LA-1994-310

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1995-09-29
Publisert:	LA-1994-00310
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett - Agder lagmannsrett LA-1994-00310 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet - HR-1996-00132K .
Parter:	Ankende part: Gunnar Stubseid m.fl (totalt 13 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). Ankemotpart: Tone Åmlid (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken).
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen, Ekstraord. lagdommer Birger Lassen, Sorenskriver Tor Gjone
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §89, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Vassdragsloven (1940) §1, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §17, Jordskifteloven (1950) §97, Viltloven (1981) §27

Mellom Aust-Agder Kraftverk og eieren av gnr. 70 bnr. 6 på Helle i Valle kommune, er det inngått avtale om vederlag for fallrettigheter i elven Otra i forbindelse med utbygning av Hekni Kraftverk. Vederlaget ble satt til kr 559095,60, som med renter nå utgjør ca 1,3 mill. kroner.

En rekke eiere av bruk på Helle reiste ved stevning av 25. november 1992 sak ved Setesdal herredsrett (nå Kristiansand byrett) mot eieren av gnr. 70 bnr. 6, Tone Åmlid, idet de hevdet at utmarka under Helle gnr. 70 fra i nnmarka under gnr. 70 bnr. 6 til grensen mot Besteland gnr. 71 bnr. 5 i Valle kommune ligger i jordfellesskap mellom brukene på Helle, og at således også fallrettighetene i Otra utenfor utmarka tilhører samtlige bruk i fellesskap, vassdragsloven §1. De hevdet at de derfor hadde rett til sin andel av fallerstatningen.

Tone Åmlid tok til motmæle og hevdet at hun som eier av gnr. 70 bnr. 6 var eneeier av utmarka, og at fallrettighetene i Otra i sin helhet hører til hennes eiendom.

Kristiansand byrett avsa den 10. januar 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger."

Partene var for byretten enige om at skogen i hjemmeutmarka under gnr. 70 Helle en gang på slutten av 1700-tallet, muligens på begynnelsen av 1800-tallet ble delt i teiger, uten at det idag kan vises til noen skriftlig dokumentasjon for denne delingen. Det var for byretten videre enighet om at Tone Åmlid eier skogen på den teigen tvisten står om.

Uenigheten mellom partene dreide seg om hvem som er grunneier i hjemmeutmarka. Saksøkerne har beiterett i utmarka, og hevdet at eiendomsretten til grunnen følger beiteretten og ikke eiendomsretten til selve skogen (trærne). Byretten fant at det gjennom tiden forelå en entydig praksis med hensyn til faktiske og rettslige disposisjoner som trakk i retning av at skogeieren selv har ansett seg berettiget til å disponere over sin skog med tilhørende grunn, og at de øvrige oppsittere ikke har bestridt denne rett. Byretten la på denne bakgrunn til grunn at skogeierne på gnr. 70 Helle også er eiere av grunnen i sine skogteiger.

Når det ellers gjelder sakens bakgrunn og de nærmere enkeltheter i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og byrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider, vises til byrettens domsgrunner.

Advokat Ove Chr. Lyngholt har den 24. mars 1994, på vegne av ialt 14 av saksøkerne for byretten, påanket dommen til Agder lagmannsrett. Tone Åmlid, med advokat Ola Brekken som prosessfullmektig, har inngitt tilsvar den 19. april 1994 og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Valle den 6. og 7. september 1995. Syv av de ankende parter møtte, nemlig Gunnar Stubseid, Harald Åge Helle, Jon A. Helle, Sigurd O. Helle, Ånund G. Helle, Torjus Helle og Torleiv K. Helle, sammen med h.r.advokat Helge Tofte, som etter at anken var inngitt har overtatt som prosessfullmektig for de ankende parter. Ankemotparten møtte ikke, men i hennes sted møtte ektefellen Pål Åmlid med skriftlig fullmakt, sammen med prosessfullmektigen, advokat Ola Brekken.

Lagmannsretten mottok partsforklaringer av ankepart nr. 2, Harald Åge Helle, og ankepart nr. 6, Ånund G. Helle. Ankemotpartens ektefelle Pål Åmlid forklarte seg, og det ble mottatt forklaring av ytterligere to vitner, slik det fremgår av rettsboken. Partene fremla flere kart og andre dokumenter, herunder juridisk utdrag. Lagmannsretten foretok befaring av de omtvistede eiendommer. Under befaringen deltok foruten rettens medlemmer og sakens parter også Pål Åmlid, samt begge prosessfullmektiger. Parter og prosessfullmektiger fikk anledning til å påvise hva de mente hadde betydning for saken.

H.r.advokat Helge Tofte har på vegne av de ankende parter i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som er fyldig gjengitt i byrettens dom. For lagmannsretten har han sammenfatningsvis anført:

Fra gammel tid lå skog og utmark på Helle i fellesskap mellom brukene som et stort sameie i skog, beite og fjellstrekninger. Etter hvert ble det behov for å dele skogen. Det foreligger ingen delingsforretning, men partene er enige om at delingen skjedde på slutten av 1700-tallet eller i begynnelsen på 1800-tallet. Det ble imidlertid ikke delt mer enn det som var nødvendig, nemlig retten til å hugge i skogen. Resten, beitet og selve eiendomsretten til grunnen, ble fortsatt liggende i sameie.

Det er senere foretatt utskiftning av skogen. Utskiftningen ble påbegynt i 1956 og avsluttet i 1973. Idag er hver enkelt oppsitter eier av skogen på sin teig. Jordskiftet berørte ikke rettighetene knyttet til Otra. Det er uttrykkelig sagt at "alle retter som knytter seg til vatn og vassdrag er urørt av jordskiftet." For å ta stilling til den aktuelle tvist må man derfor gå tilbake til eierforholdene slik de var før jordskiftet. De ankende parter mener at fallerstatningen må deles etter gammel skyld.

Den såkalte "Uppstadsaken" fra 1975 er påberopt som støtte for ankemotpartens hovedanførsel. Dommen ble avsagt under dissens, hvor flertallet kom til at eiendomsretten til grunnen tilkom eierne av skogen. Flertallet kom til at avgjørelsen måtte treffes etter en konkret vurdering av alle foreliggende opplysninger om tidligere rettslige disposisjoner, og at denne vurdering kunne falle forskjellig ut i ulike deler av landet, i forskjellige bygdelag og til og med for forskjellige gårder i samme bygd. De ankende parter er uenige i at forholdene kan variere fra gård til gård. Det kan ikke legges avgjørende vekt på gamle rettslige disposisjoner. Under deling av skogs- og beiterettigheter har partene neppe vært seg bevisst hvordan det rettslig sett skulle forholdes med eiendomsretten til selve grunnen. Heller ikke i forbindelse med senere salg av skogsteiger og fraskillelse til husmannsplasser og nyryddinger etc. har de hatt noen klare forestillinger om dette.

I nærværende sak er forholdene vesentlig anderledes enn i "Uppstadsaken". Ankemotparten har vist til en rekke disposisjoner foretatt før jordskiftet ble endelig i 1982. Jordskiftet ble avsluttet i 1973, men ble ikke endelig før i 1982, fordi det ble begjært overjordskifte om veispørsmål som ikke har noe med denne aktuelle tvist å gjøre. Eiendomsspørsmål ellers var partene enige om etter jordskiftet. Alle disposisjoner foretatt etter 1973 er derfor helt uten interesse for denne saken. Etter den tidligere jordskiftelovs §97 kunne skylddeling på bruk som lå under offentlig jordskifte for øvrig ikke holdes uten jordskifterettens samtykke. Det må forutsettes at loven er fulgt, og derfor legges til grunn at jordskifteretten har godtatt fradelinger i tiden mellom 1956 og 1982, fordi disse ikke influerte på jordskiftet. Slike fradelinger etc. har av denne grunn ingen betydning for vurderingen i nærværende sak.

Når det ellers gjelder fradeling av husmannsplasser hevdes det at "Heimre Hagen", som ble skyldsatt i 1869, var mye eldre som husmannsplass. Ved skyldsettingen i 1869 ble den et selvstendig bruk. "Ytre Hagen" var også en gammel husmannsplass, som først ble skyldsatt i 1872. Plassene "Stoi", "Fossen" og "Åsheim", fradelt bnr. 1 i 1904, var så gamle at de sannsynligvis er etablert tidligere enn den forretning hvorved skogen ble delt. Før den tid lå all skog og jord i et stort sameie. Fradelingene av disse plassene sier derfor intet om hvem som ble grunneiere etter delingen av skogen.

Det foreligger noen overdragelser av grunn med skogeieren som selger. Om disse bemerker de ankende parter: Salget av bnr. 26 "Åsheim" gir liten vegledning, fordi dette bruket ligger delvis i utmark, delvis i innmark. I 1935 samtykket eierne av sambeitet på Helle (Nordgarden) at det ble gitt grunn til et bureisningsbruk, mot at skogeieren Halvard Å.Helle ga avkall på noe av sin beiterett i den øvrige del av fellesbeitet. Denne bruk av grunnen til bureisning sier derfor intet om eiendomsretten til grunnen. Heller ikke det forhold at Birgit O. Helle, gnr. 70 bnr. 2023, i 1951 fradelte og solgte en hustomt, og skrev skjøte på tomten, sier noe sikkert om eiendomsretten. Så sent som i 1970, mens jordskiftet pågikk, ble det fradelt en hyttetomt. Olav O. Helle, gnr. 70 bnr. 7, fradelte en tomt til Knut G. Helle uten at jordstyret hadde noe å bemerke, hvilket også må forutsette at jordskifteretten hadde gitt sitt samtykke, åpenbart fordi fradelingen ikke hadde noen betydning for jordskiftet. Det kan derfor heller ikke på grunnlag av denne fradeligen utledes noe sikkert om eiendomsrettsforholdet.

I

"Uppstadsaken" var det viktigste og helt avgjørende argument for flertallet at skogeierne hadde solgt fallrettigheter, og at disse salg representerte klare eierdisposisjoner som forutsatte at skogeierne også eide grunnen i sine skogteiger. Flertallet fant at når eierne av de øvrige bruk ikke protesterte, må det ha vært fordi de anså salgene foretatt av de rettmessige eiere. I vår sak har ankemotparten hevdet at salget av Straumsfossen i 1894 må tillegges den samme betydning, hvilket de ankende parter er uenig i. Det må være helt på det rene at Straumsfossen lå i innmarken på Helle. Eieren har således vært i sin fulle rett ved dette salget, som ikke forteller noe om eiendomsretten til grunnen i utmarken.

Ved kraftledningsskjønnet i 1946 var ikke de beiteberettigede trukket inn som parter. Saksøkte parter var her bare skogeierne, og det var skogeierne alene som fikk erstatning. Dette kan imidlertid ikke få betydning for spørsmålet om eiendomsretten til grunnen. Ved et kraftledningsskjønn mister skogeieren skog, og dette skal han har erstatning for. Den beiteberettigede mister intet, beitet blir tvert om bedre og noe tap som kan kreves erstattet foreligger ikke. Det er da uinteressant hvem som er grunneier.

Ved veiskjønnet i 1959 var også bare skogeierne saksøkte parter. På denne tid var imidlertid ikke beiteretten lenger benyttet. Det er ikke lenger aktuelt å ha buskap på beite i utmarken på Helle. Denne måte å drive på er i våre dager helt avlegs, og beiteretten er derfor idag verdiløs. I et veiskjønn vil det da ikke være noen verdi som kan kreves erstattet utover skogverdien. Heller ikke partsforholdet i dette veiskjønnet kan derfor gi holdepunkter for avgjørelsen av eiendomsrettsspørsmålet.

Det foreligger opplysninger om to diposisjoner, hvor også de ankende parter erkjenner at skogeieren klart har opptrått som grunneier, nemlig ved salg av grus. I 1952 solgte Halvor Å.Helle, gnr.70 bnr.2, grus til Aust-Agder vegvesen. Det dreide seg imidlertid kun om et lite kvantum, til en bagatellmessig engangssum på kr 200,-. I 1961 solgte Saave Straume, gnr. 70 bnr. 1, grus til vegvesenet for en engangssum på kr 1829,50. De ankende parter erkjenner at salg av grusforekomster er en del av grunneierfunksjonen. Det dreier seg imidlertid om bagateller som kanskje heller ikke var kjent for alle berettigede. og som heller ingen ville brydd seg om å protestere mot.

Det foreligger også disposisjoner hvor skogeiere og beiteeiere har stått sammen, nemlig når det gjelder jakt og fiske. Etter jaktloven §27 har grunneieren eneretten til jakt. Likevel ble "alle på Helle som har jaktterreng" allerede i 1953 enige om fordelingen av både elgjakt og reinsjakt, og at jakten skal fordeles etter de respektive eiendommers skyld. Elgjakten drives hovedsaklig i skogen, og fordelingen av denne jakten viser at også de ankende parter er oppfattet som grunneiere i skogen. Slik deling av jakten etter skyld har vært praktisert i alle år senere, også etter jordskiftet. Det har vært felles jakt på hele terrenget.

Når det gjelder fiske, har den som eier grunn ned til elv og bekk enerett til fiske, vassdragsloven §1. Den samme regel fremgår av Lakse- og innlandsfiskeloven §17. Til tross for dette er det enighet om at fisket både i ut- og innmarka på Helle ligger i fellesskap, bestående av gnr. 70, bnr. 1,2,3,4, 5,6,7,11,12,13,16,17,20,21,23,24,25,26,27 og 28. Delingsforholdet er gammel skyld.

I forbindelse med kraftutbyggingen fikk alle grunneiere ved Helle og Besteland en felleserestatning på kr 450000,-. Denne erstatningen er brukt til et fellestiltak, nemlig vegen til fjells. Erstatningsfordelingen og anvendelsen av erstatningsbeløpet viser at det har vært oppfatningen hos partene at midlene skulle tilfalle grunneierne i det gamle sameiet. At de ankende parter er godtatt som grunneiere i denne relasjon, taler for at de også må anerkjennes som grunneiere i relasjon til fallerstatningen. Til støtte for de ankende parters anførsler har h.r.advokat Tofte fremlagt juridisk utdrag inneholdende de rettsavgjørelser som hevdes å ha betydning for avgjørelsen.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Retten til fallerstatning i Otra - forsåvidt gjelder utmarka - fordeles mellom eierne av bruk under gnr.70 Helle i forhold til brukenes andel i det gamle sameiet.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

I forhold til Gro H.Brokke(9) og Amanda Helle(11) nedlegges slik påstand:

Saken heves."

Advokat Ola Brekken har på vegne av ankemotparten anført at byrettens dom er riktig og at den må stadfestes. For øvrig har han sammenfatningsvis anført:

Avgjørelsen i saken må bygge på de prinsipper som er trukket opp i "Uppstaddommen", som er den ferskeste dom i materien. "Uppstaddommen" er likevel ingen nyskapning, idet den bygger på kjente prinsipper. De øvrige dommer som er påberopt av de ankende parter gir liten vegledning, fordi avgjørelsene er konkrete og stort sett truffet på grunnlag av fortolkning av dokumenter.

I nærværende sak har de ankende parter ikke kunnet vise til et eneste dokument som viser at beiteeierne har hevdet å være grunneiere. Beiteeierne har heller aldri opptrådt i fellesskap. Skogeierne har imidlertid gjennom alle år opptrådt som grunneiere, uten at det har ført til noen reaksjon fra beiteeiernes side.

Den første eierdisposisjon, fradelingen av plassen "Hagen" i 1869, skjedde uten at beiteeierne hadde innsigelser. Felles for denne fradeling og de senere fradelinger er at plassene har ligget i utmarken, i det som de ankende parter hevder har ligget i sameie også hva eiendomsretten angår. Således ble både "Heimre Hagen" og "Ytre Hagen" fradelt utmarken. Det samme gjelder plassene "Fossen", "Krø", "Myran" og "Stoi". Plassen "Åsheim" lå dels i utmark, dels i innmark. Ikke i noe tilfelle protesterte beiteeierne mot fradelingene, hvilket må oppfattes slik at også de mente at skogeierne var grunneiere. Likevel reagerte de for å ivareta sine beiteinteresser, idet de sørget for å få kompensasjon for den beitegrunn som gikk tapt ved at skogeieren reduserte beitebelastningen på den øvrige buskog. Beiteeierne gjorde således sin rett gjeldende som beiteeiere, aldri som grunneiere. Dette poeng må stå helt sentralt i saken.

Det skjedde også andre oppdyrkinger av arealer i den felles buskog. Fra 1910 til 1920 ble arealene Tykkelid og Varpshagen oppdyrket, også dette uten protester fra beiteeierne.

Det er gjennom årene skjedd flere salg av hustomter og hyttetomter i utmarken. I alle tilfeller er det skogeieren som har fått oppgjør. Heller ikke i noe tilfelle meldte noen beiteeiere seg med noe krav. Tvert om er det meget som taler for at beiteeierne oppfattet sine beiterettigheter kun som en heftelse - en servitutt på skogeiendommen. Dette fremgår nokså klart av den tilgjengelige korrespondanse i forbindelse med salg av tomt til forsamlingshus på "Krøbakken" i 1964. Folkje T.Helle protesterte mot planene om å bygge forsamlingshus ved å vise til at tomta grenset mot hans eiendom, og at det på tomta "kviler beiterett som hefte, og som ikkje er fråskriva av meg".

Når det gjelder salget av "Straumsfossen" er det ikke riktig slik de ankende parter hevder at den lå i innmarken. Området lå klart utenfor utskiftningsfeltet og var uberørt av utskiftningen.

I kraftledningsskjønnet i 1946, i veiskjønnet i 1959, i skjønnene i 1966 og i 1976 - 78 og også i de fremlagte andre skjønn og avtaler om grunnavståelser etc., var forholdet at all erstatning tilfalt skogeierne. Det var også bare skogeierne som var saksøkte parter i disse skjønn. Hvis de beiteberettigede mente å være grunneiere, har det formodningen mot seg at ingen av dem hevdet å ha krav på økonomisk kompensasjon for de inngrepene skjønnene førte til, men at de tvert om aksepterte at skogeierne fikk all grunnerstatning. Det samme gjelder de påviste salg av grusforekomster. Selv om det her dreide seg om mindre verdier, viser disse salg klart at skogeieren har opptrådt som grunneier uten at noen av de ankende parter fant noen grunn til å reagere, og uten at noen av dem krevet å få sin del av salgsutbyttet. Det er ikke bare alle de forannevnte rettslige disposisjoner som utpeker skogeieren som grunneier. Det foreligger også annen dokumentasjon som viser at skogeieren er oppfattet som grunneier, således i bevisopptak for Setesdal herredsrett 19. august 1974, hvor eieren av gnr. 70 bnr. 9 på Helle, Folkje T. Helle, uttalte at skogeieren var grunneier. Han begrunnet dette med at skogeierne hadde eneretten til jakt og at skogeierne hadde frasolgt parseller fra den felles buskog, og at det alltid var skogeierne som hadde fått oppgjør og beholdt pengene. I et møte den 10. november 1981 hvor seks av gårdene på Helle var representert, ble det protokollert enighet om at såfremt fallrettighetene i Otra følger retten til skogen, må en regne teigene slik de lå før 1945. Det er også protokollert om salget av Straumsfossen at "strekninga vart antageleg rekna som utmark på den tida".

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett og renter av saksomkostningene for byretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. For så vidt vises til byrettens domsgrunner. Lagmannsretten vil likevel bemerke:

Lagmannsretten er enig med byretten i at den historiske utvikling på Helle viser at det opprinnelig har vært et fullstendig felleseie i hjemmeutmarka, og at delingen av de forskjellige former for rådighet er foretatt etter som behovene meldte seg. Man kan imidlertid ikke trekke noen sikker slutning om at selve eiendomsretten til grunnen har blitt liggende igjen som en uutskiftet restrett og i et fortsatt sameie. Lagmannsretten viser til - og tiltrer - hva førstvoterende i "Uppstaddommen", Rt-1975-112 flg. uttaler om dette spørsmål, at avgjørelsen må bero på en konkret vurdering av alle foreliggende opplysninger, og at vurderingen kan falle forskjellig ut, ikke bare i ulike deler av landet, men også i forskjellige bygdelag.

På vestlandet finner man ofte den oppfatning at grunneiendomsretten følger beiteretten, hvilket antas å ha sammenheng med at sauehold og annet husdyrhold med beite i utmarken, historisk sett har vært den dominerende driftsform. Flere steder på østlandet, hvor skogsdriften har vært den dominerende driftsform, har man oppfattet det slik at eiendomsretten til skoggrunnen fulgte skogsdriften. I nærværende sak er det ingen opplysninger om hvordan rettsoppfatningen historisk sett har vært i Setesdalen. Den fremlagte rettspraksis og den øvrige dokumentasjon gir heller ikke grunnlag for noen helt sikker konklusjon i dette spørsmål.

Som byretten finner lagmannsretten at spørsmålet om eiendomsretten til skoggrunnen må avgjøres etter en totalvurdering av de foreliggende opplysninger om bruksmåter og rettslige disposisjoner, i samsvar med det prinsipp som er lagt til grunn i "Uppstaddommen". Avgjørende vil således bli om det gjennom årene er foretatt rådighetsutøvelse eller disposisjoner av faktisk eller rettslig art som kan gi grunnlag for å fastslå innholdet av delingen av skogen, som fant sted ved ved utskiftningen sent på 1700-tallet eller i begynnelsen på 1800-tallet.

Partene har vist til flere fradelinger av "plasser", som også er nevnt i byrettens dom. De foreliggende opplysninger om disse fradelinger, viser at det i hvert tilfelle var skogeieren som fradelte, solgte og innkrevde kjøpesummen. Således var dette tilfellet ved fradelingen av plassen "Stoi" i 1904, plassen "Fossen" i 1931, plassen "Myran" i 1937. Det samme var tilfellet ved fradelingen av plassen "Åsheim" i 1933 og hvor i alle fall deler av eiendommen lå i utmark. Den ankende part har anført at disse fradelingene sannsynligvis var av gammel dato - fra før delingen av skogen - slik at de senere skylddelingsforretninger kun har vært en formalisering av et bestående rettsforhold, og derfor ikke sier noe om hvem som var eier av grunnen etter delingen. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Det foreligger ingen opplysninger i saken som støtter denne anførsel. Lagmannsretten må derfor legge til grunn at det var tale om reelle eiendomsoverdragelser, hvor skogeieren i kraft av grunneier sto som selger.

Denne oppfatning støttes av det faktum at beiteeierne i hvert tilfelle frafalt sine rettigheter. Som eksempler nevnes fradelingen av "Stoi", hvor de øvrige oppsittere på Helle frafalt sine rettigheter i "nordre buskog". Ved skylddelingen av "Fossen" frafalt beiteeierne sine rettigheter mot at skogeieren reduserte sitt beite. Det samme skjedde ved skylddelingen av "Åsheim", hvor eierne i sambeitet samtykket i fradelingen mot at skogeieren til gjengjeld reduserte sitt "buskapstall". Ved fradelingen av "Myran" er det i utskiftningsprotokollen bl.a. protokollert: "På nordre del av stykket har bnr. 4,5,6,7,8,16,20 og 23 i Helle beitesretten. Bruksretten til beite kan ifølge utskiftningsloven §89 på visse betingelser kreves avløst...." Lagmannsretten er enig med byretten i at denne ordlyd trekker i retning av at det fant sted en avløsning av beiterett, hvilket lagmannsretten ser som en klar indikasjon for at at beiteeierne kun hadde en bruksrett, mens eiendomsretten lå hos skogeieren.

Når det gjelder de øvrige eiendomssalg - salg av hustomter og hyttetomter - er det på det rene at det også i disse tilfeller var skogeieren som sto som selger og som fikk kjøpesummen. Det samme forhold gjør seg gjeldende med hensyn til salg av grusforekomster. Riktignok dreier seg om små uttak av grus - lagmannsretten har under befaringen fått påvist grustakene - men grussalgene til vegvesenet er slik lagmannsretten ser det en helt klar grunneierdisposisjon, som man burde forvente ville ha utløst protester fra andre oppsittere, hvis det var slik at grunneiendomsretten lå i fellesskap.

Det er holdt en rekke skjønn i området, både vegskjønn, kraftledningsskjønn og skjønn i forbindelse med Brokkeutbyggingen. Ved alle skjønn er det skogeierne som har vært saksøkte parter, og som har fått utbetalt erstatning for grunnavståelser og ulemper. Det foreligger ingen opplysninger om at de beiteberettigede har gjort noe krav gjeldende.

Lagmannsretten må etter bevisførelsen legge til grunn at skogeierne har oppfattet seg som grunneiere, og at de derfor har ment å være i sin fulle rett når de foretok en rekke rettslige og faktiske disposisjoner som forutsetter eiendomsrett til skoggrunnen. Det må likeledes legges til grunn at beiteeierne ikke noen gang, hverken samlet eller enkeltvis, har protestert, eller krevet å få noen del av det økonomiske utbytte ved de rettslige disposisjoner som er foretatt. Lagmannsretten kan da ikke se det på annen måte enn at også beiteeierne tidligere har forutsatt at eiendomsretten til skoggrunnen fulgte skogsdriften. De opplysninger som foreligger med hensyn til jakt og fiske, endrer ikke lagmannsretten oppfatning om hvem som er grunneier, selv om det er enighet om at fisket i Otra er en felles rett for alle oppsittere på Helle. Lagmannsretten har dog merket seg at når det gjelder rett til fiske i fjellet, har ikke alle eiendommer fiskerett. Hva jakten angår er denne organisert slik at elgjakten i skogen fordeles etter skyld, og slik at også de ankende parter har rett til jakt. Lagmannsretten legger ikke særlig vekt på dette. Elgjakt ble først aktuelt på Helle etter krigen. Før krigen var det ingen elgstamme som kunne beskattes. Jakten ble regulert ved en avtale i 1953, som omfatter "alle med jaktterreng" på Helle. Lagmannsretten legger ikke den samme betydning i dette som de ankende parter, men ser det snarere slik at det var nødvendig å slå eiendommene på Helle sammen til et felles jaktterreng, for å få den tilstrekkelige fellingskvote.

Heller ikke de opplysninger som foreligger om felleserstatningen på kr 450000,-, og anvendelsen av erstatningen til felles "fjellvei", kan endre det resultat lagmannsretten er kommet til. Lagmannsretten finner som byretten at det ikke er godtgjort at investeringene i veien ble fordelt etter gammel skyld, og at også dette prinsipp ble lagt til grunn ved fordelingen av ulempeerstatningen. Uansett hvordan utgiftene måtte ha blitt fordelt, vil ikke denne fordelingen kunne gi noe sikkert svar på det hovedspørsmål saken reiser.

Den praktiske konsekvens av det resultat lagmannsretten er kommet til, vil være at ankemotparten alene har krav på fallerstatningen.

To av de opprinnelige saksøkere, Gro H. Brokke, eier av gnr. 70 bnr. 13, og enken etter eieren av gnr. 70 bnr. 20 Knut V. Helle - Amanda Helle - har før ankeforhandlingen trukket anken tilbake. H.r.advokat Tofte har påstått saken hevet i forhold til disse parter. Ankemotparten har sagt seg enig i at saken heves uten tilkjennelse av saksomkostninger. Lagmannsretten tar påstanden om hevning til følge, jfr.slutningens punkt 2 nedenfor.

Byrettens dom, domsslutningens post 1, blir etter dette å stadfeste. Det formuleres felles slutning for hevningskjennelse og dom.

Anken har ikke ført frem. De ankende parter bør i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd og §180 annet ledd jfr. §172 første ledd erstatte ankemotpartens omkostninger for begge instanser, idet det ikke foreligger noen omstendigheter som i henhold til §180 første ledd eller §172 annet ledd kan frita for erstatningsplikten.

Advokat Ola Brekken har innsendt omkostningsoppgave. For byretten kreves kr 105979,50 som inkluderer salær og utgifter, og det kreves renter fra domsavsigelsen 20. januar 1994 til 8. september 1995 med kr 20807,30. For lagmannsretten kreves kr 52598, hvorav kr 48000,- er salær og kr 4598,- utlegg til telefon, porto, kopiering, reise og opphold.

H.r.advokat Helge Tofte har ikke hatt innvendinger mot omkostningsoppgaven. Denne legges til grunn for saksomkostningssavgjørelsen, dog slik at saksomkostningene for byretten, inkludert renter, avrundes til samlet kr 120000.- . Renten er beregnet ut fra en gjennomsnittlig bankinnskuddsog bankutlånsrente. Ankemotpartens rentekrav tyder på at det er krevet morarente. Til dette bemerkes at ankemotparten ikke ble tilkjent saksomkostninger for byretten, og dette saksomkostningskravet forfaller ikke før ved utløpet av den oppfyllelsesfrist som fastsettes av lagmannsretten, jfr.Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt.1994 1370. Det er da ikke grunnlag for morarente.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saken heves for så vidt angår eier av gnr.70 bnr.13, Gro H.Brokke og eier av gnr.70 bnr.20, Amanda Helle.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Gunnar Stubseid, Harald Åge Helle, Jon A.Helle, Liv Helle, Sigurd O.Helle, Ånund G.Helle, Gunhild Fossen, Knut J.Helle, Arne G.Helle, Torjus Helle og Torleiv K.Helle - en for alle og alle for en - til Tone Åmlid v/advokat Ola Brekken, kr 120000,- - etthundreogtjuetusen 00/100 - som erstatning for sakens omkostninger for byretten, og kr 52598,- - femtitotusenfemhundreognittiåtte 00/100 - som erstatning for sakens behandling for lagmannsretten.