LA-1994-453
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-25 |
| Publisert: | LA-1994-00453 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett Nr.: 9300247 - Agder lagmannsrett LA-1994-00453 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Niels Olav Formo, X). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad, Sandvika). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Steinar Thomassen, formann 2. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen 3. Eks. ord. lagdommer HansJacob Hallvang med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-20, §1-1, Barnevernloven (1953) §11, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-20 |
Fra august 1991 var A innlagt i Borgestad klinikken i Porsgrunn på grunn av langvarig alkoholmisbruk. Den 16. november 1991 fødte hun sønnen B. Det viste seg forholdsvis snart etter fødselen at barnet hadde et utseende som vakte mistanke om føtalt alkoholsyndrom. Det viste seg senere at barnet er tilbakestående og med en betydelig psykomotorisk retardasjon, hvilket kan ha sammenheng med morens tidligere betydelige alkoholmisbruk.
Etter fødselen ble A overført til mor/barnavdelingen ved Borgestadklinikken. Under permisjon i januar 1992 hadde hun en "sprekk" og brukte alkohol. Dette resulterte i at barneverntjenesten på X informerte henne om at dersom hun påny misbrukte alkohol ville barnevernet måtte gripe inn og sikre seg barnet. I februar 1992 fikk A en ny "sprekk", og hennes søster tok da hånd om barnet. Den 29. februar 1992 fattet barnevernet vedtak i henhold til barnevernsloven §11, og B ble plassert på Munk og Klems Små og Spebarnshjem. Etter å ha innhentet sakkyndig vurdering fra psykolog som tilrådde at barnevernet overtok omsorgen med tanke på adopsjon, ble det fattet vedtak om omsorgsovertakelse og plassering av B i fosterhjem på sperret adresse.
Den 9. oktober 1992 ble A utskrevet fra Borgestadklinikken. Det ble da fra klinikkens side bemerket at hun hadde vist liten vilje til samarbeide, og at hun derfor ble utskrevet fire uker før fullført behandling. Hun ble ved å bruke alkohol, og ble også to ganger i desember 1992 og i april 1993 pågrepet og senere dømt for promillekjøring. Etter at det var innhentet ny spesialistuttalelse fra psykolog, som konkluderte med at A sannsynligvis ikke engang på sikt ville kunne gi B forsvarlig omsorg, traff Fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark den 19.mai 1993 vedtak med slik slutning:
"1. B, f. xx.xx.1991, skal fortsatt være under omsorg av barneverntjenesten på X.
2. Gutten skal fortsatt være fosterhjemsplassert i sitt nåværende fosterhjem. Plasseringen er permanent og på sperret adresse.
3. A fratas i sin helhet foreldreansvaret for B.
4. Fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon.
5. A gis ikke rett til samvær med B, men får anledning til et siste møte med gutten.
6. Barneverntjenesten på X må sørge for å få oppnevnt verge for barnet.
7. A fritas for å betale oppfostringsbidrag til X kommune.
8. Forpleiningsutgifter i tilknytning til forsterhjemsplasseringen og anbefalte spesialpedagogiske tiltak betales av X kommune."
Ved stevning av 30. juni 1993 bragte A vedtaket inn for Tinn og Heddal herredsrett forsåvidt angår foreldreansvaret og adopsjons og samværsspørsmålet, vedtakets punkter 3 5.
Tinn og Heddal herredsrett avsa den 1. mars 1994 dom med slik domsslutning:
"Vedtak av 19. mai 1993 av fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark, pkt. 3 5 stadfestes."
Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for herredsretten, og herredsrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider vises til herredsrettens domsgrunner.
A v/advokat Niels Formo har den 5. mai 1994 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. X kommune v/advokat Jahn Knapstad har inngitt anketilsvar den 24. mai 1994 og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt på X den 6. og 7.desember 1994. Lagmannsretten var satt med fire meddommere, hvorav to med fagkyndighet, jfr. sosialtjenesteloven §9-10. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Niels Formo og avga forklaring. For X kommune møtte leder av barneverntjenesten Lisbeth Haugan sammen med prosessfullmektigen advokat Jahn Knapstad. Det ble ført syv vitner og dokumentert skriftlige bevis som vil bli nevnt i den utstrekning de har hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Saken står for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder As oppvekst og bakgrunn og sakens øvrige faktum, har partene for lagmannsretten vært enige om faktum slik det er gjengitt i herredsrettens dom fra side 2 tredje avsnitt til og med side 10 første avsnitt. For så vidt finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til herredsrettens dom.
A v/advokat Niels Formo har for lagmannsretten sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Den ankende part har akseptert at B fortsatt skal være under barnevernets omsorg og at han skal være plassert i fosterhjem.
Årsaken til barnevernets inngripen var den ankende parts alkoholproblem. Hun erkjenner at hun lider av alkoholisme, men vil peke på at hun ikke misbrukte alkohol etter at hun fikk vite at hun var gravid. Det kan heller ikke fastslås med sikkerhet at det er alkoholkonsum under svangerskapet som er årsak til barnets defekter. Det foreligger legeuttalelse for at det føtale alkoholsyndrom vanligvis gir kun en lettere psykomotorisk redardasjon. Bs retardasjon er imidlertid meget betydelig, og kan derfor ha andre årsaker enn morens alkoholkonsum under svangerskapet.
Saksbehandlingen forut for Fylkesnemndas vedtak var ikke betryggende. Da barnevernet på X den 16. juni 1992 traff vedtak om å frata den ankende part foreldremyndigheten, bygget man vesentligst på uttalelse fra psykolog Bjørnstad, som anbefalte adopsjon. Bjørnstad hadde den 26. mai 1992 blitt engasjert til å gi en sakkyndig uttalelse, og han kom frem til sin konklusjon uten overhode å ha snakket med A, ikke engang over telefon. Den ankende part har heller ikke fått vise i praksis at hun er istand til å ta hånd om B på en god måte. De samvær mellom mor og barn som ble arrangert på Munk og Klems Små og spedbarnsenter, og som skjedde under observasjon fra barnevernet, måtte nødvendigvis bli kunstige. Det kan ikke være riktig å trekke negative konklusjoner ut fra barnevernets observasjoner under disse samvær.
Det erkjennes at A har hatt betydelige alkoholproblemer, og at hun også etter at B ble født har hatt visse "sprekker". Hennes problemer og hennes trang til alkohol er imidlertid nå meget mindre enn tidligere. Hun er nå klar over faresignalene, og hun fremstår idag som en helt annen person enn tidligere. Ved vurderingen av henne kan det nå ikke være riktig å legge vekt på de sakkyndige erklæringer som foreligger i saken. De sakkyndiges konklusjoner bygger på liten eller ingen kontakt med A, og må derfor vurderes med de nødvendige forbehold. Den ankende part fikk aldri sjansen til i praksis å vise at hun kunne ta ansvaret for B.
A har innsikt til å se at gutten har et slikt særlig omsorgsbehov at han fortsatt bør være i fosterhjem, men hun vil ikke godta helt å bli fratatt foreldreansvaret og hun kan ikke samtykke i adopsjon. Adopsjon kutter for alltid båndene mellom barnet og de biologiske foreldre. Hjemmelen for å frata den ankende part foreldreansvaret og å gi samtykke til adopsjon er barnevernloven §4-20. For å kunne gi samtykke til adopsjon må samtlige vilkår i bestemmelsens annet ledd være oppfylt. Det er for tidlig å fastslå at A varig ikke vil ha omsorgsevne. Kommer A i en situasjon hvor alkoholmisbruket er under full kontroll, hvilket det nå kan være grunnlag for å gå ut fra, kan det ikke fastslås at hun varig mangler omsorgsevne. Det vil derfor være fornuftig, slik også psykolog Sæland har nevnt i sin sakkyndige rapport, å se tiden noe an og å vurdere spørsmålet på nytt etter eksempelvis 2 år. Det er heller ikke gitt at adopsjon er til "barnets beste", andre ledd pkt. b. Selv uten adopsjon vil barnet fortsatt kunne bo hos fosterforeldrene, og derved ha det like bra som ved adopsjon. Når det gjelder det siste vilkår i §4-20, annet ledd pkt. c vil ikke den ankende part bestride at dette er til stede. Fosterforeldrene er utvilsomt meget godt skikket til å oppdra B som sitt eget barn.
Anken retter seg mot Fylkesnemndas vedtak, pkt. 3 5, som påstås opphevet. Om anken ikke skulle føre frem forsåvidt angår pkt. 3, anføres subsidiært at selv om A fratas foreldreansvaret må det gis adgang til samvær, slik at ikke båndene mellom barnet og dets biologiske mor helt blir brutt.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Vedtak av 19. mai 1993 av Fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark, pkt. 35 oppheves.
2. Subsidiært:
Fylkesnemndas vedtak, pkt.4 og 5 oppheves.
3. A gis adgang til samvær med B etter rettens nærmere bestemmelse, og fosterhjemsadressen frigis.
4. X kommune v/Barneverntjenesten dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige."
X kommune v/advokat Jahn Knapstad har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten og som fremgår av herredsrettens dom, som lagmannsretten viser til. Ankemotparten anfører således at det er til barnets beste at A fratas foreldreansvaret og at gutten adopteres av sine fosterforeldre. Det dreier seg om et sterkt funksjonshemmet barn som har et helt spesielt omsorgs og pleiebehov og som trenger å knytte seg til mennesker som har evne til å gi ham denne spesielle omsorgen. Det må legges betydelig vekt på at B ikke har noen tilknytning til sin biologiske mor, som nå vil fremstå som en fremmed for ham. Tilbakeføring av omsorgen, eller flytting til A, vil måtte anses som hasardiøst og er også helt i strid med de sakkyndiges anbefalinger. B har idag en så sterk tilknytning til sine fosterforeldre at det vil være direkte skadelig for ham å flytte, uansett til hvem.
Når det gjelder As omsorgsevne får det betydning i hennes disfavør at hun forsatt bor alene og ikke har klart å utvikle noe forhold til Bs biologiske far. Han har forøvrig overhode ikke engasjert seg i saken og ikke vist noen interesse for gutten. Avgjørende betydning må det likevel tillegges at A ikke noen gang alene vil kunne ha ansvaret for barnet. Det kan ikke være forsvarlig å legge til grunn at hun varig har overvunnet sin alkoholisme. Hvis A skulle beholde foreldreansvaret vil det derfor skapes en helt unødvendig usikkerhet i flere år fremover. Av hensyn til barnet er det i denne sak helt nødvendig at fosterforeldrene, som i alle dele har vist seg skikket til å oppdra B, får fortsette sitt omsorgsarbeide uforstyrret.
Alle opplysninger i saken peker entydig i retning av at alle vilkår etter barnevernloven §4-20 er oppfylt. Til støtte for denne anførsel vises til rettspraksis inntatt i eget juridisk utdrag. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Tinn og Heddal herredsretts dom av 1. mars 1994 stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
I spørsmålet om foreldreansvaret, i adopsjonsspørsmålet og også i spørsmålet om samvær, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens meget fyldige begrunnelse.
Også for lagmannsretten er det ført flere sakkyndige vitner som har tilrådd at den ankende part ikke bør ha foreldre ansvaret og at barnets fosterforeldre bør få adoptere. Lagmannsretten må legge vesentlig vekt på disse sakkyndige vurderinger.
Det sentrale spørsmål i saken er om vilkårene for adopsjon etter barnevernloven §4-20 tredje ledd er til stede. For fratagelse av foreldreansvaret gjelder ingen tilleggsvilkår, utover at vedtak om dette kan treffes dersom det er truffet vedtak om å overta omsorgen for barnet. Omsorgsovertagelsen har den ankende part akseptert.
Lagmannsretten må legge til grunn at A sannsynligvis ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, og at denne situasjon er varig. Det er ikke grunnlag for å trekke den slutning at hun varig har overvunnet sitt alkoholproblem. Selv etter at spørsmålet om å frata henne foreldreansvaret ble tatt opp har hun hatt "sprekker" med alkoholmisbruk. Det dreier seg om et barn som i betydelig grad er psykomotorisk tilbakestående, og som har behov for spesiell oppfølging og stimulering. Lagmannsretten må regne det som sannsynlig at A ikke vil være i stand til å gi B denne særlige omsorg han i hele oppveksten vil ha behov for, og støtter seg i dette spørsmål til de sakkyndiges entydige konklusjon. Dertil kommer at det må forutsettes at B ikke lenger har noen tilknytning til sin biologiske mor. Dette er et moment som hører med ved vurderingen.
Lagmannsretten må etter bevisførselen også legge til grunn at B nå har fått en slik tilknytning til sine fosterforeldre, at det vil kunne føre til alvorlige problemer for ham å bli flyttet, uansett til hvem. Lagmannsretten legger vekt på at de vitner og sakkyndige som forklarte seg under ankeforhandlingen uten unntak beskrev fosterforeldrene som særlig velegnet for den vanskelige oppgave de har påtatt seg, og vurderte det slik at adopsjon vil sikre B en trygg og god oppvekst. Lagmannsretten finner etter dette at det vil være til Bs beste at A fratas foreldreansvaret og at Bs fosterforeldre gis anledning til å adoptere ham.
Når det gjelder samværsspørsmålet kan lagmannsretten slutte seg til hva herredsretten har uttalt om dette. Etter adopsjonen vil det tilligge adoptivforeldrene å avgjøre om det skal være noe samvær mellom barnet og den biologiske mor. I tiden frem til adopsjonen vil B bli boende hos sine fosterforeldre. Det er opplyst at A ikke har hatt samvær med B siden april 1993, og at gutten idag ikke føler noen tilknytning til henne. Noe formalisert samvær i tiden frem til adopsjonen kan ikke lagmannsretten se noe fornuftig grunnlag for.
Anken har etter dette ikke ført frem. X kommune har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger og har ikke innsendt omkostningsoppgave.
Dommen er enstemmig.
Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt forsinket, hvilket vesentligst skyldes fagdommernes reisefravær i forbindelse med andre saker og feriefravær i anledning julen. Domskonferanse ble imidlerid holdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning den 7. desember 1994 og domsutkast sendt ut den 4. januar 1995.
Dom:
1. Tinn og Heddal herredsretts dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.