LA-1994-293
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-26 |
| Publisert: | LA-1994-00293 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark jordskifterett nr: 93-00003 - Agder lagmannsrett LA-1994-00293 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00023k , anken nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Auver Myrann (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Helle). Ankemotpart: Ingrid Elvehjem, Aslak Åsland og Harald Åsland (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Frømyr). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979) §62, §88 |
Etter krav fra Auver Myrann avholdt Vest-Telemark jordskifterett grensegangssak etter jordskifteloven §88 for fastsettelsen av en grensestrekning mellom gnr. 29 bnr. 4 og gnr. 29 bnr. 23 i Kviteseid.
Jordskifteretten avsa 22. desember 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Grensa mellom gnr 29, bnr 4, og gnr 29, bnr 23 går slik som vist på Økonomisk kartverk.
2. Auver G. Myrann betaler Ingrid Elvehjem m.fl. kr 14150,- i sakskostnader.
3. Dommen vert stilt til påanke straks, jf §62 annet ledd i jordskiftelova. Ankefristen er 2 - to - månader rekna frå forkynninga."
Om enkelthetene i saksforholdet og jordskifterettens vurdering av saken, vises til jordskifterettens dom.
Auver Myrann v/advokat Torgeir Helle har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ingrid Elvehjem, Aslak Åsland og Harald Åsland v/advokat Edmund Frømyr har imøtegått anken. I tilsvaret ble anken prinsipalt påstått avvist på grunn av for lav ankesum, men dette er senere frafalt, og under ankeforhandlingen ble det nedlagt påstand om stadfestelse av jordskifterettens dom.
Ankeforhandling ble holdt i Kviteseid 7. og 8. juni 1995. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Befaring ble foretatt til det omtvistede området, og partene påviste de aktuelle grenselinjene.
Den ankende part har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Saken gjelder eiendomsretten til Tveitheia, tidligere gnr. 29 bnr. 11, som Auver Myranns bestefar, Auver Østensen, overtok i 1859, og som i dag inngår som del av gnr. 29 bnr. 4.
Ved delingsforretningen i 1859 ble Østen Jonsens eiendom delt i to like store deler. Østen Jonsen beholdt selv den vestre del, mens den østre del, som omfattet tvisteområdet, ble skilt ut og overtatt av sønnen Auver Østensen. Uten tvisteområdet ville imidlertid den østre del bli langt mindre enn den vestre. Det følger også av senere skylddelingsforretninger at Tveitheia tilhører gnr. 29 bnr. 4, jfr. blant annet skylddelingsforretningene av henholdsvis 1862 og 1899. Ytterligere anføres at en sammenligning av opprinnelig skyldansettelse og ny skyldlegging av de fraskilte stykker i de gamle skylddelingsdokumentene viser at jordskifterettens avgjørelse ikke kan være riktig.
Det avvises at vilkårene for hevd er til stede. Verken vilkåret om god tro eller bruk er oppfylt i dette tilfellet.
Auver Myrann har nedlagt slik påstand:
"1. Grensa mellom gnr. 29 bnr. 4 og bnr. 23 går fra grensemerke nr. 102 på Telemark Tømmersalgslags kart av 1983 i rett linje til grensemerke nr. 94 ved Nystaul mot gnr. 49 bnr. 2 på økonomisk kartverk, utgitt 1984.
2. Auver Myrann tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."
Ankemotpartene har henholdt seg til jordskifterettens dom som hevdes å være rikig både i resultat og i begrunnelse.
Subsidiært hevdes at vilkårene for hevd er til stede. Olav Aasland, far til ankemotpartene, var i god tro med hensyn til at eiendommen som han kjøpte i 1950 også omfattet tvisteområdet; Videre vises til at han og hans etterkommere i alle år har brukt området som sitt eget til hogst, beite og bebyggelse. Det har også vært gravd fiskedam der. Nå er det bygd veg inn i området, hvilket gjør det mer verdifullt, særlig fordi det også gir muligheter for hyttebygging. Vegen er bygd i samarbeid med andre grunneiere i nabolaget, blant annet den ankende part. Andre grunneiere har utelukkende brukt området til sauebeite, som har skjedd i fellesskap.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.
2. Auver Myrann erstatter ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og ser på saken på de avgjørende punkter på samme måte som jordskifteretten.
I likhet med jordskifteretten har lagmannsretten tatt utgangspunkt i skylddelingsforretningen av 1859 da Østen Jonsen overdro den østre del av sin eiendom til sønnen Auver Østensen. Denne del omfattet også tvisteområdet, hvilket for så vidt ikke er omtvistet. Et par år senere, i 1961, solgte Auver Østensen to tredjedeler av sin eiendom til Endre Tvedt. Dette gjaldt den nordre del av eiendommen. I følge skylddelingsdokumentet som ble tinglyst i 1862, grenset den del av eiendommen som ble fraskilt, i nord og i vest til den eiendommen som Endre Tvedt eide fra før. På østre kant var den "omringet" av Lundevalds og Nordgaardens eiendommer. Den søndre grensen - grensen mot eiendommen som Auver Østensen beholdt - er beskrevet slik:
"Delelinien tager sin Begyndelse fra en Deld der er opsat i den nedre eller vestre Kant av Slaattestølen Vaarbulien, og gaar derfra i østlig Retning etter oppsatte Delemærker, inntil Lundevalds Eiendom motstøder."
Etter lagmannsrettens oppfatning er linjen som her er beskrevet, sammenfallende med den som er inntegnet som grense mellom partenes eiendommer på økonomisk kartverk, utgitt i 1984, og som jordskifteretten har vist til i slutningens pkt. 1. Både retningsangivelsen - "i søstlig retning" - og opplysningen om at delelinjen støter mot Lundevalds eiendom, som lå øst for tvisteområdet, indikerer dette. Dessuten fantes det på denne strekningen gamle grenserøyser.
Dersom meningen hadde vært å trekke grensen slik den ankende part har anført, må det antas at retningsangivelsen ville ha vært "i vestlig" eller "i nordvestlig" retning". Videre må det antas at Nystaul da ville ha blitt nevnt som endepunkt, og ikke Lundevalds eiendom, som i et slikt tilfelle ville ha vært direkte misvisende. Det er heller ikke påvist grensemerker langs dens ankende parts påstandslinje. Den grensestein som ble påvist i Vårbulid antas å gjelde grensen vestover, sannsynligvis mellom ankemotpartenes eiendom og gnr. 29 bnr. 6.
Etter salget i 1861 har ikke tvisteområdet på noe tidspunkt vært sammenføyd med den ankende parts eiendom, gnr. 29 bnr. 4. Lagmannsretten vil også vise til at det før nærværende sak ble reist ikke har kommet til uttrykk noen uenighet mellom partene om dette eierforholdet, og det var den ankende part selv som påviste grensen overfor Olav Aasland. Dette skjedde forholdsvis kort tid etter at Olav Aasland hadde kjøpt Svolstaulheien. Sammen gikk de to da opp grensen mellom eiendommene i forbindelse med at Olav Aasland skulle drive hogst i området. Det legges til grunn at det fra ankemotpartenes side uimotsagt ble foretatt hogst helt inn mot grensen som jordskifteretten fastsatte, og som er den samme som den Auver Myrann påviste.
Olav Aasland forholdt seg til den ankende parts anvisninger og brukte området som sitt eget i alle år inntil han døde for få år siden. Dette får også betydning for spørsmålet om hevd, og også på dette punkt er lagmannsretten enig med ankemotpartene og viser til deres anførsler.
Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i jordskifterettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Frømyr har fremlagt omkostningsoppgave som viser 27500 kroner i salær og 169 kroner til andre utgifter. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom, pkt. 1 og 2, stadfestes.
2. Auver Myrann dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 27670 - tjuesjutusensekshundreogsytti - kroner til Ingrid Elvehjem, Aslak Åsland og Harald Åsland som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.