde. Det må særlig gjelde her hvor det ble skilt ut en "gårdepart" med betydelig strandstrekning.

Løbenr. 165 b (bnr. 4) ble senere solgt "med alle øvrige rettigheder og hærligheder", og Oddleif Grostøls bestefar kjøpte bruket i 1908.

Bnr. 7 ble fradelt bnr. 6 (tidligere Løbenr. 167) ved skylddelingsforretning av 24. juni 1881. Arealet ble betegnet "Straagesletten". Bnr.6 hadde fiskerett, og også bnr. 7 fikk strandlinje. Slik forholdene hadde vært på stedet, må det legges til grunn at bnr. 7 fikk en forholdsmessig del av den retten bnr. 6 hadde hatt til å fiske. Også her ville en annen ordning vært påfallende. Bnr. 7 er senere gått inn i bnr. 4, som tilhører Oddleif Grostøl. Han har forøvrig bemerket at det ved fradelingen i 1881 for bnr. 7 (Lno 167) ble angitt engelskskyld, hvilket synes å være oversett ved utskiftningsforretningen av 1917.

Man må således gå tilbake til utskillelsene før 1917 for å finne grunnlaget for hvordan fiskerettighetene på Grostøl er fordelt, og det kan ikke trekkes den slutning av det som er nevnt under punkt 121 i utskiftningsforretningen av 1917 at bnr. 4 ikke har andel i fisket. Utskiftningsforretningen gjaldt i realiteten andre forhold enn fiskerettighetene. Den foran siterte bemerkning om at "Fiskeriet er uberørt av utskiftningen", kan i så måte ikke misforstås. Selv om utskiftningen nok senere har gått under betegnelsen "Semjå", var det ingen ny "semje", eller annen form for avgjørelse om fordelingen av brukenes rett til fiske. Det var grenser, beitet og forskjellige retter på land som var til behandling. Hadde forutsetningen vært å ta fisket opp med grunneierne til utredning og avgjørelse, er det høyst sannsynlig at man ville sett at oppregningen i forretningen ikke var riktig.

Fisket har opp gjennom årene ikke foregått på noen spesielt ordnet måte. Brukene på Grostøl har stort sett fisket som det har passet, og også fra Oddleif Grostøls eiendom har det uten innsigelser vært fisket med garn, med forskjellige fiskeredskaper fra båt og fra land. Fiskebestanden har i flere år vært dårlig, men et omfattende kalkingsprosjekt har den senere tid ført til at den har tatt seg opp, og blitt av ikke ubetydelig verdi. Det har igjen ført til at oppmerksomheten er blitt mer rettet mot brukenes fiskeretter. For Oddleif Grostøl er det viktig at han beholder den andelen i fellesfisket som gården har hatt fra gammelt og at jordskifteretten fastsetter en bruksordning av fisket.

Oddleif Grostøl har også bemerket at jordskifterettens avgjørelse har ført til det påfallende resultat at en eiendom med en strandlinje på 300 - 400 meter, som er vel halvparten av hele gården Grostøls strandstrekning mot Lygne, ikke har rett til å delta i det fellesfisket som ellers er vanlig i Grostølgrenda. Det står så sterkt i strid med det gamle prinsippet i NL V - 11, at det har formodningen for seg at det hadde vært uttalt i skyldsetningsdokumentene fra 1869 og 1881, eller i skjøtene fra 1870 og 1912, om fiskerett ikke skulle følge med. Oddleif Grostøl har i denne sammenheng også vist til lakse- og innlandsfiskeloven av 1964 §11, og den nye lakse- og innlandsfiskelov av 1992 §16 og §17.

Oddleif Grostøl hevder at hans fiskerett omfatter alle aktuelle fiskemåter, også fisket med stang. Subsidiært anføres at hans eiendom har rett til stangfisket fra land ut fra jordskifterettens begrunnelse. Det ville være klart i strid med den faktiske utøvelsen av fellesfisket, og helt usannsynlig, om hans eiendom som utgjør mer enn halvparten av Grostølstranden, heller ikke skulle ha rett til å delta i det felles stangfisket. Det bestrides at det fisket som har vært utøvd fra Oddleif Grostøls eiendom, bare har vært et "tålt fiske", slik motpartene hevder, og at det ikke har skjedd ut fra brukets fiskerett.

Oddleif Grostøl har lagt ned slik påstand:

"I anken.

1. Som eier av Grostøl, gnr. 61 bnr. 4, hvori også bnr. 7 inngår, har Oddleif Grostøl rett til en forholdsmessig andel i fisket, regnet etter brukenes skyld på fra- delingstidstidspunktet fra henholdsvis bnr. 3 og 6, sammen med eierne av bnr. 3 og 6.

2. Jordskifterettens kjennelse om avvisning av kravet om bruksordning vedrørende fisket i Lygne oppheves og henvises til ny behandling ved jordskifteretten.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.

I motanken.

1. Jordskifterettens dom vedrørende stangfiske fra land, domsslutningens pkt. 2, stadfestes forsåvidt påanket er.

2. Oddleif Grostøl tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl har anført at jordskifterettens begrunnelse for resultatet i den del av saken som gjelder hovedanken, domsslutningens punktene 1 og 3, i det alt vesentlige er rett.

Det er ikke noen automatikk i at engelsk skyld i matrikkelen innebærer at vedkommende litera har fiskerett. Utskiftningsforretningen av 1917 gir imidlertid uttrykk for hvilke rettighetsforhold partene var enige om når det gjaldt fisket. Størrelsen på brukenes andeler i fellesfisket er angitt "efter engelskskyld", jfr. punkt 121 i utskiftningsforretningen. Setningen om at "Fiskeriet er uberørt av utskiftningen", er ikke til hinder for at angivelsen av hvilke bruk som har del i det, og andelsforholdene, beregnet ut fra 15,000 engelskskyld som samlet fordelingsgrunnlag, er rett.

Det fremgår av bevisførselen at utskiftningsforretningen av 1917 siden har gått under betegnelsen "Semjå" blant folk på stedet. Punkt 121 om fisket kan vanskelig leses på annen måte enn at det ikke skal skje endringer når det gjelder fiskerettene, som er fordelt på 6 bruk etter engelskskyld. Det har formodningen for seg at det var partene dengang som opplyste om fiskerettighetene, og at det hadde blitt sterke protester dersom grunneierne i Grostølgrenda ikke hadde vært enige i det som ble protokollert om fiskerettene.

Da bnr. 4 (Lno 165 b) ble delt fra bnr. 3, fikk bnr. 3 ikke redusert engelskskylden, fordi bnr. 3 ikke ga fra seg noen del av fiskeretten til bnr. 4 ved delingen. Til sammenlikning fikk derimot nåværende bnr. 1 redusert engelskskyld da bnr. 2 og 8 - som fikk fiskerett - ble fradelt.

Den tids standardpregede ordlyd i skjøtene for bnr. 4 og 7, om medfølgende herligheter og rettigheter, sannsynliggjør ikke at rettighetene til fellesfisket er fordelt på en annen måte enn den som er opplistet i utskiftningen fra 1917.

Den lokale oppfatningen om fisket har vært at det eies felles av de bruk som er nevnt i utskiftningen, og med den der nevnte fordeling. Således har far til Ole Asbjørn Grostøl, vitnet Albert Grostøl, født 1911, som tidligere eide bnr. 4, forklart at han ble orientert om at det ikke var fiskerett til eiendommen, men at retten til fisket var fordelt slik som nevnt i "Semjå". Han eide bnr. 4 fra 1934 til 1942, da han solgte den til sin bror Arne - far til Oddleif Grostøl. Det vises til at Albert Grostøl i sin forklaring sa at han trodde Arne visste at han ikke hadde del i fellesfisket. Videre vises til at vitnet Leif Bjærum, født 1942, har forklart at han ofte hørte fra sin mor og andre i Grostølgrenda at bruket til Oddleif ikke hadde fiskerett, og at det ikke var noen som protesterte mot denne oppfatningen.

Ole Asbjørn Grostøl har i sin partsforklaring sagt at hans far fortalte at det ikke tillå Oddleif Grostøls eiendom fiskerett. Den var fordelt etter "Semjå", og det visste man i Grostølgrenda. Det har nok hendt at Oddleif og hans far har satt garn i Lygne, men det har skjedd etter de andres samtykke. Det må has for øye at partene i saken er søskenbarn.

Motanken. Jordskifteretten har tatt feil når den har funnet at uttrykket "Fiskeriet" fra utskiftningen i 1917 ikke omfatter alt fisket, og at stangfisket fra land faller utenfor. En slik forståelse gir verken utskiftningen eller eldre dokumenter holdepunkt for, og den har heller ikke grunnlag i rettsoppfatningen på stedet. Det er da ikke avgjørende at stangfisket ikke hadde særlig økonomisk betydning, og at man var mindre nøye med at det ble fisket med stang fra de brukene som ikke hadde fiskerett. Det var forøvrig sjelden at andre enn barna på brukene fisket med stang fra land.

Også fisket fra land ble regulert av "Semjå", noe man var klar over i Grostølgrenda, og stangfiske utenfor rammene der, var såkalt "tålt fiske", hvilket ikke gir grunnlag for hevd av fiskerett.

Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl har lagt ned slik påstand:

"I hovedanken:

Jordskifterettens dom, slutningens pkt. 1 og 3, samt avvisning av kravet om bruksordning av fisket for gnr. 61, Grostøl, avvises.

I motanken:

Gnr. 61 bnr. 4 har ikke rett til stangfiske i Lygne.

I begge anker:

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Hovedspørsmålet i anken er om det tilligger Oddleif Grostøls eiendom gnr. 61 bnr. 4, del i felles garn- og båtfiske i Lygne fra Grostølområdet, jfr. jordskifterettens dom punktene 1 og 3.

Eieren av gnr. 61 bnr. 10, Olga Aagedal, har ikke anket over jordskifterettens dom, og hun er heller ikke trukket inn i ankesaken eller motanken av de øvrige parter.

Lygnevannet er stort, etter det partene har opplyst omkring 1 mil langt, og enkelte steder flere kilometer bredt.

Det er enighet mellom partene i ankesaken om at retten til fisket i Lygne utenfor stranden i Grostølområdet fra gammelt har vært en form for fellesfiske, i den forstand at de bruk som hadde fiskerett der, kunne fiske utenfor hele Grostølstranden. Brukenes rettigheter til fisket var imidlertid ikke like store.

Partene er uenige om fordelingen av fiskeretten gjelder alle former for fiske, eller om retten til å fiske med stang var ordnet på en annen måte enn retten til å fiske med garn, jfr. det som er nevnt under anførslene og i jordskifterettens dom om dette.

Lagmannsretten er kommet til at setningen i utskiftningen av 1916/1917 om at fiskeriet "eies fælles af A, B, C, E, F og H efter engelsskyld" fastslår hvilke eiendommer som har del i "fiskeriet". Setningen foran, om at "Fiskeriet er uberørt av utskiftningen", kan ikke ses å gi grunn til å stille spørsmål ved riktigheten av det som er nevnt i utskiftningen om hvilke eiendommer som har eierandeler i det. Det er ikke grunn til å legge mer i setningen enn at utskiftningen ikke har ført til endringer i eierforholdet/retten til fiskeriet.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at utskiftningen dengang i første rekke har bygget på opplysninger fra grunneierne om hvilke bruk "fiskeriet" "eies" av, og at det har vært enighet forsåvidt. Etter bevisførselen legges til grunn at utskiftningen ofte ble kalt "Semjå". Det tyder på at grunneierne den gang stort sett ble enige om de forhold den tok opp. Etter lagmannsrettens oppfatning har enigheten også omfattet eierforholdene til fiskeriet, slik de er beskrevet i utskiftningen.

Det er noe uklart i hvilken grad utskiftningen har gått inn på eldre dokumenter når det gjelder de bruk som hadde andeler i det felles fisket, og hvor store andelene var. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at utskiftningen, i det minste i noen grad, har tatt for seg eldre dokumenter når det gjelder dette spørsmålet. Uttalelsen om at "Det eies fælles af- - - efter engelskskyld", tyder på at utskiftningen har vært oppmerksom på de eldre dokumentene med skyldangivelsene der, og engelskskyldens betydning for eierforholdene til fiskeriet. Det vil si at fiskeriet var delt mellom de brukene som hadde del i det ut fra deres andeler i den samlede engelskskyld på 15,000, jfr. den fremlagte ekstraktutskrift av utskiftningsforretningen, jfr. jordskifterettens domsslutning punkt 1. Lagmannsretten finner det sannsynlig at det har vært enighet om at andelene i fiskeriet skulle angis ut fra den gamle skyldformen, engelskskyld, og da faller Oddleif Grostøls eiendommer utenfor oppregningen, slik jordskifteretten har redegjort for. Selv om hans eiendom har en ganske lang strandstrekning, finner lagmannsretten etter dette at den ikke fikk del i det fiskeriet som lå til de eiendommene den ble utskilt fra. Eierandel i fisket på Grostøl synes ikke å ha vært avhengig av - eller automatisk fulgt med eiendomsrett til strandstrekningene.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at det ved overdragelsen heter at det ble solgt "med alle øvrige rettigheder og herligheder", slik Oddleif Grostøl har vist til i sine anførsler. Dette var en standardformet setning som ofte ble tatt med i skjøter, og de øvrige forhold i saken taler i mot at formuleringen innebærer at eierandel i det felles fiskeriet skulle følge med.

Vitneforklaringene fra Albert Grostøl og Leif Bjærum tyder på at "Semjå" har vært en ordning om fiskeriet som i stor utstrekning har vært kjent på stedet. Etter Albert Grostøls forklaring, finner lagmannsretten det sannsynlig at også Oddleif Grostøls far Arne har kjent til den, og at hans bruk ikke hadde andel i fiskeriet. Når han likevel enkelte ganger satte ut garn, må det legges til grunn at det har vært med direkte eller underforstått tillatelse. I det hele kan det ikke sees å ha foregått garn- eller båtfiske fra eiendommen til Oddleif Grostøl som gir holdepunkter for at eiendommen har fiskerett, eller at slik rett er ervervet ved hevd.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke tilligger gnr. 61 bnr. 4 i Hægebostad rett til garn- og annet fiske fra båt på Grostøl, og jordskifterettens dom, domsslutningens punkt 1 og punkt 3 blir å stadfeste så langt den er påanket.

Motanken.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at motanken må føre fram. Av det som foran er nevnt om eierforholdet til "fiskeriet", kan det ikke sees å være holdepunkt for at det ikke omfatter fisket i sin helhet, også det fisket som foretas fra land med stang eller annen redskap. Språklig kan det ikke sees å være grunnlag for å gi ordet "fiskeriet" en så begrenset mening som jordskifteretten har gjort. At garnfisket har hatt størst økonomisk betydning, kan i så henseende ikke være avgjørende. Utskiftningsforretningen og de foran nevnte vitneforklaringene tyder på at det har vært en ordning av eierforholdene til fisket på Grostøl som fullt ut har avløst den vanlige.

Når lagmannsretten har vært i tvil, skyldes det at stangfisket fra andre bruk på Grostøl enn de som hadde eierandeler i "fiskeriet", nok har foregått i vesentlig større utstrekning enn f.eks. garnfisket, og langs hele strekningen på Grostøl. Etter parts- og vitneforklaringene er hovedtrykket at det først og fremst var barn som fisket med stang. Selv om man fra de forskjellige brukenes side i mindre grad har festet oppmerksomheten på dette fisket, er det etter forklaringen fra vitnene mest sannsynlig at det i området har vært en utbredt oppfatning at retten til stangfisket hørte til de samme brukene som hadde retten til det øvrige fisket. Stangfisket fra oppsitterne på bnr. 4 har etter lagmannsrettens oppfatning vært et "tålt fiske", som ikke gir grunnlag for fiskerett.

Som nevnt foran har fisket i Lygne vært dårlig i mange år etter krigen, og har først tatt seg opp igjen de senere årene, etter at det ble satt i gang et større kalkingsprosjekt. Nå har stangfisket etter det opplyste igjen fått verdi, blant annet til utleie.

Motanken har etter dette ført fram, slik at ankemotpartenes påstand om at gnr. 61 bnr. 4 ikke har rett til stangfiske i Lygne, tas til følge.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finnes det ikke å være grunnlag for å ta Oddleif Grostøls påstand om bruksordning til følge.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at Oddleif Grostøl bør erstatte Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl i fellesskap saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Advokat Ove Chr. Lyngholt har fremlagt saksomkostningsoppgave for lagmannsretten hvor salær er oppgitt til kr 20000,- og utgiftene til kr 810,-. Han har oppgitt at omkostningene kan fordeles med 3/4 på anken og 1/4 på motanken. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen, slik at Oddleif Grostøl dømmes til å erstatte Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl i fellesskap saksomkostninger i anken med kr 15608,-, hvorav kr 15000,- er prosessfullmektigens salær.

Motanken har ført fram, men lagmannsretten finner at avgjørelsen i motanken har budt på slik tvil at saksomkostninger ikke bør idømmes for denne del av saken, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Dom:

Anken.

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Oddleif Johnsen dømmes til å erstatte Ole Asbjørn Grostøl og Leander Grostøl i fellesskap saksomkostninger for lagmannsrett med 15608 - femtentusensekshundreogåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Motanken.

1. Gnr. 61 bnr. 4 har ikke rett til stangfiske i Lygne.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.