LA-1995-134
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-03 |
| Publisert: | LA-1995-00134 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvistemålsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr: 94.00408 - Agder lagmannsrett LA-1995-00134 K. |
| Parter: | Kjærende part: Arendal kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen, Arendal). Motpart: Perry Wickman (Prosessfullmektig: Advokat Arne Aarsæther, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommerne Tore-Jarl Christensen, Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §317, Tvistemålsloven (1915), §179, §384, §386 |
Ved stevning til Nedenes herredsrett av 11. juli 1994 reiste Perry Wickman v/advokat Arne Aarsæther sak mot Arendal kommune, med påstand om opphevelse av skatteligningen for 1990, 1991 og 1992. Kommunen v/advokat Ove Andersen påsto seg i tilsvaret frifunnet.
Etter at Høyesterett 8. september 1994 avsa dom i en annen skattesak, innga partene i den saken Wickman hadde reist et felles prosesskrift datert henholdsvis 3. og 4. januar 1995, med slik felles påstand:
"1. Overligningsnemndas vedtak om ligningen for inntektsårene 1990, 1991 og 1992 oppheves.
2. Perry Wickman tilkjennes saksomkostninger."
Nedenes herredsrett avsa deretter 10. januar 1995 dom hvor pkt. 1 var likelydende med partenes felles påstand, og hvor Perry Wickman i pkt. 2 ble tilkjent saksomkostninger med kr 38.825,-. Omkostningsbeløpet var i samsvar med oppgave som advokat Aarsæther sendte retten 4. januar 1995, med kopi til kommunens prosessfullmektig advokat Andersen.
Arendal kommune v/advokat Andersen har påkjært omkostningsavgjørelsen til Agder lagmannsrett, og har begrunnet kjæremålet slik:
"Kommunen var på forhånd gjort kjent med advokat Aarsæthers omkostningskrav som kommunen fant urimelig høyt. Dette var bakgrunnen for at man ønsket rettens realitetsavgjørelse av omkostningsspørsmålet, og dette er også bakgrunnen for at advokat
Aarsæther sendte kopi til meg av sin omkostningsoppgave da han sendte den til retten sammen med det felles prosesskrift ved brev av 04. januar 1995.
Det er en saksbehandlingsfeil av retten at jeg ikke ble gitt frist til å gi uttalelse om omkostningskravet. Hele poenget med å la retten avgjøre omkostningenes størrelse faller jo bort når jeg ikke har hatt anledning til å gi mine kommentarer. Det er således en saksbehandlingsfeil at jeg ikke har fått uttale meg om oppgaven. Jeg viser til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 371, nest siste avsnitt og avgjørelse i RG-1993-1279 (Eidsivating lagmannsrett) hvor det under henvisning til Tore Scheis bok uttales at det er en saksbehandlingsfeil å avgjøre omkostningsspørsmålet uten kontradiksjon når det er nærliggende å anta at det vil komme innsigelser mot oppgaven.
Riktig saksbehandling ville vært å gi kommunens prosessfullmektig frist for å gi uttalelse til omkostningskravet.
Det er et moment av vekt at salærkravet er på hele kr 37.400.
Dette er meget høyt selv om saken gjelder et komplisert skattespørsmål. Til sammenligning kan jeg nevne at det samlede salærkrav i saken for Høyesterett nevnt foran for skattyterens prosessfullmektig i lagmannsretten og i Høyesterett var kr 100.000."
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt 2 oppheves.
2. Arendal kommune tilkjennes saksomkostningene i anledning av kjæremålet."
Perry Wickman v/advokat Aarsæther har imøtegått kjæremålet, og har sammenfatningsvis anført:
Advokat Andersen ble orientert om omkostningsbeløpet allerede ved telefax av 19. desember 1994 umiddelbart etter at partene var blitt enige om å forlike realitetstvisten.
Selv med utgangspunkt i brevet til retten av 4. januar 1995 hadde advokat Andersen en 5 dagers frist til å imøtegå salærkravet. Dette burde være tilstrekkelig spesielt siden advokat Andersen allerede fra 19. desember 1994 visste hva omkostningskravet ville lyde på.
Det er vist til kjennelse i RG-1993-371.
Om størrelsen av omkostningsbeløpet er anført:
"Saken startet ved at Arendal ligningskontor ikke godtok Perry Wickman's ligning for inntektsårene 1990, 1991 og 1992. Han fikk en etterligning med en restskatt på ca kr 1.300.000,- inkl. renter.
Skattebeløpet ville ved en rettskraftig dom kunne ha medført økonomisk ruin for Perry Wickman. Han er for øvrig 44 år, med hjemmeværende kone og to barn i skolepliktig alder.
Både min klient og undertegnede var enige om å legge betydelig arbeide i saken, hensyntatt til at saken stod om en families fremtid.
Arendal ligningskontor hadde berørt svært mange tildels kompliserte spm. i etterligningssaken. Dette medførte at jeg måtte forberede meg på et omfattende materiale vedrørende fakta om kostnader til diett, hotellopphold etc. for ca 200 reisedager.
Dessuten måtte jeg forberede meg grundig på spm. om grensen mellom næringsdrivende/lønnsmottaker, en grense som kanskje er det mest uklare og kompliserte i skatteretten.
Hovedforhandlingen var berammet til den 10. januar 1995. Fra min side var mye av forberedelsene allerede ferdig, slik at mitt totale krav for 3 dager i retten ikke ville oversteget ca kr 60.000,-. Dette ville ikke være noe urimelig for denne saken."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
I det felles prosesskrift av 3. og 4. januar 1995 hvor partene ba retten avsi dom overensstemmende med deres felles påstand i realitetstvisten, er om omkostningsspørsmålet sagt følgende:
"Saksøkte er innforstått med å dekke saksøkerens saksomkostninger. Saksøkers prosessfullmektig vil sende omkostningsoppgave til retten, og saksøktes prosessfullmektig vil gi eventuell kommentar til oppgaven. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentar, bind II, side 213."
Den uttalelsen hos Schei som det henvises til, står i note 3 til §317 og lyder slik:
"Dom etter fjerde ledd krever at partene er kommet fram "til enighet". Trolig må dette gjelde enighet om tvistegjenstanden. Det er neppe nødvendig med enighet også om saksomkostningskravet. En annen løsning ville medføre at hovedforhandling måtte holdes utelukkende for behandling av dette. Men partene må gis anledning til å uttale seg gjennom prosesskrift om saksomkostningskravene."
Lagmannsretten er enig med advokat Aarsæther i at retten i en vanlig sak som var tatt opp til doms etter hovedforhandling, antakelig ikke ville hatt noen plikt til å innhente uttalelse fra advokat Andersen til omkostningsoppgaven eller å fastsette noen frist for eventuelle bemerkninger. Det ville da formodentlig ha vært tilstrekkelig at det var sendt kopi av omkostningsoppgaven til motparten, og at det var gått noen få dager uten noen reaksjon fra ham. Dette stiller seg imidlertid etter lagmannsrettens mening annerledes når det som her er spørsmål om å avsi dom etter tvistemålsloven §317 fjerde ledd. Retten oppfatter siste setning i sitatet fra Schei som et påbud til retten det er retten som skal påse at partene "gis anledning til å uttale seg gjennom prosesskrift om saksomkostningskravene", og videre at dette er en plikt som er spesielt knyttet til avsigelse av dom etter tvistemålsloven §317 fjerde ledd.
I denne saken er det som nevnt også positivt sagt i det felles prosesskrift at advokat Andersen "vil gi eventuell kommentar til oppgaven". Henvisningen til Tore Schei's bok, sammen med det som er sagt i selve prosesskriftet, kan sies å indikere en partsforutsetning om at advokat Andersen skulle gis frist for uttalelse om omkostningskravet fra advokat Aarsæther før retten avsa dom i saken. Det er i hvert fall nokså nærliggende å anta at advokat Andersen har oppfattet prosesskriftet og henvisningen slik, og det må i seg selv være tilstrekkelig.
Lagmannsretten mener således at herredsretten hadde plikt til å kontakte advokat Andersen med spørsmål om hvorledes hans part stilte seg til omkostningskravet. Det må etter dette anses som en saksbehandlingsfeil at retten avsa dom og her la advokat Aarsæthers omkostningskrav til grunn, uten at advokat Andersen ble kontaktet og eventuelt gitt frist for å uttale seg. At advokat Andersen allerede var kjent med kravet og forsåvidt hadde anledning til å komme med innsigelser uoppfordret, anses ikke avgjørende i motsatt retning i og med at han med grunn måtte kunne regne med å bli kontaktet før dom ble avsagt.
Det anses også tilstrekkelig sannsynlig at feilen kan ha påvirket dommens innhold hva saksomkostningene angår, jfr. tvistemålsloven §384 første ledd.
Foruten opphevelse av domsslutningens pkt. 2 bør lagmannsrettens kjennelse også gå ut på hjemvisning av saken til ny pådømmelse, jfr. tvistemålsloven §386 annet ledd.
Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken kan vanskelig vurderes uavhengig av utfallet av den nye behandling av spørsmålet i herredsretten. I medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum utsettes derfor dette spørsmålet til avgjørelse av herredsretten i forbindelse med den nye behandling av spørsmålet om saksomkostninger i domssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Nedenes herredsretts dom, domsslutningens pkt. 2, oppheves og omkostningsspørsmålet hjemvises til ny pådømmelse ved Nedenes herredsrett.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til avgjørelse i forbindelse med den nye pådømmelse av omkostningsspørsmålet for Nedenes herredsrett.