LA-1994-278

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-14
Publisert:	LA-1994-00278
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 93-1108 - Agder lagmannsrett LA-1994-00278 A. Anket til Høyesterett HR-1995-00501K - anken nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Undem). Ankemotpart: Christiania Bank og Kredittkasse (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum).
Forfatter:	Lagdommer John Årseth, formann. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen. Eks.ord.lagdommer Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §10, LOV-1890-05-17-§25, Tvistemålsloven (1915) §180, §375, Foreldelsesloven (1979) §2, §4

Ved stevning 26. juli 1993 til Kristiansand byrett reiste A sak mot Christiania Bank og Kreditkasse Distriktsbank Sørlandet med krav om betaling av kr 1667964, samt renter. Kravet ble under hovedforhandlingen for byretten endret til kr 1861069,-, samt renter. Grunnlaget for kravet var fondsinnskudd som ble oppgitt å være foretatt av A i daværende Kristiansands og Oplands Privatbank i løpet av 1980 og 1982, og til forvaltning av banken til høyest mulig avkastning. Nevnte privatbank fusjonerte i 1984 med Sørlandsbanken til Agderbanken, senere benevnt Sørlandsbanken, som i 1990 fusjonerte med Kreditkassen. Banken påsto seg frifunnet. Kristiansand byrett avsa 4. mars 1994 dom i tvisten med slik domsslutning:

"1. Kreditkassen, Distriktsbank Sørlandet, frifinnes.

2. A dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Kreditkassen, Distriktsbank Sørlandet, med kr 35000,-."

Byretten la til grunn at saksøktes fondsjef, som hadde forestått forvaltningen av de omhandlede midlene, hadde handlet fullstendig irregulært og utenom sin stillingsfullmakt, og at A hadde vært klar over forholdets irregulære karakter.

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.

A med advokat Rolf Undem som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Christiania Bank og Kreditkasse, Distriktsbank Sørlandet, med advokat Arne Sætra som prosessfullmektig har imøtegått anken. Advokat Bjørn Hübert Senum har under ankeforberedelsen overtatt som prosessfullmektig for ankemotparten.

Ankeforhandling ble holdt 17. og 18. januar 1995 i Kristiansand. Foruten prosessfullmektigene møtte den ankende part, samt fondsjef Øivind D for ankemotparten. A og D forklarte seg, sistnevnte som vitne. Det ble avhørt ytterligere to vitner, som var de samme som for byretten. Etter at byretten avsa dom har banken pr. 22. mars 1994 overført til den ankende part hans beholdning på kr 200000,- av de obligasjonene som under forvaltningen i 1983 ble tegnet for ham i Kristiansand Elektrisitetsverk (KEV), samt opptjente renter med kr 424462,73, tilsammen kr 624462,73. Dette beløpet er fratrukket i den ankende parts krav for lagmannsretten, jfr. nedenfor. Saken står forøvrig i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler og påstander er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til byrettens dom.

Den ankende part har i hovedsak anført:

A hadde i 1979 visse midler som han ønsket å få bedre avkastning av enn ved vanlig innskudd, og hans henvendelse i den anledning til Kristiansand og Oplands Privatbank var en helt ordinær henvendelse. Han ble av bankens daværende banksjef henvist til bankens fondsjef B, som bekreftet at banken kunne oppfylle As nevnte ønske. A fikk kvittering av fondsjefen for innskuddene. Kvittering ble gitt på den måten at ved nytt innskudd ble tidligere kvittering ombyttet i en ny som viste nytt samlet innskudd. Slik samlekvittering pr. 24. februar 1981 viser samlet innestående kr 425434,-. Det ble samtidig gitt tilsagn om utbytte av til enhver tid innestående kapital på minimum 10 % p.a. Tilsvarende kvittering er gitt 27. april 1982 for innestående kr 479500,-, og da med tilsagn om rentefot på minimum 11 % p.a. Banken ga ingen oversikt over hvilken forvaltning som den til enhver tid foretok og hvor mye som var oppnådd i avkastning på de verdipapirene som til enhver tid ble kjøpt. Banken tegnet 30. august 1983 obligasjoner i Kristiansand Elektrisitetsverk for kr 220000,- i As navn. Det har ikke vært mulig å finne ut hvordan selve tegningen og tildelingen av KEV-obligasjonene har skjedd, men det må antas at nytegningen og betalingen av obligasjonene ble foretatt av fondssjef B. A ble imidlertid ikke kontaktet på forhånd og foretok ingen innbetaling i den forbindelsen. Betalingen av obligasjonene må ha funnet sted ved at B på et tidligere tidspunkt hadde solgt andre verdipapirer som var omfattet av As fondsinnskudd. Interimskvitteringen ble ikke sendt A. B må ha tatt den med seg da han sluttet i banken 31. desember 1983, og A fikk den utlevert først i 1993 etter å ha gått hardt inn på B. Varselsbrevet av 30. august 1983, utsendt i februar 1984, ser ut til å ha vært sendt A. Han mener imidlertid at han har fått også det i ettertid av B.

I bevisbedømmelsen har byretten feilaktig lagt til grunn reglene om stillingsfullmakt. Det korrekte forhold er at banken hadde gitt B prokura. Han hadde da på fondsavdelingens vegne fullmakt til å forestå forvaltningen av As midler og til å gi slike bekreftelser som nevnt foran. For prokuraen gjaldt ingen andre begrensninger enn de som fulgte av dagjeldende prokuralov av 17 mai 1890 §25, jfr. Arnholm: Privatrett II 141. Spørsmålet om eventuell overskridelse av stillingsfullmakt er derfor uinteressant. Det samme gjelder byrettens konklusjon om rentegarantien, jfr. dommen 25, idet selve rentespørsmålet ikke er omstridt i saken.

Det er således feil rettsanvendelse når byretten har lagt til grunn at B hadde gått ut over sin fullmakt når han avtalte med A en bestemt minimumsavkastning.

Det var fra As side ikke tatt noe forbehold overfor banken om hvordan fondsinnskuddene skulle håndteres som tilsa at de skulle behandles irregulært eller fordekt. Hvordan B har behandlet dette personlig i banken, er under enhver omstendighet en sak mellom ham og banken, og fratar ikke oppdraget karakteren av et ordinært bankmessig oppdrag.

Byretten har også foretatt feil bevisbedømmelse når den har lagt til grunn at As hovedhensikt med innskuddene var å unngå beskatning av formue og kapitalavkastning. Når han ikke har oppgitt kapitalen som formue, og heller ikke avkastningen som inntekt, i sine selvangivelser, var det ut fra den oppfatning at dette først ble ligningsmessig aktuelt nå forvaltningsoppdraget var avsluttet. Grunnen til hans ønske om konfidensiell behandling av forvaltningen av hans midler, var at det hadde lekket ut opplysninger i andre sammenhenger om kunders forhold i banken. Selv om hans ønske skulle være skattemotivert, kan ikke dette frata oppdraget dets karakter av et bankoppdrag.

Selv om det legges til grunn at B har gått utover sin prokura, innebærer ikke det at A ikke skal ha tilbakebetalt sine innskudd med avkastning. Banken påtok seg et oppdrag om forvaltning av As midler, med garanti for en minimumsavkastning, og er bundet av dette selv om fondssjefen har opptrådt irregulært.

Det er ikke noe grunnlag for å anta at forvaltningen av As innskudd var et privat forhold mellom ham og B. Innskuddene er blitt behandlet bankmessig, således til et markedslån på kr 90700,- til C, og til kjøp av obligasjoner. Plasseringen av nevnte beløp til fordel for C har skjedd av banken uten at det på forhånd ble diskutert med A. Han fikk en kvittering datert 11. mai 1982 fra banken for at den satt med en pantobligasjon på kr 300000,- i Cs eiendom, jfr. utdraget 21. Hvorfor pantobligasjonen lød på nevnte beløp og hva som var grunnlaget for den, var imidlertid totalt ukjent for A.

KEV-obligasjonene ble som nevnt foran tegnet og betalt uten at A hadde noe kjennskap til det. De ble også utstedt i hans navn, i full åpenhet og uten noen fordekte omstendigheter, og viser at forholdet ikke var en privat affære mellom A og B. Håndteringen av varselbrevet viser også at midlene ble forvaltet av banken, ikke av B privat.

Når det gjelder beregningen av kravet, vises til fremlagt oppstilling, som med en korreksjon for utbetalingen pr. 24. mars 1994 konkluderer med et krav pr. 24. mars 1995 på kr 1400526,-.

Bevisbyrden for foretatt betaling påligger ankemotparten, og noe slikt bevis er ikke ført.

Den fremlagte kopien av bankgiro kr 300000,- utstedt til A 14. mai 1982 vedr. oppgjør lån til C, samt tilhørende debetoppgave for Cs konto, er fremlagt først ved prosesskriv 14. januar 1995. Fremleggelsen er en ny anførsel som må avskjæres etter tvistemålsloven §375. Subsidiært hevdes at A ikke har fått utbetalt nevnte beløp. Med utgangspunkt i oppgave over As innestående pr. 27. april 1982 kr 479500,- ville det ved en eventuell utbetaling på kr 300000,- 14. mai samme år gjenstå kr 179500,-. I august året etter ble det kjøpt KEV-obligasjoner for kr 220000,-. Avkastningen av restkapitalen pr. 14. mai 1982 måtte i august 1983 i tilfelle ha utgjort kr 40500,-, og dette er ikke realistisk. Det er således ikke mulig at A kan ha fått nevnte utbetaling. Han bestrider også bestemt dette, og det foreligger heller ingen kvittering som viser at han har mottatt beløpet.

Banken har forsømt sin forvaltningsoppgave ved at As midler er blitt trukket ut av systemet. A har imidlertid krav på å bli behandlet som om forvaltningen hadde skjedd på forsvarlig måte. Det var først ved henvendelse til banken i 1992 at han fikk kjennskap til Bs irregulære opptreden.

Bankmessige innskudd foreldes først etter 20 år. As krav er således ikke foreldet. Forøvrig er det her også et spørsmål om oppfyllelse av garanti.

Avtaleloven §10 forutsetter at en ikke har å gjøre med et prokuraforhold, og bestemmelsen kommer derfor ikke til anvendelse når en som her har å gjøre med en bankmessig forvaltning. Byrettens drøftelser av forholdet i relasjon til §10 annet ledd er ikke relevant når en har å gjøre med et prokuraforhold, som innebærer fullmakt til å gi garantier om avkastning innenfor et vanlig nivå.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Kreditkassen dømmes til å betale A kr 1400526,- med 12 % rente fra 24. mars 95 til betaling skjer.

2. A tilkjennes saksomkostninger for Kristiansand byrett og lagmannsretten."

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig, og har i hovedsak anført:

Etter først å ha blitt telefonisk kontaktet 5. april 1993, ble banken v/fondsjef D 14. april samme år oppsøkt av A som presenterte en kopi av brev av 27. april 1982, undertegnet av daværende fondssjef B. Samtidig krevde A utlevert obligasjoner som angivelig på hans vegne skulle ha vært handlet av banken for det omhandlede beløpet på kr 479500,-, og som banken deretter hele tiden skulle ha oppbevart. Noen nærmere spesifikasjoner utover at det skulle dreie seg om obligasjoner i Kristiansand Elektrisitetsverk (KEV) og Eksportfinans, ble ikke gitt. Samtlige i banken var totalt ukjent med at A skulle ha innsatt nevnte beløp i 1982, og at banken etter avtale med ham skulle ha handlet obligasjoner for beløpet og siden forvaltet dette. A ble sterkt oppfordret til å fremlegge ytterligere dokumentasjon for sitt krav, så som sluttsedler, beholdningsoversikter e.l. Han opplyste imidlertid at han ikke hadde annen dokumentasjon enn det fremlagte brevet.

På grunnlag av det fremsatte kravet foretok banken en omfattende gjennomgang av gamle oppdrags- og omsetningsjournaler fra fondsavdelingen i den tidligere Privatbanken. Utover en uavhentet post KEV-obligasjoner, stor kr 220000,-, fantes det ikke spor av handler som har gått i As navn. Dette ble A orientert om i brev til ham 12. mai 1993. Banken hadde deretter 5. juni 1993 et møte med tidligere fondsjef B, som hevdet ikke å ha noe kjennskap til, eller ikke husket noe om forholdet. Det var derfor forbausende når den ankende parts prosessfullmektig i brev 15. juni 1993 viste til en oversikt datert 3. januar 1993 over påstått forvaltningsbeløp pr. 31. desember 1992, og som B hadde utarbeidet og underskrevet. Den ankende part bygget sitt opprinnelige krav på nevnte oppsett. B har såvel overfor banken som i retten erkjent at denne oversikten ikke er riktig.

Når det gjelder KEV-obligasjonene, sendte banken i februar 1984 varselbrev til A om at obligasjonene kunne hentes i banken mot innlevering av interimskvittering. Han reagerte imidlertid ikke på brevet og ble telefonisk purret av banken 21. mars 1984. Han opplyste da at han ikke hadde kjennskap til saken, men skulle undersøke forholdet. Banken hørte imidlertid aldri noe mer fra A om dette forholdet. Disse obligasjonene har derfor vært holdt på en separat konto i banken siden de ble utstedt, i påvente av at rette eier skulle melde seg. Da det på senvinteren/våren 1984 ble klart at det forelå en uavhentet post KEV-obligasjoner som ingen ville vedkjenne seg, tok fondsjef D kontakt med tidligere fondsjef B, slik at han som hadde ledet arbeidet med utstedelsen av obligasjonene sommeren 1983 kunne avklare årsaksforholdet. Han lovet å undersøke saken, men meldte etter en stund tilbake at han ikke kunne forklare hvorfor det forelå en tilsynelatende eierløs post. Etter det som nå er opplyst har B på tidspunktet for fondsjef Ds henvendelse høyst sannsynlig oppbevart såvel interimsvittering som varselbrev tilknyttet nevnte post.

Varselbrevet til A ble som nevnt sendt i februar 1984, d.v.s. etter at B hadde sluttet i banken. Det kan derfor ikke være riktig når det hevdes at A ikke hadde mottatt brevet, og at B må ha tatt det med seg da han sluttet. A må ha mottatt varselbrevet, og eventuelt senere ha levert det til B.

Når A i april 1993 - etter ikke å ha latt høre fra seg i ca 11 år - tok kontakt med banken og presenterte sitt krav, var det på grunnlag av Bs brev av 27. april 1982, til tross for at han da hadde andre dokumenter, nemlig både varselbrevet fra februar 1984 og Bs oppsett av 3. januar 1993.

Den ankende part bygger nå sitt krav på Bs oppsett over innestående pr. 24. februar 1981 kr 425434,-. Han erkjenner nå - i motsetning til hva han gjorde for byretten - at det utbyttet på kr 56560,- som er nevnt i oppsettet, er utbetalt ham. Banken bestrider ikke at A har foretatt de innbetalingene som oppsettet viser. B har imidlertid konsekvent unnlatt å registrere As innskudd i banken, og det hevdes at dette er skjedd etter As uttrykkelige ønske og i hensikt at innskuddene og avkastningen ikke skulle oppgis til skattemyndighetene. Ifølge Bs vitneforklaring ba A om at hans innskudd ble behandlet meget konfidensielt, og dette har ikke vært av noen annen grunn enn for å holde beløpene unndratt beskatning. A har også bekreftet at han verken har oppgitt innskuddene som formue eller avkastningen som inntekt i sine selvangivelser.

Det hevdes at det aldri har foreligget noen reell avtale mellom banken og A. I den grad det har foreligget noen avtale har den vært mellom B privat og A.

Prinsipalt hevdes at A forlengst har fått fullt oppgjør. Det vises til bankens brev av 14. desember 1984 (utdraget 26) med opplysning om at en bankremisse på kr 160000,- kjøpt 5. juni 1979 er hevet 14. april 1980, jfr. kassejournalen for nevnte dag (jfr. utdraget 5). Det er sannsynligvis en sammenheng mellom denne utbetalingen og innbetalingen av kr 175000,- som er registrert samme dag som hevningen av bankremissen. Dette beløpet ble nemlig benyttet til kjøp av obligasjoner fra Privatbankens beholdning av kredittforetaksobligasjoner slik det fremgår av saldoutskrift fra bankens konto 9441-96-22200, jfr. utdraget 7. Vedkommende som kjøpte obligasjonene må i så tilfelle ha innbetalt kr 15000,- i tillegg til remissebeløpet. Forholdet kan ha vært at B har lagt ut de manglende kr 15000,-, mot senere innbetaling fra A, jfr. oppstillingen pr. 24. februar 1981 som viser en innbetaling av A 14. mai 1980 på et slikt beløp. Handelen på kr 175000,- fremgår ikke av bankens omsetningsjournal, og det finnes i dag ingen slike obligasjoner i bankens besittelse som står i As navn eller er eierløse. Slik banken har opplevd A, tyder dette klart på at det var han som var kjøper av obligasjonene. Dette tjener også som bevis på at han og B må ha hatt et privat opplegg hvor det åpenbart var et sentralt poeng å skjule As eierskap til obligasjonene, jfr. det subsidiære grunnlag nedenfor.

Når det gjelder bankremissen på kr 90700,- som ble innlevert av A 1. august 1979, viser kassejournalen for 23. oktober 1981, jfr. utdraget 18 og s.26, at beløpet ble hevet og godskrevet en konto som tilhørte en person ved navn C, jfr. kopi av utskrift fra nevnte konto, jfr. utdraget s.19. Banken mottok 14. mai 1982 av A en ikke tinglyst pantobligasjon på kr 300000,- med pant i Cs eiendom gnr. 64, bnr. 82 i Asker. Forholdet tyder på at dette skulle være sikkerhet for As lån til C. Denne antakelse bekreftes av fremlagt kopi av bankgiro kr 300000,- utstedt til A 14. mai 1982 vedr. oppgjør av lån til C, samt tilhørende debetoppgave for Cs konto. Bankgiroen er stemplet ut av kassen nevnte dato, sendt Betalingssentralen, og er hevet, men banken vet ikke av hvem. Det sannsynlige er imidlertid at beløpet er hevet av A. For banken representerer det et betydelige bevismessig problem at det i denne saken dreier seg om forhold som ligger mer enn 10 år tilbake i tid, idet regnskapsbilag m.v. normalt blir makulert etter 10 år. Dokumentene foran må imidlertid antas å bekrefte at kr 300000,- har løpt i en viss periode som markedslån av As engasjement, og at dette ble innfridd som nevnt i mai 1982 i forbindelse med at det ble etablert nye rutiner i banken, hvoretter fondsavdelingen ikke lenger skulle innvilge slike lån.

Restbeløpet (kr 179500,-) av det B 27. april 1982 har bekreftet som innestående, må antas å referere seg til det forannevnte obligasjonskjøpet på kr 175000,-, som senere er blitt til KEV-obligasjoner på kr 220000,- i august 1983. A har etter dette fått fullt oppgjør, uansett om forholdet anses som et bankmessig eller et privat forhold.

Subsidiært hevdes at det aldri har foreligget noen reell avtale mellom banken og A. I den grad det har foreligget noen avtale har den vært mellom A og B privat. Som grunnlag for dette vises til at As innskudd aldri har vært registrert i bankens bøker, noe også B har bekreftet, og ingen annen i banken utenom B har vært kjent med hans brev av 27. april 1982 og den forpliktelse som der er gitt. Den manglende registreringen, samt at forholdet var ukjent for andre i banken, har vært etter As ønske. Ifølge Bs forklaring i retten ba A om meget konfidensiell behandling, og dette var åpenbart for å holde midlene utenfor beskatning. Det ble heller ikke sendt årsoppgaver fra banken. Det vises videre til den ikke-bankmessige fremgangsmåten som ble benyttet når det gjaldt kvitteringer, jfr. foran. A har ikke før i april 1993 hatt kontakt med noen andre i banken enn B om forholdet. Så sent som i 1993 var det B A kontaktet og fikk han til å lage det uriktige oppsettet av 3. januar 1993, og han oppga uriktig til banken i møte 14. april 1993 at han ikke hadde andre dokumenter enn Bs brev av 27. april 1982. Videre vises til at A i løpet av 11 år aldri etterlyste kontoutdrag. Når banken i 1984 kontaktet ham i anledning KEV-obligasjonene, benektet han kjennskap til disse. Ved den purring som ble gjort fra bankens side måtte A i alle fall forstå at banken var ukjent med den angivelige avtalen fra 1982. Likevel gjorde han ikke noe for å rette på dette overfor banken. I stedet må han ha oversendt varselbrevet til B, som på det tidspunktet var ute av banken. Endelig vises til at B har oppbevart dokumenter og papirer vedr. forholdet etter at han sluttet i banken 31. desember 1983. B holdt dokumentene så grundig for seg selv at heller ikke da han sluttet, ble forholdet gjort kjent for andre i banken.

Dette viser at selv om As forvaltningsoppdrag kan ha startet som et ordinært bankoppdrag, har det relativt snart utviklet seg til et rent privat engasjement mellom B og A. Det er bankens oppfatning at dette har skjedd etter uttrykkelig ønske fra As side. I det minste har han skjønt eller burde ha skjønt Bs irregulære fremgangsmåte.

Atter subsidiært hevdes at det foreligger en fullmaktsoverskridelse fra Bs side, og hans handlemåte har vært i samsvar med et ønske fra As side. I hvertfall burde A ha forstått at B opptrådte i strid med sin myndighet, og A har derfor ikke vært i god tro. Banken tiltrer forøvrig byrettens drøftelser i dommen 23 som subsidiært grunnlag for frifinnelse.

Atter subsidiært bestrides kravets størrelse. Med utgangspunkt i oppgaven pr. 27. april 1982, kr 479500,-, og med fradrag for de omhandlede KEV-obligasjonene på kr 220000,-, blir det til rest kr 259500,-. Av dette kan ikke kreves renter for mer enn 3 år tilbake fra stevningen, d.v.s. fra 26. juli 1990, jfr. foreldelsesloven §4, hvoretter rentekrav foreldes etter 3 år, jfr. foreldeslelsloven §2. Noe mer kan heller ikke kreves etter det garantisynspunktet som den ankende part har gjort gjeldende.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Kristiansand byretts dom stadfestes.

2. Kreditkassen Distriktsbank Sørlandet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Som for byretten er det for lagmannsretten ikke tvilsomt at det i forbindelse med etableringen av og særlig ved den senere utviklingen av det omhandlede forvaltningsoppdraget foreligger flere forhold av irregulær karakter. Det vises i den forbindelsen til det som er anført av banken, og som A ikke har kunnet imøtegå på noen plausibel måte.

Det legges til grunn som ubestridt at A har overlatt visse midler til daværende fondsjef B, i den hensikt at midlene skulle forvaltes på slik måte at de ga en bedre avkastning enn vanlige bankinnskudd. Et sentralt spørsmål i saken er hvorvidt A har fått fullt oppgjør. Når det gjelder dokumentasjonen av bankgiroen på kr 300000,-, utstedt 14. mai 1982 til A, finner lagmannsretten at dette beviset ikke bør avvises med grunnlag i tvistemålsloven §375. Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen er det lagmannsrettens oppfatning at det er flere forhold som tyder på at fullt oppgjør er gitt. Det vises til ankemotpartens prinsipale anførsler foran om dette. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet retten finner at banken i hvert fall må frifinnes på annet grunnlag, jfr. nedenfor.

As engasjement i forhold til banken bar allerede i starten preg av et irregulært forhold. Ifølge Bs vitneforklaring ba A uttrykkelig om meget konfidensiell behandling, og bevisførselen etterlater ikke tvil om at hans hensikt med dette var å holde såvel kapitalen som avkastningen unndratt fra beskatning. Han har forøvrig heller ikke selv kunnet gi noen annen plausibel forklaring på hvorfor midlene ikke ble oppgitt i hans selvangivelser.

Ved avgjørelsen av saken har lagmannsretten festet seg ved følgende omstendigheter som anses bevist:

1) Innskuddene ble aldri registrert i bankens bøker, heller ikke ved interimskonto, og ingen annen i banken enn B har vært kjent med hans brev av 27. april 1982, jfr. foran. 2) Det ble benyttet en ikke-bankmessig fremgangsmåte ved utstedelse av kvitteringer, jfr. foran.

3) Det ble ble ikke sendt årsoppgaver over innestående eller over avkastning.

4) A har ikke før i april 1993 hatt kontakt med noen andre i banken enn B.

5) A har så sent som i 1993 tatt kontakt med B - 9 år etter at denne hadde sluttet i banken - og fått han til å lage et oppsett over angivelige innskudd med tilgodehavende pr. 3. januar 1993, jfr. foran, og tilbakeholdt for banken i møte 14. april 1993 at han hadde fått dette oppsettet. B har for retten erkjent at oppsettet var uriktig, og har som begrunnelse for dette opplyst at han handlet "i panikk".

6) A har i løpet av ca 11 år aldri overfor banken bedt om kontoutdrag.

7) Da banken kontaktet A i 1984 i anledning KEV-obligasjonene, nektet han kjennskap til disse, jfr. foran.

8) Dokumenter og papirer vedrørende forholdet har vært oppbevart hos B etter at han sluttet i banken, og han har holdt forholdet så konsekvent for seg selv at det ikke ble gjort kjent for noen da han sluttet.

10) A har også etter at B sluttet i banken og flyttet til Oslo, benyttet ham som finansiell rådgiver ved enkelte anledninger.

Selv om det legges til grunn at forholdet startet som et bankmessig oppdrag, hadde det som nevnt sterke irregulære trekk og innebar at B på en rekke punkter grovt overtrådte bankens interne bestemmelser, noe A under enhver omstendighet må ha blitt klar over etterhvert. De enkelte elementene i saken, og særlig de momentene som er nevnt foran, tyder på at oppdraget mest sannsynlig utviklet seg til å måtte betraktes som et privat forhold mellom A og B. Også A må ha vært klar over forholdets helt spesielle karakter, begrunnet i hans ønske om å holde midlene unna beskatning. Hvorvidt A var kjent med alle Bs konkrete disposisjoner er tvilsomt. B har i retten hevdet at A ikke ønsket å være orientert om forvaltningen av midlene, og mye tyder på at A valgte å være til dels uvitende om de disposisjonene som ble foretatt.

Det avgjørende for saken må imidlertid være at A var kjent med forholdets irregulære preg, hva enten det betraktes som et bankmessig oppdrag eller et privat forhold mellom A og B. Betraktes mellomværendet som et privat forhold, har A ikke noe krav å gjøre gjeldende overfor banken. I den utstrekning A har noe å kreve, må kravet i tilfelle rettes mot B.

Men selv om forholdet bedømmes som et bankmessig oppdrag, må resultatet også da bli at banken frifinnes. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt vekt på at B i så kvalifisert grad handlet i strid med bankens bestemmelser at A ikke kan vinne noen rett mot banken, idet han selv må antas å ha vært kjent med Bs grove misbruk av sin stilling. Lagmannsretten finner det i denne forbindelse ikke nødvendig å gå nærmere inn på innholdet av Bs fullmakter som fondsjef, idet det anses hevet over tvil at ingen av bankens ansatte hadde adgang til å behandle kundeinnskudd på en slik irregulær måte som det ble gjort her. Bestemmende for lagmannsrettens oppfatning om at A ikke har noe å kreve av banken selv om forvaltningen anses som et bankmessig oppdrag, er også det forholdet at A valgte å vente så lenge med å ta saken opp. De manglende mulighetene for å rekonstruere transaksjoner som kan kaste lys over saken, må i dette tilfellet gå utover A, som ikke kan anses å ha sannsynliggjort sitt krav. Med den manglende notoriteten som forelå omkring innskuddene og forvaltningen av midlene, måtte A forstå at han ikke kunne vente i en årrekke med å ta saken opp overfor banken.

Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å drøfte de øvrige grunnlagene som er anført i saken.

Byrettens dom blir således å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger ved anken. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Omkostningene er oppgitt til kr 38000,-, som er prosessfullmektigens salær. Den ankende part har ikke gitt noen bemerkninger til oppgaven og den legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale kr 38000,- -kronertrettiåttetusen- til Christiania Bank og Kreditkasse Distriktsbank Sørlandet som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.