LA-1995-135
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-28 |
| Publisert: | LA-1995-00135 |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand namsrett Nr: 94-00289 - Agder lagmannsrett LA-1995-00135 K. |
| Parter: | Kjærende part: Den norske Stats Husbank. Motpart: Trygve og Ellen Åsgård. |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Jan Villum, Åse Berg |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §4-8, §6-1, Tvistemålsloven (1915) §180, Gjeldsordningsloven (1992) |
Sand namsrett åpnet ved kjennelse 11. januar 1994 gjeldsforhandlinger for Trygve og Ellen Åsgård. Den 22. april 1994 ble det inngått frivillig gjeldsordning, som ble tinglyst ved Løsøreregisteret 11. mai s.å. Namsretten mottok ved brev 29. august 1994 søknad fra skyldnerne om endring av gjeldsordningen. Søknaden er begrunnet med nedgang i Trygve Åsgård inntekter. Ved kjennelse 29. desember 1994 stadfestet namsretten skyldnernes forslag til endring av den frivillige gjeldsordning.
Namsrettens stadfestelseskjennelse er av Den Norske Stats Husbank påkjært til Agder lagmannsrett. Overfor namsretten hadde Husbanken motsatt seg endringsforslaget. Gjelden til Husbanken var blitt misligholdt etter at den frivillige gjeldsordning var istandbrakt, og Husbanken kunne ikke godta en endring dersom skyldnerne hadde vært i stand til å betjene gjelden. Gjelden til Husbanken hadde økt med 35.366,93 kroner som følge av misligholdet, og dette måtte det etter Husbankens oppfatning tas hensyn til, enten ved at den misligholdte del av gjelden ble betalt pr. omgående eller ved at at den ble nedbetalt med 421,03 kroner pr. måned i gjeldordningsperioden på 7 år. I endringsforslaget var det ikke tatt hensyn til de misligholdte terminer på denne måten. Namsretten avviste Husbanken innsigelser ved å vise til at det ikke var anledning til å ta hensyn til disse og at Husbanken måtte fremme egen begjæring om endring av gjeldsordningen.
Husbankens anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Husbanken kan bare hevde sine synspunkter gjennom skyldnerens endringssak. En kreditor kan fremme egen begjæring om endring bare dersom det har skjedd vesentlige forbedringer i skyldnerens økonomi, jfr, gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd.
En ekstra utgift på 421,03 kroner pr. måned for å nedbetale den misligholdte del av gjelden vil knapt være merkbar for familien.
Skyldnerne har betjent alle kreditorer etter den frivillige gjeldsordning med unntak av Husbanken. Det er urimelig at Husbaken, en kreditor med pantsikkerhet innenfor boligens verdi med tillegg av 10%, skal komme dårligere ut av en gjeldsordning etter en endring enn andre kreditorer. Misligholdet av Husbankens krav kan ses som en grov tilsidesettelse av av skyldnerenes forpliktelse og gir grunnlag for en opphevelse av gjeldsordningen etter §6-1 annet ledd.
Husbanken har nedlagt slik påstand:
"Primært:
1. Lagmannsretten treffer en ny avgjørelse i tråd med Husbankens forutsetninger for endring av gjeldsordningen.
Subsidiært:
2. Lagmannsretten opphever gjeldsordningen på grunn av skyldnerens grove tilsidesettelse av plikter under gjeldsordningen.
3. Ellen og Trygve Åsgård dømmes til å betale sakens omkostninger."
Husbankens kjæremål er forkynt for Trygve og Ellen Åsgård med frist for tilsvar. Slikt tilsvar er ikke mottatt. Trygve Åsgård har over telefon til lagmannsretten vist til det han gjorde gjeldende overfor namsretten, bl.a. i et brev av oktober 1994. Han opplyser at den virksomhet han arbeider i er overtatt av et annet selskap, og at den arbeidssyklus som er oppgitt i brevet er gjeldende fra 1. januar 1995.
Lagmannsretten skal bemerke:
Til pkt. 1 i den kjærende parts påstand bemerkes at verken namsretten eller lagmannsretten har anledning til å stadfeste en annen gjeldsordning enn den skyldnerne foreslår. Domstolene kan ikke beslutte forandringer i skyldnerens forslag, jfr. Graver, Gjeldsordningsloven 135. En realitetsavgjørelse som alternativ til stadfestelse kan således bare gå ut på å nekte å stadfeste skyldnerens forslag. Lagmannsretten kan heller ikke ta stilling til den subsidiære del av påstanden under pkt. 2. Det krav som denne del av påstanden innebærer, må fremmes som begjæring for namsretten og kan ikke bringes direkte inn for lagmannsretten i et kjæremål som gjelder endring av gjeldsordningen etter begjæring av skyldnerne.
Namsretten har begrunnet sin avgjørelse slik: "Retten er av den oppfatning at man i en endringssak på bakgrunn av begjæring fra debitor, ikke kan ta med endringer i den frivillige gjeldsordningen som bygger på misligholdte terminer for en av kreditorene. Det må sees hen til at begjæring om endring er fremsatt av debitor og det følger av lovens system at dersom en av kreditorene er misfornøyd, må de selv begjære endring i medhold av gjeldsordningsloven kap. 6. Retten kan således ikke se at det er anledning til i denne saken å gi Husbanken noen dividende utover det man allerede er enige om for å få dekket inn de misligholdte terminer."
Lagmannsretten forstår namsretten slik at den har ansett seg avskåret fra å vurdere og eventuelt ta hensyn til de innsigelser som er gjort gjeldende fra Husbankens side. Dette er en feilaktig lovforståelse.
Såvidt skjønnes utgjør beløpet på 35.366,93 kroner, i hvert fall i det alt vesentlige, renter som er misligholdt etter at den frivillige gjeldsordning ble inngått. Etter gjeldsordningsloven §4-8 bokstav a første ledd skal det for Husbankgjelden betales renter, men ikke avdrag, i gjeldsordningsperioden. Bestemmelsen gjør ingen reservasjon med hensyn til renter som er forfalt men ikke betalt når gjeldsordningen settes i kraft og må omfatte også denne del av rentekravet. Bestemmelsen må få tilsvarende anvendelse ved endring av gjeldsordning. Dette innebærer at det skulle vært tatt hensyn til de forfalne og ikke betalte renter som var påløpt etter at den frivillige gjeldsordning var etablert. Det vises forøvrig til at misligholdet av rentebetalingen gir Husbanken adgang til å kreve innfrielse av pantet, jfr. Graver, l.c.s. 124. Den betaling av de misligholdte renter som Husbanken har krevet, innebærer en mindre inngripende foranstaltning for skyldnerne enn en slik innfrielse. Også dette forhold tilsier at det ved stadfestelsen av skyldnerens forslag til endring av gjeldsordningen må tas hensyn til misligholdte renter i den forutgående gjeldsforhandlingsperiode.
Det følger av det ovennevnte at namsretten skulle ha prøvet Husbanken innsigelser og ikke hadde adgang til å henvise banken til å fremme egen begjæring om endring, hvilket det forøvrig, slik banken påpeker, bare er anledning til når det er inntruffet forbedringer i skyldnerens økonomiske situasjon, jfr. gjeldsordningsloven §6-1 tredje ledd. Skyldnerens endringsforslag fyller ikke lovens krav, og namsretten skulle derfor ha nektet å stadfeste forslaget. Lagmannsretten avsier kjennelse i overenstemmelse med dette.
Kjæremålet har ført frem og Husbanken bør i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. Erstatningen fatsettes i mangel av omkostningsoppgave til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Forslag til endring av frivillig gjeldsordning fremsatt av Trygve og Ellen Åsgård nektes stadfestet.
Trygve og Ellen Åsgård plikter en for begge og begge for en til innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale til Den Norske Stats Husbank 500 - femhundre - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.