LA-1995-326
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-22 |
| Publisert: | LA-1995-00326 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett Nr: 92-00048 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00326 A. Anket til Høyesterett, HR-1996-00402K . Anke og motanke nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Bjarne Helgaseth Ambros Sems dødsbo v/bobestyrer (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård). Ankemotpart: Hans Arne og Liv Haave (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorstein Vale). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, Eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang, Ekstraord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §21, Naturvernloven (1970) §20, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forpaktingslova (1965) §4, Forpaktingslova (1965), Naturvernloven (1970), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), LOV-1985-02-15 |
Ved stevning 22. januar 1986 reiste Hans Arne og Liv Haave sak ved Tinn og Heddal herredsrett mot Bjarne Helgaseth og Ambros Sem, med påstand om at de saksøkte dømmes til å utstede skjøte til saksøkerne på eiendommen Kasin, gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 i Notodden, mot å få utbetalt en nærmere bestemt innløsningssum. Haave hadde overtatt eiendommen Sem, gnr. 37, bnr. 1 i 1985 i henhold til testament fra tidligere eier Ole H. Sem, og saksøkernes nevnte krav var begrunnet i at de som eiere av sistnevnte eiendom i henhold til bestemmelse i et skjøte av 20. april 1979 mente å ha forkjøpsrett til eiendommen Kasin ved overdragelse av denne fra Ambros Sem. Sistnevnte hadde ved skjøte 25. april 1985 overdratt omtvistede eiendom til Bjarne Helgaseth. De saksøkte bestred saksøkernes krav og påsto seg frifunnet.
Ved stevning 12. april 1985 ble reist odelssøksmål mot Haave vedrørende gnr. 37, bnr. 1. Ved herredsrettens kjennelse 7. januar 1989 ble foreliggende sak derfor stanset i påvente av rettskraftig avgjørelse i odelsløsningssaken. Saken ble gjenopptatt i 1990 etter at Høyesteretts avgjørelse i løsningssaken forelå, og søksmålet ble da utvidet til også å omfatte andre krav som sto i sammenheng med det som opprinnelig var innbrakt for herredsretten. Ambros Sem døde 19. august 1991 og hans dødsbo trådte inn som part.
Tinn og Heddal herredsrett avsa 23. januar 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Ambros Sems dødsbo frifinnes for kravet om å overdra gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 i Notodden til Hans Arne og Liv Haave.
2. Bjarne Helgaseth dømmes til å overdra og overskjøte til Hans Arne og Liv Haave gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 i Notodden mot å innbetale kr 100000,-, indeksregulert etter konsumprisindeksen fra desember 1983 til mai 1985.
3. Ambros Sems dødsbo og Bjarne Helgaseth dømmes in solidum til å betale til Hans Arne og Liv Haave kr 425258,- med tillegg renter, 18 % p.a. fra 9. desember 1992 til 1. januar 1994, og deretter 12 % p.a. til betaling skjer.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det er en åpenbar feil i domsslutningens punkt 2 for så vidt gjelder det nevnte indeksregulerte beløpet. Det fremgår av premissene at dette er løsningssummen som Helgaseth skal motta (ikke innbetale) mot overdragelse av eiendommen.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmålene, fremgår av herredsrettens dom.
Bjarne Helgaseth og Ambros Sems dødsbo v/bobestyreren, begge med advokat Karl Arne Utgård som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Hans Arne og Liv Haave med h.r.advokat Thorstein Vale som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt 13., 14. og 15. desember 1995. Bjarne Helgaseth møtte og forklarte seg. Ambros Sems dødsbo møtte ved prosessfullmektigen. Ankemotpartene møtte under ankeforhandlingens 2. dag og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner, som alle var nye for lagmannsretten. Dessuten ble dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettsinstansene, og det vises for så vidt til herredsrettens gjengivelse i dommen.
De ankende partene har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det gjøres gjeldende at formålet med klausulen i skjøtet av 1979 om forkjøpsrett for eieren av gnr. 37, bnr. 1 var å samle hele eiendommen. Forkjøpsretten var således en rett for eieren av nevnte eiendom, og ikke en personlig for Haave. Slik er også klausulen bedømt av Agder lagmannsrett i kjennelse 21. mars 1989. En eventuell forkjøpsrett for Haave må derfor basere seg på 1984-avtalen.
Kontrakten av 1984 ga Haave en forkjøpsrett. Det gjøres imidlertid gjeldende at kontrakten uansett var misligholdt og ble derfor oppsagt. Det dreiet seg om en forpaktningskontrakt og det er da reglene i forpaktningsloven som gjelder. Hevningen gjaldt hele kontrakten og ikke bare selve forpaktningen. Løsningsretten falt bort ved at det rettsforholdet den var en del av bortfalt, jfr. Austenå: Løsningsrettigheter side 480-481.
Videre gjøres gjeldende at kontrakten er bortfalt som følge av bristende forutsetninger. Fra Ambros Sems side var ønsket at gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 skulle forenes med bnr. 1. Når denne forutsetningen bortfalt som følge av odelsløsningen av bnr. 1, må også kontrakten av 1984 falle bort som kontrakt.
Det gjøres også gjeldende at rettighetene i henhold til 1984-kontrakten er ekstingvert ved Helgaseths gode tro, jfr. tinglysingsloven §21. Haave har forsettlig unnlatt å tinglyse sin forpaktningskontrakt, og har således forsømt å sørge for notoritet og publisitet omkring forholdet. Han har selv lagt opp til hemmelighet og har overtrådt reglene i forpaktningsloven, jfr. lovens §4. Kontrakten var ikke kjent for Helgaseth før den dukket opp 30. april, d.v.s. dagen etter tinglysingen av Helgaseths kontrakt med Ambros Sem. Helgaseth hadde ikke foranledning til å foreta noen nærmere undersøkelser. Han hadde heller ikke noen plikt til å varsle om sin overtakelse av eiendommen, jfr. Austenå l.c. side 321, og var i aktsom god tro. Det må legges Haave til last at konflikten kunne ha vært unngått dersom han hadde sørget for tinglysing av sin kontrakt. Han har heller ikke sikret vitnebevis for sin påstand om å ha underrettet Helgaseth om sin kontrakt.
Under enhver omstendighet omfatter forpaktningskontrakten ikke hele eiendommen. Det er uttrykkelig gjort unntak for "hovedbygning samt "fjøset" i uthuset samt alle inntekter av grunnleier for tomter", og innløsningsretten gjelder bare de rettighetene som Haaves forpaktningskontrakt omfattet.
Når det gjelder erstatningen for fuglereservatet, vises til at da kontrakten av 1984 ble skrevet, var erstatningsspørsmålet uklart, jfr. kontraktens punkt 7. Ved lov av 15. februar 1985 ble erstatningsplikt innført også for områder som ble fredet før lovens ikrafttreden, jfr. naturvernloven §20. Det omhandlede reservatet ble fredet fra 28. april 1978. Ved beregningen av erstatning ble fredningstidspunktet regnet som tiltredelsestidspunkt og avsavnsrente ble beregnet fra nevnte tidspunkt. Erstatningen må regnes som tilfalt eiendommen 15. februar 1985, selv om den eksakte størrelsen da ikke var klarlagt. På nevnte tidspunkt var Ambros Sem eier av eiendommen og Haave kan derfor ikke gjøre noe krav gjeldende på erstatningen.
Subsidiært gjøres gjeldende at kravet på erstatningen er foreldet. Pengekravet ble tatt med subsidiært ved ankemotpartens prosesskriv 18. desember 1990. En subsidiær påstand avbryter imidlertid ikke foreldelse. Fristavbrudd kan først sies å ha skjedd ved prosesskriv av 7. desember 1992, da erstatningskravet ble fremsatt som prinsipalt krav. Foreldelsesfristen er 3 år. Erstatningens størrelse var avgjort i oktober 1989, og erstatningskravet er således foreldet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Ambros Sems dødsbo og Bjarne Helgaseth frifinnes.
2. Ambros Sems dødsbo og Bjarne Helgaseth tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotpartene har hevdet at herredsrettens dom er utførlig og dekkende og gir uttrykk for riktige rettsforhold og slutninger. Det er i hovedtrekk gjort gjeldende:
Haave var ikke eier av gnr. 37, bnr. 1 i 1979, men det kan ikke være tvilsomt at det var han det var tenkt på i skjøtet av 20. april 1979 om forkjøpsrett for eieren gnr. 37, bnr. 1, selv om også ønsket om å slå sammen de to omhandlede eiendommene var et relevant motiv. Det vises til at Ole Sem i 1982 testamenterte alt han etterlot seg til Haave. Dette bekrefter at forventningene var oppfylte og Sem gjorde det som hadde vært den opprinnelige hensikten og meningen allerede fra 1978, da Haave kom hjem for å overta, nemlig at han skulle bli den fremtidige eier av eiendommen. Skjøtet av 1979 og kontrakten av 1984 må ses under ett. I sistnevnte kontrakt er Haave gitt en innløsningsrett til gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25. Ambros Sem fullbyrdet ved dette den forpliktelsen han og hans søsken var enige om og som kom til uttrykk i skjøtet av 20. april 1979. Alle søsknene var da innforstått med at når det i skjøtet ble gitt forkjøpsrett for "eieren av Sem, gnr. 37, bnr. 1", var med dette ment Haave. Innløsningsretten i kontrakten av 1984 var således en personlig rett for ham, og ikke en rett som kun lå til eieren av gnr. 37, bnr. 1. Det vises til herredsrettens bemerkninger om dette.
Det forelå intet grunnlag for oppsigelse av kontrakten av 1984 på grunn av mislighold. Ambros Sem hadde ikke villet ta mot leie på grunn av tjenester som Haave hadde gjort ham, og hadde sågar betalt Haave for slike tjenester. I oppsigelsen ble henvist til manglende betaling av jordleien, og Haave betalte da fordi han oppfattet situasjonen slik at Ambros Sem hadde endret oppfatning. I dette ligger ingen erkjennelse av mislighold. Det forelå ikke noe slikt kvalifisert mislighold som kunne gi grunnlag for oppsigelse. Under enhver omstendighet var det bare forpaktningen som ble oppsagt. Innløsningsretten var en varig rett som ikke falt bort. Den påberopte hevningsgrunnen viser forøvrig at kontrakten var kjent av de ankende partene. Det gjøres også gjeldende at Ambros Sem hadde i henhold til skjøtet av 1979 en klar forpliktelse til ikke å si opp kontrakten uten samtykke av sin søster Anlaug, og slikt samtykke forelå ikke.
Som nevnt foran forelå en personlig rett for Haave til overta gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25. Odelsløsningen av gnr. 37, bnr. 1 er således ingen bristende forutsetning, slik det er anført av de ankende partene.
Det foreligger heller ikke noe grunnlag for ekstingsjon. Kontrakten av 1984 henger sammen med 1979-avtalen og kan ikke ekstingveres selvstendig. Når det er påheftet en eiendom forkjøpsrett, plikter både selger og kjøper å underrette vedkommende rettighetshaver om et foretatt salg. I tillegg til den tinglyste forkjøpsretten var det opplyst at det kunne være en forpaktningsavtale. Det var kjent for Helgaseth at Ambros Sem ikke husket noe av det som tidligere var avtalt. Han ville fått det reelle forholdet oppklart ved å henvende seg til Haave. Helgaseth har ikke opptrådt i samsvar med de strenge kravene som stilles til hederlighet og god tro. Vilkårene for ekstingsjon er således ikke til stede.
Det gjøres dessuten gjeldende at forpaktningskontrakten inneholder disposisjoner som medfører at den må anses som en arvepakt. Dette har de ankende parter tidligere akseptert.
Kontrakten av 1984 er en ren jordleiekontrakt, i motsetning til en forpaktningskontrakt i forpaktningsloven forstand. Leiekontrakten gjelder hele eiendommen, men med visse bruksunntak for bortleieren. Det er ikke grunnlag for slik bokstavfortolkning som de ankende partene har gjort gjeldende med hensyn til omganget av innløsningsretten. Erstatningen for det fredede området tilfalt ikke eiendommen før kravet ble fastsatt, d.v.s. ved det forliket som ble inngått i skriv 21. november 1989. Før dette tidspunktet forelå bare hjemmel for et krav. Nærværende sak ble begjært gjenopptatt ved prosesskriv 29. oktober 1990, etter å ha vært stanset som nevnt foran, og ankemotparten gjorde sitt krav på erstatningsbeløpet gjeldende i prosesskriv 18. desember 1990. Først ved de ankende parters prosesskriv 11. februar 1990 ble ankemotparten kjent med at beløpet var utbetalt, og foreldelsesfristen kan under enhver omstendighet ikke løpe før fra dette tidspunktet. Kravet var da som nevnt allerede fremsatt og det er således intet grunnlag i påstanden om foreldelse. Det er heller ingen realitet at kravet var subsidiært. Erstatningen tilfalt eiendommen og erstatningskravet i saken er fremsatt som en del av innløsningskravet på eiendommen og er avledet av hvem som ved erstatningens forfall var rette eier av eiendommen.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom postene 1, 2 og 3 stadfestes.
2. Bjarne Helgaseth og Ambros Sems dødsbo dømmes in solidum til å betale til Hans Arne og Liv Haave saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder de rent faktiske forholdene i saken, vises til den redegjørelsen som er gitt i herredsrettens dom side 2 - 7, og som også lagmannsretten i det alt vesentlige legger til grunn.
Lagmannsretten finner det unødvendig for løsning av tvisten mellom denne sakens parter å ta standpunkt til om klausulen i skjøtet av 1979 om forkjøpsrett er en personlig rett for Haave, og som i så fall er i behold selv om han måtte gå fra bnr. 1 etter odelsløsningen, eller om det er en rett for eieren av gnr. 37, bnr. 1, slik ordlyden kan gi anvisning på. Lagmannsretten må derimot ta standpunkt til om innløsningsretten etter kontrakten av 1984 er i behold og hva den i tilfelle omfatter.
I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at forpaktningskontrakten var misligholdt i slik grad at det var grunnlag for oppsigelse. Det er på det rene at Haave ved oppsigelsen av 27. april 1985 ikke hadde betalt leien for 1984 og 1985, men at den ble betalt umiddelbart etter. Det er ikke dokumentert at krav på leien var fremsatt tidligere, og betaling skjedde som nevnt umiddelbart etter at manglende betaling ble angitt som oppsigelsesgrunn. Haave har hevdet at Ambros Sem tidligere ikke hadde villet ta i mot leien på grunn av tjenester som Haave hadde ytet ham. Det er opplyst av Haave, og står uimotsagt fra de ankende partene, at Ambros Sem i tillegg betalte Haave for slike tjenester. Det er således uklart om det i realiteten forelå noen manglende betaling og Haaves betaling etter å mottatt oppsigelsen, som var begrunnet i manglende betaling, kan ikke anses som en erkjennelse av mislighold. Under enhver omstendighet finner lagmannsretten at det ikke forelå noen slik grad av mislighold at det ga grunnlag for oppsigelse av forpaktningsforholdet. Det er da unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til hva oppsigelsen omfattet, jfr. partenes anførsler om dette.
Lagmannsretten finner heller ikke at de ankende parters anførsel om bristende forutsetninger kan føre frem. Bnr. 11, 15 og 25 ble i sin tid utskilt fra bnr. 1, og ønsket om å samle eiendommene til én bruksenhet igjen har nok vært motiverende, men neppe en avgjørende forutsetning for innløsningsretten. Noe bevis for en slik forutsetning er ikke ført.
Når det gjelder spørsmålet om Haaves rettigheter etter 1984kontrakten er ekstingvert, er lagmannsretten enig med herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Slik forholdene lå an, hadde Helgaseth i hvertfall en sterk oppfordring til å undersøke nærmere hvilke rettigheter Haave hadde, og har ikke oppfylt de strenge aktsomhetskravene som må stilles til god tro som vilkår for ekstingsjon.
Resultatet blir etter dette at Haave i forhold til de ankende partene kan gjøre gjeldende sine rettigheter etter forpaktningsavtalen. Det innebærer at han har rett til å få gnr. 37, bnr. 11, 15 og 25 tilskjøtet fra Bjarne Helgaseth mot å betale i henhold til forpaktningskontrakten. Det presiseres at lagmannsretten med dette ikke har tatt standpunkt til eventuell tvist mellom Haave og nåværende eier av gnr. 37, bnr. 1 (etter odelsløsningen) om forkjøpsrett for sistnevnte i henhold til forannevnte skjøte av 1979. Det bemerkes at punkt 1 i herredsrettens domsslutning i realiteten ikke er påanket og frifinnelsen av dødsboet er således for så vidt rettskraftig.
I spørsmålet om hva innløsningsretten omfatter har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - som består av dommerne Årseth og Lassen - skal til dette punktet bemerke:
Haaves innløsningsrett er hjemlet i 1984-kontraktens punkt 5 hvor det er bestemt at innløsningsretten inntrer "ved utløpet av forpaktningstiden, eller ved det tidligere tidspunkt Sem måtte ønske det, eller ved hans mulige tidligere død", og retten omfatter da "det som forpaktningen omfatter av jord, skog og hus m.v.". Det er imidlertid gitt tilføyelse om at "hvis det blir aktuelt med innløsning som følge av Sems død, skal den også omfatte de rettigheter han har forbeholdt seg med hensyn til hus og tomteinntekter."
En naturlig fortolkning av dette må etter flertallets oppfatning være at innløsningsretten til hele eiendommen bare inntrer ved det siste alternativet, nemlig når innløsningsretten inntrer som følge av Sems død. Ved de andre alternativene gjelder innløsningsretten "det som forpaktningen omfatter". Etter kontraktens §1 omfatter forpaktningen "jord, skog og hus med følgende untak: Hovedbygning samt "fjøset" i uthuset samt alle inntekter av grunnleier for tomter." Det er således her positivt uttrykt hva forpaktningen omfatter og hva som er direkte unntatt fra den. Innløsningsretten ble i dette tilfellet utløst av Ambros Sem, ved "det tidligere tidspunkt Sem måtte ønske det", jfr. kontraktens §5, nemlig ved hans overdragelse av eiendommen til Helgaseth, og gjelder da det som forpaktningen omfatter, jfr. ovenfor. Flertallet finner å måtte legge til grunn som den mest naturlige fortolkningen av bestemmelsene at innløsningsretten i dette tilfellet har slik begrensning som nevnt, slik at det som uttrykkelig er unntatt fra forpaktningen heller ikke omfattes av innløsningsretten. Hvis det som påstått av ankemotparten var meningen at forpaktningen skulle omfatte hele eiendommen, men med visse bruksunntak for bortforpakteren, ville det ha vært naturlig å utforme bestemmelsene på en annen måte enn som gjort her. Kontrakten er etter det opplyste skrevet av Haave og han er således nærmest til å bære tvilsrisikoen ved fortolkningen.
Mindretallet - dommer Hallvang - er enig med ankemotpartene i at forpaktningen må anses å gjelde hele eiendommen, men med de bruksunntakene for Ambros Sem som er nevnt, og at disse unntakene ikke medfører noen begrensning i innløsningsrettens omfang.
Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Når det gjelder erstatningen for de fredede områdene, er det bestemt i 1984-kontrakten at den skal "tilfalle Sem så lenge han er eier av eiendommen", jfr. kontraktens punkt 7. Lagmannsretten finner at erstatningen må anses å ha tilfalt eiendommen ved vedtakelsen av nevnte lov av 15. februar 1985 om endring i naturvernloven av 19. juni 1970. Formålet med lovendringen i 1985 var å bedre det erstatningsrettslige vernet for grunneiere og andre rettighetshavere som berøres av de mest inngripende fredningsformene. Ved endringsloven ble bestemt at erstatning for slike fredningsvedtak skal fastsettes etter reglene i ekspropriasjonserstatningsloven, og at ved anvendelsen av nevnte lovs §10 skal tidspunktet for fredningen legges til grunn, jfr. naturvernloven §20 slik den lyder etter nevnte lovendring. Overgangsreglene for endringsloven medførte at de nye reglene også ble gjort gjeldende for eldre fredninger som ikke var rettskraftig avgjort, slik som i dette tilfellet. De aktuelle arealene ble fredet fra 28. april 1978. Forhandlinger om erstatning ble stilt i bero i påvente av nevnte endringslov.
Fredningsvedtak etter naturvernloven er rådighetsinnskrenkninger som utløser rett til erstatning. En fredning blir iverksatt før erstatningsutmålingen. Ved fredning er således forholdet annerledes enn slik det i alminnelighet er ved ekspropriasjon. Mens det i sistnevnte tilfelle som hovedregel er tidspunktet for avhjemlingen som legges til grunn ved beregningen av erstatningen, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §10, har naturvernloven §20 annet ledd i.f. snudd opp ned på denne regelen og fastsetter fredningstidspunktet som utgangspunkt for erstatningsberegningen. Dette er antatt å føre til de riktigste resultatene ut fra et ytelsemotytelse prinsipp. Det vises til plenumsdommen i Rt-1987-80 (88-89) og Stordrange: Ekspropriasjonsrettslige emner (1988), side 88.
Ved vedtakelsen av nevnte lov inntrådte en plikt for staten til å betale en erstatning som må anses å ha tilfalt eiendommen fra samme tidspunkt, selv om størrelsen på erstatningen da ikke var klarlagt, men var gjenstand for senere forhandlinger mellom staten og eierne av de berørte eiendommene. Den omstendighet at avsavnsrenten ved erstatningsutmålingen ble beregnet fra fredningstidspunkt, bekrefter også at erstatningskravet var en realitet allerede ved nevnte tidspunkt. På nevnte tidspunkt var Ambros Sem eier av omhandlede eiendom, jfr. kontraktens punkt 7.
På denne bakgrunnen synes det også nærliggende å anta at den nevnte kontraktsbestemmelsen tok sikte på den klargjøringen av erstatningsforholdet som den forventede lovendringen skulle medføre, og slik at erstatningen skulle tilfalle Sem hvis lovendringen kom i hans eiertid og medførte erstatningsplikt for staten også for eldre fredninger.
Haave kan således ikke gjøre gjeldende noe berettiget krav på erstatningsbeløpet.
Det er etter dette unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om foreldelse. Det ligger utenfor saken å ta standpunkt til hvem av de ankende partene som har rett til beløpet.
Anken har delvis ført frem og lagmannsretten finner at partene i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd, må bære hver sine saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd. Lagmannsretten er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt ovenfor.
Domsslutning :
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes, dog slik at overdragelsen ikke omfatter de unntakene som er nevnt i punkt 1 i kontrakten av 9. mars 1984.
2. Forøvrig frifinnes Ambros Sems dødsbo og Bjarne Helgaseth.
3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.