LA-1994-377
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | LA-1994-00377 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr: 93-00022 - Agder lagmannsrett LA-1994-00377 A. Anket til Høyesterett - utfall?? |
| Parter: | Ankende part: 1. Bjarne Bringsverd, 2. Bjarne Bringsverd AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Th. Rodvelt). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Gulestøl). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Steinar Thomassen 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, Forsikringsavtaleloven (1989) §4-8, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180 |
Bjarne Bringsverd eier Solborg gård i Arendal og driver blant annet firmaet Bjarne Bringsverd AS. Den 2. mai 1991 ble det fra en lagerbygning på Solborg gård stjålet rørlegger-utstyr tilhørende Bjarne Bringsverd AS og verktøy tilhørende Bjarne Bringsverd privat, til en samlet verdi av kr 112150,-. Det er på det rene at gjerningsmannen har kommet seg inn i lagerbygningen ved å låse opp hengelåsen på en svingport. Det er brukt rett nøkkel, idet gjerningsmannen har fått tak i en reservenøkkel som var gjemt bak venstre portstolpe, og som kunne nås ved å stikke armen inn under svingporten, hvor det var en åpning på vel 10 cm mellom porten og gulvet.
Bjarne Bringsverd AS var forsikret gjennom næringsforsikring i UNI Storebrand Skadeforsikring AS, og Bjarne Bringsverd privat hadde i samme selskap tegnet landbruksforsikring som omfattet de stjålne gjenstander. UNI Storebrand nektet å utbetale erstatning. Selskapet hevdet at tyveriet ikke var skjedd ved innbrudd og at selskapet derfor etter forsikringsavtaleloven (FAL) §4-8, sammenholdt med de sikkerhetsforskrifter som gjelder i henhold til begge poliser, ikke var ansvarlig.
Saken ble innbragt for næringsnemnda, som den 5. oktober 1992 fant at det burde foretas avkortning i Bringsverds erstatningskrav med 70%. Avgjørelsen ble ikke godtatt av partene.
Den 14. januar 1993 tok advokat Lars Th. Rodvelt på vegne av Bjarne Bringsverd ut stevning ved Nedenes herredsrett mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS, med påstand om fullt erstatningsoppgjør, subsidiært at det skulle foretas avkortning etter rettens skjønn begrenset oppad til 50%. UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/advokat Bjørn Gulestøl innga tilsvar den 8. februar 1993 og påstod frifinnelse.
Nedenes herredsrett avsa den 1. mars 1994 dom med slik domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.
Herredsretten fant under tvil at tyveriet ikke var skjedd ved innbrudd, og at plasseringen av nøkkelen var skjedd på en slik måte at det forelå brudd på sikkerhetsforskriftens punkt 4-9 til næringsforsikringen. Herredsretten fant at det var mer enn lite å legge Bringsverd til last, jfr. FAL §4-8 2. punktum. Når det ellers gjelder partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider, vises til herredsrettens domsgrunner.
Advokat Lars Th. Rodvelt har den 3. mai 1994 på vegne av Bjarne Bringsverd og Bjarne Bringsverd AS påanket dommen til Agder lagmannsrett. UNI Storebrand v/advokat Bjørn Gulestøl har imøtegått anken i tilsvar av 11. mai 1994.
Ankeforhandling ble holdt i Moland herredshus i Eydehavn den 21. mars 1995. Bjarne Bringsverd møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Advokat Bjørn Gulestøl møtte for UNI Storebrand, som ellers ikke var representert. Det ble avhørt 2 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt befaring. Under befaringen deltok, foruten rettens medlemmer, Bjarne Bringsverd og begge prosessfullmektiger, samt vitnet Jan Bjørknes. Vitnet Bjørn Bringsverd kom til stede under befaringen og forklarte seg. Forøvrig ble partene gitt anledning til å påvise hva de mente hadde betydning for saken.
Den ankende part har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Når det gjelder sakens faktum, er dette riktig beskrevet i herredsrettens dom. Det må legges til grunn at reservenøkkelen lå gjemt bak venstre dørkarm på en slik måte at den ikke kunne sees fra utsiden, og at nøkkelen bare kunne nås ved å legge seg ned og stikke armen inn under porten og bak dørkarmen. Herredsretten tar imidlertid feil når den legger til grunn at nøkkelen ikke ulovlig ble fravendt Bringsverd, og at tyveriet derfor ikke er skjedd ved innbrudd. Slik nøkkelen var plassert måtte gjerningsmannen enten ha visst hvor den lå, eller han må ha funnet den først etter omfattende leting.
At det foreligger innbrudd fører til ansvar for UNI Storebrand, med mindre sikkerhetsforskriften i næringsforsikringen er overtrådt. Slik nøkkelen var gjemt kan ikke UNI Storebrand høres med at nøkkelen var dårligere beskyttet enn de forsikrede gjenstander, og at det derfor foreligger brudd på sikkerhetsforskriften.
Skulle lagmannsretten likevel legge til grunn at det foreligger et brudd på sikkerhetsforskriften, er overtredelsen så bagatellmessig at det "bare er lite" å legge Bringsverd til last, jfr. FAL §4-8, 2. punktum. Det er heller ikke årsakssammenheng mellom Bringsverds eventuelle brudd på sikkerhetsforskriften og tyveriet. Det dreier seg om et målrettet tyveri av et stort parti verktøy. Det må legges til grunn at gjerningsmannen ville ha brutt seg inn uansett. Den enkle hengelåsen ville være lett å bryte opp. At det bare er lite å legge Bringsverd til last, og at det ikke foreligger årsakssammenheng, må lede til at ansvar kan gjøres gjeldende etter forsikringspolisene.
Subsidiært anføres at en eventuell avkortning i erstatningen ikke kan settes høyere enn 50%. Det skal etter FAL §4-8, tredje punktum foretas en totalvurdering. Også her skal det legges vekt på Bringsverds subjektive forhold, at han er lite å laste, og det gjelder det samme krav til årsakssammenheng som etter bestemmelsens 2. punktum. Også ved vurderingen av en eventuell avkortning må det derfor tas hensyn til at tyveriet ville ha blitt begått uansett, slik at Bringsverds brudd på sikkerhetsforskriften ikke har hatt noen betydning. Det kan ikke være riktig, slik UNI Storebrand hevder, at det skal stilles strengere krav til forsikringstakerens forhold i næringsvirksomhet enn når det gjelder private forsikringsforhold. Tvert om er det i forarbeidene uttalt at det skal gjeldes de samme krav, jfr. Ot.prp. nr. 49 1988/89 side 66. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til Bjarne Bringsverd/Bjarne Bringsverd AS kr 112150,- + 18% rente p.a. fra 2. juni 1991 til 31. desember 1993 og med 12% rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer - subsidiært foretas avkortning etter rettens skjønn begrenset oppad til 50%.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
UNI Storebrand har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten. Det er således sammenfatningsvis anført:
Selskapet svarer for innbruddstyveri, men dette ansvar kan "sensureres" etter FAL §4-8.
Det hevdes at nøkkelen ikke kan ansees ulovlig fravendt Bringsverd i den forstand at straffeloven §147 er overtrådt. I denne sak har imidlertid spørsmålet liten interesse, fordi det helt klart foreligger et brudd på sikkerhetsforskriften. Nøkkelen har ligget lett tilgjengelig og har vært lett å finne. Etter sikkerhetsforskriften skal nøkkelen sikres like godt som det forsikrede gods, hvilket i praksis betyr at nøkkelen skal være nedlåst. Det er helt uakseptabelt at nøkkelen plasseres som i dette tilfellet. Den ankende part bor forøvrig bare 60-70 meter unna, slik at nøkkelen kunne vært oppbevart i hans bolighus. Selskapet har helt klart oppfylt sin bevisbyrde for at sikkerhetsforskriften er overtrådt. UNI Storebrand har egentlig hele tiden ansett denne saken for opplagt.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, anføres at i et tilfelle hvor sikkerhetsforskriften er overtrådt er det en presumsjon for at det foreligger årsakssammenheng. I denne henseende er det den sikrede som har bevisbyrden og denne bevisbyrde har ikke Bringsverd oppfylt. Bringsverd vil likevel kunne ha krav på erstatning hvor han bare "er lite å legge til last", FAL §4-8, 2. punktum. I dette tilfelle er den sikrede mer å bebreide enn "lite", og har derfor ikke krav på full erstatning.
Til den ankende parts subsidiære anførsel vedrørende avkortningsspørsmålet, gjøres gjeldende at etter den totalvurdering retten skal foreta må konkluderes med at avkortningen skal være 100%. Ved slike grove brudd på sikkerhetsforskriften som i denne saken, vil det være i samsvar med nemndspraksis å avkorte med 100%. Det må legges vekt på at det er tale om næringsforsikring, og at det er samfunnsmessige interesser knyttet til å begrense slike tyverier. Også ved vurdering av skyldgraden vil det måtte tillegges betydning at det dreier seg om næringsvirksomhet. Dette kan klart utledes av Avkortningsnemndas praksis. Det er også et poeng at det lager hvorfra tyveriet skjedde ligger isolert til, og at tyverier derfor lett kan skje uten at gjerningsmannen oppdages. Når det forsikrede gods er plassert på en slik måte, må kravet til sikring skjerpes.
UNI Storebrand har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom, punkt 1 stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Lagmannsretten skal bemerke:
Partene har hatt forskjellig syn på hvorvidt tyveriet er skjedd ved innbrudd. Uenigheten skyldes i 1. rekke divergerende oppfatning av hvorledes nøkkelen var gjemt og om den ulovlig ble fravendt Bjarne Bringsverd. Lagmannsretten legger til grunn at reservenøkkelen var plassert bak portens venstre dørkarm og ca 30 cm til venstre for denne. Det har derfor ikke vært mulig å se nøkkelen utenfra, selv ikke om man la seg ned på bakken. Nøkkelen kunne imidlertid nås ved å stikke armen inn under porten og strekke seg mot venstre. Det må derfor legges til grunn at gjerningsmannen bak tyveriet enten har visst hvor nøkkelen lå, eller først har funnet den etter en forholdsvis grundig leting. Lagmannsretten ser det slik at nøkkelen under disse omstendigheter ulovlig er fravendt eieren på den måte dette skal forstås i forhold til straffeloven §147. Lagmannsretten er derfor ikke enig med herredsretten i at nøkkelen var plassert på en måte som må likestilles med andre relativt vanlige måter å gjemme husnøkler på, slik som under matten eller på karmen over døren. Lagmannsretten ser det derfor slik at det foreligger et innbruddstyveri som i utgangspunktet er dekket av Bjarne Bringsverds forsikringspoliser.
Spørsmålet blir da om forsikringsvilkårenes sikkerhetsforskrifter er overtrådt, slik at forsikringsselskapet likevel kan være uten ansvar, jfr. FAL §4-8, 1. punktum. Etter sikkerhetsforskriftens punkt 4-9 svarer ikke selskapet for tyveri som er begått ved bruk av rett nøkkel "med mindre nøkkelen var oppbevart utenfor forsikringsstedet eller like beskyttet som krevet for de forsikrede ting da tyven kom i urettmessig besittelse av den". Slik nøkkelen var plassert kunne den nås fra utsiden selv om porten var låst. Lagmannsretten er derfor i dette spørsmål kommet til samme resultat som herredsretten, og legger til grunn at det foreligger et brudd på sikkerhetsforskriften. Nøkkelen har åpenbart ikke vært oppbevart like beskyttet som krevet for de varer som ble borttatt. Som UNI Storebrand har anført vil det ved brudd på sikkerhetsforskriftene foreligge en presumsjon for at forsikringstilfellet skyldes bruddet. I dette spørsmål har den sikrede bevisbyrden, og lagmannsretten finner ikke at Bringsverd i tilstrekkelig grad har kunnet sannsynliggjøre at tyveriet ville ha skjedd selv om nøkkelen ikke hadde vært tilgjengelig. Det er i det hele tatt vanskelig å ha noen oppfatning m.h.t. dette når enkelthetene vedrørende tyveriet ikke er avklart. Heller ikke kan Bringsverd høres med at han "bare er lite å legge til last", jfr. FAL §4-8 2. punktum. Hans subjektive forhold er ikke særlig klanderverdig, men lagmannsretten må likevel legge til grunn at selv om nøkkelen ikke kunne finnes uten etter grundig leting, må det for Bringsverd ha fremstilt seg som ikke helt usannsynlig at uvedkommende kunne komme til stede og lete etter en mulig gjemt nøkkel. Det er av betydning ved vurderingen av dette at det var tale om forholdsvis store verdier, og at Bringsverd hadde sitt bolighus bare ca 60-70 meter fra lagerbygningen. Almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende. Bringsverd har tatt en bevisst risiko, hvilket må være tilstrekkelig til at han er noe mer enn "bare lite" å legge til last, slik lagmannsretten forstår FAL §4-8, 2. punktum. Bringsverd vil etter dette ikke ha krav på fullstendig forsikringsdekning. Lagmannsretten finner at Bringsverds subjektive skyld, vurdert sammen med skadeforløpet og forholdene ellers, bør føre til en avkortning i forsikringssummen, jfr. FAL §4-8, tredje punktum. Lagmannsretten er kommet til at det bør skje en avkortning med 30%, slik at Bjarne Bringsverd skal ha erstatning med kr 78505,-.
Anken har delvis ført frem og saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §174. Lagmannsretten finner at Bringsverd bør tilkjennes saksomkostninger for begge instanser, jfr. §174, annet ledd. UNI Storebrand har helt avslått å betale erstatning, slik at det har vært nødvendig for Bringsverd å føre saken gjennom to rettsinstanser for i det hele tatt å få dekket noe av sitt tap. For Bringsverd vil det resultat lagmannsretten er kommet til måtte vurderes slik at saken i det vesentlige er vunnet.
Advokat Rodvelt har innlevert omkostningsoppgave med tilsammen kr 94280,-. For herredsretten er salærkravet kr 60000,- og andre utgifter kr 570,-. For lagmannsretten er salærkravet kr 30000,-, og kr 3710,- gjelder utgifter i det vesentlige til ankeutdrag. Lagmannsretten finner salærkravene for høye. Det tidsforbruk som ligger til grunn for beregningen av salærkravet må antas å ligge en god del høyere enn hva som etter lagmannsrettens skjønn var nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. For herredsretten gikk saken over to rettsdager, og i lagmannsretten ble den avviklet på én vanlig rettsdag. Sakens faktiske side har vært forholdsvis oversiktlig, og saken reiser ingen spesielle eller vanskelige rettslige spørsmål.
Lagmannsretten finner å kunne fastsette UNI Storebrands omkostningsansvar for herredsretten til kr 35000,-. Det er da tatt hensyn til at advokatens arbeide også omfattet klagebehandlingen i næringsnemnda. For lagmannsretten fastsettes omkostningsansvaret til kr 20000,-. Inkludert andre utgifter vil Bjarne Bringsverds erstatning for saksomkostninger etter dette bli å fastsette til kr 35570,- for herredsretten og kr 23710,- for lagmannsretten, med tillegg av rettsgebyr for herredsretten med kr 2850,- og ankegebyr med kr 11875,-, tilsammen kr 74005,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til Bjarne Bringsverd og Bjarne Bringsverd A/S kr 78505,- - kronersyttiåttetusenfemhundreogfem - med tillegg av 18% rente fra 2. juni 1991 til 31. desember 1993 og med 12% rente fra 1. januar 1994 inntil betaling skjer.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til Bjarne Bringsverd og Bjarne Bringsverd A/S v/advokat Lars Th. Rodvelt kr 74005,- - kronersyttifiretusenog- fem -, som erstatning for sakens omkostninger ved herredsrett og lagmannsrett.