LA-1994-597
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-09-16 |
| Publisert: | LA-1994-00597 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1994-00597. Anket til Høyesterett - utfall? |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Per Halsbog) mot A (Forsvarer: Advokat Tore Langås). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann 2. Sorenskriver Dag Carlstedt med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §272, §62, Straffeprosessloven (1981) §428, §436, §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 28. juni 1994 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av:
"Straffeloven §272 første ledd, 1. punktum, jfr. tredje ledd, for å ha ødelagt eller skader en forsikret gjenstand eller på annen måte fremkalt et forsikringstilfelle for at han eller andre skulle få utbetalt en forsikringssum, eller medvirket til dette, ved at han:
a) ved en anledning i tidsrommet 26. april 1992 - 1. mai 1992 på X, tente på sitt verksted/uthus i - - -veien 36 ved hjelp av en arbeidslampe og/eller åpen ild og papp og/eller white spirit, for at han og/eller andre familiemedlemmer skulle få utbetalt en forsikringssum av forsikringsselskapet UNI, eller medvirket til dette,
b) 3. mai 1992 på X, tente på sitt verksted/uthus i - - -veien 36 ved hjelp av bensin som han helte i en koksbinge, for at han og/eller andre familiemedlemmer skulle få utbetalt en forsikringssum av forsikringsselskapet UNI, eller medvirket til dette."
I tiltalebeslutningen heter det videre:
"Straffeloven §62 første ledd, får anvendelse.
I forbindelse med straffesaken vil det bli nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale erstatning med i alt kr 87188,- med tillegg av renter til forsikringsselskapet UNI Storebrand, postboks 338, 3101 Tønsberg.
Ved Tønsberg byretts dom av 24. mars 1994 ble tiltalte dømt for de forhold som denne tiltalebeslutning omfatter. Han ble dessuten dømt til å betale erstatning med kr 87188,- til UNI Storebrand. Han ble ved samme dom frifunnet for to tilfeller av overtredelse av straffeloven §272 første ledd, 1. punktum, jfr. tredje ledd.
Dommen ble forkynt for ham 5. april 1994. Ved rettidig rettsmiddelbegjæring av 14. april 1994 begjærte tiltalte fornyet behandling av saken ved lagmannsrett for så vidt gjelder de forhold han ble dømt for. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 13. mai 1994:
"Lagmannsrettsbehandling tillates".
A er født xx.xx.1948 og bor i - - -veien 36 på X. Han er lagerbetjent, er gift og har tre barn å forsørge. Tiltalte og hans kone var separert fra mai 1991 og frem til i sommer da de flyttet sammen igjen. Hans årsinntekt og formue er oppgitt til henholdsvis ca kr 160000 og kr 125000. Han har ingen utdannelse utover folkeskole og framhaldskole. Han er ikke tidligere straffedømt.
Tiltalte har ikke kjent seg skyldig etter tiltalen.
Rettens flertall - lagdommer Åse Berg, sorenskriver Dag Carlstedt og meddommer Leiv Harald Bakke - finner bevist utenfor rimelig tvil at tiltalte har handlet slik som beskrevet i tiltalen. Det finnes bevist at han har vært klar over hva han har foretatt seg, og at han gjorde dette i den hensikt at han og hans daværende separerte ektefelle skulle få utbetalt forsikringssummen for henholdsvis maskiner og annet utstyr som befant seg i verkstedet, og for selve bygningen. Fremkallelsen av forsikringstilfellene har således vært forsettlig, og tiltalte blir å dømme for to overtredelser av straffeloven §272 første ledds 1. punktum, jfr. tredje ledd. Mindretallet - meddommerne Paul A. Mathiesen og Liv Eyde Bø - finner ikke tilstrekkelig bevis for at det var tiltalte som tente på den første gangen og at han derfor må frifinnes for post a). Når det gjelder brannen som er beskrevet under post b), er de enige med de øvrig dommerne.
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn for sin avgjørelse:
Den samlede rett finner godtgjort på grunnlag av bevisførselen at begge brannene er påsatt. Det har ikke vært oppnevnt teknisk sakkyndige, men dette har retten funnet unødvendig av hensyn til sakens opplysning. Brannene har ingen naturlig årsak og må være arrangert. Det legges til grunn at den første brannen ble anstiftet ved hjelp av white spirit og en tilkoblet arbeidslampe som var lagt i en pappeske med papir. Esken var plassert under et arbeidsbord i verkstedet som tiltalte disponerte. Brannen, som først og fremst forårsaket sotskader på maskiner og annet utstyr, sloknet av seg selv. Den andre brannen er oppstått ved hjelp av bensin som var tømt/skvettet i en koksbinge som befant seg i en av bodene i uthuset.
Den første brannen må ha oppstått noen dager før den andre brannen som oppsto søndag 3. mai om kvelden. Søndagen før hadde tiltalte reist til Stavanger i forbindelse med sitt arbeid, og flertallet finner bevist at tiltalte arrangerte brannen før han dro. Det antas at han regnet med at det ikke ville begynne å brenne før etter en tid, slik at han ikke skulle kunne mistenkes for å stå bak. Det bemerkes at det ikke var noe tegn til innbrudd. Vinduet var lukket, og døren var låst. Tiltalte har selv opplyst at ingen andre enn han selv hadde nøkkel til verkstedet. Flertallet ser bort fra at andre enn tiltalte har tent på. Mindretallet finner imidlertid ikke å kunne se bort fra denne mulighet.
Den andre brannen oppsto samme kveld som tiltalte, hans ektefelle og de to yngste barna kom hjem fra en tur med Peter Wessel til Danmark. Den eldste sønnen på 17 år var hjemme. Turen ble bestemt samme kveld som tiltalte kom fra Stavanger og gjorde ektefellen oppmerksom på brannen i verkstedet. De reiste neste dag og kom hjem søndag kveld ca kl 21.00. Etter at de var kommet hjem, oppholdt tiltalte og hans ektefelle seg mye ute i haven og uthuset, angivelig for å lete etter en bensinkanne som de mente var blitt borte. Tiltalte har så anstiftet brannen i koksbingen og gikk deretter - ca kl. 23.00 - inn i huset. Etter ca 10 minutter ble de av en tilfeldig forbipasserende varslet om at det brant i uthuset. Vedkommende hadde kommet kjørende i - - -veien og hadde sett at det kom røyk fra bygningen. Det var tiltalte selv som åpnet døren da det banket på. Etter å ha fått vite at det brant i uthuset, sa han "tusen takk" og lukket døren igjen. Den eldste sønnen ble deretter bedt om å varsle brannvesenet, som kom etter kort stund.
Retten har når det gjelder straffutmålingen, delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - samtlige dommere unntatt meddommer Leiv Harald Bakke - finner at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder, som er i samsvar med aktors påstand. Mindretallet mener at straffen bør settes til 6 måneder. Straffen settes etter dette til fengsel i 8 måneder. Straffeloven §62 første ledd er anvendt ved straffutmålingen.
Ved straffutmålingen har den samlede rett i skjerpende retning lagt særlig vekt på at det av almenpreventive grunner er riktig å reagere strengt overfor slike forbrytelser som denne sak gjelder. Forsikringsbedragerier representerer et betydelig samfunnsproblem, og de tap som på denne måten påføres forsikringsselskapene, vil måtte reflekteres i forsikringspremiene for de øvrige forsikringstakerne. I formildende retning er lagt vekt på den forholdsvis lange tid som er gått siden de straffbare handlingene fant sted.
I tillegg til straff har statsadvokaten påstått tiltalte dømt til å betale erstatning til UNI Storebrand med kr 132188 med tillegg av renter. Nevnte beløp omfatter det beløp som tiltalte ble idømt ved Tønsberg byretts dom av 24. mars 1994, samt to utbetalinger til A s ektefelle med til sammen kr 45000, som har funnet sted etter byrettens dom. Tiltalte har anført at de to siste utbetalingene ikke kan pådømmes, idet dette ikke er varslet i tiltalebeslutningen. Det er imidlertid ikke bestridt at utbetalingene har funnet sted, og heller ikke at denne del av erstatningskravet er tilstrekkelig dokumentert. Videre bestrides at det er grunnlag for å beregne renter fra utbetalingstidspunktene.
Retten finner at det er grunnlag for å kunne pådømme hele kravet på kr 132188. Selv om det i tiltalebeslutningen ikke er tatt forbehold om at beløpet kan bli øket som følge av ytterligere utbetalinger, bør dette ikke tillegges avgjørende vekt. Når byretten ikke fant å kunne idømme et høyere beløp enn kr 87188, var dette fordi det på det tidspunktet var usikkert hvor mye som gjensto av arbeid på bygningen, og hva dette ville resultere i av utbetalinger for selskapet. Tiltalte har imidlertid vært innforstått med at det ville bli aktuelt med ytterligere utbetalinger, ikke minst fordi det var han selv som sammen med sønnen foresto gjenoppbyggingen av uthuset og førte timelister over arbeidet de utførte. Sønnen ble riktignok godskrevet de timene faren arbeidet. Videre antas at tiltalte har bistått sin ektefelle når det gjelder å fremsette kravene overfor forsikringsselskapet. På denne bakgrunn finner retten at tiltalte har hatt tilstrekkelig muligheter til å forberede sitt forsvar på dette punkt, jfr. straffeprosessloven §428 tredje ledd. Selve beløpet er heller ikke bestridt. Den samlede rett finner hele kravet godtgjort og tar kravet til følge. Renter beregnes fra de respektive utbetalingstidspunkter.
I medhold av straffeprosessloven §436 og §437 pålegges tiltalte å erstatte statens saksomkostninger med 5000 kroner. Også denne avgjørelsen er enstemmig.
Dom:
1. A, født xx.xx.1948, dømmes for to forbrytelser mot straffeloven §272 første ledds 1. punktum, jfr. tredje ledd, sammenholdt med §62 første ledd, til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder.
2. A dømmes til å betale erstatning til UNI Storebrand med 132188 - etthundreogtrettitotusenetthundreogåttiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra i dag med tillegg av 18 % rente fra utbetalingene fant sted og frem til 1. januar 1994, og deretter med 12 % årlig rente.
3. A dømmes til å betale sakens omkostninger med 5000 - femtusen - kroner.