LA-1994-231

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-01-03
Publisert:	LA-1994-00231
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 9300517 - Agder lagmannsrett LA-1994-00231 A
Parter:	Ankende part: A. Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer Steinar Thomassen. 3. Eks.ord. lagdommer Håkon Børresen. med meddommere
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett for partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1990.

Sakens parter, A og B, inngikk ekteskap 27. oktober 1989. De har begge fra før hvert sitt barn. A har fra et tidligere ekteskap datteren D, født xx.xx.1981. Datteren bor hos sin mor, og det er liten kontakt mellom far og datter. B har fra et tidligere forhold sønnen E, født xx.xx.1987, som hun har eneomsorgen for. Es far bor ikke i Norge, og det er ingen kontakt med ham.

Sakens parter ble separert ved bevilling av Fylkesmannen i Vest-Agder den 28. november 1990. Fellesbarnet C er således født etter at partene ble separert. Selv om de var formelt separert bodde partene delvis sammen i 1991 og frem til mars 1992, da det kom til et endelig brudd mellom dem. I denne tiden praktiserte partene en avtale om fortsatt delt foreldreansvar og delt omsorg for C. Etter det endelige brudd i mars 1992 inngikk partene en ny avtale. Etter denne skulle det fremdeles være delt foreldreansvar og delt omsorg, slik at C skulle bo to uker hos mor og en uke hos far.

Fra høsten 1992 ble forholdet mellom partene dårligere og det ble vanskelig å få avtalen til å fungere. Ved stevning av 6. april 1993 til Kristiansand byrett reiste A sak mot sin tidligere ektefelle B, med krav om felles foreldreansvar, at han skulle ha den daglig omsorg og at saksøkte skulle ha samværsrett etter rettens fastsettelse.

Kristiansand byrett avsa 8.november 1993 dom med slik domsslutning:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C.

3. A skal ha samværsrett til C i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd, med den endring at ukesamvær utgår og at helgesamvær utvides i samme omfang.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for byretten og byrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til byrettens domsgrunner.

A har den 9. februar 1994 påanket dommen til Agder lagmannsrett forsåvidt gjelder domsslutningens pkt. 2, 3 og 4. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeerklæringen er nedskrevet ved Kristiansand byrett og medundertegnet av byrettsdommer Knut Otterbech, idet den ankende part ikke har prosessfullmektig.

Advokat Jørgen Bugge har den 17.februar 1994 inngitt tilsvar på vegne av B. Det er også erklært motanke forsåvidt gjelder byrettens domslutning pkt. 1 og 2, idet ankemotparten mener at hun alene skal ha foreldre ansvaret og at den ankende part ikke skal ha mer enn vanlig samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd. Motanken gjelder såvel byrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelse.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 24. og 25. november 1994. Etter begjæring fra den ankende part var lagmannsretten satt med to meddommere. Partene møtte og avga forklaring. Den ankende part møtte uten prosessfullmektig, men var den første rettsdag bistått av Peter Solberg Larsen som rettsmedhjelper. Som prosessfullmektig for ankemotparten møtte advokat Jørgen Bugge. Lagmannsretten mottok forklaring fra fjorten vitner.

Den ankende part har i det vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som er inntatt i byrettens dom. Han har vist til at såvel i spørsmålet om daglig omsorg som i spørsmålet om samværsrett skal avgjørelsen rette seg etter hva som vil være det beste for barnet, jfr.barneloven §34 og §44.

Den ankende part fastholder at det vil være best for C at han bor hos sin far og at far har den daglige omsorg. Han viser til at han har en stor familie som holder sammen, og at C ved å flytte til ham vil få et nært forhold til besteforeldre, onkler, tanter og den øvrige slekt. At C på denne måten vil kunne vokse opp i et trygt og stabilt hjem og med et sammensveiset familienettverk rundt seg, bør tillegges betydelig vekt ved vurderingen av hva som er til barnets beste. B vil ikke kunne tilby C denne trygghet. Hun er enslig i et for henne fremmed land. Bs slekt er spredt og bor i forskjellige land. Sporadiske besøk av og hos hennes slektninger vil ikke kunne gi C den samme trygge familiesituasjon som han vil få ved å flytte til sin far.

Under saksforberedelsen for byretten og under forhandlingene i byretten ble det fra Bs side forsøkt skapt et inntrykk av at den ankende part kan være voldelig, og at han derfor er mindre skikket som omsorgsperson. Disse beskyldninger er gjentatt for lagmannsretten, og den ankende part vil sterkt tilbakevise dem. Det er vist til enkeltepisoder, som en gang da han i sinne kastet ut inventar fra partenes fellesbolig, og det er vist til en episode hvor han forsøkte å motsette seg at C med makt ble hentet i hans hjem. Når det gjelder den førstnevnte episode erkjenner han forsåvidt den og innser at han overreagerte. Forholdet var imidlertid at han var fortvilet fordi han mente å ha konstatert at B i hans fravær hadde hatt en annen mann hos seg, og at han derfor antok at hun hadde vært utro. Ved den andre episode hadde han beholdt C hos seg utover avtalt tid for samvær, hvilket hadde sin årsak i at B var reist på tur til Sverige. Han ville ikke slik B hadde forutsatt levere barnet fra seg til en tilfeldig barnepike, særlig fordi gutten ikke var frisk. C ble etter dette boende hos den ankende part i ca tre uker. Han ble hentet ved at B møtte opp sammen med fire mannlige medhjelpere, som trengte seg inn i hans hjem og fysisk angrep ham og fjernet C med makt. At han i denne situasjon forsvarte seg, kan ikke brukes mot ham. Det kan heller ikke brukes mot ham at han ikke viste tilstrekkelig interesse og omsorg i forbindelse med C' fødsel. Partene var på denne tid allerede separert og bodde ikke sammen. Den ankende part ble ikke underrettet da B ble innlagt for å føde. Hans noe manglende interesse hadde for øvrig sin årsak i at B i forbindelse med samlivsbruddet hadde sagt at han ikke var far til det barn hun ventet.

Den ankende part mener at det kan reises tvil om Bs omsorgsevne. Han har konstatert at C ofte har vært tynn og i dårlig hold, hvilket kan tyde på at han ikke får tilstrekkelig næringsrik mat. Under ukeopphold hos den ankende part har C fått skikkelig norsk kosthold, og han har da kommet seg og lagt på seg opp til et par kilo i løpet av en uke.

Den ankende part er av den bestemte mening at det vil være til Cs beste at partene fortsatt har felles foreldreansvar, men at han overtar den daglige omsorgen for gutten. Han innser viktigheten av at C opprettholder nær kontakt med sin mor, og hun bør derfor ha utvidet samværsrett. C bør fortsatt ha nær kontakt med sin halvbror E, hvilket også tilsier en utvidet samværsrett for ankemotparten. For å få en utvidet samværsordning for B til å fungere best mulig, har den ankende part overveiet å selge det hus han nå eier, og å skaffe seg ny bolig i nærheten av hvor B bor.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.1990.

2. B skal ha samværsrett med Roy etter rettens fastsettelse.

3. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Advokat Jørgen Bugge har på vegne av B gjort gjeldende: Når det gjelder omsorgsspørsmålet anføres at byretten helt korrekt har lagt til grunn at den beste løsning for C er at B har den daglige omsorgen for ham. Ankemotparten er imidlertid ikke uten videre enig i at begge parter er skikket til å ha omsorgen, slik byrettens har lagt til grunn. Det er en rekke negative trekk ved den ankende part som taler for at han ikke bør ha omsorgen for C. Det vises her særlig til at han har vist liten evne til å styre sin agressjon overfor ankemotparten og i nærvær av sønnen. Om dette opprettholder ankemotparten de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som fremgår av byrettens dom. Den ankende part har vist at han kan ha et ustyrlig temperament. Særlig illustrerende i så måte er hans opptreden da C måtte hentes hos ham på grunn av urettmessig tilbakeholdelse, hvorunder den ankende part brukte tåregass mot Bs medhjelpere, og ellers opptrådte agressivt og brutalt og blant annet slo ned en av medhjelperne, vitnet F, slik at han måtte innlegges i sykehus til observasjon.

Avgjørelsen av spørsmålet om hvem av partene barnet skal bo sammen med, skal først og fremst rette seg etter hva som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Det vil i denne sammenheng måtte tillegges betydelig vekt at C hele tiden har bodd hos ankemotparten, og at hun hele tiden har hatt den faktiske omsorg for ham, kun med unntak for det tidsrom sist år da A urett messig holdt barnet tilbake. C bør ikke flyttes fra sin mor. Det vil representere et brudd med halvbroren E som C er nært knyttet til. Det vil alltid være et vektig moment i saker som dette at man bør unngå en løsning som splitter søsken.

Etter ankemotpartens oppfatning kan det reises tvil om den ankende parts engasjement for å få omsorgen for C er et ønske om barnets beste, eller om det ikke like gjerne kan skyldes sjalusi eller et uklart hevnmotiv. Det vises til As mange henvendelser til barnevernsnemnda, med urettmessige og grunnløse beskyldninger mot B og hennes pass av barnet. Han har bl.a. klaget over hennes matstell, har påstått at hun slår barnet og han har sogar beskyldt B for av sjalusi å ha ødelagt forholdet mellom ham og hans datter D. Disse mange henvendelser førte til at barnevernsnemnda iverksatte undersøkelser. Den ankende parts beskyldninger mot B ble funnet grunnløse. Ankemotparten viser til vitneforklaring fra den tidligere saksbehandler i barnevernsnemnda, G, som for lagmannsretten har forklart at hun hadde inntrykkk av at A "fant på" klager, og at hans kamp for å få barnet ikke skyldtes omsorg for gutten men snarere et hevnmotiv.

B har motanket for såvidt gjelder foreldreansvarsspørsmålet og byrettens avgjørelse av spørsmålet om samværsrett. Hun anfører at de beste grunner taler for at hun må ha foreldreansvaret alene. Hun vil da også kunne holde kontakten med sin egen familie i utlandet, og vil kunne besøke dem uten at A kan forhindre det. C har som alle andre barn behov for og nytte av å opprettholde kontakten også med mors slekt. Det er ikke noe grunnlag for As frykt for at hun skal ta barna med seg og flytte fra landet. Hun har ikke lenger noen tilknytning til sitt tidligere hjemland. Ingen av hennes slektninger bor der lenger. Hun har etablert seg fast i Norge og har hus her og mange venner. Hun går på skole og har valgt å ville skaffe seg en norsk yrkesutdannelse. Felles foreldreansvar forutsetter at foreldrene kan samarbeide til barnets beste. Slik forholdet mellom partene nå har utviklet seg, vil et slikt nært samarbeide med A bli helt håpløst.

Den ankende parts samvær med C bør begrenses til lovens normale ordning, "vanlig samværsrett" i henhold til barneloven §44 fjerde ledd. Det har vist seg umulig å få de tidligere samværsavtaler til å fungere. I tiden etter byrettens dom har det også vist seg umulig å praktisere den samværsordning som der ble fastsatt. Det har derfor blitt praktisert en ordning som i hovedsak samsvarer med barneloven §44 fjerde ledd. Slik bør det fortsatt være.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. B tilkjennes foreldreansvaret for C, f. xx.xx.1990.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C.

3. A gis vanlig samværsrett med C etter barneloven §44 fjerde ledd.

4. A tilpliktes å betale saksomkostninger til ankemotparten/det offentlige."

Lagmannsretten skal bemerke:

Omsorgsspørsmålet:

Avgjørelsen skal rette seg etter hva som vil være til barnets beste, jfr. barneloven §34 fjerde ledd. Lagmannsretten er i dette spørsmål kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Det har betydning for avgjørelsen at det er B som har hatt hovedomsorgen for C helt siden han ble født. Lagmannsretten må legge til grunn at forholdet mellom barnet og den ankende part har vært mer ustabilt, idet det har bygget på samværsavtaler som ikke har latt seg praktisere og som har ført til dårlig samarbeide mellom partene.

Lagmannsretten kan ikke se bort fra at årsaken til det dårlige samarbeide i hovedsak skyldes den ankende parts forhold. Også for lagmannsretten er det under bevisførselen fremkommet opplysninger om situasjoner med sterke følelsesmessige reaksjoner fra hans side, og situasjoner hvor han har gjort seg skyldig i fysiske overgrep slik som beskrevet i byrettens dom. Dette er i seg selv ikke avgjørende for vurderingen av den ankende parts evner og egenskaper som omsorgsperson for C, men det må tillegges vekt. Større betydning har de opplysninger som er fremkommet om den ankende parts mange henvendelser til barnevernsmyndighetene med beskyldninger mot ankemotparten, herunder "anmeldelse for barnemishandling" anklager og beskyldninger som lagmannsretten må anse som ubegrunnede. Barnevernsnemnda har da også oppfattet den ankende part derhen at han "fabrikerte klager" og at det mer var et hevnmotiv rettet mot B enn omsorg for Cs situasjon som drev ham. Selv om lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig grunnlag for en så vidtgående konklusjon, finnes likevel den ankende parts forhold å skape tvil om hans innsikt og forståelse av hva som tjener barnets beste.

Byretten har lagt vekt på at dersom C blir boende hos ankemotparten, og hun får den daglige omsorgen, opprettholdes den følelsesmessige og stabile kontakt i forholdet til mor og stebroren E, og at C da blir værende i sitt vante miljø. Lagmannsretten kan slutte seg til denne vurdering, og finner at disse forhold i betydelig grad taler for at ankemotparten fortsatt skal ha den daglige omsorg. Lagmannsretten er likeledes enig med byretten i at den storfamilietilknytning til fars familie som C vil få ved flytting til far, samtidig vil føre til et miljøskifte med fare for at han kan miste den nære tilknytning han har til sin bror E. Lagmannsretten finner for øvrig i denne forbindelse grunn til å peke på en viss svikt i den ankende parts logikk, når han på den ene side fremholder som en fordel for C at han ved å flytte til far får daglig tilknytning til fars store familie som bor samlet i X, mens det på den annen side anføres at dersom han får omsorgen vil han overveie å flytte til en ny bolig i nærheten av der B bor, øst for X og på den andre kant av byen, hvilket lagmannsretten må anta ville føre til mer sporadisk kontakt med fars familie. Etter lagmannsrettens oppfatning bekrefter denne logikksvikt inntrykket av at den ankende part har noe manglende innsikt i hva som best tjener barnets interesser, og at han ikke helt klart har gjennomtenkt konsekvensene av et ombytte av bosted og skifte av omsorgsperson for C.

Foreldreansvaret:

Også i dette spørsmål skal avgjørelsen rette seg etter hva som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Lagmannsretten har under noen tvil kommet til at partene bør ha foreldreansvaret sammen. Tvilen knytter seg til den omstendighet at partene hittil synes å ha hatt vanskelig for å kunne samarbeide til barnets beste, og at slikt samarbeide normalt vil være en forutsetning for at et felles foreldreansvar skal fungere. Mye kan derfor tale for at foreldreansvaret bør ligge hos B alene. Når lagmannsretten likevel er kommet til at partene bør dele foreldreansvaret, har dette sammenheng med at ankemotparten er utlending uten noen familietilknytning til Norge. Selv om lagmannsretten fester lit til ankemotpartens opplysninger om at hun ikke har noe ønske om å forlate landet, kan det ikke utelukkes at hun senere vil kunne endre oppfatning i dette spørsmål. Felles foreldreansvar vil i såfall kunne forhindre at utreise skjer, idet A isåfall måtte samtykke i at barnet innføres i mors pass. Uansett vil felles foreldreansvar gi større sikkerhet for at C får god fremtidig kontakt med begge foreldre, og felles foreldreansvar er den ordning som best ivaretar barnets behov for integrering og tilpasning til norsk miljø.

Når det gjelder samværsrett for A, er lagmannsretten kommet til at han bør ha vanlig samværsrett med sønnen C i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd. Det må legges til grunn at den samværsordning som ble fastsatt av byretten har fungert dårlig, og har bidratt til det dårligere samarbeidsklima mellom partene. Det er derfor ikke grunnlag for å fravike lovens normalordning. A vil etter dette få samvær med C en ettermiddag i uken, annen hver helg, 14 dager i sommerferien og annenhver jul og påske.

Anken har etter dette ikke ført frem. Motanken har heller ikke ført frem for såvdt gjelder spørsmålet om foreldreansvar, men må anses å ha ført delvis frem forsåvidt gjelder spørsmålet om samværsrett. Samlet sett må saken anses som dels vunnet og dels tapt, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174, jfr. §180 annet ledd bør hver av partene bære sine omkostninger for lagmannsretten. Det gjøres ingen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt forsinket, hvilket skyldes fagdommernes reisefravær i forbindelse med andre saker, feriefravær og den mellomliggende julehelg.

Domskonferanse ble imidlertid avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning den 25. november 1994.

Dom:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for fellesbarnet C, født xx.xx.1990.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C.

3. A skal ha samværsrett med C i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd.

4. Partene bærer hver sine saksomkostninger, både for byrett og lagmannsrett.