LA-1995-290

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-15
Publisert:	LA-1995-00290
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1995-00290 M. Anket til Høyesterett - HR-1995-00154 B - anken forkastet.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet mot 1. A 2. B 3. C 4. D 5. E (Aktor: Førstestatsadvokat Arnfinn Hval Forsvarer: for nr. 1: advokat Janne Kristiansen, Moss for nr. 2: advokat John I. Henriksen, Oslo for nr. 3: advokat Sigurd B. Andersen, Larvik for nr. 4: advokat Steinar Wiik Sørvik, Oslo for nr. 5: advokat Ellen Moen, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Trude Sæbø, formann. 2. Eks.ord.lagdommer Martin Beer 3. Eks.ord.lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §127, §128, §147, §182, §222, §223, §227, §228, §231, §232, §260, §267, §268, §49, §132, §233, §35, §52, §62, §64, Straffeloven (1902), Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §437

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 23. mars 1995 satt A, B, C, D og E under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter

"I. Straffeloven §182 første ledd, 2. straffalternativ, for i rettstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket offentlig dokument.

Grunnlag:

1. A

I tiden fra mars 1994 - 29. september 1994 i Norge benyttet han kroatisk pass nr. 09872385 utstedt i navnet Dario Hunjet for å legitimere seg, og passet var forfalsket idet bilde av A var satt inn i passet.

II. Straffeloven §260, første og tredje ledd, for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettstridig å ha tatt og brukt en motorvogn, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

1. A - 2. B

a) Mandag 19. eller natt til tirsdag 20. september 1994 fra Fredrik Stangsgate i Oslo tok de Ford Escort ZT 28310, tilhørende Åse Guri Larsen, og kjørte med bilen til Sander postkontor i Sør-Odal og videre til Sør-Odal alders- og sykehjem på Skarnes, hvor bilen ble parkert,

1. A

b) Natt til onsdag 28. september 1994 fra Blindernveien 4 i Oslo tok han en Ford Sierra DE 68692, tilhørende Johan Erland, og kjørte med bilen til Larvik.

III. Straffeloven §268 annet ledd, jf. §267, jf. §49, for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha forsøkt å bemektige seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette, idet ransforsøket anses som grovt særlig fordi det ble truet med skytevåpen og var nøye planlagt.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

1. A - 2. B - 3. C

Tirsdag 20. september 1994 ca kl. 07.05 utenfor Sander postkontor i Sør-Odal rettet A og/eller B en pistol mot vekter Paul Ole Tysseng og poltiavdelingssjef Nils Aarstad, som denne morgenen hadde kjørt en postbil til Sander postkontor. Tysseng og Aarstad ble beordret ned på bakken og påsatt håndjern. A og B gjennomsøkte deretter postbilens lasterom etter kontanter eller annen verdipost. Postbilen inneholdt ikke verdipost og de forlot deretter stedet i personbilen som er nevnt i post II a uten å ha bemektiget seg noe.

IV. Straffeloven §128 første ledd, for ved trusler å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til urettmesig å unnlate en tjenestehandling, eller medvirkning til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

1. A 2. B

a) Tirsdag 20. september 1994 ca kl. 07.07 på riksveg 175 ved Sander postkontor i Sør-Odal, på en avstand av ca 46 meter, rettet han en pistol mot Sør-Odals lensmannskontors tjenestebil ført av lensmannsførstebetjent Yngve Gudmundsen og med lensmannsbetjent Ole B. Nordvik som passasjer, og avfyrte to skudd mot bilen. Dette gjorde han for å unndra seg pågripelse for ransforsøket beskrevet i post III.

1. A - 2. B

b) tirsdag 20. september 1994 ca kl. 07.10 på riksveg 175 ved Aukner stanset han Escort ZT 28310 gikk ut av bilen og i en avstand av ca 84 meter avfyrte han to skudd mot Sør-Odal lensmannskontors tjenestebil med tjenestemennene Gudmundsen og Nordvik. Dette gjorde han for å unndra seg pågripelse for ransforsøket beskrevet i post III.

V. Straffeloven §132 annet ledd, for å ha bevirket eller medvirket til at noen ved flukt søkes unndratt forfølgning eller straff for en straffbar handling.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

5. E

Tidlig om morgenen onsdag 21. september 1994 reiste han med bil fra Oslo og på et sted på strekningen mot Kongsvinger hentet han B og kjørte ham til Oslo. Dette gjorde han for at B skulle unndra seg strafforfølgning for ransforsøket ved Sander postkontor dagen før.

VI. Straffeloven §147, første og annet ledd, 3. straffalternativ for å ha banet seg eller en annen uberettiget adgang til hus, ved å beskadige gjenstand som var egnet til beskyttelse mot inntrengen, eller medvirket til dette, og innbuddet ble forøvet i hensikt å bane adgang til noen annen forbrytelse.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirket til dette:

1. A

Natt til onsdag 28. september 1994 i hensikt å begå et ran, banet han seg adgang til Østre Halsen postkontor, Gloppeskogen, Larvik, ved å bryte opp et toalettvindu på baksiden av bygningen.

VII. Straffeloven §268 annet ledd, jf. §267, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, ved å øve vold mot en person eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette, idet ranet anses som grovt, særlig fordi det ble truet med skytevåpen, ranet var nøye planlagt og gjaldt en betydelig verdi.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirket til dette:

1. A - 4. D 5. E

Onsdag 28. september 1994 ca kl. 07.34 inne på Østre Halsen postkontor, Larvik, truet A postfunksjonær Frøydis Borgen med kniv og pistol. Han beordret henne til å åpne pengeskapet og slo henne flere ganger i øvre del av ryggen og i hodet. Frøydis Borgen åpnet pengeskapet og A bemektiget seg ca kr 1448000,- fra pengeskapet. Ca. kl. 07.43 ankom postbetjent Else Gunn Holt postkontoret medbringende en sekk med verdipost. A rettet en pistol mot henne og beordret henne ned på gulvet og bemektiget seg deretter postsekken. Han bandt deretter begge postfunksjonærene med hendene bak på ryggen og forlot postkontoret.

VIII. Straffeloven §222 første ledd, 2. straffalternativ, jf. §232, 3. punktum, for ved rettstridig adferd eller ved å true med slik, å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe, og det foreliger særdeles skjerpende omstendigheter, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

1. A

a) Onsdag 28. september 1994, ca kl. 08.15 i Øvre Damsbakken i Larvik rettet han en pistol mot Jan Erik Slaatta, truet med å drepe ham og tvang ham inn i Slaattas egen bil. Han tvang deretter Slatta til å kjøre seg til Skautvedt i Larvik, hvor han tvang Slaatta til å ta av seg sine klær og til å gi fra seg sitt førerkort og matboks.

1. A

b) Onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.25 på Anvik i Larvik rettet han en pistol mot politibetjent Svanhild Teigen og tvang henne med seg frem til og inn i Sigrid Nilsson og Bernt Fyhrs enebolig på Anvik. Han tvang henne deretter til å ta av seg sin uniform og til å forbli i huset frem til torsdag 29. september 1994 ca kl. 05. mai Deretter tvang han henne, ved å true med pistol, til å bli med i Bernt Fyhrs personbil til Torp flyplass i Sandefjord og til å forbli inne i bilen frem til ca kl. 08.55.

c) Onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.45, ved å true med en pistol, tvang han Bernt Fyhr til å forbli i sin bolig på Anvik i Larvik frem til torsdag 29. september 1994 kl. 05. mai Deretter tvang han Bernt Fyhr til å kjøre seg i Fyhrs bil til Torp flyplass i Sandefjord, hvor han tvang Fyhr til å forbli inne i bilen frem til ca kl. 08.55.

1. A

d) Til tid og på sted som nevnt under post c, tvang han Sigrid Nilsson til å forbli på sin bopel på Anvik i Larvik, frem til torsdag 29. september 1995 kl. 05. mai Deretter tvang han henne til å bli med i Fyhrs bil til Torp flyplass i Sandefjord, hvor han tvang henne til å forbli inne i bilen frem til ca kl. 08.55.

1. A

e) Torsdag 29. september 1994 ca kl. 06.18 på Torp flyplass i Sandefjord, ved å true med en skarpladd pistol, tvang han politibetjent Frode Anmarkrud til å sette seg i pasasjersetet foran i Fyhrs personbil. Deretter ble Anmarkrud tvunget til å ta av seg sin vernevest og han ble påsatt håndjern med hendene bak på ryggen. Deretter tvang han Anmarkrud til å forbli inne i bilen frem til ca kl. 08.55.

IX. Straffeloven §223, første og annet ledd, for ulovlig å ha berøvet en annen friheten, hvor frihetsberøvelsen har voldt noen ualminnelige lidelser, eller medvirket til dette.

Grunnlag er nednefor beskrevne forhold eller medvirkning til dette:

1. A

a) Fra onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.25 til torsdag 29. september 1994 ca kl. 08.55 på steder som nevnt i post VII b) forholdt han seg som der nærmere beskrevet slik at Svanhild Teigen ble berøvet sin frihet.

1. A

b) Fra onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.45 til torsdag 29. september 1994 ca kl. 08.55 på steder som nevnt i post VIII c), forholdt han seg som der nærmere beskrevet slik at Bernt Fyhr ble berøvet sin frihet.

1. A

c) Fra onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.45 til torsdag 29. september 1994 ca kl. 08.55 på steder som nevnt i post VIII d, forholdt han seg som der nærmere beskrevet slik at Sigrid Nilsson ble berøvet sin frihet.

1. A

d) Torsdag 29. september 1994 ca kl. 06.18 til ca kl. 08.55 på Torp flyplass i Sandefjord, forholdt han seg som nærmere beskrevet i post VIII e, slik at Frode Anmarkrud ble berøvet sin frihet.

X. Straffeloven §227, 2. straffalternativ, jf. §232, 3. punktum, for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

1. A - 2. B

a) Til tid og på sted som nevnt under post IV a forholdt han seg som der nærmere beskrevet, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A - 2. B

b) Til tid og på sted som nevnt under post IV b forholdt han seg som der nærmere beskrevet, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A

c) Onsdag 28. september 1994 ca kl. 08.15 i Øvre Damsbakken i Larvik rettet han en skarpladd pistol mot Jan Erik Slaatta og truet med å drepe han, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A

d) I tidsrom og på steder som nevnt i post VIII b rettet han ved flere anledninger en skarpladd pistol mot Svanhild Teigen og truet med å skyte/drepe henne, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A

e) I tidsrom og på steder som nevnt i post VIII c truet han flere ganger med å skyte gislene, deriblant Bernt Fyhr, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A

f) I tidsrom og på steder som nevnt i post VIII d truet han med å skyte gislene, deriblant Sigrid Nilsson, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

1. A

g) I tidsrom og på sted som nevnt i post VIII e rettet han ved flere anledninger en skarpladd pistol mot politibetjent Frode Anmarkruds hode og truet med å skyte/drepe ham, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

XI Straffeloven §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ, for å ha banet seg eller en annen uberettiget adgang til hus ved å beskadige gjenstand som var egnet til beskyttelse mot inntrengen, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

1. A

Onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.45 banet han seg adgang til Sigrid Nilsson og Bernt Fyhrs bolig på Anvik i Larvik ved å knuse en rute i inngangsdøren på baksiden av huset.

XII Straffeloven §231, jf. §232, jf. §49, for ved særlig farlig redskap og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha forsøkt å medvirke til at en annen ble tilføyet betydelig skade på legeme.

Grunnlag er nedenfor beskrevne forhold eller medvirkning til dette:

1. A

Onsdag 28. september 1994 ca kl. 23.30 på Anvik i Larvik sa han til F at F skulle skyte politibetjent Svanhild Teigen i beinet. F senket pistolen og forsøkte et avtrekk, men skuddet gikk ikke av fordi det oppstod funksjoneringsfeil med våpenet. F prøvde å rette feilen, men uten å lykkes.

XIII Straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, for ved vold å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller hindre ham under en slik, eller medvirket til dette.

Grunnlag er nedenfor beskrevne forhold eller medvirkning til dette:

1. A

Til tid og på sted som nevnt under post XII, forholdt han seg som der nærmere beskrevet. Deretter slo han politibetjent Svanhild Teigen to ganger i nakken med en pistol, slik at politibetjent Teigen falt fremover på knærne og mistet sin tjenesterevolver på bakken. Dette ble gjort for å overmanne politibetjent Teigen og frata henne tjenesterevolveren.

XIV Straffeloven §233, første og annet ledd, jf. §49, for med overlegg eller for å unndra seg straffen for en forbrytelse, eller hvor for øvrig særdeles skjerpende omstendigheter forelå, å ha forsøkt å forvolde en annens død.

Grunnlag:

1. A

Torsdag 29. september 1994 i tidsrommet ca kl. 08.35 - 08.55 i personbil på Torp flyplass i Sandefjord, holdt han en skarpladd pistol med spent hane mot hode til politibetjent Frode Anmarkrud i hensikt å drepe Anmarkrud, såfremt han ikke fikk innfridd krav om penger og fly til disposisjon innen kl. 09.00. Handlingen ble avbrutt som følge av at politiet gikk til væpnet aksjon og pågrep ham ca kl. 08.55.

Videre har statsadvokatene i Vestfold og Telemark den 7. april 1995 tatt ut følgende tilleggstiltalebeslutning mot A:

"Straffeloven §268 annet ledd, jf. §267, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, ved å øve vold mot en person eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person, eller medvirket til dette, idet ranet anses som grovt, særlig fordi det ble truet med skytevåpen, ranet var nøye planlagt og gjaldt en betydelig verdi.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Torsdag 31. januar 1991 ca kl. 17.55 i gullsmedforretningen Permona Smide, Pröstgatan i Helsingborg, Sverige, rettet han en pistol mot Mona Haraldsen og sa: "Mona, nu skal du ta det djvlig lugnt Mona, førsta kulan er till dig." Han tok tak i kragen på blusen hennes og dyttet henne inn forretningens verksted, slo henne flere ganger i hodet med pistolskjeftet og sparket henne i mageregionen. Deretter bemektiget han seg diverse sølvbestikk og et sølvarmbånd.

b) Mandag 25. februar 1991 ca kl. 13.30 utenfor inngangen til Svenska Handelsbankens filial i Stattena Centrum i Helsinborg, Sverige, rettet han en skarpladd pistol mot Securitasvekterne Roger Nilsson og Andreas Bengtson og ropte : "släpp vskan". Deretter avfyrte han et skudd i bakken foran vekterne, slik at Nilsson ble truffet av en metallsplint i venstre ben. Nilsson slapp vesken og A bemektiget seg vesken som inneholdt ca kr 232000,- i kontanter og sjekker. Han løp fra stedet og vekterne Roger Nilsson og Harly Lind løp etter A som stanset, snudde seg rundt og avfyrte to skudd mot vekterne."

Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1968. Han er svensk statsborger og har adresse - - -gatan 48, X i Sverige, for tiden i varetekt. Han er uten arbeid, ugift og uten forsørgelsesbyrde, og har ikke inntekt eller formue. Utover grunnskolen har han gjennomført treårig økonomisk gymnas.

Han er tidligere dømt i Sverige til dagsbøter i 1987 for "märkesførfalskning", og i 1989 for medvirkning til forsøk på tyveri.

Han har erkjent seg skyldig etter tiltalen bortsett fra post XII og post XIV.

Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1968. Han er fra Estland og var borger av det tidligere Sovjetunionen, men oppgir at han ikke lenger har noe statsborgerskap. Han er for tiden i varetekt, ellers uten fast bopel og uten arbeid. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde, og har ingen inntekt eller formue. Utover grunnskolen har han ingen utdannelse.

Det er ikke opplyst at han tidligere er straffet.

Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.

Tiltalte nr. 3, C, er født xx.xx.1969. Hun bor i - - skogen, Y, er student, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Hun har ingen inntekt eller formue. Utover grunnskolen har hun gjennomført videregående skole og grunnfag i sosiologi og idehistorie.

Hun er tidligere ustraffet.

Hun har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.

Tiltalte nr. 4, D, er født xx.xx.1969. Han bor i - - -veien 24, Oslo, og soner for tiden en dom. Han oppgir å være tidligere kontoransatt, er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har ingen inntekt eller formue. Utover grunnskolen har han nesten fullført utdannelse som maler og byggtapeserer.

Han er tidligere straffet to ganger, ved Eidsivating lagmannsretts dom av 23. januar 1992 for grovt ran til en straff av fengsel i 2 år, og ved Eidsivating lagmannsretts dom av 18. oktober 1994 for grov narkotikaforbrytelse til en straff av fengsel i 2 år og 3 måneder.

Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.

Tiltalte nr. 5, E, er født xx.xx.1963. Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.

Lagretten er for tiltalte nr. 1 A forelagt et spørsmålsskrift med 26 hovedspørsmål og 8 tilleggsspørsmål, som svarer til tiltalebeslutningen og tilleggstiltalebeslutningen, likevel slik at det ikke er stilt spørsmål etter post VIII bokstav b - e om forbrytelse mot str. §222. Disse forhold rammes også av straffeloven §223 første og annet ledd, jfr. tiltalens post IX, som etter rettens syn må sees som en strengere spesialbestemmelse i forhold til §222, slik at de ikke anvendes i konkurrens. Lagretten har svart ja på alle spørsmålene.

Lagretten er for tiltalte nr. 2 B forelagt et spørsmålsskrift med seks hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål, som svarer til tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på alle spørsmålene.

Lagretten er for tiltalte nr. 3 C forelagt et spørsmålsskrift med ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål, som svarer til tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på begge spørsmålene.

Lagretten er for tiltalte nr. 4 D forelagt et spørsmålsskrift med ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål, som svarer til tiltalebeslutningen. Lagretten har svart ja på begge spørsmålene.

Lagretten er for tiltalte nr. 5 E forelagt et spørsmålsskrift med to hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål som svarer til tiltalebeslutningen. Lagretten har svart nei på alle spørsmålene.

Retten legger lagrettens kjennelser til grunn for dommen.

Tiltalte nr. 1 blir etter dette å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ, to forbrytelser mot straffeloven §260 første og tredje ledd, tre forbrytelser mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267, en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 jfr. §49, to forbrytelser mot straffeloven §128 første ledd, en forbrytelse mot straffeloven §147 første og annet ledd 3. straffalternativ, en forbrytelse mot straffeloven §222 første ledd 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum, fire forbrytelser mot straffeloven §223 første og annet ledd, syv forbrytelser mot straffeloven §227 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum, en forbrytelse mot straffeloven §147 første ledd og annet ledd 1. straffalternativ, en forbrytelse mot straffeloven §231 jfr. §232 jfr. §49, en forbrytelse mot straffeloven §127 første ledd 2. straffalternativ og en forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd jfr. §49. Straffeloven §62 første ledd får anvendelse.

Tiltalte nr. 2 blir å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §260 første og tredje ledd, en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 jfr. §49, to forbrytelser mot straffeloven §128 første ledd og to forbrytelser mot straffeloven §227 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum. Straffeloven §62 første ledd får anvendelse.

Tiltalte nr. 3 blir å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 jfr. §49.

Tiltalte nr. 4 blir å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267. Forbrytelsen ligger i tid forut for Eidsivating lagmannsretts dom av 18. oktober 1994, og straffeloven §64 første ledd får anvendelse.

Tiltalte nr. 5 blir å frifinne for en forbrytelse mot straffeloven §132 annet ledd og en forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267.

Retten legger følgende forhold til grunn for straffutmålingen:

Tiltalte nr. 1 A begikk de første to ranene i Helsingborg i Sverige i januar og februar 1991. Tiltalte ranet først en gullsmedforretning, hvor fornærmede Mona Haraldsen var alene like før stengetid. Ranet synes ikke spesielt nøye planlagt, og utbyttet ble ikke så stort. Tiltalte har opplyst at han brukte en leketøypistol til å true med. Hvorvidt dette er riktig, kan retten ikke vite noe sikkert om. Men i alle fall rettet han pistolen mot Haraldsen og sa at hun måtte ta det rolig, for den første kulen var til henne, og Haraldsen har åpenbart oppfattet våpenet som ekte. Tiltalte utøvet også vold mot Haraldsen ved å slå henne og sparke henne i magen, hvilket medførte en kraftig blodutredelse i huden. Fornærmede har i retten forklart at hun som følge av ranet har forholdsvis betydelige psykiske problemer. Hun er redd for å være alene i gullsmedbutikken, trives ikke lenger så godt på jobben, låser av og til døren midt på dagen og får ikke gjort så mye. Hun har også søvnproblemer.

Det neste ranet ble utført midt på dagen i sentrum av Helsingborg, slik som beskrevet i tiltalen. Tiltalte var den som utførte selve ranshandlingen, mens tre andre, som er dømt for ranet i Sverige, var med under planleggingen og hadde som oppgave å bistå A under flukten fra åstedet. Fordi A var den som utførte selve ranet, fikk han større andel av utbyttet enn de andre tre. Retten vil bemerke at dette ranet åpenbart var nøye planlagt og dristig utført midt på dagen med flere mennesker i nærheten. Under flukten avfyrte A skudd for å stoppe vekterne som prøvde å følge etter ham. Ettersom dette som nevnt skjedde midt på dagen på et slags torv i Helsingborg sentrum, innebar skytingen etter rettens mening klare faremomenter, selv om det ikke var tiltaltes hensikt å treffe noen.

Etter disse to ranene forlot A Sverige og dro til Kroatia, hvor han etter det opplyste oppholdt seg frem til våren 1994, da han dro til Norge for å besøke en venn. Fordi han visste at han var etterlyst i Sverige for de to ranene, benyttet han falsk pass og oppholdt seg i Norge under falsk navn. I mars 1994 ble han kjent med C, de to ble kjærester, og han flyttet etter hvert inn i hennes leilighet i Oslo. Retten legger til grunn at ranet av Sander postkontor i Sør-Odal den 20. september 1994 ble planlagt i løpet av september måned. C var sjåfør på tre bilturer til Kongsvinger, hvor det ble rekognosert og planlagt en fluktrute samt funnet et skjulested i skogen. På to av turene var B med. C har fortalt at hun første gang traff B sommeren 1994, og at hun hadde inntrykk av at han var en bekjent av A. I hvert fall på en av turene var det også med en tredje person. Ransforsøket ble utført av A og B slik som beskrevet i tiltalen. Fordi politiet hadde mottatt et anonymt brev om at det kunne bli begått et ran ved Sander postkontor på det aktuelle tidspunkt, var det ikke penger i posttransporten. Postsekkene var i stedet fylt med papir. Egentlig skulle det ha vært mer penger enn vanlig med transporten på grunn av forestående trygdeutbetalinger og tilbakebetaling av skatt. Retten legger til grunn at ransmennene under planleggingen av ranet hadde fått informasjon om dette, og at det derfor ikke var tilfeldig at ranet var planlagt nettopp denne dagen.

På grunn av det tips politiet hadde mottatt var to tjenestemenn fra Sør-Odal lensmannskontor til stede i sin tjenestebil i nærheten av Sander postkontor da ransforsøket skjedde. Dette oppdaget ransmennene da de skulle kjøre fra stedet, og det ble avfyrt skudd mot tjenestebilen. Da lensmannsbetjentene likevel fulgte etter ransbilen, ble det på ny avfyrt skudd for å stoppe forfølgningen. Retten legger til grunn at det var A som avfyrte skuddene. B kjørte ransbilen, og stoppet den slik at A kunne gå ut og skyte, og slik prøve å stoppe de to lensmannsbetjentene. Enten på grunn av skuddene, eller fordi det stedvis var tett tåke denne morgenen, greide ransmennene å komme unna. Ransbilen ble etterlatt på Skarnes, og på et eller annet vis kom de to seg til det planlagte skjulestedet i skogen. Der oppholdt de seg ganske lenge, og var således i nærheten da C om kvelden den 20. september kjørte opp til stedet for å se etter A. Han hadde spurt om hun - dersom han ikke hadde tatt kontakt innen torsdag 22. september - kunne hente ham på dette stedet på et bestemt tidspunkt på formiddagen. Da C samme dag som ransforsøket fant sted fikk informasjon om at noe hadde gått galt, dro hun imidlertid opp allerede om kvelden. A torde da ikke gi seg til kjenne. Senere skilte A og B lag - A tok bussen til Oslo om morgenen den 21. september, mens B tok en sykkel og syklet i retning Oslo. Fra et lite sted i Ullensaker ringte han Cs mobiltelefon, og hun plukket han opp og kjørte han tilbake til Oslo.

Retten legger til grunn at i løpet av dagene som fulgte ble ranet på Østre Halsen postkontor planlagt. Dette ranet skulle utføres av A og F, som senere ble drept under politiets aksjon for å befri gislene på Torp flyplass. Det ble åpenbart foretatt rekognosering på forhånd. Blant annet var de to ransmennene sammen med C og Fs norske venninne på en biltur til Vestfold om kvelden mandag 26. september. Jentene ble satt av i Sandefjord, mens F og A dro videre til Larvik. Retten legger til grunn at det ved denne anledning ble kjørt til postkontoret, og sannsynligvis også planlagt en fluktrute. Retten antar at de to under planleggingen av ranet har hatt bistand av andre, men det er ikke klarlagt hvem dette er. Ranet ble gjennomført slik som beskrevet i tiltalen. Postfunksjonær Borgen, som fikk ordre om å åpne pengeskapet, har forklart at hun i den situasjonen hun var i, hadde problemer med å slå koden riktig. Ransmennene ble åpenbart opphisset og irritert, og A stakk en pistol inn i munnen hennes. Hun fikk reell dødsangst, og tenkte at hun håpet det ville gå fort. Til slutt fikk hun opp skapet, og da ble stemningen noe lettere. Begge de to funksjonærene som ble ranet har i retten forklart at de har hatt psykiske problemer i ettertid. Utbyttet ved ranet ble stort. Hvorvidt ranerene var klar over at det var spesielt mye penger på postkontoret denne dagen, vet man ikke sikkert.

Retten legger til grunn at tiltalte D skulle ha en rolle under flukten etter ranet. Nøyaktig hva denne rolle besto i, vet man ikke, men D befant seg i bil i Larviksdistriktet natten før ranet og om morgenen etter at ranet var begått. Etter at ranet var utført gikk imidlertid et eller annet galt for ranerne slik at flukten ikke kunne utføres som planlagt. A har forklart at den bil de kjørte fikk motorstopp. Flere momenter i saken tyder imidlertid på at dette ikke er riktig. Uansett ble bilen etterlatt utenfor rådhuset i Larvik sentrum, noe som neppe var planlagt, og F og A bega seg videre til fots. Etter å ha gått et stykke kom de til Langestrand i Larvik, hvor de traff på en snekker, Slaatta, som arbeidet på et hus der. Som beskrevet i tiltalen tvang de ham til å kjøre seg. Slaatta forklarte at de ikke ville inn til Larvik sentrum og ikke opp på E-18. Han kjørte gamle E-18 til Anvik, men da han ikke kom videre der, ble det likevel til at de kjørte opp på E-18 en kortere strekning før Slaatta tok av fra hovedveien og kjørte dem inn i skogen til Skautvedt. De slapp ham da fri etter å ha tatt fra ham klær og matpakke, og de truet ham med at dersom han sa noe ville noe skje ham eller familien. De hadde kontakter som kunne ordne det. Slaatta har forklart at han har vært redd og har hatt psykiske problemer i ettertid. De to ranerne oppholdt seg deretter i skogen hele dagen. Ca. kl. 23.30 kom de ut av skogen ved Anvik i Larvik og traff på politibetjent Svanhild Teigen, som var på post der sammen med en annen politibetjent. Ved å true Teigen med pistolene sine fikk de tatt henne til fange, og de dro henne med seg. Nå var den andre politibetjenten kommet til, og han ropte at han var bevæpnet og ba dem slippe sine våpen. Det gjorde de ikke, og den ene av dem sto og siktet på politibetjenten. De ropte at de ville ha nøklene til politibilen, men det fikk de ikke. Deretter trakk de Teigen med seg bak en lastebil. De spurte om hun hadde våpen, og hun tok da sin tjenesterevolver og holdt den opp i luften. F tok tak i hånden hennes for å ta revolveren fra henne, men hun ville ikke gi slipp på den. A sa da til F at han skulle skyte henne i benet, og Teigen så at F rettet pistolen ned mot bena hennes. Kort etter hørte hun F banne, og så at sluttstykket sto opp. Hun skjønte at det var en feil ved våpenet, slik at patronen hadde satt seg fast og ikke blitt avfyrt. Deretter slo A med sin pistol Teigen i nakken, slik at hun slapp tjenesterevolveren. F tok revolveren og skjøt et skudd i retning av politifolk som sto på en vei høyere opp i terrenget og lyste på dem med lommelykter. Deretter dro de med seg Teigen over jernbanelinjen til Bernt Fyhr og Sigrid Nilssons hus. De brøt seg inn og truet Fyhr og Nilsson med våpnene sine. Teigen måtte ta av seg uniformen, og F tok på seg hennes skjorte, bukse og skuddsikre vest, mens A tok uniformsjakken. Hun fikk lov å ringe hjem, men da hun sa at de var i et hus, sparket F henne og slo henne i ansiktet. De sa flere ganger at hvis de ikke fikk det som de ville, skulle Teigen skytes. Hun hadde ikke gitt fra seg revolveren med en gang, derfor kunne de godt skyte henne. De sa også at de hadde skutt folk før, derfor gjorde det dem ikke noe å skyte henne.

Etter hvert ble det opprettet kontakt med politiet over politiradioen, og ranerne begynte å fremsette krav, først om 5 millioner DM og et fly. Senere ble kravene øket og forandret, det var tale om 20 millioner kroner i tillegg til de tyske markene og senere også 5 millioner dollar. Så ble det forlangt en lege på flyet fordi Nilsson hadde hjerteproblemer. Det skulle også være fallskjermer der. Dersom de ikke fikk kravene oppfylt, skulle først Teigen skytes, deretter de to andre. Det ble skutt inne i huset mens politiradioen sto på for å understreke alvoret. Politiets forhandler prøvde å få gisseltakerne til å slippe fri Fyhr og Nilsson eller i hvert fall Nilsson. Det gikk de ikke med på, i hvert fall ikke før alle var kommet ombord på flyet.

Ut på natten hørte de nyheter på svensk radio, hvor gisseldramaet i Larvik ble nevnt, og det ble sagt at politiforsterkninger var underveis. Ved fem-tiden kjørte så alle avgårde i Fyhrs bil med Fyhr som sjåfør. De fire andre satt i baksetet, Nilsson og Teigen ytterst på hver side og F og A mellom dem. Fyhr hadde bedt om at Nilsson skulle få bli igjen, og A gikk med på dette, men F sa at hun måtte være med likevel. De kjørte til Torp flyplass og parkerte der. Det hadde da en tid vært problemer med sambandet fordi batteriet i Teigens politiradio begynte å bli dårlig. Politiets forhandler, politibetjent Anmarkrud, kjørte til Torp og fikk kontakt med gisseltakerne ved å stå ved et hjørne av terminalbygningen og rope til dem. Det ble diskutert hvordan batteriet skulle overleveres, og Anmarkrud kom med flere forslag, som å kaste det bort til bilen eller overlevere det halvveis mellom bilen og terminalbygningen. De forlangte imidlertid at han skulle komme alene og ubevæpnet bort til bilen med batteriet. Det ble ved denne anledning skutt ut av bilen, men Anmarkrud oppfattet det ikke slik at de siktet på ham. Anmarkrud anså det som meget betenkelig å gå bort til bilen med batteriet, men fikk gjentatte forsikringer om at han skulle få returnere uskadet. Ettersom politiet var interessert i å opprettholde kontakten, og ranerene hadde tre gisler som de hadde truet med å drepe, tok Anmarkrud den beslutning å gå frem til bilen med batteriet. Akkurat da han skulle levere batteriet inn gjennom venstre bakvindu, så han plutselig inn i et våpen. F siktet på hodet hans og skrek: "Inn i bilen". Anmarkrud prøvde å si at det ikke var dette de hadde lovet, men F ropte at han skulle inn i bilen. Anmarkrud så da ingen annen mulighet enn å sette seg inn i passasjersetet foran. Han fikk beskjed om å ta av seg vernevesten og levere den til baksetet, hvor den ble delt i to og hengt opp foran vinduene på begge sider. Deretter måtte han ta frem håndjernene han hadde med, og etter at han hadde tatt hendene bak på ryggen, ble håndjernene satt på. Han ble også spent fast i bilbeltet, og Fyhr ble bedt om å låse dørene. Anmarkrud prøvde å se bakover mot baksetet og gisseltakerne, men A slo ham da i tinningen med sin pistol for at han skulle se rett frem hele tiden. Etter dette skjedde all kommunikasjon mellom bilen og politiet ved at A holdt radioen og betjente senderknappen, og fortalte Anmarkrud hva han skulle si. Til å begynne med var situasjonen i bilen spent. Gisseltakerne sa at Anmarkrud hadde lurt dem, og han skulle derfor skytes først. Situasjonen for de andre gislene ble lettere, og særlig da for Teigen som tidligere hadde vært mest i fokus for gisseltakernes aggresjon. A skjøt ut av bilen med sin pistol, og Anmarkrud kjente trykkbølgen fra skuddet. Han var redd for sitt liv, og fortsatte å gjøre det de beordret ham til. Kravet er nå et fly og 10 millioner dollar. Anmarkrud har forklart at han skjønte at kravet ikke kunne innfries. Likevel var situasjonen slik at Anmarkrud, som visste at politiet hadde kapasitet og mulighet for et tilslag, på dette tidspunkt så det slik at et tilslag ikke ville være farligere enn den situasjonen han var i hos giseltakerne.

Etter en tid meddelte den person som hadde overtatt som forhandler for politiet at kravene skulle innfris, og at fly og 10 millioner dollar ville komme om ca 45 minutter. Anmarkrud viste ikke riktig hva han skulle tro. Han anså det ikke selv som mulig, men ønsket at gisseltakerne skulle tro på det. Situasjonen ble nå mer avslappet i ca 45 minutter mens de ventet på flyet. Gisseltakerne fremsatte krav om mobiltelefon og vann til Nilsson, samt seks fallskjermer.

Da tiden nærmet seg for det lovede flyets ankomst, ble giseltakerne utålmodige. Ca. kl. 7.55 meddelte politiet at fly og 10 millioner dollar ikke lot seg fremskaffe, og gisseltakerne ble tilbudt 4 millioner kroner, en bil og fritt leide mot at alle gislene ble sluppet. Dette ble ikke akseptert, og kravet om fly og 10 millioner dollar ble fastholdt. Kl. 08.10 meddelte Anmarkrud at kravet måtte oppfylles innen en time. I motsatt fall ville de likvidere gislene, og da Anmarkrud først.

Anmarkrud har forklart at da tilbudet fra politiet kom om bil og 4 millioner kroner var det som om stemningen eksploderte. A holdt pistolen mot hodet hans og ropte: "Tror de ikke vi er seriøse. Vi skal vise hvor seriøse vi er." Anmarkrud hadde tidligere fryktet et tilslag fra politiet p.g.a. risikomomentene. Nå var dette det eneste han håpet på. Han oppfattet det slik at trusselen om skyting var reell. De siste 30 minuttene måtte han telle ned, slik at han sa at om 15 minutter blir jeg skutt, om 10 minutter blir jeg skutt, osv. Ved 10 minutter prøvde han å formidle alvoret i situasjonen ved å legge vekt på ordet "blir". Like etter at Anmarkrud hadde sagt "om 6 minutter blir jeg skutt", gikk politiet til aksjon. F ble skutt i hodet, de andre ble dradd ut av bilen. Det hele var over på 8 sekunder.

Retten legger til grunn at politiet ikke var innstilt på å oppfylle gisseltakerenes krav, som for øvrig var urimelige, urealistiske og stadig ble endret. Dette var i hvert fall A åpenbart klar over. Dersom han ikke ønsket å overgi seg, hadde han ingen annen mulighet enn å vise at truslene var alvorlig ment ved å skyte ett av gislene. Han satt like bak Anmarkrud med en ladd, usikret Colt pistol, og retten legger til grunn at det var politiets aksjon ca 5 minutter før tidsfristens utløp som forhindret hans beslutning om å skyte Anmarkrud når den fastsatte frist var utløpt.

A har i retten forklart at F var den ledende hele tiden etter at noe gikk galt etter ranet på Østre Halsen postkontor og de ble nødt til å improvisere. Retten ser det slik at F var den temperamentsfulle og impulsive av de to, og den som kunne være troendes til å skyte og eventuelt drepe noen i affekt i en opphetet situasjon. A er den roligere og mer reflekterte, som også er kjølig beregnende og om nødvendig hensynsløs. Han har selv forklart at han overtok forhandlingene med politiet fordi han forsto at F med sine temperamentsfulle utbrudd ikke ville komme noen vei. Etter den forklaring gislene i huset på Anvik har avgitt, var de to samkjørte, og det var ingen tegn til uenighet dem i mellom.

Svanhild Teigen har forklart at hun har hatt problemer i sitt arbeid etter det som skjedde. Hun har hatt bistand fra psykolog og forståelsesfulle kolleger og ledelse ved politikammeret. Hun har imidlertid hatt problemer med å utføre sin tidligere trafikktjeneste. F.eks. tør hun ikke lenger stoppe en bil alene. Hun er redd hvis hun hører skudd og tør ikke bruke våpen. De andre gislene har ikke forklart seg om spesielle problemer. Anmarkrud har fortalt at han har fått bistand av psykolog. Nilsson har gitt uttrykk for at hun og Fyhr har snakket mye om det som hendte, og hun har også snakket med sin familie ellers for å bearbeide den traumatiske opplevelsen.

Tiltalte nr. 1 A dømmes for en rekke grove forbrytelser. Størst vekt ved straffutmålingen har de tre grove ranene og ransforsøket samt de forbrytelser som ble begått etter ranet på Østre Halsen postkontor i form av tvang, ulovlig frihetsberøvelse og trusler overfor flere gisler, forsøket på grov legemsbeskadigelse av politibetjent Teigen samt forsøket på overlagt drap av politibetjent Anmarkrud.

Ranene og ransforsøket isolert sett ville ha medført en forholdsvis lang ubetinget fengselsstraff. Det vises til at de - bortsett fra det første - var nøye planlagt. Utbyttet - eller det potensielle utbytte - var meget betydelig. Ranene var til dels ganske brutalt utført - særlig det første i gullsmedforretningen i Helsingborg og ranet på Østre Halsen postkontor. I forbindelse med det andre ranet i Helsingborg og ransforsøket ved Sander postkontor ble det avfyrt skudd. Det andre ranet i Helsingborg var for øvrig usedvanlig frekt utført, midt på dagen i Helsingborg sentrum med flere mennesker i nærheten.

I tillegg kommer de forbrytelser tiltalte gjorde seg skyldig i etter ranet på Østre Halsen postkontor. Retten legger til grunn at noe gikk galt for ransmennene etter ranet og de måtte - som A har forklart - improvisere. De krav som etter hvert ble fremsatt var urealistiske og ble også endret. A har forklart det slik at det var som en snøball som begynte å rulle. Det som imidlertid hele tiden synes å ha vært gisseltakernes klare forsett var at de ikke ville overgi seg, uansett om situasjonen i virkeligheten var håpløs, og uansett hvilke lidelser de påførte andre mennesker i form av frihets- berøvelse og trusler, som i hvert fall hos enkelte av gislene fremkalte en reell dødsangst. For A synes dette nærmest å ha vært en nødvendig del av et spill hvor poenget nettopp var å skape reell dødsangst hos ofrene, slik at han kunne oppnå sine mål. Han har ved sine forbrytelser påført flere mennesker psykiske skader. I tillegg kommer forsøket på grov legemsbeskadigelse av Svanhild Teigen, og forsøket på overlagt drap av Anmarkrud, som ble forhindret av politiets aksjon.

I formildende retning finner ikke retten noe å bemerke. Det to ranene i Sverige ligger fire år tilbake i tid, men retten legger til grunn at tiltalte forlot Sverige nettopp for å unndra seg straffforfølgning. Da han kom til Norge våren 1994, brukte han falsk pass fordi han visste at han var etterlyst i Sverige.

Retten finner etter dette at straffen for tiltalte nr. 1 bør settes til fengsel i 15 år. Til fradrag kommer 229 dager for utholdt varetektsfengsel.

Tiltalte nr. 2 B dømmes for ransforsøket ved Sander postkontor og medvirkning til etterfølgende trusler overfor to lensmannsbetjenter samt medvirkning til bilbrukstyveri. Som det fremgår ovenfor var ransforsøket nøye planlagt og det potensielle utbyttet meget betydelig. Det skyldes utelukkende det anonyme tips politiet mottok at ranet ikke ble fullbyrdet.

I formildende retning finnes ikke noe å bemerke. Forsvareren har anført at Bs forhold i varetekt under selve rettssaken har vært særlig belastende. Han har imidlertid også fremholdt at varetektsoppholdet før selve saken har vært helt normalt, og dette utgjør tross alt hovedtyngden av varetektstiden.

Retten finner etter dette at straffen for tiltalte nr. 2 B passende kan settes til fengsel i 2 år. Til fradrag kommer 193 dager for utholdt varetektsfengsel.

Tiltalte nr. 3 C dømmes for medvirkning til ransforsøket ved Sander postkontor. Retten legger til grunn at hennes medvirkning har vært beskjeden for så vidt som den ikke kan ha vært nødvendig for utførelsen av ranet. Hun har vært sjåfør på turene til Kongsvinger, hvor A, B og til dels en tredje person har planlagt en fluktrute etter ranet og et skjulested i skogen. C var klar over at de planla et ran, og har derfor medvirket. I tillegg har hun prøvd å følge opp en anmodning fra A om å hente ham på skjulestedet i skogen.

Retten legger til grunn at hennes medvirkning utelukkende skyldes at hun var meget forelsket i A. I tillegg til selve kjærlighetsforholdet kommer at C, etter eget utsagn, sammen med A for første gang følte hun hadde en viss kontroll med de alvorlige spisevegringsproblemene hun har hatt siden hun var 12 år. Ved straffutmålingen legger retten vekt på at Cs medvirkning har vært av forholdsvis beskjeden karakter, og at den skyldes hennes forelskelse i tiltalte A, som har utnyttet henne. Ved straffutmålingen legges videre vekt på hennes helseproblemer, som gjorde hennes varetektsopphold mer belastende enn vanlig, og som også vil medføre belastning under soning av en fengselsstraff.

Retten antar at det ut fra individualpreventive hensyn ikke er nødvendig å idømme C en straff som innebærer soning i fengsel ut over de 58 dager hun har sittet i varetekt. Hun er en alminnelig intelligent og ressurssterk kvinne, og bør ha fått en slik lærepenge ved det som har skjedd at det er tilstrekkelig til å avholde henne fra nye straffbare handlinger. Ut fra almenpreventive hensyn vil en forbrytelse av den art hun har begått normalt straffes med en ubetinget fengselsstraff av en viss lengde. Ut fra de særlig formildende forhold i saken - nemlig at C er blitt utnyttet av sin kjæreste og de helseproblemer hun har - finner retten at straffen passende kan settes til fengsel i ett år, hvorav 60 dager er ubetinget og anses avsont ved varetektsfengslingen på 58 dager, og 10 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.

Tiltalte nr. 4 D dømmes for medvirkning til ranet på Østre Halsen postkontor. Retten legger til grunn at hans medvirkning besto i en avtale om bistand etter at selve ranet var utført, i forbindelse med flukten. Retten legger videre til grunn at hans medvirkning var en nødvendig brikke i fluktplanen etter ranet. Videre legger retten til grunn at han i grove trekk må ha vært orientert om planen for selve ranet. Ved straffutmålingen for Ds vedkommende kommer straffeloven §64 første ledd til anvendelse. Man må således vurdere hva som ville ha vært en passende samlet straff for den narkotikaforbrytelse han ble dømt for ved Eidsivating lagmannsretts dom av 18. oktober 1994, og den forbrytelse han nå dømmes for.

For øvrig legges i straffskjerpende retning vekt på at D tidligere er dømt for ran. I formildende retning finnes ikke noe å bemerke.

Retten finner at straffen for D passende kan settes til fengsel i 2 år og 3 måneder. Til fradrag kommer 84 dager for utholdt varetektsfengsel.

Statsadvokaten har påstått inndragning hos tiltalte A av en Colt, modell Government pistol med serienr. C 209017, jfr. straffeloven §35. Påstanden tas til følge.

Statsadvokaten har videre overfor tiltalte A påstått erstatning til Larvik postkontor med kr 23644, oppreisning til Mona Haraldsen begrenset oppad til kr 50000, erstatning til Jan Erik Slaatta med kr 2687, og oppreisning til Slaatta begrenset oppad til kr 150000. Erstatningsspørsmålet er behandlet og avgjort av rettens juridiske dommere.

Kravene om erstatning for økonomisk skade fra Larvik postkontor og Jan Erik Slaatta er dokumentert og tas til følge av retten.

Kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade for Jan Erik Slaatta er hjemlet i skadeserstatningsloven §3-5, jfr. §3-3. Slaatta har forklart seg om redsel og psykiske problemer etter den forbrytelsen han ble utsatt for. Retten finner at det er grunnlag for å tilkjenne ham erstatning for ikke-økonomisk skade. Beløpet settes skjønsmessig til kr 20000,-.

Mona Haraldsen har vært utsatt for ran, en forbrytelse som ikke går inn under skadeserstatningsloven §3-3. For at hun skal kunne tilkjennes oppreisning, må tiltalte A forsettlig eller grovt uaksomt har påført henne en skade, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Retten finner ut fra Mona Haraldsens forklaring og fremlagt dokumentasjon at hun er påført en psykisk skade, og at grunnlaget for å tilkjenne henne oppreisning er til stede. Oppreisningen settes skjønnsmessig til kr 20000,-.

Saksomkostninger er ikke påstått for noen av de tiltalte, og blir ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd. Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §182 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §268 annet ledd jfr. §267, straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 jfr. §49, straffeloven §128 første ledd, straffeloven §147 første og annet ledd 3. straffalternativ, straffeloven §222 første ledd 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum, straffeloven §223 første og annet ledd, straffeloven §227 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum, straffeloven §147 første og annet ledd 1. straffalternativ, straffeloven §231 jfr. §232 jfr. §49, straffeloven §127 første ledd 1. straffalternativ og straffeloven §233 første og annet ledd jfr. §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 15 - femten - år. I straffen fragår 229 - tohundreogtjueni - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Hos A inndras en Colt pistol modell Government serienr. C 209012, jfr. straffeloven §35.

3. A dømmes til å betale til Larvik postkontor i erstatning kr 23644, - kronertjuetretusensekshundre- ogførtifire, til Jan Erik Slaatta i erstatning kr 2687,- kronertotusensekshundreogåttisju - og i erstatning for ikke-økonomisk skade kr 20000,- kronertjuetusen, samt til Mona Haraldsen i erstatning for ikke-økonomisk skade kr 20000,- kronertjuetusen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. B, født xx.xx.1968, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 jfr. §49, straffeloven §128 første ledd og §227 2. straffalternativ jfr. §232 3. punktum, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år. I straffen fragår 193 - etthundreognittitre - dager for utholdt varetektsfengsel.

5. C, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 jfr. §49 til en straff av fengsel i 1 - ett - år, hvorav 60 - seksti - dager gjøres ubetinget og den resterende del 10 - ti -måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 - 54. Den ubetingede del anses avsont ved utholdt varetektsfengsel i 58 dager.

6. D, født xx.xx.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår 84 - åttifire - dager for utholdt varetektsfengsel. Straffen er en tilleggsstraff til Eidsivating lagmannsretts dom av 18. oktober 1994, jfr. straffeloven §64 første ledd.

7. E, født xx.xx.1963, frifinnes.