LA-1994-624

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-12
Publisert:	LA-1994-00624
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 94-00011 - Agder lagmannsrett LA-1994-00624 A.
Parter:	Ankende part: Per Langeland (Prosessfullmektig: Advokat Knut Øslebø). Ankemotpart: Arvid Føreland (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Breistein).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord.lagdommer Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Den 16/6 - 1993 innga selskapet Arvid Føreland AS Entreprenør og Byggmester - nedenfor benevnt Føreland AS - v/ styrets formann og daglige leder Arvid Føreland, oppbudsbegjæring. Ved Kristiansand skifteretts kjennelse av 18/6 - 1993 ble det åpnet konkurs i selskapet.

Våren og forsommeren 1993 hadde malermester Per Langeland hatt to maleroppdrag for aksjeselskapet, uten at han hadde fått oppgjør for disse arbeidene før konkursen.

Det ene oppdraget gjaldt malerarbeid på et bolighus som Føreland AS solgte til Morten Moe. For dette arbeidet, som ble utført i tiden 19/3 - 30/4 - 1993, hadde Langeland til gode kr 71205,-. Han sendte faktura den 19/5 - 1993.

Det andre oppdraget gjaldt malerarbeid på Gimlekollen barnehage, som Føreland AS bygget for Kristiansand kommune. Langeland utførte arbeidet her i tiden 20/4 - 11/6 - 1993, og sendte faktura den 30/6 - 1993. Med tillegg av merverdiavgift er Langelands tilgodehavende for dette arbeidet oppgitt til kr 177388,-. Beregningen av beløpene er ikke omstridt.

Langeland meldte krav på tilsammen kr 478118,- i konkursboet til Føreland AS. I dette beløpet var de to nevnte kravene for malerarbeid med.

Langeland reiste også sak ved Kristiansand byrett mot Arvid Føreland når det gjaldt kravene for malerarbeid på Moes hus og Gimlekollen barnehage, idet han hevdet at Føreland var personlig ansvarlig for beløpene fordi han på erstatningsbetingende uaktsom måte hadde forledet ham til å utføre oppdragene med løfte om en sikker betalingsordning.

Arvid Føreland bestred påstanden om personlig ansvar.

Den 17/3 - 1994 avsa Kristiansand byrett dom i saken med slik domsslutning:

"1. Arvid Føreland frifinnes.

2. Innen to uker betaler Per Langeland sakskostnader til Arvid Føreland med kr 26200,-."

Byretten vurderte saken slik at det var ansvarsgrunnlag for de fremsatte krav, men at det ikke var adgang til å gi fullbyrdelsesdom så lenge det pågikk behandling av Førelands konkursbo og omfanget av kravene dermed var uavklart. Byretten mente at det da måtte avsies frifinnelsesdom, jfr. Augdahl: Norsk Civilprosess 2. utg. 90-91 og Schei: Tvistemålsloven, bind I 123.

Når det for øvrig gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner, vises til dennes dom.

Per Langeland, med advokat Knut Øslebø som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Arvid Føreland, med advokat Kristian Launes v/advokat Asbjørn Breistein som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 6/4 og 7/4 - 1995. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt 5 vitner.

Per Langeland har i hovedsak anført:

Byretten har i utgangspunktet vurdert riktig når den fant at Arvid Føreland, som styrets formann og selskapets daglige leder, opptrådte erstatningsbetingende uforsvarlig overfor Langeland, slik at det ga grunnlag for personlig ansvar for Føreland når det gjaldt oppgjørene for malerarbeidene på Moes hus og Gimlekollen barnehage, og at det gir Langeland et særkrav som han kan forfølge direkte mot Føreland.

Byretten har derimot tatt feil når den har lagt til grunn at den ikke kunne gi fullbyrdelsesdom så lenge konkursboet sto usluttet, og at Føreland derfor måtte frifinnes. Kravet var forfalt, og ut fra sitt erstatningsansvar måtte Føreland være personlig forpliktet til å betale ved forfall.

Det var tidlig på det rene at boet ikke kom til å gi dividende til uprioriterte fordringer. Konkursboet er nå sluttet, og dekker som ventet ingen del av Langelands fordring. Det grunnlaget byretten bygget frifinnelsesdommen på er således under enhver omstendighet ikke lenger til stede. Føreland har imidlertid bestridt at Langeland har et særkrav mot ham personlig, slik byretten kom til.

Føreland og Langeland hadde samarbeidet godt i mer enn 20 år. Den siste tiden før Langeland tok på seg de oppdragene denne saken gjelder hadde forholdene i bygningsbransjen blitt vanskelige og Føreland AS var blitt stående med uoppgjort betaling til Langeland på omkring kr 500000,-. Langeland hadde også meget anstrengt likviditet, og sa til Føreland at økonomien var slik at han ikke kunne ta på seg malerarbeidet på Moes hus uten å få nedbetalt på sitt gamle tilgodehavende, og få omgående oppgjør for det nye oppdraget.

Føreland gikk med på det, og betalte også ned på gjelden. Han foreslo selv at han skulle ta kontakt med eiendomsmegleren og be ham sende Langeland oppgjør direkte så snart betalingen fra Moe kom. Eiendomsmegler Frode Kulien har som vitne forklart at Føreland henvendte seg til ham - antagelig omkring månedsskiftet mars/april - og ba ham overføre Langelands oppgjør for arbeidet på Moes hus direkte til Langeland så snart Moe gjorde opp. Kulien gjorde ham da straks oppmerksom på at det forutsatte at Sparebanken Sør, som var byggelånsbank og hadde pant i eiendommen, samtykket i det.

Føreland har forklart at han ikke så det som noe problem å få samtykke fra banken, og derfor tok han ikke spesielt kontakt med den om det. Han sa likevel til Langeland at han hadde ordnet den betalingsmåten de var blitt enige om. Etter det tok Langeland fatt på arbeidet i tillit til at Føreland hadde ordnet det nødvendige, hvilket det senere viste seg at han ikke hadde gjort. Langeland ville ikke tatt på seg arbeidet dersom Føreland hadde fortalt ham at den betalingsmåten han var lovet enda ikke var klarert med banken. Det måtte Føreland forstå. Føreland villedet derfor Langeland om sikkerheten for betalingen, og fikk ham på den måten til å utføre et oppdrag han ellers ikke ville tatt. Det var en erstatningsbetingende opptreden som rammes av aksjeloven §15-1, og som gir Langeland et personlig særkrav mot Føreland. Langeland har i denne sammenheng vist til Skåre og Knudsen: Lov om aksjeselskaper med kommentarer, 355 og 356.

Det er riktig at ordet "transport" ikke ble brukt i forbindelse med det oppgjøret som skulle skje når Moe betalte, og det var forsåvidt heller ikke meningen at Langeland skulle kunne gjøre krav gjeldende direkte mot Moe. Langeland oppfattet imidlertid løftet fra Føreland som fullt betryggende, hvilket det også ville vært dersom han hadde fått det klarert med banken. Det hadde vært enkelt for Føreland å kontakte banken om den avtalte betalingsmåten lenge før. Når han ikke gjorde det, men i stedet kom med en beroligende bemerkning om at betalingsmåten var ordnet, må det medføre at han er erstatningsansvarlig for det tapet Langeland ble påført.

Langeland ville heller ikke ha satt i gang arbeidet på Gimlekollen barnehage dersom han hadde kjent til at Føreland ikke kunne innfri løftet om betalingen for arbeidet på Moes hus på den måten som var avtalt. Det måtte Føreland forstå. Også når det gjelder dette oppdraget har han derfor i sin egenskap av styreformann pådratt seg ansvar over Langeland etter aksjeloven §15-1.

Langeland har også gjort gjeldende at Føreland i god tid før de to maleroppragene skulle pågynnes visste eller måtte forstå at hans selskap var insolvent og ikke ville være i stand til å betale Langeland for flere oppdrag. Førelands fortielse om det er også et erstatningsbetingende forhold som gjør ham personlig ansvarlig etter aksjeloven §15-1. Det er sannsynlig at selskapet var insolvent allerede ved årsskiftet. I borevisors innberetning og i bostyrets sluttinnberetning heter det at det antas at selskapets insolvenstidspunkt senest kan fastsettes til tidlig våren 1993. Føreland kan ikke høres med at han først ble klar over hvor dårlig selskapets økonomi var den 11/6-1993, da han fikk presentert regnskapstallene pr. 30/4, og at det kom som et sjokk på ham.

Per Langeland har lagt ned slik påstand:

"1. Arvid Føreland dømmes til å betale Per Langeland kr 248593,- med tillegg av 18 % rente av kr 71205,- regnet fra 19. juni 93 og 18 % rente av kr 177388,- fra 01. juli til 31. desember 93, og deretter 12 % inntil betaling skjer.

2. Arvid Føreland dømmes til å betale saksomkostninger for begge instanser."

Arvid Føreland har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som er inntatt i byrettens dom. Han hevder at domsslutningen er riktig, men at byretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen når den i utgangspunktet synes å ha funnet grunnlag for erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1.

Utgangspunktet er at det må foreligge erstatningsbetingende skyld etter aksjeloven §15-1, noe som går langt ut over selskapets vanlige driftsrisiko dersom kreditor skal kunne gjøre personlig ansvar gjeldende overfor styret eller den daglige leder. Det var konkursen som var den direkte årsak til at Langeland ikke fikk dekket sitt tilgodehavende for de to oppdragene han hadde utført for aksjeselskapet. I så måte kom han i samme stilling som mange andre konkurskreditorer. Men det forplikter selvsagt ikke Føreland til å erstatte Langeland det tapet han led som følge av at aksjeselskapet gikk konkurs. Føreland må ha voldt Langelands tap på forsettlig eller uaktsom måte for at han personlig skal være forpliktet til å erstatte Langeland det han hadde til gode av aksjeselskapet for de to oppdragene, og noe slikt erstatningsbetingende forhold har Føreland ikke gjort seg skyldig i.

Det er riktig at Langeland ettervinteren 1993 hadde til gode et beløp på omkring kr 500000,- for arbeider han hadde utført for Føreland, og at han sa han måtte få en nedbetaling før han begynte på Moes hus, fordi hans likviditet var anstrengt. Det var snakk om et beløp på omkring kr 90000,-, som ble betalt, jfr. det som fremgår nedenfor om denne og senere betalinger fra Føreland AS til Langeland før konkursen. Langeland og Føreland hadde kontorer i samme bygg, og de traff hverande nesten daglig. Det var en vanskelig tid i bygningsbransjen, og Langeland kjente også til at Føreland hadde likviditetsproblemer.

I mars 1992 betalte Føreland kr 92000,-. I tillegg fikk Langeland nedbetalinger den 13/4, 5/5 og 4/6 s.å med henholdsvis kr 75000,-, kr 141000,- og kr 84000,-, altså tilsammen kr 392000,-, som alt gjaldt eldre fakturaer. Langeland fikk således utbetalt store beløp mens arbeidet med Moes hus og Gimlekollen barnehage pågikk. Det ene beløpet, kr 141000, ble betalt bare noen få dager etter at han var ferdig med arbeidet på Moes hus.

Avtalen om malerarbeidet på Moes hus ble gjort ca 3 uker før Langeland tok fatt på det, den 20/4-1993. Det er riktig at han ba Føreland ordne det slik at at han fikk oppgjør direkte fra eiendomsmegleren så snart denne hadde mottatt betalingen fra Moe, og Føreland lovet å si fra til megleren om det. Langeland satte imidlertid ikke denne betalingsordningen som vilkår for å ta på seg arbeidet, og verken formelt eller reelt var det tale om hel eller delvis transport av Førelands fordring på Moe. Det ble heller ikke gitt noe løfte ut over at Føreland skulle be megleren overføre penger direkte når betalingen fra Moe kom. Det gjorde også Føreland, hvilket megleren, Frode Kulien, har bekreftet i sin vitneforklaring. Føreland anså det for utenkelig at banken ville motsette seg betalingsmåten. Først i begynnelsen av mai 1992, da Moe betalte, fikk han rede på at Sparebanken Sør hadde satt seg imot den direkte betalingsmåten. Eiendomsmegleren har forklart at han fikk beskjeden fra banken den 3. eller 4. mai. Føreland bestrider at han for sitt vedkommende før på denne tiden hørte noe om at banken ikke tillot at det ble betalt til Langeland via megleren. Det kan heller ikke sees å være påstått av banken.

Føreland gjorde med en gang Langeland oppmerksom på at banken ikke ville gå med på direkte utbetaling til ham fra megleren. Han føyde til noe sånt som at " men jeg skal nok ordne betalingen", og ba Langeland sende faktura. Langeland svarte ikke noe spesielt til det. Han fortsatte også arbeidet med malingen på barnehagen, uten å si noe om sikkerhet for oppgjøret der. Føreland bestrider bestemt at han på erstatningsbetingende uaktsom måte ga Langeland utsikter til oppgjør. Som nevnt kjente de i store trekk til at de begge arbeidet med vanskelig likviditet, og Føreland forsøkte ikke på noen måte å fremstille situasjonen lysere for Langeland enn han selv så den. Når man i ettertid skal danne seg et bilde av hvordan situasjonen var forretningsmessig mellom Føreland og Langeland på denne tiden, må man også ha for øye de forholdsvis store beløpene Føreland betalte til Langeland fremover våren og forsommeren, jfr. det som er nevnt ovenfor om dette.

Føreland bestrider også at han visste eller burde ha visst at aksjeselskapet var insolvent da Føreland startet opp arbeidet på Moes hus og noe senere på barnehagen, og at det ikke ville ha midler til å betale Langeland for oppdragene.

I begynnelsen av 1990 årene begynte forholdene å bli vanskelige i bygningsbransjen. I 1992 fikk Føreland ikke solgt hus som han bygde for salg, til tross for iherdig markedsarbeid. Regnskapet for 1992 ble da også meget svakt, som nevnt i brev av 27/4-1993 fra Den norske Bank, som var selskapets hovedbank. Men regnskapet viste egenkapital på kr 777321,-. Og i brevet fra DnB er det også nevnt forslag til utstaking av kurs fremover, og enkelte positive trekk, som at renten kom til å gå ned fra 13,5 % p.a. til 11 % fra 30/4-1992.

Senere ble det satt opp et regnskap pr 30/4-1993 som viste en negativ egenkapital på kr 1347647,-. Verdien av anlegg under utførelse, som måtte ses i sammenheng med forskudd fra kunder, var her revurdert, og satt meget lavere. Føreland hadde kjøpt et større tomtefelt, hvor han bygde boliger for salg. Sparebanken Sør hadde pant i tomtefeltet, og slettet pantet for den enkelte tomt etter hvert som eiendommene ble solgt.

Det regnskapet som ble lagt frem i begynnelsen av juni, viste at selskapets situasjon var betydelig dårligere enn tidligere antatt. Det kom som en stor overraskelse på Føreland. Etter råd fra banken var det ikke annet å gjøre enn å begjære oppbud. Føreland hadde jevnlig kontakt med representanter for sin driftsbank DnB, og konsulterte banken når han skulle gå i gang med prosjekter. Dette er bekreftet av vitnet Lars Falkenberg fra banken. Det vises til at Falkenberg for lagmannsretten forklarte at banken ikke vurderte Føreland AS som insolvent på møtet den 15/4-1993, som det er vist til i bankens brev av 27/4 s.å. Representanter for banken hadde da foretatt befaring av bygg under anlegg, og fant ikke at verdien av disse var satt for høyt i regnskapet for 1992. Den forskjellige vurderingen av verdien av bygg under anlegg er nokså klart en vesentlig årsak til at selskapets egenkapital ble så forskjellig i regnskapet for 1992 og i tertialregnskapet pr. 30/4-1993. Det kan ikke bebreides Føreland som erstatningsbetingende uaktsomt om det ble gjort en feilvurdering her når det gjaldt 1992-regnskapet. Det vises til at representantene for DnB også anså verdivurderingen for realistisk.

Etter at regnskapet pr. 30/4-1993 var lagt frem, ble det holdt et møte med DnB den 15/6-1993. Det vises til at Falkenberg forklarte at det var første gang han så at selskapet var insolvent, og at han ble forskrekket over det negative resultatet. Bankens vurdering er en klar indikasjon på at det ikke kan bebreides Føreland som erstatningsbetingende uaktsomt at han ikke så selskapets vanskelige situasjon fullt ut da Langeland tok fatt på de to oppdragene. Han tvilte ikke på at han ville kunne betale både for arbeidet på Moes hus og barnehagen, og fortsette å betale for de tidligere oppdragene Langeland hadde hatt, slik han jevnlig hadde gjort den siste tiden, helt frem til den 4/6- 1993, da han betalte kr 84000,-.

Arvid Føreland har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Arvid Føreland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er på det rene at Langeland ikke har fått oppgjør for de malerarbeidene han utførte på Moes hus og på Gimlekollen barnehage. Spørsmålet i saken er om Føreland i sin egenskap av styreformann og daglig leder har voldt Langelands tap ved forsettlig eller uaktsom opptreden, slik at Langeland med grunnlag i aksjeloven §15-1 har krav på at Føreland personlig erstatter ham tapet.

Ut fra partenes forklaringer legges til grunn at de gjennom mange år hadde hatt et omfattende samarbeid som besto i at Langelands selskap utførte malerarbeidene på bygg som Føreland førte opp. Når det ble utferdiget faktura til Føreland, var forfallsdato vanligvis ikke oppgitt, men det var oftest underforstått at forfallstiden skulle være 30 dager fra fakturadato. Ikke sjelden var de enige om at Langeland skulle betales når Føreland fikk oppgjør for bygget. Etter det som er opplyst fungerte oppgjørsrutinene stort sett greitt frem til begynnelsen av 1990 årene, da forholdene i bygningsbransjen begynte å bli vanskelige. Partene er enige om at Langeland ut på ettervinteren 1993 hadde tilgode ca kr 500000,- for oppdrag der forfallsdato var overskredet med fra 30 til 60 dager. Lagmannsretten legger til grunn at Langeland sa at hans likviditet var slik at han måtte få en nedbetaling på sitt tilgodehavende før han tok fatt på arbeidet på Moes hus. Som nevnt under anførslene var det snakk om et beløp rundt kr 90000,-, og det er enighet om at det ble betalt. Det legges også til grunn at Langeland ba Føreland sørge for at han fikk betaling for arbeidet så snart Moe betalte for huset, og at Føreland sa at han skulle ordne det ved å få megleren til å overføre beløpet så snart betalingen kom. Megleren, Frode Kulien, har forklart at han tror henvendelsen fra Føreland kom i månedskiftet mars/april. Han sa til ham at han skulle ordne det, men at det forutsatte at Sparebanken Sør ikke motsatte seg at en del av oppgjøret ble overført slik. Føreland tok ikke spesielt kontakt med banken om dette på forhånd, men Kulien tok det opp med banken da betalingen fra Moe kom den 3. eller 4. mai 1993. Banken svarte at hele beløpet måtte settes inn på byggelånskontoen i banken, og det ble også gjort. Den betalingsmåten Føreland AS og Langeland var blitt enige om når det gjaldt arbeidet på Moes hus gikk således ikke i orden.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagmann Rygg og ekstraordinær lagdommer Askildsen, er kommet til et annet resultat enn byretten.

Flertallet kan i det alt vesentlige tiltre byrettens synspunkter når det gjelder ansvarsgrunnlaget for de fremsatte krav. Som byretten ser flertallet det slik at sikret oppgjør var en forutsetning fra Langelands side for overhodet å utføre de oppdragene saken gjelder. Den omstendighet at Langeland først sendte faktura på arbeidet vedrørende Moes hus 19. mai, viser etter flertallets mening at det ikke var hensynet til raskt oppgjør - og i hvert fall ikke dette alene - den avtalte betalingsordningen skulle sikre. Langeland hadde på avtaletidspunktet utestående ca kr 500.000,- i misligholdte krav hos Føreland, og hovedhensynet ved den oppgjørsordningen som ble avtalt vedrørende Moes hus må antas å ha vært å sikre selve betalingen. I tillegg benyttet Langeland anledningen til å kreve en viss nedbetaling av den forfalte gjelden - også dette oppfatter flertallet som et vilkår fra Langelands side for overhodet å påta seg nye oppdrag for Føreland. Det var, som fremholdt av byretten, tale om et løfte fra Førelands side, med karakter av kontraktsvilkår om at Langelands krav skulle bli dekket direkte av Moes innbetaling til megleren. Ansvarsgrunnlaget når det gjelder Moes hus ligger i at Føreland ga Langeland bekreftelse på at den forutsatte betalingsordningen var klarert og i orden, uten at så var tilfelle. Når det så senere viste seg at Førelands forventninger med hensyn til samtykke fra banken ikke holdt stikk, må han etter flertallets mening sies å ha forledet Langeland til å utføre arbeid for seg på ansvarsbetingende måte. Det anses ikke tvilsomt at Langeland ville ha avstått fra å utføre arbeidet hvis Føreland - slik han pliktet - hadde sørget for å forhåndsavklare forholdet til banken og deretter sagt fra til Langeland at den forutsatte oppgjørsordningen ikke lot seg gjennomføre. At Føreland nedbetalte en større del av den forfalte gjelden enn de kr 90.000,- Langeland hadde stillet som betingelse for å påta seg ytterligere oppdrag, kan etter flertallets syn ikke medføre at det personlige ansvar for oppgjøret vedrørende maling av Moes hus falt bort.

Hva arbeidet på Gimlekollen barnehage angår, er situasjonen en noe annen, forsåvidt som det ikke ble inngått noen avtale om sikring av oppgjøret for dette oppdraget. Flertallet er imidlertid enig med byretten i at Langelands forutsetning for å påta seg oppdraget med barnehagen var at han fikk kontraktsmessig oppgjør for arbeidet på Moes hus, og dette må Føreland ha vært klar over. Det var formodentlig nettopp derfor det ikke ble inngått noen særskilt avtale om sikring av oppgjøret for barnehagen - Langeland regnet med at hvis han ikke fikk betaling som forutsatt vedrørende Moe's hus ville han kunne si fra seg oppdraget vedrørende barnehagen. I likhet med byretten finner flertallet å måtte legge til grunn at Langeland først etter at malingen av barnehagen var utført fikk kjennskap til at den forutsatte oppgjørsordningen for Moe's hus ikke lot seg gjennomføre. Førelands bekreftelse til Langeland på at den forutsatte oppgjørsordningen vedrørende Moe's hus var i orden, forledet dermed Langeland til å utføre også maling av barnehagen. Flertallet tar det for gitt at Langeland ville ha frasagt seg oppdraget med malingen av barnehagen - eventuelt ha avbrutt påbegynt arbeid der - hvis han var blitt informert av Føreland om at den forutsatte sikkerhet for betaling av arbeidet med Moe's hus var bortfalt.

Byrettens begrunnelse for å avsi frifinnelsesdom tiltross for at ansvarsgrunnlag forelå, var etter flertallets syn meget tvilsom også på det tidspunkt da byrettens dom ble avsagt. Det riktige ville formodentlig vært å avsi dom i motsatt retning med en noe annen formulering enn i påstanden fra Langeland. Under enhver omstendighet kan byrettens begrunnelse for dette ikke opprettholdes etter at Føreland AS' konkursbo nå er gjort opp uten noen dividende til Langeland.

Det er ikke avgjørende for flertallet hvorvidt Føreland var eller ikke var klar over selskapets insolvens på det tidspunkt avtalen om maling om Moe's hus ble inngått - etter det opplyste 20. april 1993. At selskapet var insolvent da, anser flertallet godtgjort. Flertallet ser det slik at selv om Føreland trodde selskapet var solvent og ikke regnet med at det gikk mot konkurs, så visste han at Langeland ikke ville utføre nye oppdrag for ham på de betalingsbetingelser partene tidligere hadde praktisert. Når Føreland da gir Langeland beskjed om at den forutsatt oppgjørsordningen vedrørende Moe's hus var klarert, uten at den var det eller senere ble det, ser flertallet dette som en ansvarsbetingende forledelse - uavhengig av hvorledes Føreland vurderte selskapets solvens og faren for konkurs. Føreland har derved - formodentlig uaktsomt og ikke forsettlig - voldt Langeland tap, og han har gjort det i egenskap av daglig leder og enestyre i Føreland AS, jfr. aksjeloven §15-1.

Flertallet kan heller ikke se at det har noen betydning om betegnelsen "transport" ble brukt om den forutsatte oppgjørsordningen, eller om meningen var at Langeland skulle kunne kreve oppgjør av Moe hvis denne ikke betalte til megleren. Det avgjørende for Langelands var å sikre seg i forhold til andre som hadde krav mot Føreland AS - ikke å sikre seg at Moe betalte til megleren.

Etter flertallets bedømmelse av saksforholdet bør Føreland tilpliktes å erstatte Langelands saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd, idet det ikke kan ses å være grunnlag for å anvende noen av unntaksbestemmelsene. Advokat Øslebø har inngitt omkostningsoppgave hvor advokatsalær og rettsgebyr for byretten er oppgitt til kr 27.850,- og omkostningene i ankesaken (advokatsalær, utdrag og ankegebyr) til kr 45.675,-. Oppgaven er forelagt advokat Breistein, som ikke har fremkommet med noen innsigelser. Den blir å legge til grunn.

Mindretallet, lagdommer Strand, er kommet til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag. Mindretallet skal begrunne sitt syn slik:

Mindretallet kan ikke se at Langeland betinget seg noen spesiell form for sikkerhet for betalingen ut over avtalen om betalingen via megler. Han har for lagmannsretten forklart at det ikke var meningen at han skulle få transport på Langelands fordring på Moe, slik at han kunne kreve Moe for betalingen. Han har på spørsmål uttalt at avtalen heller ikke innebar en garanti fra Føreland personlig på riktig betaling fra aksjeselskapet. Han oppfattet imidlertid avtalen med Føreland som styreformann slik at den sikret ham at aksjeselskapets gjeld til ham ikke kom til å vokse, men at den gradvis ville bli nedbetalt.

Den 3. eller 4. mai 1993 fikk Føreland rede på at banken ikke hadde akseptert den betalingsmåten han hadde snakket med megleren om. Som det fremgår av anførslene er partene ikke enige om Føreland orienterte Langeland om bankens standpunkt da, eller om Langeland først fikk rede på det i juni. Mindretallet finner det mest sannsynlig at Langeland ble orientert med en gang, og med en bemerkning om at Føreland skulle ordne snarlig betaling likevel. Det har formodningen for seg at Langeland ville tatt opp spørsmålet med Føreland dersom han ikke hadde blitt orientert. Langeland har også forklart at Føreland ba ham sende faktura på arbeidet, hvilket han gjorde den 19/5 - 1993. I noen grad må dette bevisspørsmålet ses på bakgrunn av at Føreland jevnlig nedbetalte store beløp på gjelden til Langeland, blant annet kr 141000,- den 5/5 - 1993, bare noen få dager etter at arbeidet på Moes hus var ferdig.

Føreland kan til en viss grad bebreides at han ikke tok kontakt med banken før arbeidet på Moes hus startet opp. Han har forklart at årsaken var at han ut fra sitt tidligere samarbeid med banken anså det for uproblematisk å få dens samtykke. Mindretallet finner ikke at denne unnlatelsen fra Førelands side, og den vurderingen som var bakgrunnen for den, var slik at den kvalifiserer for personlig erstatningsansvar etter aksjeloven §15-1. Mindretallet finner forøvrig ikke å kunne legge til grunn at Langeland, da han ba om den nevnte oppgjørsmåten via megler, satte denne oppgjørsmåten som vilkår for å ta på seg arbeidet, eller ba om det på en slik måte at det var grunn for Føreland til å legge noe slikt i anmodningen. I så måte kan det nok stille seg anderledes med Langelands krav om å få nedbetalt på tilgodehavendet, noe han har forklart at han var avhengig av på grunn av sin likviditet. Langeland har forklart at han ikke hadde inntrykk at det var fare for konkurs hos Føreland AS da han startet opp arbeidene på Moes hus og noe senere på barnehagen. Mindretallet har inntrykk av at det var likviditeten som gjorde at han ønsket hurtig oppgjør for Moes hus, og ikke en sikring av betalingen som sådan. Når det gjaldt arbeidet på barnehagen kom ikke Langeland med noen spesiell anmodning om betalingstidspunkt. Det kan ikke sees at Føreland hadde foranledning til å gå ut fra at Langeland ikke ville tatt på seg arbeidet på barnehagen uten at den nevnte oppgjørsmåten via megler når det gjaldt Moes hus lot seg ordne.

Mindretallet finner heller ikke at det var erstatningsbetingende uaktsomt av Føreland ikke å forstå at økonomien til Føreland AS var så dårlig som den var da Langeland startet opp de to malerarbeidene. Det må legges til grunn at Føreland regnet med at selskapet kunne betale Langeland, og det kan ikke bebreides ham som erstatningsbetingende uaktsomt at det likevel ikke gikk slik.

Vitnet Lars Falkenberg fra DnB, som hadde fulgt nøye med i økonomien til Føreland AS ved samtaler med Føreland, gjennomgang av regnskaper, befaringer på selskapets bygg under anlegg m.v., har for lagmannsretten forklart at banken ikke vurderte selskapet som insolvent på et møte den 15/4 - 1993 i forbindelse med gjennomgang av selskapets regnskap for 1992, jfr. brev av 27/4 - 1993 fra banken til Føreland AS. Han har forklart at han da tertialregnskapet ble drøftet i juni 1993, ble forskrekket over det det dårlige resultatet, som hovedsakelig skyldtes at man var nødt til å vurdere verdien av anlegg under utførelse, f.eks. Førelands tomter og bygg på det såkalte Andøyafeltet, meget lavere. Mindretallet legger til grunn at heller ikke Føreland var klar over hvor dårlig det sto til før tertialregnskapet ble lagt frem i juni, og at det kom overraskende på ham.

Som styreformann pliktet Føreland å følge selskapets økonomi, og han var klar over at driftsresultatene var dårlige. Både i 1992 og 1993 hadde det vært meget vanskelig å få solgt hus på det boligfeltet Føreland hadde for utbygging. Men han drøftet forholdene jevnlig med sin driftsbank, DnB, og så sent som mot slutten av april 1993, på den tiden Langeland startet opp de to arbeidene regnet man med at selskapet var solvent med positiv egenkapital. Mindretallet finner at det taler mot at det er grunnlag for at Føreland er erstatningsansvarlig etter aksjeloven §15-1, og at han ikke rammes av bestemmelsen fordi han lot Langeland starte opp og fullføre de to malerarbeidene. Det kan ikke sees at situasjonen var slik at han burde forstått at selskapet ikke ville bli i stand til å gjøre opp med Langeland.

Mindretallet er etter dette kommet til at Føreland ikke har opptrådt slik at han etter aksjeloven §15-1 kan gjøres personlig ansvarlig for det tapet Langeland ble påført ved at han ikke fikk dekket sitt tilgodehavende for de to oppdragene av konkursboet.

Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets resultat, og med slik dissens som det er redegjort for foran.

På grunn av reisefravær og arbeid med andre saker er domsavsigelsen blitt forsinket.

Domsslutning :

1. Arvid Føreland dømmes til å betale Per Langeland kr 248.593,- - tohundreogførtiåttetusenfemhundreognittitre - med tillegg av 18 - atten - prosent rente av kr 71.205,- -syttientusentohundreogfem - fra 19. juni 1993 til 31. desember 1993 og 18 - atten - prosent rente av kr 177.388,- - etthundreogsyttisjutusentrehundreogåttiåtte - fra 1. juli 1993 til 31. desember 1993, og deretter 12 - tolv - prosent rente av hele beløpet til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Arvid Føreland til Per Langeland kr 27.850,- - tjuesjutusenåttehundreogfemti -, og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 45.675,- førtifemtusensekshundreogsyttifem -, begge deler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.