Hopp til innhold

LA-1994-670

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1994-11-14
Publisert: LA-1994-00670
Stikkord: Avgifter
Sammendrag:
Saksgang: Kristiansand namsrett Nr 94-00054 - Agder lagmannsrett LA-1994-00670 K.
Parter: Kjærende part: A, Kristiansand (Prosessfullmektig: Ingen) Kjæremotpart: Tolldistriktssjefen i Agder, Kristiansand (Prosessfullmektig: Toll- og avgiftsdirektoratet).
Forfatter: Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Steinar Thomassen, Åse Berg
Lovhenvisninger: Tolloven (1966), Tolloven (1966) §54, Forvaltningsloven (1967) §41, Forvaltningsloven (1967)


Saken gjelder beslutning av namsmannen i Kristiansand om salg av Pontiac Trans Am personbil 1979-modell tilhørende dansk statsborger A. Beslutningen ble truffet i medhold av tolloven §54. Bilen ble satt på lager 7. mai 1991, og det er påløpt lagerleie som pr. 12. oktober 1993 utgjorde bortimot kr 30.000,-.

Namsmannens beslutning ble av A v/advokat Jakob Bakka påklaget til Kristiansand namsrett, som 1. juni 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

"Namsmannen i Kristiansand sin beslutning vedr. tvangssalg av klagderens ufortollede Pontiac Trans Am stadfestes."

Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for namsretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til namsrettens kjennelse.

A har påkjært namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett.

Ved namsrettens beslutning av 5. juli 1994 ble fullbyrdelsen av tvangssalget, etter begjæring herom fra A, utsatt til det er truffet ny avgjørelse i saken.

A har begrunnet kjæremålet slik:

Kjæremålet gjelder namsrettens og tollvesenets saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Om saksbehandlingen er anført at namsretten har truffet sin avgjørelse på ufullstendig grunnlag, i og med at begjæring om muntlig forhandling ikke ble etterkommet. Namsretten har videre oppfattet sin egen kompetanse for snevert med hensyn til adgangen til overprøving av Tollvesenets skjønn vedrørende spørsmålet om det burde vært gitt dispensasjon. Endelig har namsretten godtatt at Tollvesenet i sin saksbehandling på flere punkter har unnlatt å følge bestemmelser i forvaltningsloven.

Auksjonsbegjæringen er av Tollvesenet begrunnet med at A har unnlatt å gjenutføre bilen. Til dette er anført at A har ønsket og fortsatt ønsker å gjenutføre bilen, men er blitt forhindret i dette av Tollvesenet.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Begjæring av 19. oktober 93 fra Tolldistriktssjefen i Agder om tvangssalg av Pontiac Trans Am tilhørende A tas ikke til følge.

2. Eventuell tvangsfullbyrdelse gjennomføres ikke før Agder lagmannsrett har avgjort saken.

3. Staten v/Tolldistriktssjefen i Agder erstatter As saksomkostninger.

4. Det innvilges dispensasjon etter §12 i forskrifter om toll og avgifter for innførsel av utenlandsregistrert motorvogn i dette særlige tilfelle."

Toll- og Avgiftsdirektoratet har, på vegner av Tolldistriktssjefen i Agder, i tilsvar til kjæremålet anført:

"Etter direktoratets oppfatning er saksbehandlingen overensstemmende med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Det vises forsåvidt til namsrettens oppsummering av saken.

Direktoratet vil videre bestride at saksbehandlingsregler har vært tilsidesatt ved at bilen ble satt på lager hos "Color Line". At det har tatt såvidt lang tid skyldes utstrakt korrespondanse mellom forvaltningen og kjærende part i forbindelse med klagebehandlingen. Det er derfor høyst påregnelig at det påløper et betydelig beløp i lagerleie.

Etter forskrift om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsregistrert motorvogner til midlertidig bruk i Norge §3, jfr 9 må bilen enten gjenutføres eller det må betales toll- og avgift.

Det anføres således at kjærende part kunne ha unngått kravet på lagerleie hvis han hadde rettet seg etter pålegg gitt i vedtak av 14. mai 1991 av distriktssjefen i 6. tolldistrikt. Den kjærende part fikk i vedtaket valget mellom straks å fortolle eller å gjenutføre bilen til utlandet i ufortollet stand. Så sent som 14. september 1993, i brev fra Toll- og avgiftsdirektoratet gis det adgang til å gjenutføre bilen innen 14. dager.

Tollvesenet mottok ingen anmodning om gjenutførsel.

Vedlegg: Brev av 1. september fra Toll- og avgiftsdirektoratet til Adv. Leipsland.

Vedlegg: Brev av 01. oktober 93 fra Tolldistriktssjefen i Agder til Adv. Leipsland.

På bakgrunn av ovennevnte vedlegg er det uforståelig at A påstår å ha blitt hindret i å gjenutføre bilen. Sakens dokumenter viser at A har vært opptatt av å søke om toll- og avgiftsfri innførsel som flyttebil og at han ikke har ønsket å gjenutføre bilen slik han har hatt mulighet til.

Når det gjelder avgiftsfri innførsel og dispensasjon etter Stortingets avgiftsvedtak §11, fastholdes at vilkårene i forskriftene ikke er oppfyllt.

Vedlegg: Forskrift om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsregistrert motorvogner til midlertidig bruk i Norge."

I tilsvaret er nedlagt slik påstand:

"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger, kr 2500,-."

Som bilag til tilsvaret er vedlagt to brev til advokat Torstein Leipsland av henholdsvis 14. september og 1. oktober 1993, hvor det i første brevet varsles om at bilen enten må gjenutføres eller fortolles innen 14 dager for å unngå realisasjon ved auksjon.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det fremgår av namsrettens kjennelse at A kom til Norge i juli 1989, etter 8 års sammenhengende opphold på Grønland. Angjeldende bil ble innført til Danmark fra USA i 1987. Fra innførselen og så lenge eieren bodde på Grønland befant bilen seg i Danmark, og den ble i juli 1989 tatt med til Norge. Da det tiltenkte opphold i Norge for A og hans samboer var tidsbegrenset til mai 1991, ble bilen tillatt innført til Norge med midlertidig kjøretillatelse frem til 1. mai 1991, jfr. §2 i forskrift av 5. mars 1987 om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsregistrerte motorvogner til midlertidig bruk i Norge. Oppholdet i Norge ble imidlertid forlenget, ved at As samboer fikk forlenget et midlertidig ansettelsesforhold som bioingeniør ved Vest-Agder Sentralsykehus til 1. september 1991 (og med senere ytterligere forlengelse).

Foranledningen til auksjonsbegjæringen er at A ble stoppet i trafikkontroll 7. mai 1991, og at han fikk avslag på søknad om forlengelse av den midlertidige kjøretillatelsen - senere også på søknad om å få innføre bilen toll- og avgiftsfritt som flyttegods. Avslaget på forlengelse av den midlertidige kjøretillatelsen ble begrunnet med at det da var på det rene at parets opphold i Norge ville strekke seg ut over 2 år, jfr. foran nevnte forskrift §2 fjerde ledd i.f. Begrunnelsen for det sistnevnte avslaget var at tillatelse til toll- og avgiftsfri innførsel etter §6 nr. 1 bokstav c) i forskrift fastsatt av Finansdepartementet 4. januar 1984 bare kan gis når kjøretøyet har vært benyttet i bopelslandet i minst 1 år før innreisen til Norge. Dette vilkåret oppfyller ikke A, i og med at han som nevnt hadde bodd på Grønland mens bilen befant seg i Danmark.

Avslaget ble påklaget til Toll- og Avgiftsdirektoratet og videre til Finansdepartementet. Begge klageinstansene opprettholdt avgjørelsen, og kom til at det heller ikke var grunnlag for dispensasjon, verken etter 1984-forskriften §13 eller 1987-forskriftens §12.

Lagmannsretten er enig med Tolldirektoratet og namsretten i at betingelsene for toll- og avgiftsfri innførsel etter 1987-forskriftens §6 nr. 1 bokstav c) ikke er oppfylt i dette tilfellet, fordi A ikke har brukt - og ikke har hatt anledning til å bruke - bilen i minst 1 år før innreisen til Norge. Som påpekt av namsretten er dette et selvstendig vilkår etter forskriften, slik at det blir uten betydning at det andre sideordnede vilkåret - at eieren har hatt kjøretøyet registrert i sitt navn i samme tidsrom - eventuelt er oppfylt. Det er også uten betydning at Grønland eventuelt må anses som en del av Danmark i forskriftens forstand - det avgjørende er at A uomtvistet ikke har benyttet bilen i bopelslandet i det tidsrom som kreves, bortsett fra bruk i forbindelse med ferie og kortvarige opphold ellers. I Rundskriv av 5. september 1988 fra Toll- og Avgiftsdirektoratet er det om praktiseringen av denne forskriftsbestemmelsen sagt følgende:

"Kravet til bruken av bilen blir også strengt håndhevet. Personer som har fravær fra sin bopel, og derved ikke har anledning til å bruke sin bil, må tåle avkortning i brukstiden for sine fravær." At praksis har vært i samsvar med dette, støttes av diverse dokumenter fremlagt i saken - blant annet brev fra Finansdepartementet til Norsk Sjømannsforbund av 27. mai 1986 og dom avsagt av Oslo byrett 22. april 1994 i sak nr. 92-09415 A/60.

Det anses ikke tvilsomt at A etter de kriterier som er angitt i rundskrivet ikke oppfyller bruksvilkåret i nevnte forskrift av 4. januar 1984 §6 nr. 1 bokstav c). Eventuelle feil i saksbehandlingen kan da ikke få noen betydning for gyldigheten av vedtaket, jfr. forvaltningsloven §41.

Med hensyn til dispensasjon er forholdet at domstolene ikke kan overprøve et forvaltningsorgans skjønnsmessige vurdering av om dispensasjon etter omstendighetene bør gis eller ikke. Det domstolene kan prøve er om forvaltningsorganet har lagt til grunn en riktig forståelse med hensyn til sin egen adgang til å gi dispensasjon, om saksbehandlingen vedrørende dispensasjonsbehandlingen har vært slik den skal, om vurderingen bygger på riktig faktum og om et avslag må sies å være vilkårlig. Toll- og Avgiftsdirektoratet opplyser i sitt avslagsbrev til A av 25. juli 1991 at det meget sjelden gis dispensasjon fra de nevnte forskriftene, og at sosiale og økonomiske forhold generelt ikke anses som særlige grunner.

Lagmannsretten kan i likhet med namsretten ikke se at det hefter slike feil eller mangler ved Tollvesenets avgjørelse av dispensasjonsspørsmålet at det er grunnlag for å påby ny behandling. Det bemerkes i denne forbindelse at A allerede i mars 1991 visste at oppholdet i Norge ville komme til å strekke seg over mer enn to år. Gyldighetstiden for den midlertidige kjøretillatelsen var påstemplet på bilens vognkort, og A burde etter lagmannsrettens mening ha forstått at gyldighetstiden for bilskiltene som ble benyttet har med bilforsikringen å gjøre og ikke med tidsfristen for gjenutførsel etter tollforskriftene. Noen plikt til å gi forhåndsvarsel om utløpet av fristen for kjøretillatelsen hadde Tollvesenet ikke. Endelig bemerkes at det ikke kan ses å være belegg for As anførsel om at han har ønsket å gjenutføre bilen, men er blitt forhindret i dette av tollmyndighetene. A er gjentatte ganger gjort oppmerksom på adgangen til gjenutførsel, men sier selv i et udatert brev til Toll- og Avgiftsdirektoratet - trolig av mai/juni 1991 - at "Det kan ikke komme på tale at eksportere den for det er her i Norge vi bor og skal bruge den." Forholdet med hensyn til dette synes å være at A har regnet med å oppnå en eller annen ordning med fortsatt bruk av bilen i Norge, og i mellomtiden har det påløpt lagerleie med beløp som har gjort gjenutførsel til en stadig mindre aktuell løsning.

Det er riktig som anført av advokat Leipsland i brev til Finansdepartementet av 12. mars 1993 at hvis A hadde tatt bilen til Grønland i 1987, istedenfor å la den bero i Danmark, ville formodentlig vilkårene for avgiftsfri innførsel som flyttegods ha vært oppfylt. Det er på den bakgrunn forståelig at A oppfatter avslaget som lite rimelig. Men tilsvarende betraktninger vil antakelig kunne gjøres gjeldende også i svært mange andre tilfeller hvor en søker ikke oppfyller vilkårene. Det er med andre ord ikke tale om noe slikt særtilfelle med uforutsett og utilsiktet urimelighet som dispensasjonsbestemmelsene tar sikte på å hindre.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Toll- og avgiftsdirektoratet har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2.500,-. Da det her såvidt skjønnes er tale om omkostninger påløpt ved at tolletatens egne ansatte har arbeidet med saken, antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.