LA-1994-375

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1995-06-09
Publisert:	LA-1994-00375
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr: 93-1285 B - Agder lagmannsrett LA-1994-00375 B. Anket til Høyesterett - utfall??
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdelsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred). Saksøkt: T.nr. 3, Åse Heisholt, T.nr. 14, Den Læstadianske menighet, T.nr. 15, Tollnes Indremisjon (Prosessfullmektig: Advokat Jon Isak Lunde). T.nr. 10, Asko Vestfold - Telemark (Prosessfullmektig: Advokat Odin Barfod).
Forfatter:	1. Lagdommer Åse Berg, skjønnsstyrer med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §5, §6, Plan- og bygningsloven (1985) §32

I. INNLEDNING

Skien og Porsgrunn byrett avhjemlet 3. desember 1993 skjønn til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av grunn til vegformål i forbindelse med anlegg av ny trasé for E-18 på Kjørholt i Porsgrunn og på sørsiden av tunnelåpningen ved Høgenhei frem til Rugtvedt i Bamble. Videre ble det fastsatt erstatning for en adkomstregulering ved Rabbenkrysset i Porsgrunn. Skjønnet omfattet 12 takstnummer, hvorav 2 ikke gjaldt E-18.

Advokat Jon I. Lunde har begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett på vegne av Åse Heisholt (takst nr. 3), Den Læstadianske Menighet (takst nr. 14) og Tollnes Indremisjon (takst nr. 15). I overskjønnsbegjæringen er anført:

"1. Ad takst nr 3, Åse Heisholt.

Å avstå areal for kr 1,10 pr. m2 i dette sentrale området, føles som en konfiskasjon for de berørte, og er utvilsomt direkte i strid med den rettsfølelse man har. Det er derfor helt forståelig (og prisverdig) at skjønnsmann Rønningen er i tvil her. Et syn jeg forstår han deler med flere kollegaer og som han skal ha utdypet.

Saksøkte har merket seg at Høyesterett i sin avgjørelse, Rt-1993-409 flg., peker på likhetsprinsippet. I mange sammenhenger er likhetshensynet fremhevet som et overordnet hensyn, som er helt sentralt i et sivilisert rettssystem.

Når sammenlignbare areal både mht beliggenhet og reguleringsmessig status, er betalt med ca kr 20,- pr. m2, kan det ikke være riktig å redusere verdien av nærværende areal til kr 1,10 pr. m2 fordi det kommer en Europavei her.

Byretten synes å ha tolket nevnte dom slik at områder som er regulert til landbruk/friareal, bare kan erstattes etter bruksverdi for landbruk med mindre det såkalte "parkprinsippet" kommer til anvendelse.

Jeg tror man her bygger på et alt for statistisk bilde av arealene. De fleste er kjent med at reguleringsmessig status stadig endrer seg, og at en status som landbruk/ friareal ofte er helt midlertidig. I dette perspektiv betales det priser langt over bruksverdi, for arealer som er svært sentrale men reguleringsmessig passiviserte.

Dette har klart vært tilfelle her, og lagmannsrettens fastsettelser på forrige etappe nærmest ekvivalerer det prisleie man har hatt på områdene, ca kr 20,- pr. m2.

Saksøkte kan ikke se at det hverken er rimelig eller i pakt med Grunnloven §105 at han blir stillet annerledes enn sine naboer.

Saksøkte mener også det er feil at man ikke hensyntar den utnyttelse han var forespeilet for arealene, før man foretok den reguleringsendring som danner ekspropriasjonsgrunnlaget.

Takst nr 14 og 15, Den Læstadianske Menighet og Tollnes Indremisjon.

Disse partene ble brakt inn, gjennom avtale, helt på tampen av skjønnsforberedelsen. Ikke før på prosedyredagen fikk man presentert en mulig traseføring for den nye adkomstveien. Videre fikk man, på samme skisse, en oversikt over mulig parkeringsarrangement.

Disse saksøkte har liten tro på at det lar seg gjøre å parkere på denne måten og mener også at man bør vurdere annen traseføring.

De er klart av den oppfatning at tapet, både mht ulempe, beslagleggelse av grunn og parkeringsplasser er satt alt for lavt. Det må forøvrig også sees hen til hva man vanligvis ville solgt en så omfattende og tyngende veirett for.

Advokat Odin Barfod har på vegne av Asko Vestfold/Telemark AS (takst nr. 10) begjært overskjønn, og har i overskjønnsbegjæringen anført:

"Retten tar imidlertid feil når den uten forbehold sammenligner nærværende sak med "Malvikdommen". I Malvik kommune var det spørsmål om anlegg av ny motorveitrasé i et ubebygd område, hvor det tidligere ikke var veianlegg.

I nærværende sak er imidlertid forholdet ganske annerledes. Der hvor den ankende parts eiendom ligger er det ikke tale om noe nyanlegg av motorvei. Den nye E18-traseen skal legges i den samme traseen som fra tidligere utgjør E18. Det er bare snakk om utvidelser og justeringer i en eksisterende trasé. Den planlagte trasé er justert flere ganger, og ved den siste justering er det foretatt en forskyvning mot øst, noe som er negativt for den ankende parts eiendom.

Retten synes ikke å ha lagt tilstrekkelig vekt på at den ankende part har ervervet hele arealet som tomtegrunn og betalt en pris som underbygger det faktum at det var påregnelig med utnytting av hele tomtegrunnen til utbyggingsformål. Eiendommen ble fradelt takst nr. 9 og takst nr. 11 i 1986 og kjøpesummen ble avtalt til kr 80,- pr. kvm.

Det var ikke påregnelig for den ankende part at traseen til slutt skulle bli forskjøvet østover. Dersom det ble nødvendig med ekspropriasjon, var det heller ikke påregnelig for den ankende part at arealet skulle erstattes med noe annet enn tomteverdi. Erstatningene er imidlertid i skjønnet fastsatt etter bruksverdi."

Det var fremsatt begjæring om overskjønn fra ytterligere tre saksøkte, men saken er senere hevet for deres vedkommende.

Advokat Lars Skjelbred har i tilsvaret anført for så vidt gjelder de takstnummer som overskjønnet gjelder:

"Byrettens vurderinger med grunnlag i Malvik-dommen, Rt-1993-409, inntatt i rettsboken på 17 flg. er riktige. Det er ikke grunnlag for å fravike Høyesteretts prinsipper i Malvik-dommen som innebærer at de arealer som eksproprieres verdsettes etter verdien som skog- og jordbruk.

Til de enkelte takstnummer har jeg disse bemerkninger:

Tnr. 3. Heisholt.

Staten aksepterer utmålingen av skogerstatningen, som også er akseptert av Lunde. Det innløsningstilbud som ble fremsatt ved underskjønnet opprettholdes.

Tnr. 10. Asko Vestfold - Telemark AS.

Staten begjærer aksessorisk overskjønn over pkt. 4 for byggklausulering kr 150000,-.

Det er uklart hvorvidt advokat Barfods overskjønnsbegjæring også omfatter klausuleringen. Utfra begrunnelsen på 2 og uttalelsen om tvistegjenstandens verdi på 3 er det grunn til å tro at pkt. 4 er tatt med. Hvis advokat Barfod kan bekrefte at overskjønn er begjært, vil den aksessoriske begjæringen kunne frafalles senere.

Statens vil hevde at det ikke er grunnlag for å betale erstatning for byggeklausulering fordi Askos eiendom totalt sett ikke er ødelagt som byggetomt som følge av reguleringsplanen.

Tnr. 14 og 15. Den Læstadianske Menighet og Tollnes Indremisjon.

Statens vil hevde at byrettens vurdering er riktig."

Staten har for samtlige takstnummer nedlagt slik felles påstand:

"1. Byrettens erstatninger opprettholdes eller nedsettes så langt det er begjært aksessorisk overskjønn.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for å betale saksomkostninger."

Overskjønnsforhandling ble holdt i Skien 3. og 4. april 1995. For staten møtte avdelingsingeniør Anlaug Kjelstad sammen med prosessfullmektigen. De saksøkte var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble foretatt befaring av de angjeldende eiendommene.

For overskjønnet er det fremlagt likelydende generelle og spesielle skjønnsforutsetninger som for underskjønnet.

Det vises til byrettens skjønn der nevnte forutsetninger er inntatt i sin helhet. Som det fremgår av anførslene nedenfor, er det imidlertid ikke enighet om forståelsen av avtalen som nevnes under punkt 1 i de spesielle skjønnsforutsetningene for så vidt gjelder takst nr. 14 og 15.

Når det gjelder skjønnets faktiske bakgrunn, vises til byrettens skjønn.

II. Generelle spørsmål

For sin avgjørelse legger lagmannsretten til grunn vederlagsloven av 6. april 1984 nr. 17, sammenholdt med grunnloven §105, som kommer til anvendelse ved utmålingen av erstatningene, uavhengig av om det er fattet vedtak om eiendomsinngrep (takst nr. 3 og 10) eller om det er tale om avtaleskjønn (takst nr. 14 og 15). For øvrig vises til byrettens redegjørelse for de rettslige spørsmål som lagmannsretten på vesentlige punkter kan slutte seg til. Lagmannsretten finner det imidlertid unødvendig å ta stilling til spørsmålet om Malvikdommen ( Rt-1993-409) innebærer en endring av tidligere praksis, som byretten har gitt uttrykk for, eller om det kun er tale om en presisering av hovedregelen og unntakssynspunktene om reguleringsplaners betydning, som er hevdet av andre, jfr. professor Fleischers artikkel i Lov og Rett 1995 215.

Det legges således til grunn at verdifastsettelsen av det areal som avstås, skal skje på grunnlag av salgsverdien eller bruksverdien av det, alt etter hvilken av disse verdiene som er høyest. Begge verdiene bestemmes ut fra påregnelig utnyttelse av arealet, jfr. vederlagsloven §5 annet ledd 1. punktum og §6 første ledd. Dette kravet til verdifastsettelse ut fra påregnelig utnyttelse innebærer at det i nærværende sak er utnyttelsesmulighetene etter omreguleringen i 1993 som må legges til grunn, jfr. Rt-1994-1123 og de avgjørelser som det der vises til, blant annet Malvikdommen. Et mindretall, se nedenfor, mener imidlertid at gjeldende reguleringsplan ikke kan legges til grunn i forhold til takst nr. 10.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning for byggelinje, tilføyes til det byretten har uttalt at erstatning bare kommer på tale hvis vedkommende eiendom blir ødelagt som byggetomt og den heller ikke kan utnyttes på annen regningssvarende måte, jf. plan- og bygningsloven §32 nr. 1. Den omstendighet at eiendommen på grunn av byggelinjen ikke kan utnyttes like regningssvarende som det tidligere var muligheter for, kan derfor bare rent unntaksvis utløse et krav om erstatning. Avgjørende er ikke hvor vesentlig rådighetsinnskrenkningen er, men om det på eierens hånd er igjen så mye rådighet at det er mulig å bebygge eiendommen regningssvarende. Det tilføyes at dersom påregnelig regulering faller sammen med den vedtatte, vil det aldri bli tale om erstatning, se Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon 65 flg.

Avsavnsrenten, som kun får betydning for takst nr. 3 og 10, finnes passende ut fra lånemarkedet de senere år å kunne settes til 7 prosent. Det er enighet om tiltredelsestidspunktet.

For takst nr. 14 og 15 er verdien på avhjemlingstidspunktet lagt til grunn, jfr. vederlagsloven §10 1. punktum.

III. Erstatningsfastsettelsen for de enkelte takstnummer

Takst nr. 3, gnr. 70 bnr. 3

Eier: Åse Heisholt

Saksøkeren har anført at det her er tale om et tidligere uregulert og ubebygget området. Under henvisning til Malvikdommen er erstatning på grunnlag av tomteverdi derfor utelukket.

Kravet om vanlig gjerde i tillegg til viltgjerdet som er nevnt i de spesielle skjønnsforutsetningene, er for sent fremsatt og må settes ut av betraktning. Det samme gjelder pkt. 1 og 2 i påstandskriftet under avsnittet "spesielle forutsetninger".

Den saksøkte har henholdt seg til sin overskjønnsbegjæring og har understreket at det i nærværende sak er tale om et helt annet faktisk forhold enn det som var tilfellet i Malvikdommen. Saksøktes eiendom ligger i et av de tettest bebygde områdene i Grenland. Det er et attraktivt område, og dette har ført til høyere salgspris enn det som følger av jord-og skogbruksdrift. Man har tidligere hatt interessenter som var villig til å gi ca 20 kroner pr. m2. Den erstatning som byretten har umålt, ligger således langt under det man kan få ved frivillig omsetning.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

I. Generell påstand:

1. Skjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes forhøyet erstatning for grunn, rettigheter og ulemper, herunder særulemper.

3. Saksøker pålegges å betale alle omkostningene ved overskjønnet, såvel lovgitte, som utgifter til juridisk o.a. bistand for de saksøkte.

II. Spesielle påstander:

Takst nr. 3.

Det kreves erstatning for:

1. Avståelse av grunn etter omsetningsverdi.

2. Byggeklausulering.

3. Arronderingsskade på gjenværende eiendom.

4. Gjerde

Spesielle forutsetninger:

1. Erstatning vedrørende arronderingsskade og byggeklausulering for det området som tilbys innløst, fastsettes særskilt.

2. Rettighetene til drivverdig kalk o.a. ressurser i grunn, tilhører fortsatt gnr. 70 bnr. 3."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for å fravike prinsippet om å legge planens arealanvendelse til grunn ved erstatningsfastsettelsen, jf. Rt-1993-409 flg. Det vises til at det her er tale om et tidligere uregulert og ubebygd skogs- og utmarksområde. Videre er det lagmannsrettens oppfatning at utnytting av området til industri eller annen utbygging ikke ville ha vært påregnelig om vegen ikke var kommet. Det kan nevnes at terrenget er bratt og til dels meget kupert og synes i det hele tatt lite egnet for utbygging. Videre er det på bakgrunn av de vedtak som er gjort de senere år, ikke sannsynlig at vernemyndigheten ville ha tillatt videre utbygging i området. Dette innebærer at erstatningen må fastsettes på grunnlag av den aktuelle utnytting, som er skogbruk. Lagmannsretten viser til byrettens beskrivelse av eiendommen og begrunnelse for erstatningsutmålingen, men er kommet til at kvadratmeterprisen bør settes noe høyere enn det byretten kom til. Når det gjelder det areal som staten har tilbudt seg å innløse, og som er omtalt som "trekanten", finner lagmannsretten - i likhet med byretten - at erstatningen bør settes til en rund sum.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke oppstår arronderingsskader eller andre ulemper.

Når det gjelder gjerdet som saksøker har forpliktet seg til å sette opp og vedlikeholde, gjelder dette i følge de spesielle skjønnsforutsetningene et viltgjerde. Under prosedyren ble det imidlertid fra saksøktes side fremsatt krav om gjerde på hele den bratte strekningen mot vegen av hensyn til folk som måtte ferdes i området. Saksøkeren motsatte seg dette under henvisning til at kravet var fremsatt for sent og fordi det aktuelle området ikke var befart av retten. Det ble anført at retten derfor ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om de bratte partiene var så lett tilgjengelige at det vil være nødvendig med gjerde. Lagmannsretten er enig med saksøkeren i dette. Lagmannsretten er også enig med saksøkeren i at spørsmålet om eventuelle rettigheter til kalk o.a. ligger utenfor skjønnet, jfr. saksøktes påstandsskrift.

Begge parter har akseptert den erstatning som byretten har utmålt for påstående skog. Det utmåles etter dette slik erstatning for takst nr. 3:

For avståelse av grunn pr. m2: kr 1,50 For "trekanten" kr 4000,- For påstående skog kr 8693,-

Takst nr. 10, gnr. 21 bnr. 225 og gnr. 23 og bnr. 202

Eier: Asko Vestfold/Telemark AS

Saksøkeren har sammenfatningsvis anført: Ettersom saksøkte har bekreftet at overskjønnsbegjæringen også var ment å omfatte erstatningen for byggeklausuleringen, bortfaller det varslede aksessoriske overskjønnet.

Også når det gjelder takst nr. 10, får prinsippet som er kommet til uttrykk i Malvikdommen, anvendelse. Det er her tale om en situasjon som ligger tett opp til det som var tilfellet i nevnte dom, som det derfor ikke er grunnlag for å fravike på noe punkt.

Gjennom flere år har det vært kjent at det ville komme ny veg på dette stedet. Det må legges til grunn at også saksøkte var kjent med dette da selskapet i 1986 gikk til innkjøp av området, som var uregulert inntil man fikk reguleringsplanen for E-18, som ble stadfestet i 1987. Den omstendighet at det forelå en tidligere generalplan har ingen betydning i denne sammenheng. En slik plan er bare et planleggingsverktøy, og er ingen reguleringsplan.

Når det gjelder kravet om erstatning for byggelinjen, anføres at det ikke er rettslig grunn for erstatning i dette tilfellet. Hovedregelen er at man må finne seg i slike inngrep erstatningsfritt. Her er for øvrig det totale utbyggingsarealet redusert med kun 1 dekar, og har dessuten fått en bedre arrondering etter omreguleringen. Det er således tale om helt marginale endringer. Videre må det ses hen til at grunneieren har en tilpasningsplikt, og det vises til at deler av arealet kan nyttes til parkering, veg, osv.

Den saksøkte har i tilknytning til det som er anført i overskjønnsbegjæringen, gjort gjeldende:

Forholdene er vesentlig forskjellig både fra Malvikdommen og takst nr. 3. Retten er under enhver omstendighet ikke bundet av Malvikdommen. Det rettslige utgangspunktet er Kløftadommen der man så bort fra reguleringsplanen. Malvikdommen representerer for øvrig ikke noen fravikelse av Kløftadommen, men er bare ett av flere unntak som er kommet i ettertid. I dette tilfellet ville påregnelig utnytting ha vært utbygging dersom vegen ikke hadde kommet, og saksøkte har derfor krav på at arealet erstattes som tomtegrunn.

I Malvik ble den nye vegen lagt gjennom et ubebygd og uregulert området. Situasjonen er en helt annen på Rugtvedt. Her er det ikke snakk om noe ubebygd område. Den nåværende E-18 ble anlagt allerede i 1962, og hele området er bebygd bortsett fra arealet på østsiden av E-18 med forretningsarealet som saksøkte kjøpte i 1986 for å utvikle et forretningssenter. I 1987 ble den første reguleringsplanen stadfestet, og denne fulgte opp soneplanen fra 1980 der forretningsarealet var inntegnet. I henhold til reguleringsplanen skulle traséen for den nye E-18 følge den gamle traséen. Etter dette satte saksøkte i gang med noe prosjekteringsarbeid i form av skisser.

Både reguleringsplanen av 1987 og planen som gjaldt omreguleringen i 1993, må anses som tilegnelsesplaner og må derfor ses bort fra ved erstatningsfastsettelsen, jfr. Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven 2. utg. 57. Subsidiært anføres at det må ses bort fra 1993-planen. Det blir derfor uansett tale om en strøkpriserstatning.

Den erstatning byretten har utmålt, er kun en symbolsk erstatning. Det vises til at saksøkte i 1986 ga 80 kroner pr. m2, og dette burde gitt 180 kroner i dag. Videre nevnes at det i distriktet er gitt rundt 20 kroner pr. m2 for råtomt.

Når det gjelder byggeforbudsbeltet, er det av betydning at det er den del av arealet som ligger nærmest vegen, som er mest verdifull. Arealet nede ved Stokkevannet er helt uinteressant for så vidt gjelder utbygging og kan ikke erstatte det som tapes langs vegen.

Saksøkte nedla slik påstand:

"1. ASKO Vestfold/Telemark AS tilkjennes full erstatning i anledning avståelse av grunn og rettigheter.

2. Det fastsettes ny forfallstid for betaling av tilkjent erstatningsbeløp, både for erstatningsposter som er endelig avgjort ved underskjønnet og poster som blir fastsatt ved overskjønnet.

3. For lagmannsretten tilkjennes den ankende part erstatning for utgifter til juridisk og teknisk bistand, samt saksomkostninger forøvrig."

Lagmannsretten har når det gjelder takst nr. 10, delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, skjønnsstyreren samt skjønnsmennene Vesterdal og Halvorsen, er kommet til at det heller ikke for dette takstnummeret er grunnlag for å se bort fra gjeldende reguleringsplan og de bånd den legger på utnyttelsen av saksøktes eiendom, og viser til byrettens begrunnelse. Det tilføyes at da saksøkte kjøpte arealet i 1986, forelå det ennå ingen stadfestet reguleringsplan for det ubebygde området øst for eksisterende E-18 ved Rugtvedt. Dette skjedde først året etter. Videre hadde det lenge vært alminnelig kjent at det skulle bygges ny E-18 på stedet og at en reguleringsplan for området var under arbeid. Planen ble vedtatt av kommunestyret i desember 1986. På det tidspunkt da kjøpet fant sted, hadde derfor saksøkte ingen garanti for at den endelige reguleringen ville bli helt i samsvar med det forslag som da forelå, og heller ikke at det ikke senere kunne bli tale om omreguleringer, slik det da også skjedde i dette tilfellet. Arbeidet med omregulering ble igangsatt allerede før den første planen ble stadfestet, og man tok nå sikte på å legge vegtraséen lenger øst, slik det endelige resultatet er blitt. Dette har medført at forretningsarealet har fått en noe annen arrondering og er blitt noe redusert i forhold til det som opprinnelig ble bestemt. Eiendommen kan imidlertid etter omreguleringen i det vesentlige nyttes på samme måte som før. Flertallet finner etter dette at saksøkte ikke har krav på erstatning for annen eller mer intensiv utnytting en den som følger av gjeldende reguleringsplan. Dette innebærer at arealet ikke kan verdsettes som tomtegrunn, heller ikke den del som kunne ha vært utbygget i henhold til den første planen. Det blir derfor aktuell bruk av ekspropriasjonsarealet som skogbruk som må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. For øvrig vises til byrettens beskrivelse av eiendommen og begrunnelse for erstatningsutmålingen. Også for dette takstnummeret finner imidlertid flertallet det riktig å forhøye kvadratmeterprisen i forhold til det som ble fastsatt av byretten.

Mindretallet, skjønnsmennene Ballestad og Karlsen, er av den oppfatning at den første reguleringsplanens arealanvendelse må legges til grunn, og at erstatningen må baseres på en gjennomsnittspris for den del av ekspropriasjonsarealet som kunne bebygges i henhold til den første reguleringsplanen, og for den del av arealet der dette ikke ble tillatt. For øvrig vises til saksøktes anførsler som mindretallet i det vesentlige kan slutte seg til. Mindretallet er således enig med saksøkte at forholdene i nærværende sak ligger annerledes an enn i Malvikdommen, og at det i et tilfelle som dette ikke vil være riktig å legge gjeldende reguleringsplan til grunn. I den forbindelse vises til at da saksøkte kjøpte arealet i 1986 med tanke på utbygging, var det påregnelig at forretningsarealet ble tilsvarende det som var avsatt til forretningsformål i den første reguleringsplanen, som var kjent av saksøkte, og som var i samsvar med tidligere planer i kommunen. Saksøkte hadde derfor grunn til å regne med at hele forretningsarealet ville bli tillatt utbygget, og dette avspeilet seg i den pris som ble betalt. Erstatningen bør etter dette utmåles etter "strøkpris". m2.

Også når det gjelder kravet om erstatning for byggelinje og vegetasjonsbelte, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, skjønnsstyreren samt skjønnsmennene Ballestad og Karlsen, finner at det ikke er grunnlag for slik erstatning etter de regler det er redegjort for under de generelle bemerkningene i pkt. II. For øvrig vises til saksøkerens anførsler. Det tilføyes at det ikke er sannsynliggjort - og heller ikke anført - at saksøktes eiendom er ødelagt som forretningstomt som følge av nevnte rådighetsinnskrenkinger, som dessuten etter flertallets oppfatning var påregnelige.

Mindretallet, er i likhet med byretten kommet til at det bør gis erstatning for byggelinjen og vegetasjonsbeltet, og slutter seg til byrettens begrunnelse. Det tilføyes at en forskyvning av utbyggingen mot øst på grunn av byggelinjen vil medfører en betydelig økning av opparbeidingsomkostningene. Erstatningen bør samlet settes til 110000 kroner.

Det utmåles etter dette slik erstatning for takst nr. 10:

For avståelse av grunn pr. m2 kr 1,70

TAKST NR. 14, GNR. 221 BNR. 318 Eier: Den Læstadianske Menighet

TAKST NR. 15, GNR. 221 BNR. 1604 Eier: Tollnes Indremisjon

Saksøkeren har vist til byrettens skjønn, som hevdes å være riktig både i resultat og begrunnelse.

De saksøktes anførsler for lagmannsretten er de samme som ble gjort gjeldende i overskjønnsbegjæringen, som er gjengitt ovenfor.

De saksøkte nedla slik felles påstand:

"Det kreves erstatning for:

1. Klausulering av grunn/tap av parkeringsplasser og grunn.

2. Nærføringsulemper.

3. Verdireduksjon/forsamlingshus p.g.a. reduserte parkeringsplasser.

4. Vederlag for innkjøp i opparbeidet vei.

5. Asfaltering, kr 98 pr. m2

6. Ulempene/kostnade ved fordeling av vedlikehold og organisering av parkering/vegfellesskapet"

Lagmannsretten er enig i byrettens erstatningsfastsettelse og kan slutte seg til byrettens beskrivelse både hva saksforhold og begrunnelse angår. Det tilføyes at lagmannsretten ikke finner å kunne legges til grunn andre spesielle skjønnsforutsetninger enn de som lå til grunn for avtaleskjønnet, og som fremgår av avtalen som i sin helhet er inntatt i underskjønnet. Dette innebærer blant annet at saksøktes krav om omlegging av vegen fra gnr. 221 bnr. 265 og gnr,. 221 bnr. 1202 ikke kan føre frem, idet dette ikke var forutsatt i avtalen som partene har inngått. Det samme gjelder de øvrige nye krav som er medtatt i saksøktes påstand.

Det utmåles slik erstatning for takst nr. 14:

1. For klausulering av grunn til felles veg kr 15000,-

2. For ulemper kr 10000,-

Det utmåles slik erstatning for takst nr. 15:

1. For klausulering av grunn til felles veg kr 10000,-

2. For ulemper kr 10000,-

IV. Saksomkostninger

Det er de saksøkte som har begjært overskjønn, og saksomkostningspørsmålet blir å avgjøre etter reglene i skjønnsloven §54 og §54a.

For Åse Heisholts vedkommende har overskjønnet gitt et bedre resultat enn det som følger av underskjønnet. Lagmannsretten legger derfor til grunn at hun skal ha erstattet sine saksomkostninger fullt ut. Advokat Lunde har fremlagt omkostningsoppgave på kr 35013, hvorav kr 28800 utgjør hans salær. Utgiftene er ikke fordelt på de tre saksøkte som han representerte. Advokat Skjelbred har bedt om at det ved fastsettelsen av omkostningene blir tatt i betraktning at det grunnleggende arbeidet med å sette seg inn i rettstilstanden ble gjort i forbindelse med underskjønnet. Lagmannsretten antar at ca halvparten av prosessfullmektigens salær refererer seg til takst nr. 3, og fastsetter etter dette omkostningene skjønnsmessig til 14000 kroner. I tillegg kommer de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet. Lagmannsretten finner at disse bør fordeles med en tredjedel på takst nr. 3.

For så vidt gjelder Asko/Telemark AS har overskjønnet ikke medført noen forbedring, men etter omstendighetene må det sies at grunneieren hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Etter skjønnsloven §54a bør derfor saksøkeren erstatte saksøktes utgifter for lagmannsretten. Advokat Barfod har ikke innsendt noen omkostningsoppgave. Lagmannsretten finner at omkostningene skjønnsmessig bør fastsettes til 14000 kroner. I tillegg kommer de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet med en tredjedel også for takst nr. 10. De øvrige saksøkte (takst nr. 14 og 15) har ikke oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og lagmannsretten kan heller ikke se at de hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. De tilkjennes derfor ikke saksomkostninger. Overskjønnet er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

Avhjemlingen av overskjønnet er blitt forsinket på grunn av sykdom og ferieavvikling. Skjønnskonferanse ble avholdt umiddelbart etter forhandlingene og utkast til overskjønn ble utsendt 2. juni 1995.

Slutning:

Erstatningene fastsettes slik det fremgår for de enkelte takstnummer under pkt. III foran.

Staten ved samferdselsdepartementet plikter innen 2 - to - uker for forkynnelsen av lagmannsrettens overskjønn å betale som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten:

1. 14000 - fjortentusen - kroner til Åse Heisholt

2. 14000 - fjortentusen - kroner til Asko Vestfold/Telemark AS med tillegg av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet etter egen oppstilling fra lagmannsretten.