LA-1994-300
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-28 |
| Publisert: | LA-1994-00300 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1994-00300 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00005K - anken nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Finansdept. (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik). Ankemotpart: Mero K A AS (Prosessfullmektig: Advokat Kai Thøgersen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Sorenskriver Odd Nørstebø |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §54, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §79, Skattebetalingsloven (1952) §48 |
Ved stevning 15. oktober 1992 til Sand herredsrett reiste K. A. Mero AS sak mot Lillesand kommune med krav om opphevelse av ligningen av selskapet for 1990. Lillesand kommune påsto seg frifunnet. I medhold av skattebetalingsloven §48 nr. 2 erklærte staten hjelpeintervensjon til støtte for kommunen. Tvisten refererer seg til den ligningsmessige behandlingen av selskapets påståtte tap ved overdragelse av en fast eiendom. Herredsretten avsa dom i tvisten 6. januar 1994 med slik domsslutning:
"1. Ligningen av K. A. Mero AS for 1990 oppheves.
2. Ved ny ligning legges til grunn at salgssummen ved avhendelse av eiendommen gnr. 76, bnr. 47, fnr. 10 i Lillesand kommune er kr 2600000,- og at det gis tapsfradrag med kr 1246650,-.
3. Lillesand kommune og staten tilpliktes innen 14 - fjorten- dager fra forkynnelse å betale saksomkostninger til K. A. Mero AS med kr 79339,-."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
Staten v/Finansdepartementet med Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Det er henvist til at dommen er bindende for staten, i henhold til skattebetalingsloven §48 nr. 2, og at staten derfor har stilling som sterk hjelpeintervenient med selvstendig ankerett, jfr. tvistemålsloven §79 første ledd. Det er opplyst at kommunen av økonomiske grunner ikke ønsket å anke dommen, men har anbefalt at den ankes med staten som ankende part. Staten har derfor overtatt saken. Anken er angitt å gjelde herredsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I prosesskriv 15. august 1994 er opplyst at Advokatfirma Simonsen & Musæus v/advokat Søvik har overtatt som prosessfullmektig for den ankende part, etter at advokat Søvik sluttet ved Regjeringsadvokatembetet. K. A. Mero AS med advokatfirma Thommessen Krefting Greve Lund AS v/advokat Håkon Løchen v/advokat Ellen Mulstad som prosessfullmektig har imøtegått anken. I prosesskriv 16. mai 1995 er opplyst at advokat Kai Thøgersen i samme advokatfirma har overtatt som prosessfullmektig i stedet for advokat Mulstad som har sluttet i firmaet.
Ankeforhandling ble holdt i Grimstad 13.- 15. juni 1995. For ankende part møtte prosessfullmektigen, sammen med ligningssjef Per Jarle Nørholmen, som ble avhørt som vitne, men som med partenes samtykke fikk anledning til å være til stede under hele ankeforhandlingen. For ankemotparten møtte Kjell Arne Mero, styreformann i K. A. Mero AS, sammen med prosessfullmektigen og med advokat Ellen Mulstad som medhjelper. Nørholmen og Mero forklarte seg. Dessuten ble avhørt ytterligere 4 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten.
Saken står i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og for så vidt vises til herredsrettens gjengivelse.
Den ankende part har i det vesentlige anført:
Det hevdes at herredsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse er uriktig, og for lagmannsretten anføres de to samme grunnlagene som for herredsretten, og som hver for seg er tilstrekkelig for å nekte fradrag ved ligningen.
Det ene grunnlaget er den alminnelige ulovfestede gjennomskjæringsregelen, og det andre er skatteloven §54 første ledd. Retten er ikke bundet av ligningsmyndighetenes rettsanvendelse, jfr. artikkel av kommuneadvokat Per Sandvik i
Skatterett 1983, 239-240, og heller ikke av hvilket faktum ligningsmyndighetene har lagt til grunn.
Når det gjelder det første grunnlaget, vises til at gjennomskjæring er typisk i A/S-tilfeller. Selv om selskapsformen respekteres, er det ikke dermed sagt at enhver transaksjon må respekteres, jfr. Rt-1976-305 - 306. Jfr. også Rt-1994-499, (s. 505). I foreliggende sak er det transaksjonen i 1987 hvor K. A. Mero AS formelt kjøpte eiendommen som må gjennomskjæres. Dette ble også hevdet for herredsretten, jfr. dommen 9 nederst. Herredsretten har imidlertid stilt for strenge krav til hva som skal til før det kan foretas gjennomskjæring. På det faktum herredsretten har lagt til grunn, er det etter statens oppfatning grunnlag for å foreta gjennomskjæring.
Gjennomskjæring må skje etter en helhetsvurdering, hvor to spørsmål står sentralt, nemlig de skattemessige forholdene ved transaksjonen, og transaksjonens egenverdi, jfr. Rt-1976-302, (s. 305), hvor egenverdien ble tillagt vekt. Jfr. også Rt-1966-1189, (s. 1192-1193), hvor det er uttalt at det reelle forhold må legges til grunn for den skattemessige bedømmelsen uten hensyn til transaksjonens form.
Ved den helhetsvurderingen som må foretas pekes på flere forhold som må tillegges betydning.
(1). Det hevdes at når K. A. Mero AS i 1987 kjøpte eiendommen, var det ikke ut fra reelle forretningsmessige grunner, men for å skaffe familien Mero en fritidseiendom. Det var aldri tale om en reell flytting av selskapets forretningsadresse. Dette er erkjent av Mero. Tanken var å bruke eiendommen som fritidseiendom for familien. Det er også erkjent. Staten bestrider således at eiendommen ble kjøpt som et investeringsobjekt. I hvert fall har dette motivet vært så tilbaketrukket at det ikke kan tillegges vekt. Det vises til lignende sak i Rt-1971-264, (s. 267), hvor det er uttalt at motivet må vurderes objektivt. I foreliggende sak var motivet å skaffe en fritidseiendom. Dette bestyrkes av at det ble foretatt store påkostninger på eiendommen, for å tilpasse den til familien Meros ønsker og behov, og som kjøperen ikke kunne påregne å få tilbake ved et eventuelt senere salg. Påkostningene ble gjort i 1988-90, og det var da klart at kommunen ville kreve konsesjon. Det er lite trolig at Kjell Mero ikke gjennom sin daværende advokat var orientert om kommunens standpunkt til konsesjonsspørsmålet. Hvis Kjell Mero ikke var interessert i, eller ikke holdt seg orientert om konsesjonssspørsmålet, indikerer det at eiendommen ikke var noe investeringsobjekt for K. A. Mero AS, men at han var fornøyd med å ha fått tak i eiendommen. AS Mero forsøkte heller aldri å selge eiendommen til utenforstående. Dette bekrefter også at eiendommen ikke var noe investeringsobjekt. Det vises forøvrig til søknaden av 29. april 1987 om kassekreditt, hvor det er opplyst at eiendommen "vil forbli i selskapets eie". Eiendommen er også fra 1987 og i de senere årene blitt brukt som fritidseiendom for familien Mero.
Det hevdes at K. A. Mero AS sto som kjøper for å unngå konsesjonsreglene, eller for lettere å omgå dem, og ikke av noen reelle forretningsmessige grunner. Transaksjonen var ellers formålsløs. Dette tilsier sterkt at gjennomskjæring kan skje, jfr. Rt-1966-1189, (s. 1193). Når det ikke foreligger et forretningsmessig motiv, er dette et sterkt argument for gjennomskjæring, jfr. Rt-1994-912, (s. 916 nederst). Jfr. også Høyesteretts dom 5. april 1995, hvor det er anført som argument mot gjennomskjæring at transaksjonen var forretningsmessig begrunnet. Endelig er vist til Rt-1971-575, hvor det også er lagt vekt på at det ikke forelå en forretningsmessig transaksjon og at gjennomskjæring derfor måtte tillates.
(2) Det hadde heller ikke noen realitet av betydning at selskapet sto som kjøper, fordi Kjell Mero hadde alle aksjene i selskapet og dermed samme rådighet over eiendommen som om han selv var formell eier. Dette er også et moment som tilsier gjennomskjæring, jfr. Rt-1976-305, Rt-1971-267, og Rt-1994-916. Kjell Mero både hadde og brukte rådigheten over eiendommen. Ved at han var eneaksjonær, ville prisstigning/ prisfall ramme ham. Han hadde således risikoen som eneeier. Også dette forholdet bestyrker at gjennomskjæring kan skje, jfr. Rt-1994-505.
(3) Når det gjelder den skattemessige virkningen, vises til at det blir meget fordelaktig at selskapet sto som eier hvis gjennomskjæring ikke foretas, og fordelen oppnås i tilfelle ved en ikke-forretningsmessig transaksjon og som er uten realitet. Dette tilsier at gjennomskjæring foretas.
(4) Hovedformålet ved at kjøpet i 1987 skjedde i selskapets navn var å unngå konsesjonsreglene, men også skattemotivet har spilt inn, i hvert fall på et senere tidspunkt. Det vises i denne forbindelsen til kontraktstillegget av 30. april 1990, hvor det er bestemt at alle utgifter skal bæres av selskapet, slik at dette kan få fradrag ved et videresalg. Det erkjennes imidlertid at transaksjonen ikke hovedsaklig har vært skattemotivert, men dette er ikke til hinder for gjennomskjæring, jfr. Rt-1994-505, Rt-1976-1321, jfr. Zimmer i Skatterett 1982 331, og Aarbakke i LoR 1970 7..
Det avgjørende er om løsningen etter en samlet vurdering finnes rimelig, eller om den fremtrer som en urimelig belønning av smartness, jfr. Løchen i LoR 1971 444. I dette tilfellet vil det fremtre som en slik urimelighet å gi fradrag.
Det er også grunnlag for å nekte fradrag etter skatteloven §54 første ledd. Det foreligger et klart interessefellesskap, og selskapets inntekt er blitt redusert som følge av at salgssummen ble satt for lavt. Det er intet vilkår etter loven at reduksjonen skal være vesentlig, jfr. Jan Syversen: Skatt på petroleumsutvinning 193. I bevisbyrdespørsmålet gjelder ingen særregel, d.v.s. at den vanlige sannsynlighetsregelen kommer til anvendelse, jfr. Zimmer/Omholt: Ligningsforvaltningsrett, 3 utgave 88.
Eiendommen ble overdratt Kjell Meros ektefelle for en pris betydelig under kostprisen. Dette indikerer i seg selv at prisen ble satt for lav. Det er lite trolig at den foretatte fullstendige renoveringen av eiendommen, til kostnad ca kr 1600000,- ikke skulle gi utslag i verdien med mer enn kr 400000,-.
De foretatte takstene av eiendommen har bare begrenset verdi, og gir bare uttrykk for antakelser og skjønnsmessige vurderinger. Verdien viser seg bare ved utleggelse for salg, og det var ikke gjort i dette tilfelle.
Det vises ellers til de eksemplene på overdragelser av fritidseiendommer i området som er nevnt i overligningsnemndas avgjørelse.
Det vises også til at innboet på eiendommen ikke var med i taksten, jfr. det som er uttalt om dette i herredsrettens dom.
Når det gjelder motpartens anførsel om betydelig rentefordel for selskapet ved at Trine Lise Wilhelmsen betalte kjøpesummen før konsesjonspørsmålet var løst, vises til at ifølge tillegget til kjøpekontrakten skulle betaling skje ved overtakelsen, som var satt til 30. oktober 1987, og det er da ikke relevant med noen rentefordelsbetraktning.
Etter en samlet helhetsvurdering av avtalen med tillegg må konklusjonen bli at prisen ved salget i 1989 ble satt for lavt. Ved ligningen ble prisen fastsatt ved skjønn, og det foreligger bare en begrenset prøvelsesadgang for retten. Det er ikke grunnlag for å sette ligningsmyndighetenes skjønn til side.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Lillesand kommune og staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, og staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Det vises til at fradrag ble nektet ved ligningen med hjemmel i skatteloven §54 første ledd, og det er dette grunnlaget skattyteren har forholdt seg til i forhold til ligningsmyndighetene. Det bestrides at vilkårene for anvendelse av bestemmelsen er til stede. Det avgjørende spørsmålet er om selskapets inntekt er blitt redusert som følge av interessefellesskapet mellom selger og kjøper i 1989. Kommunen - nå den ankende part - har bevisbyrden for at slik reduksjon har funnet sted, jfr. Lignings-ABC 1994 827, og dom i Utv. 1988 678 hvor retten ikke fant godtgjort at det forelå et åpenbart misforhold.
Når det gjelder salgsprisen i 1989, er det intet påfallende ved at eiendommen ikke ble utlagt for salg, og dette er heller ikke avgjørende i spørsmålet om det foreligger for lav pris på eiendommen, jfr. lignende sak i Utv. 1987 541. Som i nevnte sak ble det ved salget i 1989 antatt at prisen på kr 2600000,- noenlunde svarte til markedsprisen, og det var et ønske å sikre at kjøperen - Kjell Meros ektefelle - skulle få fordelen av en forventet prisstigning. Det vises til at det før salget ble innhentet takst av en uhildet eiendomsmegler, og dette må være fullt tilstrekkelig, jfr. Utv. 1993 1117. Jfr. også eiendomsmegler Sædbergs vitneprov om at taksten kanskje var satt noe høyt.
Verdien av innboet er ca kr 140000,-, og ikke kr 300000,- som lagt til grunn av herredsretten. Verdien har liten betydning ved vurderingen av eiendommens verdi, jfr. begge eiendomsmeglernes forklaring.
Når det gjelder ligningsmyndighetenes skjønn, vises til at ligningsnemnda ikke har gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt. Overligningsnemnda har forsøkt å skape et inntrykk ved sammenligning med omsetningsprisen for andre eiendommer. Nemnda har imidlertid ikke foretatt noen konkret sammenligning. Det ser ut til at den har tatt utgangspunkt i de mest verdifulle eiendommene og på det grunnlaget skapt et inntrykk av at prisen er satt for lavt i foreliggende sak. Dette gir imidlertid et feilaktig inntrykk.
Ved vurderingen må også tas hensyn til at bestemmelsene i tillegget til kjøpekontrakten faller samlet ut til fordel for selskapet, jfr. fremlagt oppstilling. Etter en samlet vurdering er det ikke grunnlag for å hevde at selskapets inntekt er redusert på grunn av interessefellesskapet mellom selger og kjøper. Under enhver omstendighet må det etter skatteloven §54 første ledd være et beløpsmessig klart avvik, jfr. Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utgave 366, Utv. 1993 326-327, og noe slikt avvik er ikke sannsynliggjort.
Når det gjelder påstanden om å nekte fradrag med hjemmel i den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, vises til at det har vært akseptert ved ligningene for 1987, 1988 og 1989 at selskapet eier eiendommen. Det oppstår derfor nye skattemessige spørsmål hvis dette ikke aksepteres ved ligningen for 1990.
Det følger av rettspraksis at det er et vilkår for gjennomskjæring at transaksjonen må være hovedsaklig skattemessig motivert. Den omstendighet at det her gjelder et aksjeselskap med en eneaksjonær, er i seg selv ikke nok til gjennomskjæring, jfr. Rt-1925-624 flg, Rt-1937-413, og Rt-1994-1068 - 1069, som eksempler på hvor slike aksjeselskaper er akseptert ligningsmessig.
Det er heller ikke grunnlag for å så tvil om den reelle eierrådigheten. En transaksjon mellom et aksjeselskap og eneaksjonæren er helt legalt. Selv om det skulle foreligge et uvanlig avtaleforhold, er dette ikke nok for å foreta gjennomskjæring. Hvis det var grunnlag for å anta at selskapet har betalt noe som aksjonæren skulle ha betalt, kunne det være grunnlag for utbyttebeskatning hos aksjonæren, men noe slikt har ikke vært aktuelt å foreta.
Som nevnt kan gjennomskjæring bare foretas i tilfeller hvor skattemessige hensyn har vært avgjørende for transaksjonen, jfr. Rt-1994-16. Gjennomskjæringsregelen har i praksis nådd sitt ytterpunkt og må ikke utvides ytterligere. Når det gjelder påstanden om at transaksjonen var motivert av å unngå konsesjon, vises til at eiendommen ble kjøpt av selskapet og det ble søkt om konsesjon i selskapets navn. Kommunen ga imidlertid anvisning på en annen løsning, som lojalt ble fulgt. Kjell Mero var ikke kjent med advokat Øslebøs korrespondanse med kommunen i 1987 om konsesjonsspørsmålet før i 1990. Når konsesjonsspørsmålet "lå dødt" frem til 1990, kan det ikke lastes ankemotparten, men skyldtes uklarheter ved kommunens holdning til konsesjonskravet.
Den ankende part har ikke påvist noe holdbart grunnlag for å nekte fradrag og herredsrettens dom påstås stadfestes.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. K. A. Mero AS tilkjennes saksomkostning for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Som det fremgår av herredsrettens dom er bakgrunnen for saken at selskapet K. A. Mero AS i 1987 kjøpte eiendommen gnr. 76, bnr. 47, feste nr. 10, i Lillesand kommune. Kjøpesummen var kr 2200000,-. Selskapet er eid 100 % av Kjell Mero. Eiendommen er opplyst å være påkostet kr 1646650,-. Ved kjøpekontrakt 20. oktober 1989, med tillegg 30. april 1990, ble eiendommen overført fra nevnte selskap til Kjell Meros ektefelle Trine Lise Wilhelmsen for kr 2600000,-. I selvangivelsen for 1990 krevde K. A. Mero AS fradrag for et tap på kr 1246650,-, som svarer til forskjellen mellom kjøpesummene i 1987 kr 2200000,- tillagt påkostningene kr 1646650,-, tilsammen kr 3846650,-, og salgssummen kr 2600000,-. Fradraget ble ved ligningen ikke godkjent, med henvisning til skatteloven §54 første ledd. Ligningsmyndighetene fant at på grunn av interessefellesskapet mellom selgeren og kjøperen var overdragelsessummen satt lavere enn den ville blitt ved et salg til en uavhengig medkontrahent. Vilkårene etter nevnte bestemmelse for å anvende skjønn ble derfor ansett å være til stede. Med virkning for ligningen ble ved ligningsmyndighetenes skjønn antatt at salgssummen mellom uavhengige parter ville utgjort kostprisen, kr 3846650,-, og selskapet ble nektet fradrag for det påståtte tapet.
For herredsretten ble det fra kommunen, med tilslutning fra staten, anført som et nytt og prinsipalt grunnlag at fradraget måtte nektes i henhold til den alminnelige ulovfestede gjennomskjæringsregelen. Subsidiært ble hevdet at fradrag måtte nektes i henhold til skatteloven §54 første ledd, i samsvar med hva ligningsmyndighetene hadde lagt til grunn. Herredsretten fant at ingen av disse grunnlagene førte frem.
Lagmannsretten finner etter bevisføringen i saken at det må legges til grunn at formålet med kjøpet av eiendommen i 1987 var å skaffe familien Mero en fritidseiendom. Det er for så vidt også bekreftet av ankemotparten at dette var ett av motivene, men det hevdes at hovedformålet var å foreta en forretningsmessig investering med sikte på fremtidig gevinst, jfr. anketilsvaret 3. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne feste lit til dette. Oppfatningen bestyrkes av flere forhold.
For det første vises til søknaden 29. april 1987 til Sparebanken ABC om kassekreditt til K. A. Mero AS. Det er i søknaden opplyst at kassekreditten i første omgang skal benyttes til kjøp av en fritidseiendom på Sørlandet, og at denne eiendommen "vil forbli i selskapets eie" og at det derfor vil være hensiktsmessig å tilby pant i denne eiendommen som sikkerhet for kassekreditten.
Videre vises til at det i løpet av 1988 - 1990 ble foretatt betydelige påkostninger, og dette ble åpenbart gjort for å tilpasse eiendommen til familien Meros ønsker og behov. Påkostningene er oppgitt å beløpe seg til kr 1646650,-. Etter å ha vært på befaring på eiendommen og fått påkostningene påvist, synes for lagmannsretten det oppgitte beløpet å være utrolig høyt, men det er akseptert av den ankende part og legges derfor til grunn. Påkostningene ble foretatt i et tidsrom da det ble klart at kommunen ville kreve konsesjon. Kjell Mero har hevdet at han, etter å ha søkt konsesjon i mai 1987, ikke før i 1990 ble kjent med de problemene som konsesjonssøknaden medførte i forhold til kommunen, fordi hans daværende advokat - advokat Knut Øslebø - ikke holdt ham fullt orientert om sin brevveksling med kommunen om dette spørsmålet. Advokat Øslebø har derimot som vitne forklart at han mener å ha holdt Kjell Mero løpende orientert ved å ha sendt ham kopi av korrespondansen med kommunen. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at hvis ankemotparten ikke var interessert i, eller ikke holdt seg orientert om hvordan konsesjonssspørsmålet sto, indikerer det at eiendommen ikke var noe investeringsobjekt for selskapet.
Videre vises til at eiendommen ikke har vært forsøkt solgt til utenforstående, og at den fra og med 1987 og i alle senere år har vært brukt av familien Mero som deres fritidseiendom.
Det forholdene som her er nevnt tyder sterkt på at selskapets kjøp av eiendommen ikke hadde reelle forretningsmessige grunner. Lagmannsretten peker også på at Kjell Mero er eneaksjonær i selskapet og hadde dermed den samme fulle rådighet over eiendommen, og den samme risikoen, som han hadde hatt om han selv var formell eier, og har som nevnt også benyttet denne rådigheten.
Lagmannsretten er enig med den ankende part i at når eiendomskjøpet i 1987 skjedde i selskapets navn, var dette delvis begrunnet i at en derved kunne unngå konsesjonsreglene, eller lettere omgå dem, slik disse gjaldt for fritidseiendommer i Lillesand. Skattemotivet har imidlertid også spilt en rolle, om ikke synlig ved selve kjøpet så i hvertfall på et senere tidspunkt. Dette bekreftes etter lagmannsrettens oppfatning av bestemmelsene i kontraktstillegget av 30. april 1990, i forbindelse med overdragelsen til Meros ektefelle Trine Lise Wilhelmsen, og hvor selskapet påtok seg en rekke utgifter ved eiendommen. I lys av omstendighetene forøvrig synes dette åpenbart å være skjedd for å kunne få fradrag i ligningen ved nevnte overdragelse. Denne overdragelsen må etter lagmannsrettens oppfatning i realiteten anses som en overdragelse mellom ektefeller.
Med henvisning til dette og etter en samlet vurdering av forholdene ved og omkring selskapets kjøp av eiendommen finner lagmannsretten at betingelsene for å foreta en gjennomskjæring er til stede og på det grunnlag gi medhold i at fradrag ved ligningen må nektes. Det er også momenter som tilsier gjennomskjæring at selskapet ellers vil oppnå en skattemessig fordel ved en ikke-forretningsmessig transaksjon som er uten realitet, og at et slikt resultat fremtrer som en klar urimelighet.
Når det gjelder betingelsene for slik gjennomskjæring, viser lagmannsretten til de henvisningene til teori og rettspraksis som fremgår av den ankende parts anførsler foran, og som er tilstrekkelig. Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å vurdere det andre grunnlaget som er anført fra statens side, nemlig skatteloven §54 første ledd.
Anken har etter dette ført frem, og lagmannsretten finner at ankemotparten bør erstatte kommunen/staten saksomkostningene for begge rettene, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsene. Den ankende parts prosessfullmektig har oppgitt omkostningene for herredsretten til kr 63757,-, hvorav prosessfullmektigens salær er kr 57300,- og resten diverse spesifiserte utgifter. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til kr 100780,-, hvorav salærkravet utgjør kr 75000,-, ankegebyret kr 11875,-, og resten kr 13905,- diverse spesifiserte utgifter til reise og opphold, vitnegodtgjørelser m.v. Samlet utgjør erstatningskravet kr 164537,-. Ankemotpartens prosessfullmektig har ikke gitt noen bemerkninger til omkostningsoppgavene som legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. K. A. Mero AS v/styrets formann dømmes til innen 2 -touker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 63757,- -sekstitretusensjuhundreogfemtisju- til Lillesand kommune og Staten v/Finansdepartementet og kr 100780,- -etthundretusensjuhundreogåtti- til Staten v/Finansdepartementet.