LA-1995-171
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-30 |
| Publisert: | LA-1995-00171 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1995-00171 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Gunnar S. Andreassen) mot A (Forsvarer: H.r.advokat Olav Hestenes, Oslo) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Villum, formann 2. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen 3. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §148, §242, §243, §291, §292, §39, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §4-3, Straffeprosessloven (1981) §3, §437 |
Tiltalte A er født xx.xx.1964. Han er uten arbeid og fast bopel, for tiden i varetektsfengsel. Han er uten inntekt og formue, ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han er tidligere straffedømt ti ganger, i det vesentlige for vinningsforbrytelser.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Agder den 2. mars er han satt under tiltale ved Agder lagmannsrett, AustAgder lagsogn, til fellelse etter:
"I. Straffeloven §148 første ledd, 2. straffalternativ for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv lett kunne forårsakes, og noen på noen på grunn av forbrytelsen omkommer.
Grunnlag:
Torsdag 5. mai 1994 ca kl. 21.45 i en bolig tilhørende B i - - -vei 5 i X, antente A ild flere steder i huset bl.a. ved å sette fyr på treverk i kjelleren og en gardin på et soverom i loftsetasjens østre del.
Det oppstod brann og røykutvikling som raskt spredte seg til store deler av huset. C, som lå og sov i stuen i første etasje, døde av kullosforgiftning.
II. Straffeloven §243, jfr. §242 annet ledd for rettsstridig å ha latt noen person som han pliktet å dra omsorg for, forbli i hjelpeløs tilstand, i tilfelle hvor forbrytelsen fremkalte øyensynlig fare for liv eller helbred.
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, etter at han hadde forholdt seg som der nærmere beskrevet, lot han C bli liggende og sove i sterkt alkoholpåvirket tilstand i det brennende og røykfylte huset. Forbrytelsen fremkalte øyensynlig fare for hennes liv eller helbred.
III. Straffeloven §292, jfr. §291 som bestemmer at det er straffbart rettsstridig å ødelegge, skade, gjøre ubrukelig eller forspille en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen eller å medvirke til dette, og skadeverket ansees for grovt, særlig fordi skaden er betydelig.
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I forholdt han seg som der nærmere beskrevet, slik at huset brant ned og verdier for kr 1.076.923 gikk tapt.
Straffeloven §62 får anvendelse.
Tiltalebeslutningens pkt. I er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten.
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om at påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 fem år.
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning i medhold av skadeserstatningsloven."
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt tre spørsmål som alle er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
A blir å dømme for forbrytelse mot straffeloven §148 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §243 jf §242 annet ledd og straffeloven §292 jf §291, alt sammenholdt med straffeloven §62.
I forbindelse med straffutmålingen legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn:
A har hatt en vanskelig barndom og oppvekst. Begge foreldre var alkoholiserte med alvorlige psykiske problemer. De ble skilt da A, som den yngste av tre søsken, var ett årgammel. Faren var kriminell og voldelig, og han var i flere år innlagt på Reitgjerdet. Barna ble forlatt av moren og overlatt til barnevernets omsorg. De flyttet senere tilbake til moren og hennes nye mann. Moren ble skilt på ny i 1979 og ble igjen sterkt alkoholisert. Hun døde i 1988.
A begynte med småkriminalitet allerede i 12 års alderen, og han kom på ny i kontakt med barnevernet. Etter noen betingede straffedommer, ble han som 18 åring dømt til ubetinget fengsel i 60 dager.
Fra 1970 bodde A i Stavangerdistriktet og fra 12-års alderen utviklet han et alkoholproblem. Han begynte med hasj i 16-års alderen, og som 18 åring ble han avhengig av amfetamin. I perioder har han også jevnlig brukt annen form for narkotika.
I 1992 ble A hentet fra et hospits i Stavanger og bragt til X av sin eldre bror. Hensikten var å få bragt ham inn i et nytt miljø. Dette lyktes bare delvis.
5. mai 1994 var A sammen med noen bekjente fra misbrukermiljøet i X på en restaurant i byen. Ut på ettermiddagen dro de hjem til en av festdeltagerne til dennes bolig i - - -vei 5 i Y utenfor X. Der fortsatte drikkingen som var påbegynt tidligere på dagen, og alle ble etterhvert meget beruset og sovnet.
Etter en stund våknet de fleste festdeltagerne, og det ble bestilt taxi for å bringe dem til en restaurant i X sentrum. Det var vanskelig å få kontakt med A som sov sittende i en stol. De øvrige oppfattet det slik at han ikke ønsket å bli med til byen, og de forlot ham i huset i - - -vei 5.
En av kvinnene i selskapet, C, var også beruset og sovende. Hun ble vekket og hun ga uttrykk for at hun heller ikke ville være med til byen. Hun ble lagt på en sofa i stuen med et teppe eller en dyne over seg og sov videre.
Da A våknet noe over klokken 21, oppdaget han at de andre festdeltagerne var reist fra ham. Han har selv opplyst at dette gjorde ham sint og skuffet. Han oppfattet på dette tidspunkt ikke at C lå og sov på sofaen i stuen.
A gikk opp i husets loftsetasje der han med en lighter tente på gardinene i et værelse beliggende på husets østside. Det oppsto brann i gardinene og husets treverk. Derfra gikk A ned i kjelleren og tente på treverket under kjellertrappen som også begynte å brenne. Det oppsto brann og røykutvikling som raskt spredte seg til store deler av huset.
Fra kjelleren gikk A opp i husets første etasje der han oppdaget at C lå og sov på sofaen i stuen. Han forsøkte å vekke henne ved å ta henne i benet og rundt hoften. Da C ikke omgående våknet, ga A opp å få henne med seg. Han etterlot henne liggende på sofaen og tok seg selv ut gjennom verandadøren.
Vel ute av det brennende huset ble han oppmerksom på en bil som nærmet seg. Han krøp under verandaen og gjemte seg. Han har selv opplyst at han under verandaen tente på treverket der, men lagmannsretten legger til grunn at dette ikke utviklet seg til brann, og at det sluknet av seg selv.
Fra sitt skjul under verandaen flyktet A opp en skråning utenfor huset, og derfra ble han senere vitne til at det kom brannbiler og mange mennesker til det brennende huset.
Bolighuset i - - -vei 5 brant ned til grunnen, og liket av C ble funnet i brannruinene. Det ble slått fast at hun døde av kullosforgiftning.
Fra brannstedet flyktet A gjennom skogen mot veien til Y behandlingssenter der han bodde på den tiden. Underveis stoppet han hos en venn som han vekket, og han ba vennen om å kjøre seg til Y. Overfor vennen erkjente A at han hadde tent på bolighuset i - - -vei 5 slik at huset hadde brent opp og at han fryktet at to personer befant seg i huset, men at han håpet de hadde greid å ta seg ut.
A har i lagmannsretten erkjent seg straffskyldig for alle poster i tiltalebeslutningen.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på at As unnlatelse av å hjelpe C da han forlot henne i det brennende huset, ligger nært opp til forsettlig drap. Han måtte forstå at å forlate henne i den hjelpeløse situasjonen hun befant seg i, medførte en åpenbar risiko for at hun kunne brenne inne og dø i flammene. Huset var ikke overtent da han selv tok seg ut gjennom verandadøren fra stuen, og det var ikke mange meter han skulle ha slept med seg den sovende kvinnen for å få henne ut av det brennende huset.
Selv om A i ettertid har vist oppriktig anger for sine handlinger den 5. mai 1994, må det av almenpreventive hensyn reageres strengt mot den hensynsløshet som førte til C s død og det grove skadeverket mot bolighuset som brant ned til grunnen.
I formildende retning er det lagt vekt på As vanskelige barndom og oppvekst, og lagmannsretten finner at det er en sannsynlig sammenheng mellom hans øyensynlig meningsløse ildspåsettelse av huset som var et samlingssted for svirebrødre, og As sinne og skuffelse over at han hadde sprukket i sitt forsøk på avholdenhet fra alkohol og andre berusende midler.
Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at straffen passende kan fastsettes til fengsel i åtte år. Til fradrag i straffen kommer 329 dager som anses avsont ved utholdt varetektsfengsel.
Statsadvokaten har på vegne av den offentlige påtalemyndighet nedlagt påstand om at retten gir bemyndigelse til å anvende sikring av A i medhold av straffeloven §39 nr. 1 bokstav a til f for et tidsrom av fem år.
A har under etterforskningen vært underkastet judisiell observasjon, og de rettspsykiatrisk sakkyndige har konkludert med at han er en person med såvel mangelfullt utviklede som varig svekkede sjelsevner. I den fremlagte rettspsykiatriske erklæringen har de sakkyndige ikke uttalt seg om gjentagelsesfaren, og de ville heller ikke under hovedforhandlingen ta noen klar stilling til dette spørsmålet.
Lagmannsretten legger de sakkyndiges konklusjon om As sjelsevner til grunn for sin vurdering.
Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke kan antas at det på grunn av As defekte sjelsevner er slik fare for at han skal begå nye straffbare handlinger at det er rimelig å anvende sikring etter avsont straffedom.
A har forut for den forbryterske handling han nå dømmes for, tatt alvorlige skritt for å bekjempe sitt alkoholproblem. Hans tidligere kriminelle virksomhet såvel som handlingen han nå dømmes for, har en klar sammenheng med alkoholmisbruk og beruselse, og har fremstår for retten som en person som i den siste tiden er blitt motivert for en endring av sin livsførsel og sitt forhold til rusmidler.
Etter avsoningen av den idømte fengselsstraffen er det vanskelig å legge til grunn at det foreligger slik kvalifisert fare for gjentagelse som bør kreves for å anvende sikring.
Etter dette tar lagmannsretten ikke til følge påtalemyndighetens påstand om sikring.
I forbindelse med straffesaken mot A har påtalemyndigheten fremmet erstatningskrav på vegne av PLUS forsikring for forsikringsselskapets regresskrav mot skadevolderen. Det er nedlagt påstand om at A skal betale erstatning med kr 1.112.923, som refererer seg til tapsoppgaven fra forsikringsselskapet. Kravet og beløpet er ikke bestridt av A eller hans forsvarer. I medhold av skadeserstatningsloven §4-3 jf straffeprosessloven §3 tar lagmannsretten erstatningspåstanden til følge, og A dømmes til å betale erstatning til PLUS forsikring med kr 1.112.923.
Saksomkostninger er ikke påstått og ilegges ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig. Bare de tre juridiske dommerne har deltatt i behandlingen og avgjørelsen av erstatningskravet.
Dom:
1. A, født xx.xx.1964, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §148 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §243, jf §242 annet ledd og straffeloven §292 jf §291, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 8 åtte år. Ved avsoningen av straffen fragår 329 dager som er utholdt i varetektsfengsel.
2. Påtalemyndighetens påstand om sikringsbemyndigelse tas ikke til følge.
3. A dømmes til å betale erstatning til PLUS forsikring med 1112923 - enmillionetthundreogtolvtusennihundreogtjuetre - kroner innen 2 to uker fra dommens forkynnelse.