LA-1994-381
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-22 |
| Publisert: | LA-1994-00381 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand namsrett Nr 94-00131 - Agder lagmannsrett LA-1994-00381 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: A og B |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Tore-Jarl Christensen, Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, Gjeldsordningsloven (1992) |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik kjennelse:
A og B har den 16. februar 1994 gjennom oppnevnt medhjelper advokat Asle Wennesland begjært åpnet gjeldsforhandling. Begjæringen ble 25. mars av lensmannen i Birkeland oversendt Sand namsrett, som 14. april avsa kjennelse med slik slutning:
"Gjeldsforhandling for B, pnr. - - - - -, og A, pnr. - - - -, tas ikke til følge."
Namsrettens kjennelse er begrunnet med at det etter en totalvurdering ville virke støtende om begjæringen på det nåværende tidspunkt ble imøtekommet, jfr. gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Som momenter av betydning i denne helhetsvurderingen har namsretten vist til at søkernes gjeld, som samlet beløper seg til kr 2.897.767,- i hovedsak må anses som nylig stiftet sett i lys av tidspunktet for innlevering av søknad om gjeldsordning, at en relativt stor del av gjelden er relatert til forbrukslån opptatt for å opprettholde tilvant forbruk også etter at søkerne kom i økonomiske vanskeligheter, og at B i 1992 ble satt i konkurskarantene for blant annet uforsvarlig forretningsdrift og nå er satt under tiltale av Økokrim for omfattende overtredelser av blant annet straffeloven kap. 27.
A og B har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Med kjæremålet ble innbetalt rettsgebyr kr 950,-. Restbeløpet, kr 1.900,-, er først innkommet til lagmannsretten 21. juni 1994, idet de kjærende parter av namsretten ble gitt utsettelse med innbetaling av restbeløpet til neste trygdeutbetaling. Behandlingen av kjæremålet er som følge av blant annet dette blitt noe forsinket.
De kjærende parter har i skriv til sorenskriveren i Sand av 6. mai 1994 begrunnet kjæremålet med at namsrettens kjennelse bygger på misforståelser med hensyn til fakta i saken.
De kjærende parter anfører at det ikke er stiftet ny gjeld verken i 1991, 1992 eller 1993. Det som namsretten har oppfattet som stiftelse av ny gjeld, er i virkeligheten fornyelser av eldre lån og det som i skrivet er kalt "fornyelser av panter og tvangsauksjoner."
Det er opplyst at en leilighet i Oslo forsøkes solgt, og salgsbeløpet for denne vil gå til fradrag på gjeld til Kreditkassen. Mye smågjeld er nå slettet. De problemer de kjærende parter har hatt med betalingsevnen skyldes sykdom. At B ble satt i konkurskarantene i 1992 og er satt under tiltale nå, har ikke noe med familien for øvrig å gjøre. B har slitt med helseproblemer i mange år, sykdommen (astma) har forverret seg de siste ca 2 1/2 år og han ble uføretrygdet fra 1. juli 1992.
Lagmannsretten er enig med advokat Wennesland og namsretten i at ekteparet Kristiansen utvilsomt må anses som varig ute av stand til å betjene sin gjeld. Advokat Wennesland har beregnet ordinær betaling av avdrag og renter på gjeld etter skatt til kr 352.000,- pr. år. B er fra. 1. juli 1992 uføretrygdet p.g.a. astma, og får utbetalt i samlet pensjon (ifølge oppgave pr. mai 1993) ca kr 13.000,- pr. mnd. A, som er regnskapsutdannet, var i februar 1994 arbeidsledig, og det er ikke opplyst at denne situasjonen senere er endret. Ekteparet forsørger to barn på 13 og 14 år. Utgifter til livsopphold for familien er av advokat Wennesland beregnet til kr 120.000,-. Selv om det korrigeres for de lånerenter som er benyttet i advokat Wenneslands oppstilling (10 % på boliglånet, 12 % på de øvrige lån), synes det åpenbart at familien ingen muligheter har til å kunne klare betalingsforpliktelser av et slikt omfang. Det generelle vilkår for åpning av gjeldsforhandling i gjeldsordningsloven §1-3 første ledd er således klart oppfylt.
Lagmannsretten er imidlertid som namsretten kommet til at åpning av gjeldsforhandling på det nåværende tidspunkt ville støte an mot bestemmelsen i gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Avgjørende for lagmannsretten er at B etter det som uimotsagt er opplyst er satt under tiltale av Økokrim for omfattende overtredelser av blant annet straffeloven kap. 27 om forbrytelser i gjeldsforhold m.m. Lagmannsretten er enig med namsretten i at dette åpenbart må komme inn ved vurderingen av om åpning av gjeldsforhandling nå vil virke støtende for andre skyldnere eller for samfunnet for øvrig. Når det i kjæremålserklæringen anføres at straffesaken er noe som bare vedrører B personlig og ikke har noe med familien å gjøre, er det en argumentasjon som må avvises. I gjeldsordningssammenheng kan ikke et slikt forhold anses som irrelevant. Etter lagmannsrettens mening vil åpning av gjeldsforhandling i en slik situasjon generelt gi en uheldig signaleffekt som domstolene må ta hensyn til. Som påpekt av namsretten vil spørsmålet om åpning av gjeldsforhandling kunne tas opp på nytt etter at straffesaken mot B er avgjort.
Det blir etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet om når gjelden i hovedsak er stiftet, og om det - slik namsretten har lagt til grunn - er riktig å anse gjelden som i hovedsak nylig stiftet i relasjon til begjæringen om åpning av gjeldsordning. I kjæremålserklæringen er det som nevnt - uten noen form for dokumentasjon - anført at skifteretten har misforstått faktum på dette punkt, og at det overhodet ikke er stiftet ny gjeld i 1991, 1992 eller 1993. Lagmannsretten bemerker til dette at det i søknaden om gjeldsordning, undertegnet av begge ektefellene 18. november 1993, ses opplyst at boliglån fra Christiania Bank og Kreditkasse på kr 1.545.335,- er opptatt 31. august 1992. I en udatert oppstilling som vedligger saken er det også andre gjeldsposter (ikke bankgjeld) på tilsammen kr 460.839,- som er oppgitt stiftet i 1991, 1992 og 1993. Hvis anførselen i kjæremålserklæringen om tidspunktet for gjeldsstiftelsene hadde vært avgjørende for lagmannsrettens vurdering, måtte opplysningene i tilfelle kreves nærmere dokumentert. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet retten som nevnt ser det slik at betingelsene for åpning av gjeldsordning av andre grunner ikke foreligger på det nåværende tidspunkt.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Namsrettens kjennelse stadfestes.