LA-1995-267
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-08 |
| Publisert: | LA-1995-00267 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr: 94-00037 - Agder lagmannsrett LA-1995-00267 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1996-00406K . |
| Parter: | Atle og Bjørn W. Bergshaven |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Aksjeloven (1976) §12-10, §8-14, Foreldelsesloven (1979) §10, §2, §3, §9, Kjøpsloven (1988) |
Saken gjelder krav om erstatning for tap som en selger av aksjer påstår å ha lidt ved at kjøperen skal ha fortiet opplysninger som betinget en høyere pris enn den som ble avtalt.
Parter i saken er brødrene Atle og Bjørn W. Bergshaven. De inngikk 27. februar 1990 avtale om salg fra Bjørn W. Bergshaven til Atle Bergshaven av 1000 aksjer i Bergvang Shipping AS for 1108 kroner pr. aksje, tilsammen 1108000 kroner. Atle Bergvang er styreformann i Bergvang Shipping AS, mens Bjørn W. Bergshaven driver en baker- og konditorforretning.
Bergvang Shipping AS oppsto ved en fisjon i 1988 av Ugland Rederi AS, der hovedaksjonærene var søsknene Evy Ugland Kaarvang, Lisen Ugland Bergshaven - mor til partene i saken - Johan Jørgen Ugland og Andreas K. L. Ugland. Aksjonærer i Bergvang Shipping AS er medlemmer av familiene Kaarvang og Bergshaven og selskaper disse eier. I januar 1989 ble det inngått en aksjonæravtale mellom Kaarvangfamilien og deres familieselskap på den ene side og Lisen Ugland Bergshaven, Atle Bergshaven og Bergshavenfamiliens familieselskap på den annen side. Et hovedformål med avtalen var å gjøre det mulig for medlemmer av Kaarvangfamilien å realisere de økonomiske verdier av deres eierinteresser. For gjennomføring av dette formål ble det avtalt å stifte et eget selskap, Bergshav Invest AS, som skulle eies med 49% av Bergvang Shipping AS mot et innskudd på minst 15 millioner kroner i kontanter og med 51% av Atle Bergshaven mot innskudd i aksjer i Bergvang Shipping AS for et tilsvarende beløp. Etter avtalen skulle Kaarvangfamilien låne 15 millioner kroner av Bergshav Invest AS mot pant i aksjer i Bergvang Shipping AS slik at både låntager og långiver fikk opsjon på at Bergshav Invest AS skulle overta de pantsatte aksjer etter en pris beregnet på grunnlag av substansverdien i henhold til endelig fisjonsbalanse og etter nærmere bestemmelser i kontrakten. Det er gitt bestemmelser også om opsjoner for de gjenværende aksjer i Kaarvangfamilien. Lånet til Kaarvangfamilien ble utbetalt slutten av 1989, og de pantsatte aksjer ble overtatt av Bergshav Invest AS i slutten av 1990.
Formålet med avtalen av 27. februar 1990 mellom brødrene var å skaffe Bjørn W. Bergshaven midler til et huskjøp. Den pris pr. aksje som ble avtalt, ble beregnet etter bestemmelsene i aksjonæravtalen med Kaarvangfamilien og beløper seg til det samme som Kaarvangfamilien senere samme år fikk godskrevet ved overdragelsen av sine pantsatte aksjer. Kjøpesummen ble skaffet til veie ved utbetaling fra Bergvang Shipping AS. Beløpet ble i selskapets regnskaper debitert Atle Bergshaven på en interimskonto. Den gjeld som Atle Bergshaven på denne måte pådro seg overfor Bergvang Shipping AS, ble 20. desember 1990 overtatt av Bergshav Invest AS mot at Atle Bergshav overdro til selskapet 523 av de 1000 aksjer han hadde kjøpt av Bjørn W. Bergshaven til en pris av 2118,53 kroner pr. aksje. Den samlede overdragelsessum for de 523 aksjer utgjorde 1108000 kroner, som tilsvarer lånebeløpet og det beløpet Bjørn W. Bergshaven i sin tid mottok for sine 1000 aksjer. Prisen for de 523 aksjer tilsvarer 80% av aksjenes substanverdi pr. 2. tertial 1990. Dette er den samme beregningsmåte som med utgangspunkt i substansverdi i oktober 1989 ble brukt ved verdsettelsen av Atle Bergshavens innskudd i Bergshav Invest AS i form av aksjer i Bergvang Shipping AS. Dette var i samsvar med aksjonæravtalen med Kaarvangfamilien. Beløpet på 1108000 kroner ble i 1991 innbetalt av Bergshav Invest AS til Bergvang Shipping AS.
Høyesterettsadvokat Ole Lund har gjennomført en granskning vedrørende Bergvang Shipping AS. Resultatet av granskingen foreligger i en rapport datert 5. juni 1993. Her omtales bl.a. transaksjonen med de 1000 aksjer, som av Lund betegnes som stridende mot aksjeloven §8-14. Det fremgår av rapporten at Atle Bergshaven har erkjent at han urettmessig har beholdt 477 av de 1000 aksjer han kjøpte av broren og at han tilbød seg å overdra disse vederlagsfritt til Bergshav Invest AS. En slik overdragelse er senere gjennomført. Atle Bergshaven tilbød seg 13 januar 1994 å gjøre om salget av de 1000 aksjene, men dette ble avslått av Bjørn W. Bergshaven.
Ved stevning 3. februar 1994 har Bjørn W. Bergshaven saksøkt Atle Bergshaven ved Sand herredsrett med påstand om betaling av 1010550 kroner med tillegg av renter. Beløpet tilsvarer differansen mellom en kjøpesum for de 1000 aksjer etter den pris pr. aksje Atle Bergshaven beregnet seg ved salget av de 523 aksjer til Bergshav Invest AS og den kjøpesum Atle Bergshaven betalte Bjørn W. Bergshaven. Herredsretten - sorenskriver Knut Rønning som settedommer - avsa dom 31. januar 1995 med slik domsslutning:
"1. Atle Bergshaven frifinnes.
2. Bjørn W. Bergshaven betaler innen 2 - to - uker kr 116514,- - kroneretthundreogsekstentusenfemhundreogfjorten 00/100- i saksomkostninger til Atle Bergshaven."
Herredsretten begrunner avgjørelsen med at Atle Bergshaven i forhold til Bjørn W. Bergshaven ikke hadde utvist et erstatningsbetingende culpøst forhold ved inngåelsen av avtalen. Nærmere om sakens faktiske side, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domspremissene.
Bjørn W. Bergshaven har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 27. og 28. februar 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt to vitner, som ga forklaring også for herredsretten. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende så langt det er nødvendig. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Bjørn W. Bergshavens anførsler kan sammenfattes slik:
Atle Bergshaven førte sin bror bak lyset ved å erverve brorens 1000 aksjer vel vitende om at han selv var i stand til å oppnå dobbelt pris ved videre overdragelse til Bergshav Invest AS. Bjørn W. Bergshaven har gått glipp av den kjøpesum han ville ha oppnådd ved å selge direkte til Bergshav Invest AS. Det tap han derved har lidt må Atle Bergshaven være ansvarlig for på et culpagrunnlag. Det er opplyst at såkalt emisjonsverdi for aksjer i Bergvang Shipping AS pr. 15. oktober 1989 og 30. april 1990 var henholdsvis 2654 og 2396,75 kroner, og det må legges til grunn at de aksjer som Bjørn W. Bergshaven avhendet, på salgstidpunktet hadde en verdi et sted mellom disse to verdier.
Atle Bergshavens forhold er særlig graverende fordi det gjelder en transaksjon innen familien med de sterke lojalitetsbånd dette betinger. De øvrige familiemedlemmer stolte på Atle Bergshaven og at han ville sørge for at broren fikk den best mulige pris for aksjene. Atle Bergshaven var den innen familien som sto for styringen av selskapet og hadde innsikt i driften. Bjørn W. Bergshaven hadde ingen slik innsikt. Han forbandt ikke noe med at han fikk opplyst at han skulle få det samme for sine aksjer som Kaarvangfamilien hadde krav på etter aksjonæravtalen, en avtale som Bjørn W. Bergshaven ikke var part i. Avtalen mellom brødrene er satt opp av Atle Bergshaven og ble presentert for og undertegnet av Bjørn W. Bergshaven uten nærmere forhandlinger mellom partene.
Atle Bergshaven har forsøkt å holde sannheten om transaksjonen skjult for den øvrige familie, således at han ulovlig og i strid med aksjeloven §12-10 og uten å forelegge saken for styret lånte penger av Bergvang Shipping AS for å kjøpe brorens aksjer for egen regning. Av et referat fra et møte innen Bergshavenfamilien den 18. mai 1990 fremgår det at aksjene skulle være kjøpt av Bergshav Invest AS. Atle Bergshaven, som deltok på møtet, må ha fortiet at det var ham selv som satt med aksjene på dette tidspunkt. I et memorandum til sine foreldre 21. januar 1991 skrev Atle Bergshaven at de 1000 aksjer fra Bjørn W. Bergshaven ble kjøpt for en unødig høy pris. På dette tidspunkt hadde han overdratt 523 av aksjene videre til Bergshav Invest AS til en nær dobbelt så høy pris som det han selv hadde gitt Bjørn og satt igjen med 477 av aksjene som ikke hadde kostet ham noe. Først ved et brev 17. juli 1992 fra Atle Bergshaven til Kaarvangfamiliens juridiske rådgiver, h.r.adv. Christian Haneborg, kom det for dagen at bare 523 aksjer var gått videre til Bergshav Invest AS.
Herredsretten har med urette lagt vekt på at det var Bjørn W. Bergshaven og partenes foreldre som tok initiativet til at han skulle få ut penger av selskapet for å kunne finansiere sitt huskjøp. Sett i forhold til Atle Bergshavens sterkt klanderverdige forhold må spørsmålet om hvem som tok initiativet til transaksjonen være uten betydning.
Det bestrides at erstatningskravet er foreldet. Det hevdes at det er tale om et krav på erstatning utenfor kontraktsforhold som omfattes av foreldelsesloven §9, og at fristen først tar til å løpe fra juli 1992 da Atle Bergshaven skrev det ovennevnte brev til h.r.adv. Haneborg.
Erstatningsplikten må omfatte også det tap Bjørn W. Bergshaven har lidt ved at han ikke straks har kunnet disponere over det beløp han har krav på. Denne del av kravet er i påstanden kommet til uttrykk ved et prosenttillegg til hovedstolen. Det vises i denne sammenheng til bl.a. Rt-1970-178.
Bjørn W. Bergshaven har nedlagt slik påstand:
"1. Atle Bergshaven dømmes til å betale til Bjørn W. Bergshaven kr 1010550,- med tillegg av 6% rente p.a. fra 28. februar 1990 til betaling skjer.
2. Bjørn W. Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Atle Bergshaven har i det vesentlige anført følgende:
Det bestrides at det fra Atle Bergshavens side er utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet eller at det kan påvises noe tap for Bjørn W. Bergshaven.
Ved uaktsomhetsbedømmelsen er det et sentralt utgangspunkt at initiativet til transaksjonen ble tatt av Bjørn W. Bergshaven med bistand fra partenes foreldre og at Bjørn W. Bergshaven ikke hadde noen rett til å kreve penger fra selskapet.
Atle Bergshaven ønsket ikke at det ble tatt likvider ut av selskapet til kjøp av et hus som han anså å være altfor dyrt for broren. Alternativet var at Bjørn W. Bergshaven lånte beløpet av sine foreldre, men også dette var en løsning som også Atle Bergshaven anså som meget uheldig. På grunn av egenkapitalkravet etter aksjeloven §12-10 var det utelukket med lån fra Bergsvang Shipping AS. Den ordning som ble valgt, var det eneste alternativ som med rimelighet kunne gjennomføres. Atle Bergshaven følte seg presset til å gjennomføre transaksjonen.
Bjørn W. Bergshaven fikk en meget god pris for sine aksjer. Prisen ble beregnet ut fra det gunstigste alternativ for salg fra Kaarvangfamilien etter aksjonæravtalen, og dette er en pris som Kaarvangfamilien hadde oppnådd på bakgrunn av en for dem gunstig forhandlingsposisjon. Prisen ligger langt over det som kunne tenkes oppnådd om aksjene hadde vært i alminnelig omsetning som for børsnoterte selskaper. Aksjer vil alltid omsettes for en pris langt under substansverdien. Ved det foreliggende salg utgjorde prisen 40 - 50% av substansverdien på kjøpstidspunktet, og dette må anses som en svært høy pris. Det bemerkes at Tenvigfamilien, som solgte seg ut av selskapet i forbindelse med fisjonen, oppnådde en pris som svarer til 666 kroner pr. aksje.
Bjørn W. Bergshaven ville ikke ha kunnet oppnå noen høyere pris for aksjene på annen måte. Å selge direkte til Bergshav Invest AS på det tidspunkt avtalen med broren ble inngått og til samme pris som 523 av aksjene senere ble overdratt for til dette selskap, var ikke aktuelt. Bjørn W. Bergshaven fikk tilbud om å gjøre om handelen, men avslo dette. En omgjøring ville holdt ham skadesløs og i tillegg ville han ha oppnådd fordelen ved å kunne disponere kjøpesummen rentefritt i tre år. Han kan ikke sies å ha lidt noe tap. Han har fått det han skulle ha etter avtalen.
Det bestrides at Atle Bergshaven har gjort seg skyldig i noen erstatningsbetingende fortielse. Det er ingen grunn til å anta at utfallet ville blitt et annet om Bjørn W. Bergshaven hadde fått opplyst substansverdien. Forøvrig påhviler det ikke kjøperen noen opplysningsplikt etter kjøpsloven; en slik forpliktelser er etter loven lagt bare på selgersiden. Videre burde Bjørn W. Bergshaven på forhånd ha foretatt nærmere undersøkelser av hva kontrakten med broren innebar.
Hvis anken fører frem, vil det føre til det hårreisende resultat at Atle Bergshaven blir påført en utgift på nærmere 2 millioner kroner uten å eie noen av aksjene, mens Bjørn W. Bergshaven får en økonomisk fordel som langt overstiger de forventninger han hadde ved inngåelsen av avtalen. Det påpekes at Bjørn W. Bergshaven var svært fornøyd med den pris han hadde oppnådd. Det var opplysningene om videresalget til Bergshav Invest AS som gjorde at han reagerte. Dette videresalget gjorde Atle Bergshaven verken rikere eller fattigere og påførte ikke Bjørn W. Bergshaven noe tap.
Det bestrides at man har å gjøre med et krav om erstatning utenfor kontraktsforhold. Et krav basert på en annen pris enn den som ble avtalt kan ikke tenkes uten en kontraktsrettslig forankring. Et slikt krav er foreldet etter de alminnelige bestemmelser i foreldelsesloven §2 og §3, også om det innrømmes en tilleggsfrist etter §10. For det tilfelle at man ser forholdet som et krav om erstatning utenfor kontraktsforhold, er foreldelse forøvrig inntrådt etter lovens §9.
Det er ikke hjemmel for å tilkjenne erstatning for avsavnstap i form av et rentetillegg slik den ankende parts påstand går ut på.
Atle Bergshaven har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Atle Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er blitt stående ved samme resultat som herredsretten, men med en noe annen begrunnelse. Lagmannsretten er kommet til at det ikke er påvist at Bjørn W. Bergshaven har lidt noe tap som følge av den avtale han inngikk med Atle Bergshaven.
Erstatningskravet bygger på at Bjørn W. Bergshaven hadde krav på samme pris pr. aksje som den som ble lagt til grunn ved den videre overdragelse til Bergshav Invest AS. Den pris det her er tale om, er beregnet på samme måte som den pris som ble lagt til grunn ved Atle Bergshavens aksjeinnskudd på 15 millioner kroner ved stiftelsen av Bergshav Invest i form av aksjer i Bergvang Shipping AS. Verdien av det nevnte aksjeinnskudd ble med revisors samtykke satt til 80% av substansverdi pr. oktober 1989. Verdien av de 523 aksjer som ble overdratt til Bergshav Invest AS, ble satt til 80% av substansverdi for annet tertial 1990.
H.r.adv. Ole Lund har i sin granskingsrapport betegnet den omtvistede transaksjon som stridende mot aksjeloven §8-14, bestemmelsen om forbud mot tiltak som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller tredjemann urimelig fordel på andre aksjeieres eller selskapets bekostning. Lagmannsretten oppfatter h.r.adv. Lunds kritikk dithen at han mener transaksjonen er i strid med alle de øvrige aksjonærers interesse og at den er urettmessig ikke bare i forhold til Bjørn W. Bergshaven. I denne sammenheng er prisen pr. aksje som Atle Bergshaven beregnet seg ved overdragelsen av de 523 aksjer til Bergshav Invest et sentralt moment. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte en overdragelse av de 1000 aksjer fra Bjørn W. Bergshaven direkte til Bergshav Invest AS til samme pris pr. aksje som Atle Berghaven beregnet seg ved overdragelsen av de 523 aksjer, bli rammet av den samme kritikk. I samme utstrekning som Atle Bergshaven rettet opp den foretatte disposisjon ved vederlagsfri overdragelse av de 477 aksjer til Bergshav Invest AS, måtte Bjørn W. Bergshaven ha funnet seg i tilbakebetaling av en tilsvarende del av den kjøpesum han mener seg berettiget til. Allerede dette forhold tilsier at Bjørn W. Bergshaven ikke kan ha noe krav på en pris tilsvarende den Atle Bergshaven beregnet seg ved videresalget til Bergshav Invest AS. Det tilføyes at denne pris tok utgangspunkt i en beregningsmåte som gjaldt verdien av aksjene som aksjeinnskudd i et annet selskap og at den verdivurdering som i denne forbindelse kan være aktuell, ikke er den samme som når det gjelder et salg av de samme aksjer.
Det er heller ikke forøvrig påvist noe grunnlag for at Bjørn W. Berghaven skulle ha rettskrav på et høyere vederlag enn det han fikk etter avtalen. Det dreier seg om salg av aksjer i et selskap der aksjene eies av to familier. Det har i liten grad funnet sted en regulær omsetning av aksjene og det har ikke dannet seg et prisnivå for slik omsetning. Hva aksjekursen ville ha vært om selskapet ble børsnotert lar det seg ikke si noe sikkert om. Den pris Bjørn W. Berghaven oppnådde er den samme som familien Kaarvang fikk etter aksjonæravtalen. Riktignok tar prisen for Kaarvangs vedkommende utgangspunkt i substansverdien etter endelig fisjonsbalanse (oktober 1988) og denne er lavere enn den var da avtalen mellom brødrene ble inngått i februar 1990. På den annen side inneholder vedkommende klausul i aksjonæravtalen en bestemmelse om et tillegg på 10% pr. år for inflatering slik at stigningen i substansverdien i noen grad er dekket opp. Til dette kommer at aksjonæravtalen er inngått mellom to nærmest likeverdige familier med hensyn til aksjebesittelse i Bergvang AS og at dette kan ha medvirket til en høy verdi på aksjene gjennom en gunstig forhandlingsposisjon for Kaarvangfamilien. I denne forbindelse vises til at Tenvigfamilien, som var minoritetsaksjonærer i forhold til Uglandsøsknene og deres familier, ved fisjonen ble utløst med 666000 kroner pr. gammel aksje i Ugland Rederi AS, hvilket svarer til 666 kroner pr. aksje i det utfisjonerte selskap der en gammel aksje utgjør 1000 nye aksjer.
Et eventuelt krav fra Bjørn W. Berghavens side kunne tenkes fremmet som et krav på uberettiget berikelse på Atle Berghavens hånd. Det er imidlertid tvilsomt om det er hjemmel for et berikelseskrav i en situasjon som den foreliggende. Under enhver omstendighet er det en betingelse at den som kreves har oppebåret en berikelse. Den aktuelle berikelse er de 477 aksjer som Atle Berghaven ble sittende med etter overdragelsen av de 523 aksjer til Berghaven Invest AS. Disse har han imidlertid måttet gi fra seg, og noen berikelse å inndra er dermed ikke til stede. Situasjonen er forsåvidt som om Atle Berghaven hadde overført aksjene til Bergshav Invest AS for samme pris som i avtalen med Bjørn W. Bergshaven.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave, som viser et beløp på 70350 kroner, hvorav 65000 gjelder salær. Lagmannsretten finner at salæret overstiger det som fremstiller seg som nødvendig for å få saken betryggende utført. Det bemerkes at hovedforhandlingen tok en og en halv rettsdag, at prosessfullmektigen tjenestegjorde også da saken ble behandlet i herredsretten og at saken bevismessig og på annen måte står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Omkostningserstatningen for lagmannsretten settes etter dette skjønnsmessig til 45000 kroner. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Bjørn W. Bergshaven dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 45000 - førtifemtusen - kroner til Atle Bergshaven som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.