LA-1994-181
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-06 |
| Publisert: | LA-1994-00181 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr 93-585 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00181 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Per Andreasen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Holte). Motpart: Boye Pedersen A/S (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Arnesen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg 2. Lagdommer John Årseth 3. Lagdommer Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §10, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Ved stevning 11. oktober 1993 til Sandefjord byrett reiste Per Andreasen sak mot Boje Pedersen A/S med krav om erstatning for bortkommet leid stillasmateriell, samt krav om betaling av skyldig leie. Boje Pedersen A/S imøtegikk kravet og påsto seg frifunnet. Sandefjord byrett avsa 19. januar 1994 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Boje Pedersen AS betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom til Per Andreasen kr 1976,40 -kronerettusennihundreogsyttiseks 40/100 - med tillegg av 18 -atten- % rente p.a. fra 7. juni 1993 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
Per Andreasen med advokat Jon Holte som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett, idet det er påstått at dommen inneholder feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen for så vidt gjelder erstatningsspørsmålet. Boje Pedersen AS med Advokatfirma Einar Abrahamsen & Co. ANS v/ advokat Steinar Arnesen som prosessfullmektig har imøtegått anken og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Sandefjord 4. juli 1994. Partene møtte - ankemotparten ved Trygve Boje Pedersen -, begge med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, de samme som for byretten. Det ble dessuten fremlagt en del skriftlig bevismateriale, som det er vist til nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for byretten. Anken gjelder dog bare kravet om erstatning. Partenes anførsler i dette spørsmålet er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse av disse i dommen.
Den ankende part har i hovedsak anført:
Den ankende part er enig med byretten i at transportørens underskrift på utleieseddelen må anses som et tungt bevis for at leveransen hadde det innholdet som utleieseddelen angir. Det vises i denne forbindelsen til Krüger: Kontraktsrett, 144, og Nygaard: Skade og ansvar, s.305. Byretten har derimot tatt feil når den mener at transportørens underskrift har liten selvstendig bevisverdi fordi "han reelt sett fremsto som en selvstendig transportør". Et slikt utsagn er i strid med avtaleloven §10.
Byretten har også tatt feil når den har funnet det bevist at det materiellet som ble tilbakelevert den ankende parts lager, innholdsmessig tilsvarte det materiellet som ankemotparten hadde fått utlevert. Bortsett fra forklaringer fra vitner som er knyttet til ankemotparten er det ikke ført noe bevis for dette.
Byrettens dom inneholder dessuten en logikkbrist når det legges til grunn at ankemotpartens objektive ansvar for at korrekt materiell tilbakeleveres, bortfaller straks den ankende part "konstaterer at materiellet rent faktisk er tilbakelevert", og at dette skjedde da den ankende part ankom sitt lager på ettermiddagen den 26. februar 1993. Det springende punkt i saken er at den ankende part ikke før 14. mai 1993 hadde noen mulighet til å vite at overhodet noe av det materiellet han hadde leiet ut til ankemotparten var tilbakelevert. Først da ble han telefonisk varslet av ankemotparten om tilbakeleveringen den 26. februar. Materiellet var da i mai for lengst talt opp, satt inn på lager og leiet ut igjen til nye leietakere.
Det kan ikke være riktig at den ankende parts tapsbegrensningsplikt skulle inntreffe flere måneder før det overhode var mulig å forutse noe tap.
Byretten har lagt til grunn uriktige bevisbyrdeforutsetninger. Det er ankemotpartens brudd på avtaleforutsetninger som er årsaken til at tvisten i det hele tatt kunne oppstå. Han ga ikke beskjed om tilbakeleveringen den 26. februar, og reagerte heller ikke på regningene før etter ca 3 måneder. Det er derfor han som må ha bevisbyrden for at alt det leide materiellet ble tilbakelevert, og denne bevisbyrden har han ikke oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Boje Pedersen AS betaler til Per Andreasen kr 20597,- med tillegg av investeringsavgift, og med tillegg av 18 % rente fra 07. juni 93 til 31. desember 93 og 12 % rente fra 01. januar 94 til betaling skjer.
2. Boje Pedersen AS betaler til Per Andreasen sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig, og har i det vesentlige anført:
Det er ikke ført noe bevis for den ankende parts påstand om at han overhodet mangler noe materiell. Det eneste grunnlaget for påstanden er hans egen oppstilling over hva han mener er utlevert og tilbakelevert. Hans utleieseddel samsvarer verken med det behovet ankemotparten hadde, med det som ble bestilt, eller med det som ble returnert. Seddelen avviker således fra alle praktiske behov i saken, og må være feil. Det som ble pakket for utleie, var det som var bestilt og som det var behov for. Transportøren hentet og returnerte det samme. Det foreligger ikke noe grunnlag for å anta at noe av det leide materiellet skulle være transportert til en annen arbeidsplass. Den ankende part har ikke kunnet dokumentere at han mangler noe materiell, og har derfor heller ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap.
Han mangler i hvert fall ikke noe av det materiellet som ble utleid til ankemotparten. Det vises til klare vitneutsagn om at intet skjedde med materiellet etter utleveringen, og at alt ble tilbakelevert. Det må derfor legges til grunn at intet av det som ble utleid til ankemotparten er forsvunnet. Noe erstatningsansvar kan derfor ikke gjøres gjeldende mot ham.
Det kan heller ikke på annet grunnlag gjøres gjeldende noe ansvar mot ankemotparten. Når det gjelder den manglende meldingen om tilbakeleveringen, vises til at ankemotparten ikke kjente utleievilkårene, og trodde at den ankende parts lager var betjent og at melding derfor var unødvendig. Det er forøvrig ikke noe i utleievilkårene som forplikter leietakeren til slik melding. Ved bestillingen ble oppgitt at en trengte materiellet i 14 dager, d.v.s. at det ble gitt en oppsigelse samtidig med bestillingen. Under enhver omstendighet ville det manglende varslet om tilbakeleveringen ikke medføre noe tap av materiell.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Sandefjord byretts dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Per Andreasen tilpliktes å erstatte Boje Pedersen AS sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:
I motsetning til byretten finner lagmannsretten at transportøren Hagstrøms underskrift på utleieseddelen ikke kan tillegges annen betydning enn en kvittering for mottakelsen av det han fikk til transport, uten at dette kan anses som et bevis for at leveransen var i samsvar med utleieseddelen. Lagmannsretten er enig med byretten i at Hagstrøm var en selvstendig transportør, og hadde ingen foranledning til å foreta noen nærmere kontroll av om det materiellet han fikk for transport samsvarte med det utleieseddelen anga. Lagmannsretten kan ikke se at transportøren har foretatt noen rettshandel som fullmektig for ankemotparten på slik måte at forholdet faller inn under reglene i avtaleloven §10.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det ble tilbakelevert det samme materiellet som var bestilt og leid. Det vises i denne forbindelsen til forklaringer fra vitnene Hagstrøm, Skoli og Tyvold. Ifølge Tyvolds forklaring ble det på arbeidsplassen, og forut for bestillingen, oppmålt hvor mye stillasmateriell det var behov for, nemlig 18 m langt og 6 m høyt, og det legges til grunn at dette ble bestilt av Tyvold i telefonsamtalen med den ankende part. Utleieseddelens oppgave lar seg ikke forene med leierens behov og med det som må antas å være bestilt. Det har i høy grad formodningen mot seg at det skal være bestilt så pass vesentlig mer enn det rent faktisk var behov for. Det vises også til vitnet Skolis forklaring om at det under monteringen av stillaset viste seg å bli behov for noe mer enn det som var leid, og at dette ble hentet fra ankemotpartens eget lager. Dette ville det ikke ha vært behov for hvis det utleide materiellet var i samsvar med oppgaven i leieseddelen. Det foreligger ikke noe grunnlag for å anta at noe av det leide materiellet ble flyttet til en annen arbeidsplass.
Lagmannsretten finner således å måtte legge til grunn at oppgaven i den fremlagte utleieseddelen, av en eller annen grunn, må ha blitt feilført.
Det legges videre til grunn at dersom det har oppstått en manko i den ankende parts materiell - noe lagmannsretten ikke finner grunn til å vurdere nærmere -, så foreligger det i hvert fall ikke bevismessig grunnlag for å tilbakeføre denne mankoen til ankemotpartens omhandlede leieforhold.
Lagmannsretten finner at ankemotparten burde ha sagt fra om tilbakeleveringen 26. februar 1994. Ved å unnlate dette har han for så vidt bidratt til å skape usikkerhet omkring forholdet. Dette betinger imidlertid ingen erstatningsplikt, idet lagmannsretten som nevnt foran legger til grunn at ankemotparten har tilbakelevert det materiellet han leide. Den omstendighet at han betalte leie for mer materiell enn hva som er lagt til grunn som leid, og at han ikke reagerte på leiekravene før etter ca 3 måneder, kan ikke anses som noen erkjennelse av riktigheten i utleieseddelens materielloppgave.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd burde da den ankende part ha dekket motpartens saksomkostninger i forbindelse med anken. Lagmannsretten finner imidlertid at det i samsvar med unntaksregelen i bestemmelsen bør gis fritak for erstatningsplikten. Det vises i denne forbindelsen særlig til at ankemotparten ved sin unnlatelse av å melde fra om tilbakeleveringen har bidratt til at det faktiske forholdet ikke ble klarlagt i tide. Partene må derfor bære hver sine saksomkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.