LA-1994-146
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-11-23 |
| Publisert: | LA-1994-00146 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr: 93-00163 - Agder lagmannsrett LA-1994-00146 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Grette). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Nils Geir Vestvik). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
I sak mellom A og B avsa Sand herredsrett den 3. desember 1993 dom med slik domsslutning:
"Hovedsøksmålet:
1. B frifinnes.
Motsøksmålet:
1. A dømmes til å betale til B innen 14 - fjorten - dager erstatning stor kr 60000 - kronersekstitusen.
I begge søksmålene:
1. A dømmes til å betale B innen 14 - fjorten - dager saksomkostninger med kr 37950,- - kronertrettisyvtusennihundreogfemti -."
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A med advokat Sverre Grette som prosesfullmektig har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B med advokat Nils Geir Vestvik som prosessfullmektig har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Eydehavn den 28. oktober 1994. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt to vitner, hvorav det ene var nytt for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Grette har i hovedsak anført:
Det sentrale spørsmål i saken er om den avtale B inngikk med huseieren Bilservice A/S den 11. oktober 1991 om forlengelse av leietiden etter leiekontrakten av 01. september 87, er bindende for A. Hvis den ankende part får medhold i at den ikke er bindende, må retten ta standpunkt til om den virksomhet B nå driver i Grimstad er i strid med hans forpliktelse etter den reforhandlede avtale mellom B og A av juli 1992 om ikke å drive kiropraktorvirksomhet i Aust-Agder.
Leietiden etter avtalen av 1987 utløp den 01. september 1992. Det var denne avtalen som gjaldt da B og A inngikk sin første avtale 09. oktober 1991. A hadde turnustjeneste som kiropraktor hos B. De ble enige om at A skulle kjøpe praksisen av B, ettersom han ønsket å flytte til Stavangerkanten. De to forhandlet om en avtale, og brukte som utgangspunkt en standardavtale, som de endret på en del punkter. Det anføres at herredsretten i sin dom har misforstått hva A leide av B. Det heter i punkt 21 under hovedpunkt 2 at leieobjektet er den virksomhet som er beskrevet under punkt 1. Det er altså virksomheten, og ikke de lokaler den ble drevet i, som er leieobjektet. Egentlig var hensikten med avtalen å overdra virksomheten, men av skattemessige hensyn ble vederlaget fordelt over flere år. Dette fremgår av en udatert tilleggsavtale mellom A og B om at hun etter kontraktstidens utløp hadde rett til å kjøpe praksisen for kr 1,-, samt at hun på et hvilket som helst tidspunkt kunne innløse kontrakten etter en saldoavregning beregnet ut fra en overdragelsessum på kr 800000,-. I punkt 23 under hovedpunkt 2 er det tale om "leie av lokaler". Det er uklart hva som ligger i dette. Men det ble vist til leieavtalen mellom Bilservice A/S og B, som utløp den 01. september 1992 på det tidspunkt da 91-avtalen mellom A og B ble undertegnet. Den 10 års leietid som er angitt i avtalen mellom A og B gjaldt virksomheten. Det er ikke tale om forlengelse av husleieforholdet. Det er ren gjetning å gå ut fra at hovedpunkt 2 i avtalen mellom A og B gjelder noe mer enn virksomheten, og B må ha bevisbyrden for at så er tilfelle.
A kjente ikke til den avtale B inngikk med Bilservice den 11. oktober 91 om forlengelse av leietiden. Dette fremgår også av brev skrevet av As daværende advokat til B i tidsrommet før den reforhandlede avtale mellom de to ble undertegnet i juli 1992. Det er ikke riktig, som anført av ankemotparten, at de to før de inngikk 91-avtalen slo fra seg tanken om eventuelt å finne andre lokaler. Det har formodningen mot seg at A i 1991 skulle være med på en forlengelse av leieforholdet, i betraktning av forholdene på husleiemarkedet på denne tid, samt at lokalene i eiendommen til Bilservice A/S ikke var helt tilfredsstillende. I 1991 fantes det mange ledige lokaler i Grimstad, og den virksomhet A driver er lett å flytte.
Når det gjelder den avtalen B inngikk i 1991 om forlengelse av leieforholdet med Bilservice A/S, må man anta at han for så vidt har ment det vel, og har ønsket å sikre lokalene for A i de 10 år leieavtalen vedrørende kiropraktorvirksomheten gjaldt, hvilket også innebar en sikkerhet for ham selv. Han har imidlertid ikke diskutert spørsmålet tilstrekkelig med A verken i forbindelse med inngåelsen av 91-avtalen, eller etterpå før han inngikk avtalen med Bilservice A/S. B må sannsynliggjøre at han kunne forhandle på vegne av den ankende part om forlengelse av leieforholdet, på bakgrunn av at det ikke ligger implisitt i 91-avtalen mellom A og B at A hadde forpliktet seg til å leie lokalene i 10 år. I betraktning av at herredsretten har lagt til grunn at A ikke så tilleggsavtalen mellom Bilservice A/S og B, er det dristig å komme til det resultat at hun er bundet av denne forlengelsen.
Avtalen av juli 1992 mellom B og A er et resultat av forhandlinger mellom partene fordi A fant at pasientgrunnlaget ikke var tilstrekkelig til å forsvare en overdragelsespris på kr 800000,-. Det anføres at punkt 5 i denne avtalen, som viser til leiekontrakt mellom Bilservice A/S og B, bare gjaldt leieforpliktelsene for en måned, nemlig frem til 01. september 92 da leietiden etter den opprinnelig 87-avtalen utløp.
Dersom B skulle få medhold i at A var forpliktet til å leie lokalene frem til 1. oktober år 2001, erkjennes det at hun har brutt denne forpliktelse, og at B i så fall heller ikke kan være bundet av kontraktsklausulen om at han ikke skulle drive kiropraktorvirksomhet i Aust-Agder. I motsatt fall må retten vurdere om B nå har startet slik virksomhet ved at han en dag i uken er til stede og arbeider ved det senter for helhetsterapi som nå leier de aktuelle lokaler. Når det gjelder dette spørsmål, vises til uttalelser i brev fra Bs advokat høsten 1992 hvor han uttalte at han, dersom A nektet fortsatt leie av lokalene, ville komme tilbake til Grimstad og gjenoppta sin kiropraktorvirksomhet. Videre anføres at kiropraktorbegrepet nå er utvidet i forhold til hva det var tidligere. Det vises til NOU 1985: 10. Det anføres at B i Grimstad gjør noe av det som går inn under en kiropraktors virksomhet, f.eks. det å stille diagnoser. At han etter det opplyste ikke utfører det spesielle kiropraktiske håndgrep, kan ikke være avgjørende.
For øvrig må man gå ut fra at B, som er av den oppfatning at A har brutt sin forpliktelse til å leie lokalene, ikke har noen grunn til å anse seg bundet av konkurranseforbudet. Ut fra hans synspunkt er det således ingen grunn til at han ikke skulle kunne drive kiropraktorvirksomhet.
Fordi B har misligholdt sin forpliktelse til ikke å drive konkurrende virksomhet, vil A kreve tilbake den kjøpesum hun har betalt for praksisen etter den reforhandlede avtalen i 1992. I forhold til tidligere fremsatt krav på kr 335000,- er beløpet nå redusert til kr 300000,-. Dette skyldes at hun også må anses å ha betalt noe for inventar, som hun har beholdt. Kravet er fremmet som et erstatningskrav, men vil også kunne bygges på et prisavslagssynspunkt.
Når det gjelder ankemotpartens krav, anføres at hans tap burde kunne vært dokumentert bedre.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"I HOVEDSØKSMÅLET:
A tilkjennes erstatning begrenset oppad til kr 300000 - kronertrehundretusen - etter rettens skjønn.
I MOTSØKSMÅLET:
A frifinnes.
I BEGGE SØKSMÅL:
A tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
B ved advokat Vestvik har i hovedtrekk anført:
Herredsrettens dom er riktig. Den leieavtale partene inngikk i 1991 bygde på en standardkontrakt innhentet av A, og ble bearbeidet av partene i fellesskap. Avtalen omfatter såvel leie av kiropraktorvirksomheten som av de lokaler virksomheten ble drevet i. Det vises til punkt 2 i avtalen. Det fremgår av punkt 23 at også leien av lokalene var inkludert. For øvrig omhandler en god del av kontrakten nettopp leie av lokalene. Leietiden var 10 år for såvel virksomheten som lokalene. A hadde lest leieavtalen av 1987 mellom Bilservice A/S og B, og aksepterte ved avtalen av 1991 forpliktelsene etter leieavtalen. Dersom hun ville ha mulighet til flytte etter 1 år når leietiden etter avtalen av 1987 gikk ut, burde hun fått inn noe om dette i avtalen med B. Fra Bs synspunkt var det av betydning at avtalen også omfattet lokalene, da dette ga ham en mulighet for sanksjon ved eventuelt mislighold fra As side i form av den utkastelsesklausul som er tatt inn i punkt 62 under hovedpunkt 6 i avtalen av 1991.
Når B like etter inngåelsen av leieavtalen med A inngikk en avtale med Bilservice A/S om forlengelse av leieforholdet frem til år 2001, var dette en nødvendig forutsetning for at han kunne oppfylle sin del av leieavtalen med A, nemlig å stille lokalene til disposisjon i 10 år.
Ankemotparten vil hevde at A kjente til at B ville forlenge leieavtalen med Bilservice A/S. Hun ble også forevist denne avtalen like etter at den var inngått.
Under reforhandlingen av avtalen mellom partene i 1992 var hovedspørsmålet nedsettelse av den pris A skulle betale for virksomheten. For B var det imidlertid også et viktig poeng at han ikke lenger ønsket å stå som fremleier av lokalene, ettersom forholdet mellom ham og A ellers ble avsluttet ved at A betalte en engangssum for kiropraktorpraksisen. I den reforhandlede avtale mellom partene av juli 1992 er det i punkt 5 vist til leiekontrakten, og det heter at A etter 01. august 92 overtar alle rettigheter og plikter i henhold til leiekontrakten av 01. september 87. Med denne henvisningen må forståes leieavtalen med den endring av leietiden som B og Bilservice A/S avtalte høsten 1991. Det er ikke rimelig å forstå dette punktet slik at det bare innebar at A forpliktet seg til å betale husleie en måned frem til 01. september 92.
I lagmannsretten har advokat Eide, som reforhandlet avtalen på vegne av A, gitt uttrykk for at han ikke kjente til at leieforholdet med Bilservice A/S var forlenget før B hadde undertegnet den reforhandlede avtale. For herredsretten, hvor Eide var prosessfullmektig for A, prosederte han imidlertid ikke på at han ikke kjente til tilleggsavtalen, og B på sin side prosederte derfor på at Eide med sin kunnskap bandt sin klient uansett hva hun måtte vite om tilleggsavtalen. Det anføres derfor at Eide kjente til at leieforholdet var forlenget.
Konklusjonen blir at A var forpliktet til å leie lokalene i 10 år, og når hun misligholdt denne forpliktelse, var ikke B lenger bundet av konkurranseklausulen i punkt 4 i 92-avtalen.
Subsidiært, dersom B ikke skulle få medhold i at A var bundet av leieavtalen, anføres at han ikke har brutt konkurranseklausulen ved den virksomhet han driver i Grimstad. Konkurranseklausulen er uttrykkelig begrenset til kiropraktorvirksomhet, og ikke f.eks. "konkurrerende virksomhet". B startet opp virksomhet i Grimstad fordi han hadde en økonomisk forpliktelse vedrørende lokalene. For å unngå konflikt forsøkte han å begrense virksomheten til noe annet enn det han drev før. B er en dag i uken på det senter for helhetsterapi som nå drives i lokalene. Han bruker ikke tittelen kiropraktor i Grimstad, og han utfører ikke det som er essensielt ved kiropraktorvirksomhet, nemlig det spesielle håndgrepet. For å være kiropraktor kreves det godkjennelse. Den helhetsterapi som nå drives i Grimstad, er en lavstatus-virksomhet i forhold til lege- og kiropraktorvirksomhet.
Atter subsidiært anføres at den ankende part ikke har dokumentert noe økonomisk tap som skyldes at B er en dag i uken på senteret for helhetsterapi i Grimstad. Et slikt tap må eventuelt bygge på omsetningssvikt, og man må da se bort fra eventuell nedgang i omsetningen som skyldes andre forhold, så som f.eks. kortere kontortid.
Når det gjelder Bs erstatningskrav, vises for det første til at han måtte betale husleie for lokalene i Grimstad i tre måneder før senteret for helhetsterapi ble startet. Dette utgjør ca kr 13500,-. Videre har han utgifter til reise mellom Kleppe og Grimstad en gang i uken, en distanse på 30 mil hver veg. Inntektspotensialet ved virksomheten i Grimstad er langt lavere enn ved den kiropraktorvirksomheten han nå driver på Kleppe. På grunn av fravær en dag i uken får han ikke utnyttet de investeringer han har gjort på Kleppe.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedspørsmålet i saken er om A var forpliktet til å leie lokalene tilhørende Bilservice A/S i Storgaten 38 i Grimstad frem til år 2001. Utgangspunktet er her den leieavtale B og A inngikk den 9. oktober 1991. Under hovedpunkt 1 i denne avtalen er det en beskrivelse av den virksomhet B drev. Det heter at han siden 1987 hadde drevet kiropraktorvirksomhet i Storgaten 38 i Grimstad, og at virksomheten ble drevet i leide lokaler. Under hovedpunkt 2 er det angitt hva som er leieobjekt i avtalen mellom B og A. Det heter at med virkning fra 01. oktober 91 leier A den virksomhet som er beskrevet under punkt 1. Retten forstår det slik at hun dermed leide virksomheten slik den ble drevet av B i leide lokaler i eiendommen tilhørende Bilservice A/S. Dette fremgår også indirekte av punkt 23 under hovedpunkt 2, hvor det heter at i tillegg til leie av lokaler og virksomhet gir leieforholdet også tilgang til Bs klientkartotek for virksomheten i lokalene. I punkt 22 under hovedpunkt 2 er det angitt at leieperioden er 10 år. For øvrig er det flere punkter senere i kontrakten som nettopp angår rettigheter og forpliktelser vedrørende leie av lokalene.
B har forklart at for ham var det et poeng at han i tillegg til å leie ut kiropraktorvirksomheten også sto som fremleier til de lokaler hvor virksomheten skulle drives. Ved eventuelt mislighold fra As side ville han da ha den sanksjon som lå i utkastelsesklausulen i punkt 62 under hovedpunkt 6 i avtalen. Dersom A ved utløpet av den opprinnelige leietid etter leiekontrakten av 1987 mellom B og Bilservice A/S ønsket å stå fritt med hensyn til å forhandle seg frem til en ny, egen leiekontrakt med Bilservice A/S, eller eventuelt flytte til andre lokaler, burde hun etter rettens syn sørget for at dette ble tatt inn i leieavtalen med B.
Det er i samsvar med rettens forståelse at 91-avtalen mellom B og A at B få dager etter at denne var inngått, inngikk avtale med Bilservice A/S om forlengelse av leietiden vedrørende lokalene frem til det tidspunkt leieavtalen mellom B og A utløp. Denne tilleggsavtalen mellom B og Bilservice A/S gjør ingen endring i leieavtalen av 1987 utover å forlenge leietiden. Det er enighet mellom partene om at B umiddelbart oppsøkte A og viste henne tilleggsavtalen. A har imidlertid forklart at hun hadde det travelt og derfor ikke leste avtalen. Hun har gitt uttrykk for at hun trodde den bare gjaldt godkjennelse fra huseiers side av fremleieforholdet. Etter rettens syn bør A selv bære risikoen for at hun ikke leste tilleggsavtalen og satte seg inn i hva den gjaldt.
Spørsmålet er dernest om A også etter den reforhandlede avtale av 1992 mellom henne og B hadde plikt til å leie lokalene i Storgaten 38 frem til år 2001. Etter punkt 3 i denne avtalen ble den tidligere leieavtale av 1991 opphevet på ethvert punkt. I følge punkt 5 i avtalen overtok imidlertid A etter 01. august 92 alle rettigheter og plikter i henhold til leiekontrakt av 01. september 87 mellom Bilservice A/S og B vedrørende leie av klinikkens lokaler i Storgaten 38. A har anført at hun da 92-avtalen ble undertegnet trodde at leiekontrakten av 1987 mellom Bilservice A/S og B utløp den 01. september 92, og at hun derfor etter dette tidspunkt sto fritt med hensyn til å overta rettigheter og plikter etter denne avtalen. Etter rettens syn ville det være mindre naturlig å formulere punkt 5 slik det ble gjort dersom dette punktet i realiteten kun gjaldt As plikt til å betale husleie for en måned frem til 1. september 1992. Det er noe uklart hva A og særlig hennes daværende advokat hadde kjennskap til med hensyn til leieforholdet mellom Bilservice A/S og B da 92-avtalen ble undertegnet. Herredsretten har i sin dom lagt til grunn at det under forhandlingene for herredsretten ikke ble bestridt fra As side at advokaten ble gjort kjent med tilleggsavtalen om forlengelse av leieforholdet før inngåelsen av 92-avtalen. For lagmannsretten har advokaten forklart at han først den 10. juli 1992, etter at B hadde undertegnet 92-avtalen på advokatens kontor, av B ble gjort kjent med tilleggsavtalen mellom Bilservice A/S og B. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til nøyaktig når advokaten fikk kjennskap til forlengelsen av leieforholdet, om det var før B undertegnet 92-avtalen, eller umiddelbart etterpå. Uansett ble han senest 10. juli 1992 kjent med at leieforholdet var forlenget. 92-avtalen innebar at A kjøpte Bs kiropraktorvirksomhet, og B hadde åpenbart ikke lenger noen interesser i Grimstad. Det måtte være klart for advokaten at det fra Bs side var en viktig forutsetning at han også ble kvitt forpliktelsene etter leiekontrakten med Bilservice A/S, og at B da han undertegnet avtalen åpenbart oppfattet punkt 5, slik dette var formulert, slik at A hadde overtatt alle rettigheter og plikter vedrørende leieforholdet. Dersom A likevel ønsket å gjøre gjeldende at hun bare var forpliktet til å betale husleie frem til 1. september 1992, er det rettens oppfatning at den alminnelige plikt til lojalitet i kontraktsforhold tilsa at advokaten straks burde tatt opp spørsmålet med B og fått det avklart. Etter rettens syn måtte det være klart for motparten at dersom Bs forutsetning om å bli kvitt alle forpliktelser vedrørende leieforholdet ikke slo til, kunne det foranledige andre endringer i avtalen.
Lagmannsretten finner etter dette at A ikke kan gjøre gjeldende at hun etter 92-avtalen ikke hadde plikt til å overta leieforholdet med Bilservice A/S frem til år 2001.
Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte hvorvidt den virksomhet B nå driver i Grimstad er i strid med konkurranseklausulen i 92-avtalens punkt 4. A har erkjent at dersom hun har misligholdt sine plikter vedrørende leieforholdet, er B ikke bundet av konkurranseklausulen. Når det gjelder Bs erstatningskrav på grunnlag av As mislighold, vil rettens bemerke at dette kunne vært bedre dokumentert fra Bs side. Lagmannsretten er likevel kommet til at tapet må antas å utgjøre minst kr 60000,-, slik som fastsatt av herredsretten. For det første har B opplyst at han i tre måneder betalte husleie for lokalene i Storgaten 38 før senteret for helhetsterapi startet opp. Dette utgjør anslagsvis kr 13500,-. Videre er det klart at B nå i snart to år har reist en dag i uken fra Kleppe til Grimstad. Han regner med å måtte fortsette med dette et års tid til, inntil den person som er hovedansvarlig for senteret i Grimstad er ferdig med sin utdannelse. Om vinteren reiser han med buss og tog, og om sommeren med bil. Buss tur/retur Kristiansand-Grimstad koster kr 112,-, og togreisen Kleppe-Kristiansand koster kr 266,- en veg, dog slik at han har rabattkort som av og til gir ham 30% og av og til 50% rabatt. Retten antar at en reise Kleppe - Grimstad med rabatt koster i hvert fall kr 400,-, og forutsetter man at B reiser 45 uker i året, blir dette kr 18000,- pr. år. Selv om utgiftene for en stor del dekkes av inntektene ved Bs virksomhet i Grimstad, legger retten til grunn at dersom B ikke hadde behøvd å reise til Grimstad med de utgifter dette medfører, ville han ha kunnet tjene minst like mye, og sannsynligvis mer, i sin kiropraktorvirksomhet på Kleppe. Alt i alt finner retten det derfor godtgjort at B taper minst kr 60000,- på grunn av As mislighold.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem verken i hovedsøksmålet eller motsøksmålet, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Vestvik har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 29980,-, hvorav kr 26500,- er salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 29980,- - kronertjuenitusennihundreogåtti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.