LA-1994-812

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-06-23
Publisert:	LA-1994-00812
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett Nr: 93-00741 - Agder lagmannsrett LA-1994-00812 A. Anket til Høyesterett - HR-1995-00713K - anken nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: Alf Kålås (Prosessfullmektig: Advokat Kolbjørn Andersen). Ankemotpart: DnB Eiendomsmegling AS, Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Einar Granli).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Byrettsdommer Rolf Nielsen
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §30, §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder i hovedsak to spørsmål. Det ene er et krav fra Alf Kålås om å få utlevert fra Den norske Bank Eiendomsavdeling som saksøkt nr 1, eventuelt Den norske Bank, Sandefjord - tidligere Den norske Creditbank, som saksøkt nr 2, en pantobligasjon på kr 800000, - utstedt til ham den 30/11 - 1987 fra Anis Eiendomsselskap A/S v/Anne Teien og Kjell Dahl, med pant i gnr. 46 bnr. 53 i Hedrum. Pantobligasjonen hadde prioritet blant annet etter obligasjon på kr 4000000,- til banken. Den 25/9 - 1991 var pantobligasjonen til Kålås påført "Kvitteres til slettelse", med hans underskrift. Kålås bestred imidlertid underskriftens ekthet, og at han på noen måte hadde gått med på salg av eiendommen, slik banken hadde gjort etter at Anis Eiendomsselskap A/S gikk konkurs den 29/12 - 1989. Markedet hadde falt, og eiendommen var overbeheftet. I tillit til at de etterstående panthavere hadde gitt uttrykk for at de innså det, og frafalt sine pant, solgte banken eiendommen tilbake til Ingrid Thorsen ved kjøpekontrakt av 14/5 - 1990. Kjøpesummen var kr 1200000,-, og banken garanterte eiendommen fri for pengeheftelser, blant annet garanterte banken i punkt 3 i kjøpekontrakten at pantobligasjonen på kr 800000,- til Alf Kålås skulle besørges slettes fra eiendommen. Banken hevder at Kålås både muntlig, i brev og ved slettelsespåtegningen hadde gitt uttrykk for at eiendommen kunne selges, fritt for den pantheftelse hans obligasjon representerte. Dette er bestridt av Kålås.

Det andre punktet i stevningen fra Kålås gikk ut på at Den norske Bank ikke hadde noe krav mot ham ut over lån opptatt i forbindelse med anskaffelse av boligen, Marihaugen 10, Sandefjord.

Banken påsto seg frifunnet, og la i motsøksmål ned påstand om at Kålås skulle dømmes til å betale kr 394302,- med tillegg av renter fra 1/6 - 1991, men med fradrag av kr 27500,-.

Den 5/8 - 1994 avsa Sandefjord byrett dom i saken med slik domsslutning:

"1. Den norske Bank A/S og DnB Eiendomsmegling A/S plikter ikke å utlevere pantobligasjon stor kr 800000,- av den 30. november 87 fra Anis Eiendomsselskap A/S til Alf Kålås med pant i gnr. 2046, bnr. 53 i Larvik til Alf Kålås.

2. Alf Kålås dømmes til å betale Den norske Bank A/S kr 394302,- - trehundreogfireognittitusentrehundreogto - med tillegg av 15 - femten - % rente p.a. fra den 1. juni 1991 til betaling skjer innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom. Til fradrag kommer kr 27500,- - syvogtyvetusenfemhundre.

3. Kravet om at Den norske Bank A/S utleverer gjeldsbrev fra tiden før den 15. november 89, samt kausjonserklæring avgitt av Einar Kålås den 02. november 87, som er blitt fremlagt på rettens bord under hovedforhandlingen, avvises.

4. Alf Kålås dømmes til å betale DnB Eiendomsmegling A/S og Den norske Bank A/S kr 107000,- - hundreogsyvtusen - i sakens omkostninger innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom."

Når det gjelder partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner, vises til dens dom.

Alf Kålås, med advokat Kolbjørn Andersen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

DnB Eiendomsmegling AS og Den norske Bank AS, med advokat Einar Granli som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 24/4, 25/4, 26/4, 27/4, 28/4, 2/5, 3/5 og den 4/5 1995. Alf Kålås møtte med sin prosessfullmektig, og avga forklaring. For ankemotparten møtte advokat Einar Granli. Videre fulgte bedriftskonsulent Svein Arne Svendsen forhandlingene, og avga forklaring. Det ble i alt avhørt 19 vitner.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Innledningsvis finner lagmannsretten det praktisk å gi en oversikt over enkelte hovedtrekk i saken fra Alf Kålås kjøpte Danebo Kro AS av Ingrid Thorsen gjennom Den norske Creditbanks Eiendomsavdeling, og frem til den ble solgt tilbake til Ingrid Thorsen.

Alf Kålås, som i mange år hadde vært til sjøs som stuert, bestemte seg i 1986 for å etablere seg med virksomhet på land. Han kom i den forbindelse i kontakt med Den Norske Bank Eiendomsmegling i Sandefjord, som hadde Danebo Kro AS til salg for Ingrid Thorsen. Danebo Kro ligger ved E-18 i Vestfold i Larvik, nær grensen mot Sandefjord.

Det ble opprettet kjøpekontrakt mellom selgeren Ingrid Thorsen og Alf Kålås den 24/7 - 1986. Kjøpesummen var kr 5000000,-, og fordelte seg med 2000000,- for aksjene i Danebo Kro AS, Kr. 2800000,- for bygningene og kr 200000,- for tomten.

I forbindelse med kjøpet tok Kålås opp et lån på kr 4000000,- i DnB, samt en kassakreditt på kr 500000,-. Som sikkerhet fikk banken pantobligasjon pålydende kr 4500000,- i Danebo Kro og en pantobligasjon på kr 300000,- i boligen til Alf Kålås. Videre ble det utstedt to selvskyldnerkausjoner - en fra far til Alf Kålås, Einar Kålås, for inntil kr 250000.-, og en fra hans svigerfar, Olav Haugstaul, også på kr 250000,-.

I kjøpekontraktens punkt 2 ble tatt inn en bestemmelse om at kjøpesummen skulle betales kontant innen 4/8 - 1986, men at kr 500000,- av den skulle sperres på rentebærende konto hos megleren inntil krav i §9, pkt. 2 a og b er tilfredsstilt." I disse punktene het det blant annet:

"Kjøper er forelagt regnskapet pr. 31. desember 1985 for Danebo Kro A/S. Kjøper setter som forutsetning ved kjøp av samtlige aksjer i selskapet at

a. Resultatet for perioden 1/1. 1986 - 30/6. 1986 skal være minst kr 175000,- kroneretthundreogsyttifemtusen - før skatt.

b. Balanse pr. 30/6. 1986 viser at det minst er kr 850000,- - kroneråttehundreogfemtitusen - i likvider, inklusiv leieboerinnskudd i selskapet."

I samme punktum i kontrakten het det også: " Dersom det ved revidert regnskap pr. 30/6 viser seg at brutto resultat ikke er minst kr 175000,-, reduseres kjøpesummen for aksjene krone for krone."

Etter at Alf Kålås hadde overtatt, etablerte han Kålås Eiendom AS som eiendomsselskap. Danebo Kro AS ble etter dette driverselskap, og en form for datterselskap til Kålås Eiendom AS.

Alf Kålås kjøpte også en pizzarestaurant, "Capricorn", i Sandefjord. Denne virksomheten gikk vesentig bedre enn Danebo Kro, hvor det var store økonomiske vanskeligheter. Capricorn Pizzahus ble organisert med et driftsselskap, Kimi Kålås AS. Alf Kålås har for lagmannsretten sagt det slik at utgiftene på Danebo var så store at "de dro med seg Capricorn ". Han fant det nødvendig å kvitte seg med Danebo, og den 24/10 - 1987 inngikk han kontrakt med Anne Teien og Kjell Dahl om kjøp av samtlige aksjer i Alf Kålås Eiendom AS og Danebo Kro AS. Overtagelsestidspunktet ble satt til 1/12 - 1987. Av kontrakten fremgår at den ikke omfatter eiendomsselskapets aksjer i Kimi Kålås AS. Det heter at "det gjennomføres ved at Alf Kålås foretar en fisjon av eiendomsselskapet, hvor det fradelte selskap, som skal hete Anis Eiendomsselskap A/S, skal eies av kjøperne med 50 % på hver. Alf Kålås skal innbetale ny aksjekapital på kr 50000,- og dekke omkostningene ved fradelingen."

Om vederlaget het det i punkt 2 i kontrakten:

"Aksjene overtas mot at kjøper forplikter seg til å stille sikkerhet som DnC Sandefjord kan godta, slik at banken sletter sin pantobligasjon stor kr 300000,- i selgers boligeiendom og frafaller to kausjonserklæringer på kr 250000.- (tilsammen kr 500000,-) fra selgers familiemedlemmer innen 1.august 1988."

Det ble opprettet to tilleggsavtaler mellom Kålås og Teien/Dahl om salget, en datert 3/11 - 1987 og en datert 30/11- 1987. I den siste heter det at

"Punkt 2 i kontrakt mellom Alf Kålås (selger) og Anne Teien/Kjell Dahl (kjøper) av 24. oktober 1987 utgår i sin helhet. Kjøperens eiendomsselskap utsteder pantobligasjon kr 800000,- til selger."

Det er denne pantobligasjonen Kålås nå krever å få utlevert.

Den 1/8 - 1988 ble det stiftet et nytt selskap, Kløver AS, (Capricorn Pizzahus) med Mona Kålås og Solveig Haugstaul som aksjonærer. Aksjekapitalen var på kr 300000,- fordelt på 300 aksjer. I mai 1993 ble det åpnet konkurs i Kløver AS.

Alf Kålås har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og lagmannsretten viser til disse slik de er inntatt i byrettens dom.

Kålås har også for lagmannsretten fokusert sterkt på kontraktsforhandlingene om Danebo Kro i 1986, og har anført at det etter forhandlingene fremkom opplysninger som gir grunnlag for at såvel kjøpsavtale som låneavtale er ugyldig etter avtaleloven §30, §33 og §36. Hadde Kålås hatt disse opplysningene, er det klart at han ikke ville gått inn på kjøpet. En enkel analyse av bedriftens regnskap viste at virksomheten på ingen måte kunne bære de kapitalkostnadene han kom til å få. Han hevder at det på det tidspunkt kontrakten ble undertegnet måtte være klart både for bankens eiendomsmegleravdeling, selgeren Ingrid Thorsen og advokat Petter Mello, som Bjørn Kristiansen, daværende leder av bankens megleravdeling, hadde rådet ham til å ta kontakt med, at han ikke ville gått inn på kjøpet om han hadde vært informert. Salget ble gjennomført til så grov overpris at det rammes blant annet av avtaleloven §36. Advokat Mello hadde tidligere hatt et oppdrag for selgeren, Ingrid Thorsen, og kjente regnskapene. Det var med på å gi en uheldig forhandlingskonstellasjon. Bankens megleravdeling begikk alvorlige brudd på kravene til god meglerskikk.

Alf Kålås har videre gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den ikke har funnet at han har krav på å få utlevert pantobligasjonen på kr 800000,- fra Anis Eiendomsselskap A/S. Det er på det rene at banken ikke har noe krav etter pantobligasjonen. Kålås har ikke påført den slettelsespåtegning, og han har verken skriftlig eller muntlig gitt uttrykk for at han er villig til å slette den, slik at banken kan gi heftelsesfritt skjøte etter at eiendommen ble abandonert panthaverne som overbeheftet. Han visste ikke at eiendommen skulle selges tilbake til Ingrid Thorsen. Når banken har garantert henne eiendommen uten denne heftelsen, er det noe den har gjort på eget initiativ, uten hans samtykke. Det må banken selv bære ansvaret for. Kålås ble forespeilet at eiendommen skulle gå til tvangsauksjon.

Forsåvidt gjelder ektheten av underskriften om slettelse, har Kålås pekt på at han umulig kunne ha vært til stede på eiendomsmegler Kristiansens kontor og signert slettelsespåtegningen den 25/9 - 1991, fordi han den dagen underviste 8 timer som vikar på en videregående skole i Skien, det vil si hele dagen. Han har i den forbindelse lagt frem en kopi av sin timeliste for september fra skolen. Det er høyst underlig, hevdes det, at pantobligasjonen med påtegning først "dukket opp" i banken omkring 2 år etter at påtegningen skal ha vært påført. Det kan ikke bare forklares med sammenslåing og flytting. Når banken får slettelsespåtegning på en obligasjon i forbindelse med at den selger en eiendom, vil den normalt sørge for at obligasjonen omgående blir slettet som heftelse på eiendommen.

I erklæring fra Kålås, datert 10/9 - 1990, heter det at obligasjonen- - "kan kvitteres til slettelse uten innbetaling til meg. Dette da det er åpenbart at det ikke er dekning for obligasjonen ved salg av eiendommen." Kålås hevder at erklæringen er fremskaffet ut fra bristende forutsetninger. Kålås underskrev erklæringen ut fra forutsetningen om at eiendommen skulle selges ved tvangsauksjon. Han hevder at han følte seg sikker på at Ingrid Thorsen av publisitetsgrunner ikke ville la det komme til tvangsauksjon. Han visste ikke at banken alt den 14/5 - 1990 hadde inngått kjøpekontrakt med henne. Det fikk han rede på først lenge etterpå. Kålås hevder at erklæringen av 10/9 - 1990 må ses på som en nullitet.

Kålås hevder også at han flere ganger hadde skrevet til banken om at han ikke ville slette obligasjonen, både i brev av 17/9, 1/10 og 24/10 - 1991. I brev av 12/11 - 1991 til advokat Mello har banken meddelt at Kålås i telefon og i brev har sagt at han ikke er villig til å slette obligasjonen, og at den må gå til tvangsauksjon dersom det ikke er mulig å finne en løsning. Dette harmonerer ikke med at Kålås den 25/9 - 1991 skal ha undertegnet en slettelsespåtegning. En vesentlig årsak til at han på denne tiden så klart ga uttrykk for at han ikke ville gå med på å slette obligasjonen, var at han nå hadde fått rede på at Ingrid Thorsen hadde fått kjøpekontrakt.

Banken bør ikke høres med sin anførsel om at den ikke har mottatt brevene fra ham, og at den ikke har sendt brevet til advokat Mello. At advokat Mello nå ikke kan finne brevet i sitt arkiv, kan ikke være avgjørende, hevdes det. Kålås husker at han fikk kopi av det i samsvar med påførselen om at han skal ha det.

De nevnte omstendigheter indikerer klart at Kålås ikke har skrevet under slettelsespåtegningen. På den bakgrunn kan ikke de skriftsakkyndiges gransking av navnetrekket og deres konklusjoner tas som avgjørende bevis for at underskriften likevel er ekte.

Kålås bestrider at han skylder banken det beløp som fremgår av byrettens domsslutning punkt 2. Banken har bygget sitt krav her på et avtaledokument av 15/11 - 1989 som Kålås følte seg presset til å skrive under. Banken hadde ikke krav på ham som kunne danne grunnlag for at han skulle ta på seg den gjelden dokumentet gir uttrykk for. Kålås bestred da også overfor sousjef Johnsen at han skyldte beløpet. Han var imidlertid redd for at banken igjen skulle gå til inndrivelse, slik at han mistet boligen. Hans underskrift på avtalen må også ses på bakgrunn av at Kålås i lengre tid hadde vært meget syk på grunn av stress, pillemisbruk og overdreven bruk av alkohol. I perioden 1987 til 1989 var han av den grunn ofte innlagt på sykehus. Høsten 1989 ble hans far plutselig dødssyk av kreft. Situasjonen var i det hele slik at Kålås ikke var i stand til å stille opp mot bankens krav den 15/11 - 1989, selv om det var uriktig. Det avgjørende for saken nå må være at avtalen ikke hadde grunnlag i reelle forpliktelser overfor banken. Den gjeld han hadde hatt var blitt slettet. Han har i den sammenheng vist til brev av 28/7 - 1988, undertegnet av banksjef Sten Hovden. Brevet er sendt i forbindelse med salget av Capricorn. I punkt 3 i brevet heter det at " All gjeld Alf Kålås har privat overfor DnC slettes." Banken hevder riktignok at den ikke har sendt brevet, men det kan den ikke høres med.

Kålås har videre vist til de gjeldsbrevene hans mor har funnet, og som er påført stempelet "ANNULERT". Kålås bestrider at stempelet er påført av ham selv.

Alf Kålås har lagt ned slik påstand:

"1. Den norske Bank AS har ikke noe krav mot saksøkeren ut over gjeldsbrev av 17. november 1989 pålydende kr 150000,-.

2. Gjeldsbrev: 7166 80.79363 av 29. september 86 pålydende kr 75000,- 7166 80.79363 av 6.5.87 pålydende kr 67500,- 7166 81.26876 av 30. november 87 pålydende kr 300000,- 7166 81.26582 av 10. desember 87 pålydende kr 500000,- 7166 81.55361 av 15. november 89 pålydende kr 435000,- returneres.

3. Pantobligasjon pålydende kr 800000,- i gnr. 2046, bnr. 53 i Larvik utleveres saksøker fra Den norske Bank Eiendomsmegling A/S.

4. Innankede tilpliktes in solidum å dekke saksøkerens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

DnB Eiendomsmegling AS og DnB AS har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og lagmannsretten viser til disse slik de er inntatt i byrettens dom. De ankende parter hevder at byrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Byretten har sålede vurdert riktig når den har uttalt at den ikke kan se " at Kålås' grundige fokusering på forholdene omkring hans kjøp av Danebo er særlig relevant for nærværende sak." Verken Ingrid Thorsen eller advokat Mello er parter i saken. Dessuten hadde Kålås opplysninger om regnskapstallene. Det viser kjøpekontraktens punkt 9, hvor både resultattall og balansetall er nevnt. Som det fremgikk av advokat Mellos vitneforklaring, hadde han fortalt Kålås at han for en tid tilbake hadde bistått Ingrid Thorsen med et skattespørsmål. Kålås reagerte ikke på det, men ønsket bistand fra Mello i forbindelse med kontraktoppsettet. Advokat Mello har forklart at prisen for Danebo var fastlagt da han kom inn i bildet.

Optimismen i markedet var generelt stor på den tiden avtalen ble inngått. Danebo ble regnet for å ha muligheter for større omsetning og større inntjening. Ingrid Thorsen som eiet og drev et område med campinghytter i tilknytning til Danebo, syntes det ble for mye for henne å ta hånd om alt, og ønsket å konsentrere seg om campingdriften.

En tid etter at Kålås hadde kjøpt Danebo leiet han det ut til en av de ansatte for en god pris, kr 90000,- pr. måned, etter det han selv har forklart for lagmannsretten. Både det, og ikke minst at han noe senere solgte stedet til Anis AS for kr 4800000,-, viser med tydelighet at kjøpesummen kr 5000000,- ikke var spesielt høy, slik markedet var da. Det var banken og ikke Kålås som fikk et betydelig tap som følge av at eiendomsprisene senere falt betydelig. Banken bestrider således at det på noen måte ble holdt tilbake relevante opplysninger for Kålås i forbindelse med overdragelsen til ham. Kort tid etter at Anis gikk konkurs ble det klart at salg av Danebo åpenbart ikke ville dekke etterstående panthavere, og heller ikke bankens 1. prioritets obligasjon. Eiendommen ble abandonert panthaverne, og banken tok kontakt med de etterstående panthavere for å få disse til å slette sine panteheftelser, slik at banken kunne gi kjøper skjøte på eiendommen fri for pengeheftelser. Kålås sa seg villig til å slette sin obligasjon, både muntlig og i skriv av 10/9 - 1990. Den 25/9 - 1991 underskrev han også slettelsespåtegning på obligasjonen mens Bjørn Kristiansen i eiendomsavdelingen så på. Selve ordlyden i slettelsespåtegningen var skrevet av Bjørn Kristiansen. Han har for lagmannsretten forklart at han forsto at Kålås syntes det var ille at eiendommen skulle gå tilbake til selger for et beløp som var så mye lavere enn det han selv hadde betalt.

Det vises også til de skriftsakkyndiges konklusjoner om sannsynligheten for at underskriften er skrevet av Kålås. Vitnet Knut Berglia har konkludert med at det er " stor sannsynlighet" for at underskriften i slettelsespåtegningen er skrevet av Kålås selv. Han har også forklart at "stor sannsynlighet" er den sterkeste form skriftsakkyndige bruker i sine konklusjoner.

Etter dette kan det ikke være tvil om at underskriften er ekte, og at banken må beholde pantobligasjonen for å besørge den slettet, slik den har forpliktet seg til overfor kjøper. Når det ikke ble gjort med en gang, vises til at Bjørn Kristiansen har forklart at årsaken må være at han glemte å få det gjort før han sluttet, og at obligasjonen dermed må ha blitt liggende uten å bli sendt for slettelse. Banken har også avtalen med Kålås som grunnlag for å sende pantobligasjonen til slettelse. Han har ikke grunnlag for å påberope seg noen re integra-innsigelse i forhold til Ingrid Thorsen for å få utlevert obligasjonen, slik han har anført.

Kålås har pekt på enkelte brev som banken skal ha sendt, blant annet ett av 12/11 - 1991 til advokat Petter Mello med signaturen BK, (Bjørn Kristiansen). Brevet er ikke forenlig med at Kristiansen så Kålås skrive under slettelsespåtegningen den 25/9 - 1991. Brevet finnes ikke i banken eller i advokat Mellos arkiv, og banken hevder at det verken er skrevet eller sendt. Banken vil bemerke at den heller ikke har mottatt de brevene Kålås har vist til om at han ikke ville slette pantobligasjonen. Hans forklaring om det kan derfor heller ikke være riktig. I det hele fremstår hans forklaring som en lang rekke av uetterretteligheter, hevdes det.

Når det gjelder Kålås' gjeld til banken, nevnt i byrettens domsslutning punkt 2, bygger det på et reelt gjeldsforhold og den gjeldsordningen Kålås fikk med banken den 15/9 - 1989. Byretten har vurdert rett her og banken viser til dens begrunnelse.

Banken har ikke ettergitt all privat gjeld til Kålås, bortsett fra huslånet, slik han hevder. De kopier av brev han nå har fremlagt for å sannsynliggjøre det, er ikke sendt ham. Brevene står dessuten i sterk motstrid til den virkelige korrespondanse fra banken til Kålås på samme tid, blant annet bankens brev til ham av 2/8 - 1988.

Kålås fikk en ikke ubetydelig gjeldsreduksjon ved avtalen den 15/9 - 1989. Den ble ikke presset på ham, slik han selv hevder. Vitnet sousjef Jarl Johnsen, som om også undertegnet avtalen, har for lagmannsretten forklart at Kålås ikke bestred at han skyldte beløpet. Banken reduserte gjelden til et beløp den mente han kunne makte, og Kålås var villig til at hans arveoppgjør skulle gå til banken i forbindelse med gjeldssaneringen. Teknisk sett ble det reduserte gjeldsbeløpet på kr 435000,- gitt som et nytt lån til nedbetaling av det gamle. Det er ikke en uvanlig måte å ordne det på. Kålås har i lengre tid betalt på lånet, hvilket også gir holdepunkt for at det har grunn i et reelt gjeldsforhold.

De gamle gjeldsbrevene ble imidlertid ikke returnert i forbindelse med at han undertegnet det nye til erstatning for de gamle. Det hadde nok vært mest korrekt, men det er ikke alltid at det gjøres.

Banken har funnet frem de tidligere originale gjeldsbrevene i tillegg til gjeldsbrevet på kr 435000,-. De tidligere originale gjeldsbrevene er ikke påført stempel om annullering eller liknende. Banken er imidlertid villig til å utlevere gjeldsbrev som ikke lenger er aktuelle.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

"1. Sandefjord byretts dom av 05. august 94 stadfestes.

2. Alf Kålås dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Den norske Bank A/S og DnB Eiendomsmegling A/S."

Lagmannsretten skal bemerke:

I sine anførsler har Kålås sterkt understreket angivelige uregelmessigheter i forbindelse med kjøpet av Danebo i 1986. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for hans anførsler i så måte. Det kan f.eks. ikke legges til grunn at man i bankens megleravdeling holdt tilbake viktige opplysninger for ham i forbindelse med kontraktsinngåelsen, eller at advokat Mello var bundet opp i saken ved sitt tidligere engasjement for Ingrid Thorsen, slik at han ikke sto fritt til å ivareta interessene til Kålås. Det må legges til grunn at Mello fortalte Kålås at han for en tid tilbake hadde bistått selgeren, Ingrid Thorsen, med et skattespørsmål, og at Kålås ikke reagerte på det.

Det må videre legges til grunn at Kålås fikk oversikt over bedriftens regnskap så langt han ønsket, og at driftsresultat og balanse spesielt ble trukket frem, slik det fremgår av kontrakten. Når kjøpesummen ble høy, er det nærliggende å anta at det langt på veg skyldtes at markedsprisen for slike eiendommer lå høyt på den tiden. Det illustreres ved at Kålås noe senere fikk solgt eiendommen til Anis AS for kr 4800000,-. Lagmannsretten finner således ikke grunnlag for at forholdene ved kontraktsinngåelsen var slik at finansieringsavtalen med banken var ugyldig, og at Kålås ikke har vært bundet av den. Forøvrig vil lagmannsretten bemerke at anførslene til Kålås når det gjelder avtalen i 1986, synes å ha liten relevans til punktene i hans påstand.

Da Anis Eiendomsselskap AS kjøpte Danebo av Kålås, ble det for de siste kr 800000,- av kjøpesummen utstedt en pantobligasjon i Danebo, gnr. 46 bnr. 53 i Hedrum. Pantobligasjonen ble tinglyst på eiendommen med prioritet blant annet etter bankens obligasjon av 25/2 - 1987 på kr 4000000,-.

Det er opplyst at panthaverne fikk abandonert pantobjektet da Anis gikk konkurs. Det er ikke bestridt av Kålås at det var åpenbart at et salg - enten det skjedde ved tvangsauksjon eller på annen måte - ikke ville dekke noen del av hans fordring etter pantobligasjonen på kr 800000,-. I utgangspunktet kunne ikke banken uten videre rå over pantobligasjonen til Kålås. Den lå oppbevart i en annen bank i distriktet som hadde håndpant i den. Lagmannsretten finner det imidlertid bevist at Kålås ga banken løfte om at han skulle slette obligasjonen, slik at banken kunne gi kjøper skjøte fritt for pengeheftelser, og at han den 25/9 - 1991 skrev under slettelsespåtegningen, slik det går frem av bankens anførsler. Banken må nå ha adgang til å slette pantobligasjonen på bakgrunn av at Kålås navnetrekk uten rimelig tvil må være skrevet av ham selv, og med bakgrunn i den nevnte avtalen med banken. Ved vurderingen av navnetrekkets ekthet har lagmannsretten i første rekke lagt vekt på de skriftsakkyndiges konklusjoner om dette, jfr. det som er nevnt om dette under ankemotpartenes anførsler, blant annet når det gjelder det skriftsakkyndige vitnet Knut Berglia. Videre legges stor vekt på Bjørn Kristiansens vitneforklaring om at han så Alf Kålås skrive under slettelsespåtegningen.

Lagmannsretten finner etter de sterke og avgjørende bevis som foreligger for at underskriften er ekte ikke grunn til å gå inn på om Kålås sendte flere brev til banken om at han ikke ville slette obligasjonen - brev som banken benekter å ha mottatt - eller om hans undervisningstimer den 25/9 -1991 viser at han ikke kan ha vært i banken og skrevet under.

På spørsmål fra lagmannsretten uttalte Kålås at han var klar over at salg av eiendommen ikke ville dekke noen del av hans obligasjon. Dersom han fikk obligasjonen utlevert, regnet han med å kunne bruke den som et "forhandlingskort" overfor banken, idet banken overfor Ingrid Thorsen hadde påtatt seg å besørge den slettet.

Konklusjonen for denne del av saken blir at Kålås' underskrift på slettelsespåtegningen anses påført av ham selv, og at banken har anledning til å beholde obligasjonen for å få den slettet.

Som det fremgår av anførslene inngikk Kålås den 15/9 - 1989 en avtale med banken om regulering av hans gjeld til banken. Avtalen lyder:

"Avtale mellom Alf Kålås og DnC Sandefjord.

Mellom Alf Kålås og DnC Sandefjord er det i dag inngått følgende avtale:

1. Alf Kålås har personlig følgende gjeld til DnC:

Lån Renter Total

Avskrevet 1988 612216,- 64723,- 676939,-

Renter 1989 15% 101540,- 101540,-

Total 778479,-

DnC er villig til å slette for all fremtid alle nåværende krav over kr 435000,- + arveoppgjør etter Einar Kålås (anslått til 30 - 40000,-).

2. Alf Kålås får et lån stort kr 435000,- med månedlig terminbeløp kr 7352,-. Pant i ny bolig på Store Bergan etableres når hjemmel er etablert.

3. I forbindelse med kjøp av ny bolig på Store Bergan er DnC villige til å delta i følgende finansieringsplan:

Den norske Stats Husbank kr 470000,-

DnC kr 200000,-

Egenkapital kr 100000,-

Total kr 770000,-

Lånet på kr 200000,- slås sammen med restgjelden på det lån som nå bevilges, og det nye lånet sikres med pant i ny bolig.

for Den norske Creditbank

Sandefjord

Jarl Johnsen, soussjef Alf Kålås"

Som byretten er lagmannsretten kommet til at de postene som er nevnt i avtalen om gjelden var reelle, og ikke ettergitt av banken tidligere. I bankens regnskap var de imidlertid dels ført på misligholdskonto, men det er uten betydning for selve gjeldsforholdet.

Byretten har funnet bevist at gjeldsposten på kr 612216,-, med tillegg av renter kr 64723,-, som danner grunnlag for avtalen og gjeldsbrevet på kr 435000,-, består av de postene som er nevnt i dens dom side 20, jfr. side 21. Lagmannsretten er enig i det og viser til byrettens oppstilling og begrunnelse forsåvidt. Det kan ikke sees at gjelden er ettergitt, ut over den delvise ettergivelse som skjedde ved avtalen av 15/9 - 1989. Kålås har lagt frem en del kopier av brev fra banken som kan tyde på at en ettergivelse har funnet sted, således et brev av 28/7 - 1988 som banken hevder ikke er sendt. Brevene harmonerer ikke med korrespondansen forøvrig i saken, således ikke bankens brev av 2/8 - 1988 til Kålås, der man går inn på " hans personlige engasjement i DNC ". Lagmannsretten finner forøvrig ikke grunn til å gå inn på ektheten av brevene og av annulasjonsstempler på kopier av gjeldsbrev. Banken har fremlagt originale gjeldsbrev som ble avløst av det nye på kr 435000,- etter avtalen av 15/11 - 1989.

Lagmannsretten viser også til opplysningene om at Kålås betjente gjeldsbrevet i flere år, frem til april 1993, altså kort tid før Kløver AS gikk konkurs i mai samme år.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å sette gjeldsavtalen av 15/11 - 1989 til side, verken på grunn av mangler ved de gjeldsforutsetninger den bygget på eller ved at den fremkom ved utilbørlig press mot Kålås.

Under lagmannsrettens behandling har banken sagt seg villig til å levere tilbake de gjeldsbrevene som gjeldsbrevet på kr 435000,- avløste, dersom banken gis medhold, idet de da ikke lenger vil ha noen bevismessig betydning for banken. Punkt 2 i påstanden fra Kålås må for øvrig anses knyttet til punkt 1 på en slik måte at problemstillingen er mindre aktuell når punkt 1 ikke fører fram. Etter at banken også har sagt seg villig til å returnere gamle gjeldsbrev som gjeldsbrevet på kr 435000, avløser, finner ikke lagmannsretten grunn til å forme noen egen domskonklusjon om dette.

Byrettens dom, med unntak av avvisningen i domsslutningens punkt 3, blir etter dette å stadfeste, dog slik at rentesatsen i domsslutningens punkt 2 blir 12 % p.a. fra 1. januar 1994.

Anken har vært forgjeves og Alf Kålås bør dømmes til å erstatte ankemotpartene saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Bankens villighet til å returnere de gjeldsbrev som det bestridte gjeldsbrevet på kr 435000,- avløser, anses å være av slik art at det ikke kan bringe omkostningsspørsmålet i en annen stilling. Lagmannsretten vil bemerke at selv om saksomkostningsspørsmålet som følge av denne innrømmelsen skulle bli å bedømme etter §180 annet ledd, jfr. §174, må det anses å ha vært et tvistepunkt av så liten betydning, og som må ha medført så uvesentlige utgifter i forhold til hovedtvistepunktene, at han likevel bør erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger fullt ut etter §174 annet ledd.

For lagmannsretten har advokat Einar Granli fremlagt oppgave over saksomkostninger hvor salær er oppført med kr 170000,- og utgifter med kr 5400,-. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Byrettens dom, domsslutningen punktene 1, 2 og 4 stadfestes, dog slik at rentesatsen i punkt 2 blir 12 % pr. år fra 1. januar 1994 og til betaling skjer.

2. Alf Kålås dømmes til innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte Den norske Bank Eiendomsmegling AS og Den norske Bank AS i fellesskap saksomkostninger for lagmannsrett med - 175400 - etthundreogfemogsyttitusenfirehundre kroner.