LA-1994-357

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-22
Publisert:	LA-1994-00357
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett Nr: 1993-471 - Agder lagmannsrett LA-1994-00357 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1995-00397.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens S. Røegh). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Skaara).
Forfatter:	1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, §44, §47, Tvistemålsloven (1915) §180

B - nå B - født xxxxxx - 1965, og A, født xxxxxx - 1947, ble kjent i England i 1984. Han var tysk statsborger, og de var begge adventister.

Høsten 1985 reiste de hjem til Norge. De holdt delvis sammen fram til august 1986 da A ble utsatt for en ulykke som førte til at han fikk et lengre sykehusopphold.

Våren 1986 ble B gravid, og fikk den 12/1 - 1987 datteren C med A, men hadde brutt forbindelsen med ham på tiden for fødselen.

A ønsket samværsrett med sin datter, og reiste sak om dette for Sandefjord byrett, som den 21/4 - 1989 avsa dom om at han ikke ble tilkjent samværsrett. Han anket dommen til Agder lagmannsrett, som den 18/9 - 1990 avsa dom med slik domsslutning:

"1.

a. A gis samværsrett med sin datter C fra det tidspunkt hun fyller 5 år.

b. Samværsordningen starter gradvis med 2 timer hver annen helg med en 3. person til stede.

c. Etter 3 måneder trappes samværet opp til 4 timer hver annen helg. Fortsatt med en 3. person til stede.

d. Etter ett år økes samværet til 8 timer - fra kl. 10 - 18. Nå uten nærvær av 3. person.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Samværet kom i stand høsten 1992, med en tredje person til stede. Det fungerte imidlertid ikke etter forutsetningene, og i januar 1993 bragte A på ny saken inn for Sandefjord byrett der det i saksforberedende møte den 15/3 - 1993 ble inngått slikt rettsforlik:

"1. Partene er enige om at dette rettsforlik erstatter det tidligere inngåtte rettsforlik av 6. oktober-92 i Sandefjord byrett.

2. Partene er enige om at pkt. 1a og 1b i Agder lagmannsretts dom av 06. september 90 er oppfylt.

3. Partene er enige om at gjennomføringen av pkt. 1c i Agder lagmannsretts dom av 06. september 90 skal skje med D som tredje-person og at dette skal skje i D s hjem, p.t. X, likevel slik at samværet gjennomføres annenhver tirsdag kl. 11.00 - 15.00.

4. B bringer C til D et kvarter før samværsperioden, og henter C etter perioden.

5. A betaler D kr 30,- pr. time mht. samværsperioden, tilsammen kr 120,- pr. gang. A betaler også kr 150,- til B for hvert samvær. De kr 150,- og de kr 120,- skal betales til D i forbindelse med hvert enkelt samvær.

6. Første samvær finner sted tirsdag 30. mars 1993 kl. 11.00 - 15.00.

7. Pkt. 1d i Agder lagmannsretts dom skal overholdes av partene.

8. Sak 93 - 68 A heves som forlikt. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Kortvarige samvær mellom faren og C - med en ny tredje person, D, til stede - kom i gang den 30/3 - 1993. De påfølgende samværene skjedde den 13/4, 25/5, 8/6 og 22/6 - 1993. Samværsordningen fungerte imidlertid ikke godt. Det er opplyst at A ikke møtte opp til to avtalte samvær i juli og ett i august. Årsaken skal visstnok ha vært at det fra morens side ble avkrevet ham utgifter som fulgte med at piken ble bragt til samværene, blant annet utgifter til leie av bil. Han har etter samværsbruddet bodd forskjellige steder og bor nå i X.

Den 20/8 - 1993 tok B ut stevning ved Sandefjord byrett med påstand om at As samværsrett med datteren C skulle opphøre med øyeblikkelig virkning.

Den 29/3 - 1994 avsa Sandefjord byrett dom med slik domsslutning:

"1. Den samværsrett A er gitt med sin datter C i henhold til Agder lagmannsretts dom av 6. september 1990 og senere inngått rettsforlik av 15. mars 1993 opphører.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten, fremgår av dennes dom.

A, med advokat Jens S. Røegh som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

B, med advokat Torstein Skaara som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 13. og 14/12 - 1994. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. De oppnevnte sakkyndige, sosionom Sissel Kavlie-Borge og psykolog Arne Holtet redegjorde for sitt arbeide med saken og grunnlaget for sine tilrådinger. Det ble videre avhørt fire vitner.

A har i hovedsak anført:

Etter barneloven §47 tredje ledd, jfr. §39 annet ledd skal det særlige grunner til for å endre den rettskraftige dom av Agder lagmannsrett i 1990, som ble oppfulgt av rettsforliket den 15/3 - 1993. Det hevdes at det ikke foreligger grunner som tilsier at samværet opphører, men at det vil være til Cs beste å ha kontakt med og bli kjent med sin far under oppveksten, slik det normalt er for barn.

A har fremholdt at de sakkyndiges utredning for byretten ga et skjevt grunnlag for avgjørelsen. Den var i hovedsak bygget på samtaler med moren, og bare med en totimers kontakt med ham. Han har pekt på at moren har fått trukket frem og gitt særlig to forhold stor vekt. Det ene er de påståtte psykosomatiske ubehag - stressymptomer, så som kvalme og hodepine - som C angivelig får i forbindelse med samværene. Her har de sakkyndige bare hatt morens ord å holde seg til. A har ikke merket noe til at C har hatt eller sagt at hun har hatt slike ubehag, men han har tvert i mot hatt inntrykk av at hun har satt pris på å treffe ham.

Det andre forhold byretten har lagt vekt på er morens traumatiske forhold til A. Når man vet at moren fullstendig ubegrunnet og sårende for A har fantasert om at han skal kidnappe C og forgripe seg seksuelt mot henne, tilsier det varsomhet med å legge hennes forklaring om barnets uvilje mot samværene til grunn. Hun har nå for lagmannsretten sagt at hun nok ser at frykten er urealistisk, men at den fremdeles på en måte sitter i henne. Disse traumatiske forestillingene hos moren må ikke få frata barnet retten til samvær med sin far.

Det har dessuten skjedd en bedring i kontakten mellom far og datter den siste tiden. Han har flere ganger truffet henne i kirken i Y og gitt henne små gaver. Hun har da virket glad og langt fra engstelig overfor ham, selv om hun er noe reservert fordi de har hatt så liten kontakt. Hun er av naturen noe reservert, noe hennes stefar også ga uttrykk for i sin vitneforklaring.

Fars egnethet som samværsperson er ikke omtvistet. Han er kjent for å ha godt barnetekke og for å vise omsorg for barn han er sammen med. De sakkyndiges tester av ham er positive. Det er morens holdning som hindrer henne i å medvirke til et samværsopplegg. Så lenge hun legger hindringer i vegen, vil det være vanskelig å bygge opp et fortrolig forhold med C. Han har ellers ikke inntrykk av at det er C det står på, men morens holdning kan nok gjøre at C føler en form for lojalitetskonflikt. Det er viktig at andre tar bestemmelsen for C her, slik at hun ikke får dårlig samvittighet når hun besøker faren.

A er klar over at kontakten mellom ham og datteren må bygges opp gradvis, med kortere samvær, gjerne med en tredjeperson fra morens familie til stede, om hun føler seg tryggere med det. Det kan gjerne være hennes ektemann, om hun så ønsker. Han mener at det ikke er nødvendig med en fagperson til stede, slik de sakkyndige har foreslått under alternativ 2 i sin rapport, men han er også villig til det som en overgangsordning, med et opplegg tilnærmet dette alternativet.

A har lagt ned slik påstand:

"1. Retten fastsetter en nærmere utarbeidet samværsrett for A i forhold til sin datter C, født xx.xx.87.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."

B har i hovedsak anført:

Sandefjord byretts dom er riktig, både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det foreligger slike særlige grunner at den fastsatte samværsretten bør bringes til opphør. I praksis har det vist seg at den ikke kan gjennomføres uten å medføre psykiske og fysiske problemer for C. Når samværene med faren var forestående, viste hun klare stressymptomer, med kvalme, oppkast, diare og søvnproblemer. Da byrettens dom forelå, falt hun mer til ro. Etter at hun har forstått at samværsspørsmålet er tatt opp igjen, er disse problemene kommet tilbake. Hun har hele tiden vært sterkt i mot samværene med faren. En del av bakgrunnen for det kan være at hun aldri har bodd sammen med ham.

Det kan være at morens negative holdning mot A, og hennes frykt for ham, på en måte har smittet over på C, men en slik påvirkning har ikke vært villet fra morens side. Den dominerende holdningen A viste overfor B den tiden de var sammen, har imidlertid satt så dype spor at hun har vanskelig for å bli kvitt ettervirkningene av den.

B har nå inngått ekteskap og bor sammen med sin mann, E. Den 28/10 - 1994 fikk de en datter. Også E har for lagmannsretten forklart at C reagerte negativt på samværene med A.

I sin rapport for lagmannsretten, som supplerer rapporten for herredsretten, har de sakkyndige foretatt mer omfattende observasjoner, blant annet av C i møte sammen med faren. Etter de sakkyndiges oppfatning fikk ikke A god kontakt med C da, og viste heller ikke særlig evne til å skaffe seg det. Deres konklusjon i lagmannsretten er at C for tiden ikke må presses inn i en samværsordning, men at hun eventuelt selv bør ta initiativ til samvær med ham etterhvert som hun vokser til. De har ikke kunnet konstatere at det har skjedd en positiv utvikling i kontaktene mellom C og faren, men at møtene med ham innebærer en belastning ved at de kan føles truende og medføre angst for henne. Dette er en belastning som kan vise seg å bli uheldig for hennes utvikling, og som hun bør spares for.

De forslag A har kommet med om at samværene kan skje med medlemmer av morens familie til stede, er ikke aktuelle.

B har lagt ned slik påstand:

"1. Sandefjord byretts dom av 29. mars 94 i sak nr. 93-471 A, stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke: Etter barneloven §47 tredje ledd, jfr. §39 annet ledd og §44 er utgangspunktet at avgjørelsen om samværsrett bare kan endres når særlige grunner taler for det. I vurderingen må man ha barnets beste for øye.

I dette tilfellet hadde foreldrene skilt lag da C ble født, og som det fremgår foran har faren bare hatt meget begrenset kontakt med henne. Den samværsordning som ble forsøkt fra høsten 1992 fungerte ikke, og det opplegget som ble avtalt ved rettsforliket i mars 1993 gikk også snart i stå.

De sakkyndige har beskrevet C som en vel fungerende jente, normalt utviklet for alderen. Samværene med faren synes imidlertid å ha vært en belastning for henne. Lagmannsretten finner å måtte bygge på opplysningene om at C har vært negativ til samvær, og følt ubehag av forskjellig slag når de har vært forestående. Det er ikke sannsynlig at dette skyldes farens forhold. De sakkyndige har uttalt at han er egnet til å ha samvær med henne, selv om han etter deres oppfatning virket noe ubehjelpelig når han forsøkte å oppnå kontakt med henne. Det er trolig ikke enkelt for en far som ikke har fått anledning til å bli kjent med sin datter å være avslappet og naturlig i begrensede og kontrollerte samværssituasjoner med sakkyndige til stede. C sies også å være tilbakeholdende med å slippe personer hun ikke kjenner godt inn på seg.

Det er sannsynlig at en ikke uvesentlig del av Cs uvilje mot å treffe faren har årsak i den meget konfliktfylte holdningen moren har hatt og har til ham. Moren har hatt forestillinger om at han vil kidnappe datteren og misbruke henne seksuelt. Det synes som om hun nå forstår at disse forestillingene ikke er realistiske, men "de ligger der likevel", som hun uttrykte det i sin forklaring. Selv om det ikke er tilsiktet fra morens side, er det nærliggende at C er klar over at moren misliker A, og at hun føler at hun kommer i en lojalitetskonflikt overfor moren ved å besøke ham. Dette kan bli så belastende for henne at lagmannsretten er kommet til at det for tiden ikke bør være noen samværsordning. Lagmannsrettens avgjørelse er i samsvar med de sakkyndiges tilråding.

Vanligvis vil det være det beste for barn å ha jevnlig kontakt med begge foreldrene under oppveksten. I dette tilfellet er det morens konfliktfyllte holdning til A som stenger for det ved at samvær vil bli for belastende for C. Den av foreldrene som har den daglige omsorg for barnet plikter riktignok på en aktiv måte lojalt å medvirke til at barnet får være sammen med den annen av foreldrene. Lagmannsretten må imidlertid legge til grunn at morens ubegrunnede motvilje overfor faren for tiden er så grunnfestet og dominerende og at hun ikke makter å frigjøre seg fra sine forestillinger i en slik grad at hun er i stand til å skape den motivasjon hos C som er nødvendig for at samværene kan gjennomføres uten skadevirkninger for barnet. De sakkyndige har tilrådd at moren søker samtaletimer hos psykolog/psykiater for å bearbeide den overdrevne konfliktfølelsen hun har. Det er ikke unormalt at det er konflikt mellom to parter etter brudd, men det bør ikke være til hinder for at barnet får regelmessig samvær med den av foreldrene det ikke bor fast hos. På sikt må det være til Cs beste om hun får en samværsordning med faren, og moren bør søke å bearbeide sin holdning til A, slik at hun kan medvirke til å få det i stand, uten at C kommer i samvittighetkonflikt overfor henne.

Herredsrettens dom punkt 1. blir etter dette å stadfeste, idet forholdene for tiden ikke er slik at det bør gis A samværsrett.

Anken har vært forgjeves og spørsmålet om saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter, det siktes da til at saken har frembudt betydelig tvil, som tilsier at saksomkostninger etter unntaksregelen ikke bør idømmes. Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.