LA-1994-325
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-24 |
| Publisert: | LA-1994-00325 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark namsrett Nr 1993-153 C - Agder lagmannsrett LA-1994-00325 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: - - - v/B, Porsgrunn. Motpart: As dødsbo, Porsgrunn (Prosessfullmektig: Advokat Asgeir Skarholt, Porsgrunn). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, lagmann Ola Rygg, førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §106, Dekningsloven (1984) §1-3, Tvistemålsloven (1915) §180, §1-2, Dekningsloven (1984) |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
"- - -" v/B begjærte 13. september 1993 tvangssalg av ideell halvpart i gnr. - -, bnr. - i X, tilhørende As dødsbo. Tvangsgrunnlaget var avsetningsforretning for kr 49625, tinglyst 4. januar 1993. A døde 21. juni 1992 og offentlig skifte av boet ble åpnet ved Skien og Porsgrunn skifterett 17. juli 1992, og boet bestred begjæringen. Vest-Telemark namsrett avsa 24. februar 1994 kjennelse i tvisten med slik slutning:
"Sak nr. 153/93 ved Vest-Telemark namsrett nektes fremmet."
Namsretten la til grunn at dødsboet opprinnelig ble antatt å være solvent, men at det i ettertid ble konstatert insolvens allerede på dødsfallstidspunktet 21. juni 1992. Fristdagen i forhold til skifteloven §106 jfr. dekningsloven §1-3 var derfor dødsdagen, og da tvangsgrunnlaget - avsetningsforretningen - var etablert etter fristdagen, hadde det ingen rettsvirkning for boet. De nærmere omstendighetene i saken, med namsrettens fullstendige begrunnelse for avgjørelsen, fremgår av kjennelsen.
"- - -" v/B har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil lovanvendelse. As dødsbo v/bobestyrer advokat Emil Thorkildsen med advokat Asgeir Skarholt som prosessfullmektig har imøtegått kjæremålet.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Det avgjørende spørsmål er hvorvidt en etterfølgende insolvens hele ett år og to måneder etter at offentlig skifte ble åpnet skal medføre at reglene i dekningsloven §1-2 tredje ledd, sammenholdt med §1-3, kan anvendes, med det resultat at fristdagen blir skjøvet tilbake i tid med hele 14 måneder.
Det vises til at offentlig skifte av dødsboet ble åpent 17. juli 1992, men at takst over boets eiendommer ikke ble holdt før i september 1993. Det hevdes at det ikke kan være riktig lovanvendelse å bruke dekningsloven bestemmelser slik namsretten har gjort, og dermed frata den kjærende part den tinglyste rettighet han oppnådde 4. januar 1993. Boet burde ha avholdt takstene langt tidligere og ville dermed kunnet fastslå insolvensen bare noen måneder etter at skiftet var åpnet. Boet ble allerede 17. februar 1993 gjort oppmerksom på den tinglyste avsetningsforretningen, samtidig som det ble åpnet for en minnelig ordning. Det ble senere gitt varsel om krav om tvangssalg, og så sent som i mai 1993 forespeilte bobestyreren en a-konto utbetaling til boets kreditorer. Dette viser at bobestyreren helt frem til takstene ble avholdt i september 1993 behandlet boet som solvent.
Den kjærende part finner det således svært urimelig at boet etter en slik bobehandling protesterer på at avsetningsforretningen går til tvangssalg. Det har neppe vært lovgivers intensjoner at dekningsloven regler skulle kunne anvendes på en slik måte og med en slik utilsiktet virkning.
Det er nedlagt slik påstand:
"Sak nr. 153/93 ved Vest-Telemark namsrett vedrørende begjæring om tvangsdekning tas til følge."
Kjæremotparten tiltrer i det alt vesentlige namsrettens bevisvurdering og lovanvendelse, og har nedlagt slik påstand:
"1. Vest-Telemark namsretts kjennelse av 24. februar 1994 stadfestes.
2. "- - - - -" v/B dømmes til å betale sakens omkostninger."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:
Fristdagen ved offentlig skifte av insolvent dødsbo er dagen for skyldnerens død, jfr. dekningsloven §1-3. I dette tilfellet ble dødsboet opprinnelig antatt å være solvent. Under bobehandlingen ble imidlertid konstatert at boet var insolvent allerede på dødsfallstidspunktet. Dette synes å være ubestridt. Boet må derfor bli å anse som et insolvent dødsbo, og med den følge at fristdagen må bli å regne som fastsatt i §1-3. En tilsvarende regel gjelder når det åpnes etterfølgende konkurs i en skyldners dødsbo, og det ikke er på det rene at skyldneren var solvent da han døde, jfr. dekningsloven §1-2, tredje ledd, jfr. Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 3,, 87-88. I denne saken er det ikke åpnet konkurs i dødsboet, men det er konstatert insolvens allerede på dødsfallstidspunktet, og lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet om hvordan fristdagen skal regnes kan stille seg annerledes i dette tilfellet enn ved et konkurstilfelle som nevnt.
Den kjærende part har anført at boet burde ha konstatert insolvens på et tidligere tidspunkt, og finner det urimelig at det etter en slik bobehandling protesteres mot tvangsgrunnlaget. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den kjærende part hadde oppnådd noe bedre resultat fordi om insolvensen hadde blitt konstatert tidligere.
Namsrettens kjennelse blir således å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part ertatte motpartens saksomkostninger ved kjæremålet. I mangel av inngitt oppgave fastsettes erstatningen til kr 500,-. For namsretten ble ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. "- - -" v/B plikter innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen å betale kr 500,- til As dødsbo v/bostyrer advokat Emil Thorkildsen, som erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten.