LA-1994-498
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-05 |
| Publisert: | LA-1994-00498 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 93-01958 - Agder lagmannsrett LA-1994-00498. |
| Parter: | Ankande part: Jon Olav Knutsen (Prosessfullmektig: Advokat Odd K. Einstabland) Ankemotpart: Staten v/Justisdept. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte). |
| Forfatter: | 1. Lagdomar Asbjørn Nes Hansen, formann 2. Lagdomar Jan Villum 3. Eks.ord. lagdomar Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §8, Militærnekterloven (1965) |
"Vilkårene for å frita Jon Olav Knutsen, født xx.xx.72, for militærtjeneste etter lov 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke tilstede."
Dei nærare faktiske omstenda i saka, partsutsegnene for byretten og grunngjevinga for resultatet går fram av domen.
Jon Olav Knutsen, med advokat Odd K. Einstabland som prosessfullmektig, har anka byrettsdomen til Agder lagmannsrett. Det er anka både over provvurderinga og rettsbruken til byretten. Staten v/Justisdepartementet, med advokat Helge Tofte som prosessfullmektig, har i anketilsvar teke til motmæle. Det var ankeførehaving i Kristiansand 25. april 1995, der ankeparten og prosessfullmektigane møtte. Ankeparten gav forklaring for retten. Det var inga vitneførsle. Prosessfullmektigane dokumenterte ein del skriftlege prov som vert nemnde nedanfor så langt det trengst for avgjerda. Som nytt prov for lagmannsretten vart det lagt fram ei fråsegn frå Folkereisning Mot Krig om at ankeparten sidan 12. september 1994 har vore medlem i denne samskipnaden. Båe prosessfullmektigane hadde utarbeidd juridiske utdrag som vart framlagde for lagmannsretten.
Jon Olav Knutsen har i hovudsak halde fram:
Overtydinga til Knutsen fyller krava til fritak i militærnektarlova §1. Han meiner militærteneste er førebuing til krig og krig inneber ein uakseptabel bruk av vald. Jamvel dei fredsbevarande styrkane til FN bør etter hans syn ikkje bera våpen. Han oppfattar seg sjølv som pasifist og er motstandar av all form for våpenbruk. Det som har kome fram i politiforklaringa, er ikkje dekkjande for synet hans. Justisdepartementet har mistydd han ved avslaget på fritakssøknaden. Knutsen vil berre kunna gripa til forsvar i ein naudverjesituasjon. Han har oppmoda andre til å la vera å bruka våpen. Knutsen meiner samfunnet bør verja seg mot åtak ved å organisera eit ikkje-valdeleg forsvar med ein viss kommando og leiing. Han kan likevel ikkje godta eit militært kommandosystem, ettersom einskildmennesket må vera ansvarleg for handlingane sine. Det har vore ei utvikling i synet til Knutsen sidan han møtte på sesjon 18 1/2 år gamal våren 1991. Han er vorten styrkt i overtydinga si som pasifist, og må no seiast å ha ei fast og urokkeleg overtyding. Etter at han melde seg inn i Folkereisning Mot Krig, har han motteke skrifter med pasifistisk innhald frå denne samskipnaden. Både kravet til innhaldet av overtydinga og kravet om at overtydinga skal vera fast og sterk, som vilkår for fritak, er oppfylt. Jon Olav Knutsen har for lagmannsretten sett fram slik påstand:
"Vilkårene for å frita Jon Olav Knutsen for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er tilstede."
Staten har i hovudsak halde fram:
Staten held seg til domen i byretten, som vert hevda å vera rett i resultatet, likevel slik at kravet til innhaldet av overtydinga, som vilkår for fritak, heller ikkje er oppfylt. Knutsen har rettnok i lagmannsretten, i motsetnad til tidlegare, målbore ei overtyding som med omsyn til innhald stettar krava til fritak på eitt punkt nær: Som lekk i det ikkje-valdelege forsvaret han vil byggja opp, er han viljug til å vera med på sabotasje-aksjonar jamvel mot sanitetstenesta åt fienden, og det samsvarar ikkje med ei pasifistisk haldning elles. Det at Knutsen let til å ha vore gjennom ei utvikling i synet på bruk av våpenmakt, må meir henga saman med rettssaka. Utover det synest han ikkje ha særleg reflekterte tankar om emnet. Haldninga hans synest lite gjennomtenkt og urealistisk, i nokon mon naiv. Han har fyrst meldt seg inn i Folkereisning Mot Krig etter at saka var føre i byretten. Under alle omstende er overtydinga hans ikkje så fast og sterk at ho oppfyller det strenge vilkåret for fritak. Staten har sett fram slik påstand:
"Kristiansand byretts dom av 18. april 1994 stadfestes."
Lagmannsretten har kome til at anken må føra fram.
Vilkåra for fritaking går fram av §1 i militærnektarlova frå 19. mars 1965. Spørsmålet er om det er grunn til å gå ut frå at den vernepliktige ikkje kan gjera militærteneste av noko slag utan å koma i konflikt med si alvorlege overtyding. I utgangspunktet er det tilhøva på domstidspunktet som skal leggjast til grunn, likevel slik at skifte av standpunkt undervegs i saka vil kunna ha noko å seia for avgjerda. Lova set opp to vilkår som båe må vera oppfylte dersom nokon skal fritakast: Den vernepliktige må ha ei overtyding med slikt innhald som nemnt i lova, og overtydinga må vera så fast og sterk at det med rette er tale om ei alvorleg overtyding. I praksis vil vurderinga av desse to vilkåra - innhaldskravet og alvorskravet - gå over i einannan. Når det gjeld lovforståinga, kan det elles visast til merknadene i Rt-1979-1545 på side 1547, attgjevne på side 9 i byrettsdomen.
Då Jon Olav Knutsen møtte på sesjon i april 1991, synest han ikkje å ha vore inne på tanken om å nekta å gjera militærteneste. Tanken er fyrste gong målboren i søknaden om fritak som han sende 2. oktober 1992, og er seinare komen fram i politiforklaringa 12. januar 1993, i skrivet hans frå 2. desember 1993, og i dei rettslege forklaringane hans, fyrst i byretten og så i lagmannsretten. Desse skriva og forklaringane synest visa ei stadig utvikling i tankane hans kring pasifisme og militærnekting, jamvel om det og kan vera ei tilpassing i retning av å gje dei svara som han skjønar kan føra til fritak. Byretten har forstått Knutsen slik at den prinsipielle motstanden hans mot eit væpna forsvar fyrst og fremst galdt for det tilfellet at han sjølv måtte vera med. For lagmannsretten har Knutsen rettnok halde fram at byretten har mistydd han på dette punktet. Det reiser likevel spørsmål om Knutsen så seint som då saka var føre i byretten, hadde kome fram til eit avklåra, prinsipielt pasifistisk standpunkt. Slik byretten oppfatta standpunktet til Knutsen, er det i det heile spørsmål om overtydinga hans på dette tidspunktet hadde eit slikt innhald at vilkåret for fritak låg føre.
Som nemnt skal lagmannsretten ta utgangspunkt i tilhøva på domstidspunktet, og for lagmannsretten må Knutsen seiast å ha målbore ei konsekvent pasifistisk overtyding. Slik lagmannsretten skjønar det, tek han utgangspunkt i ein grunnleggjande moralsk føresetnad om at det er gale å ta liv. Dette fører han til den konklusjonen at konfliktar ikkje i noko tilfelle må løysast ved våpenbruk, med di det inneber å ta liv. På denne bakgrunnen er han imot å halda oppe eit militært forsvar. Han meiner det er gale at nokon - og ikkje berre han sjølv - avtener militær verneplikt, jamvel om han ikkje vil fordøma dei som gjer det. Knutsen meiner samfunnet bør møta eit væpna åtak av framande makter ved å byggja opp eit organisert ikkje-valdeleg forsvar som har som hovudføremål at det ikkje skal takast liv. Dette forsvaret kan ta i bruk demonstrasjonar, streikar og sabotasje-aksjonar som sine rådgjerder. Dei svara han gav på spørsmål om konsekvensane av visse sabotasje-handlingar, vitnar meir om at han ikkje hadde tenkt grundig gjennom desse problemstillingane enn at han ikkje hadde kome fram til eit gjennomført pasifistisk standpunkt. Han var viljug til å godta at menneskeliv kunne gå tapt ved at FN-styrkar ikkje fekk bera våpen og såleis ikkje kunne gjennomføra aksjonar til bate for sivile i uro-område, med di han meinte dette i lengda kunne spara fleire liv.
Ut frå det som kom fram i forklaringa hans under ankeførehavinga, må såleis lagmannsretten leggja til grunn at overtydinga til Knutsen med omsyn til innhald no stettar vilkåra for fritak. På bakgrunn av dei synspunkt han har målbore på tidlegare steg av saksgangen, har lagmannsretten likevel vore i tvil om overtydinga er så fast og har slikt alvor at han bør fritakast for militærteneste. Ut frå det inntrykket retten har fått av Knutsen under ankeførehavinga, synest det likevel mest sannsynleg at han har vore gjennom ei utvikling der tankane hans kring pasifisme og militærnekting gradvis har mogna og fått ei meir avklåra form. I denne samanhengen har lagmannsretten merka seg at Knutsen nyleg har meldt seg inn i ein pasifistisk samskipnad, jamvel om ein isolert sett ikkje legg særleg vekt på det. Dei haldningane han har målbore for lagmannsretten, synest vera uttrykk for hans ærlege oppfatning i dag og ikkje ei tilpassing i retning av "rette" svar på spørsmåla. Når saka står slik, kan lagmannsretten vanskeleg sjå det annleis enn at overtydinga er så fast og sterk at ho stettar krava til fritak.
Lagmannsretten legg etter dette til grunn at Knutsen har ei så alvorleg overtyding at han ikkje kan gjera militærteneste av noko slag utan å koma i konflikt med denne overtydinga. Vilkåra for å frita han for militærteneste av overtydingsgrunnar etter militærnektarlova §1 er til stades, og lagmannsretten gjev dom for det.
Anken har som nemnt ført fram. Staten ber kostnadene med saka etter militærnektarlova §8.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
Vilkåra for å frita Jon Olav Knutsen, født xx.xx.1972, for militærteneste etter §1 i lov 19. mars 1965 nr. 3 er til stades.