LA-1995-36

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-01-03
Publisert:	LA-1995-00036
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Flekkefjord herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1995-00036 A og LA-1995-00037 A. Omkostningsavgjørelsen påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg - HR-1996-00210K - Lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene for herredsretten oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten. Påanket til Høyesterett, se HR-1997-00034 B. Lagmannsrettens dom stadfestet.
Parter:	Ankende part: Falken Redningskorps A/S (Prosessfullmektig: Advokat Kjetill Mellum). Ankemotpart: Astrid van der Blom (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Ankende part: Rune Johansen (Prosessfullmektig: Advokat Gunvor Bryn Haavik). Ankende part: Birger Aasen (Prosessfullmektig: Advokat Per Øivin Andersen). Ankemotpart: Astrid van der Blom (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen).
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen, Eks.ord. lagdommer Håkon Børresen, Tilkalt dommer, sorenskriver Anne Kristine Andreassen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2-1, §3-2, §5-1, §5-2, Skadeserstatningsloven (1969), Arbeidsmiljøloven (1977) §12, Foreldelsesloven (1979) §9

I 1987 ble Astrid van der Blom ansatt som stasjonsleder ved Falken Redningskorps A/S' stasjon i Flekkefjord, og tiltrådte stillingen 1. september samme år. Hun hadde tidligere arbeidet som reservesjåfør ved stasjonen i ca ett år.

På den tid van der Blom ble ansatt, pågikk en arbeidskonflikt ved stasjonen. De fire fast ansatte hadde i lengre tid krevet at det måtte ansettes en femte sjåfør, uten at dette krav var imøtekommet fra Falkens sentrale ledelse. Den tidligere stasjonsleder trakk seg fra stillingen blant annet på grunn av den uro dette skapte på stasjonen, og de problemer han fikk med å styre de ansatte i denne forbindelse. Stillingen ble deretter utlyst våren 1987. Foruten van der Blom var det flere andre søkere til stillingen, deriblant de fast ansatte sjåfører. Disse satte som vilkår for å akseptere ansettelse at det ble ansatt en femte sjåfør. Van der Blom stilte ingen slik betingelse.

Det er på det rene at ansettelsen av Astid van der Blom utløste sterke reaksjoner hos de fast ansatte sjåfører. Birger Aasen mente seg forbigått, og alle følte seg sveket av van der Blom, idet de mente at hun ved ikke å stille vilkår om styrking av bemanningen, hadde svekket deres posisjon i den pågående arbeidskonflikt med Falkens sentrale ledelse. I en avisartikkel i "Agder-Flekkefjords avis" 12. august 1987 ga de ansatte uttrykk for misnøye med at van der Blom var ansatt. Den 17. desember 1987 sendte de ansatte et brev til Falken Redningskorps A/S hvor de ga uttrykk for at de ikke hadde tillit til van der Blom som leder ved stasjonen. Den sentrale ledelse i Falken oppfattet situasjonen slik at særlig de ansatte Birger Aasen og Rune Johansen representerte problemer for tjenesten og arbeidsmiljøet ved stasjonen i Flekkefjord, og kontaktet den 12. januar 1988 advokat for å få vurdert mulighetene for å gå til oppsigelse av dem.

Neste dag, 13. januar 1988, ble Astrid van der Blom innlagt i sykehus etter et psykisk sammenbrudd. Dette førte til at Falkens nyopprettede arbeidsmiljøutvalg (AMU), reiste til Flekkefjord og igangsatte undersøkelser. I sin rapport konkluderte AMU med at van der Blom hadde vært utsatt for "mobbing", og at dette var årsaken til hennes sammenbrudd.

Van der Blom var sykmeldt til 1. august 1988, og begynte da i arbeide igjen. Allerede 22. august ble hun påny sykmeldt, og var borte fra sitt arbeide til 16. oktober 1988. Senere var hun sykmeldt i periodene 13. desember 1989 til 31. mars 1990 og fra 25. februar 1991 til 13. februar 1992, da hun sluttet i Falken og gikk over på 100% medisinsk og yrkesmessig attføring.

Ved stevning av 10. mars 1994 reiste Astrid van der Blom, v/advokat Knut Martin Andreassen, sak ved Flekkefjord herredsrett og påsto Falken Redningskorps A/S ansvarlig for van der Bloms yrkesskade, og fremmet krav om erstatning for lidt inntektstap og menerstatning med tilsammen kr 360000. Ved senere stevning av 4. mai 1994 reiste samme advokat på vegne av Astrid van der Blom sak ved Flekkefjord herredsrett mot de tidligere arbeidskolleger Birger Aasen, Rune Johansen og Jan Arve Tjørsvåg, med påstand om oppreisningserstatning begrenset oppad til kr 150000,-.

Flekkefjord herredsrett forenet de to saker til felles behandling. Under forhandlingene for herredsretten frafalt van der Blom kravet mot Jan Arve Tjørsvåg. Flekkefjord herredsrett avsa den 22. september 1994 dom med slik domsslutning:

"I sak 94-00057 A:

1. Falken redningskorps A/S v/styrets formann er erstatningsansvarlig for Astrid van der Bloms skade.

2. Falken Redningskorps AS v/styrets formann betaler Astrid van der Blom lidt inntektstap inklusive renter samt menerstatning med kr 268000,-.

3. Falken Redningskorps AS v/styrets formann tilpliktes å betale Astrid van der Blom og det offentlige saksomkostninger med kr 80000,- -kroneråttituseninnen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av dommen.

I sak 94-00086 A:

1. Rune Johannesen og Birger Aasen betaler in solidum Astrid van der Blom oppreisning på kr 30000,-.

2. Rune Johansen og Birger Aasen tilpliktes å betale Astrid van der Blom saksomkostninger med kr 10930,- -kronertitusennihundreogtretti- innen 14 -fjortendager fra forkynnelse av dommen.

3. Astrid van der Blom tilpliktes å betale Jan Arve Tjørsvåg saksomkostninger med kr 15000,- -kronerfemtentusen- innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av dommen."

Herredsretten fant at Birger Aasen og Rune Johansen hadde opptrådt slik overfor Astrid van der Blom at de måtte innse at deres adferd ville skade henne psykisk, og viste til en rekke "episoder" med beskrivelse av denne adferd. Det ble lagt til grunn at de gjennom sine handlinger ønsket å presse henne ut av stillingen som stasjonsleder. Deres handlinger hadde også rent faktisk påførte van der Blom psykiske lidelser. Birger Aasen og Rune Johansen ble funnet å ha opptrådt grovt uaktsomt. Foruten at Birger Aasen og Rune Johansen ble dømt til å betale oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven §3-2, jfr. §3-5, fulgte Falkens erstatningsplikt av det objektive arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1.

Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for herredsretten og herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til herredsrettens domsgrunner.

Falken Redningskorps A/S v/advokat Kjetill Mellum har den 22. november 1994 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Birger Aasen og Rune Johansen v/advokat Gunvor Bryn Haavik har ved ankeerklæring av samme dato påanket dommen til Agder lagmannsrett. Også denne anke retter seg mot herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Astrid van der Blom v/advokat Knut Martin Andreassen har den 14. desember 1994 inngitt tilsvar til begge anker, og har samtidig erklært motanke både i forhold til Falken og i forhold til Birger Aasen og Rune Johansen, med påstand om høyere erstatningsbeløp.

Også for lagmannsretten har de to saker vært forenet til felles behandling. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 13.,14., 15.,16. og 17.november 1995. Falken Redningskorps A/S var representert ved regiondirektør Ivan Malde, og advokat Kjetill Mellum møtte som prosessfullmektig. Rune Johansen møtte med advokat Gunvor Bryn Haavik som prosessfullmektig, mens Birger Aasen møtte med advokat Per Øivin Andersen som prosessfullmektig. Astrid van der Blom møtte sammen med advokat Knut Martin Andreassen. Lagmannsretten mottok partsforklaringer av Rune Johansen, Birger Aasen og Astrid van der Blom. Ivan Malde avga forkaring som vitne, og lagmannsretten mottok i tillegg forklaring av ytterligere 21 vitner, hvorav ett ble avhørt ved telefonavhør. Videre mottok lagmannsretten forklaring av to rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige. Partene fremla flere skriftlige bevis og to juridiske utdrag inneholdende den juridiske teori og de tidligere rettsavgjørelser som er påberopt til støtte for de respektive parters anførsler.

Falken Redningskorps A/S v/advokat Kjetill Mellum har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Overfor Falken er det ikke anført annet enn at det foreligger et objektivt erstatningsansvar. Det er ikke hevdet at det fra Falkens side foreligger culpa. Falken kan heller ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis til å fastslå culpa hos noen av de ansatte ved stasjonen i Flekkefjord.

Falken bestrider forøvrig at de handlinger som er beskrevet i herredsrettens dom - benevnt som "episoder" - har hatt karakter av "mobbing". Dessuten kjente ikke Falken noe til disse forhold. Stasjonssjefen ved Falkens stasjon i Kristiansand, Svein Bakken, som hadde det overordnede ansvar også for stasjonen i Flekkefjord, hørte aldri noe om dette. Første gang Bakken ble klar over at van der Blom hadde problemer, var da hun brøt sammen 13. januar 1988. Hadde hun på et tidligere tidspunkt sagt fra, kunne han ha trådt inn og hjulpet henne.

Uansett hvordan man måtte vurdere de påståtte "episoder", kan Falken bare hefte for de episoder som er bevist. Det kan i relasjon til Falken ikke være riktig å vurdere alle de påståtte episoder samlet. Det ville da være helt umulig for en arbeidsgiver å ta til motmæle mot mobbing. Lagmannsretten må ta stilling til hver enkelt episode, og vurdere hvorvidt det er opptrådt slik at arbeidsgiveren kan komme i ansvar. Ved vurderingen av de ansattes forhold må det tas utgangspunkt i at det egentlig dreide seg om en arbeidskonflikt. De ansatte hadde nektet å gå beredsskapsvakt, og hadde sagt opp avtalen om slik vaktordning. Astrid van der Blom trådte inn i en arbeidsgiverrolle, og opplevet kanskje de ansattes aksjoner og utspill som rettet mot seg personlig, hvilket er helt galt.

Uansett om lagmannsretten skulle komme til at det foreligger et ansvarsgrunnlag, blir det spørsmål om dette utløser det objektive arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis. "Sørumdommen", Rt-1993-616, gir ingen sikker vegledning. Det er i denne dommen ikke tatt stilling til om ansvar kan gjøres gjeldende på objektivt grunnlag. Dommen må snarere forstås slik at det må påvises culpa hos arbeidsgiveren eller en overordnet ansatt. I nærværende sak er forholdet at det er underordnede som angivelig har "mobbet" en overordnet. Selv om lagmannsretten skulle komme til at arbeidsgiveransvar kan konstateres i et slikt tilfelle, må det etter gjeldende erstatningsrettslig teori være slik at de skadegjørende handlinger må være utført i tilknytning til den ansattes arbeidsoppgaver. Det er ikke tilfelle i vår sak. Her er det tale om "private episoder" som har tilknytning til en pågående arbeidskonflikt. Det kan da ikke bli tale om et objektivt arbeidsgiveransvar.

Selv om det skulle finnes å foreligge ansvarsgrunnlag, mangler en slik årsakssammenheng som kan begrunne erstatningsplikt for Falken. Det er for lagmannsretten fremlagt opplysninger som viser at van der Blom har en lang sykehistorie, både med somatiske lidelser som eksempelvis maveproblemer og problemer med hjerterytmen. Hun har også hatt psykiske lidelser. Hun har ved en rekke anledninger vært innlagt i sykehus, og er blitt diagnostisert som deprimert. Det vises til de fremlagte journalutskrifter fra Flekkefjord sykehus. Det må etter dette kunne reises betydelig tvil om Astrid van der Bloms psykiske problemer har andre årsaker enn den påståtte "mobbing". I så fall mangler den årsakssammenheng som er en forutsetning for erstatningsplikt.

Subsidiært anføres at van der Bloms krav er foreldet. Stevning mot Falken ble tatt ut 10. mars 1994. Det kritiske tidspunkt blir således tre år før dette tidspunkt, jfr. foreldelsesloven §9. Det må legges til grunn at Astrid van der Blom allerede før 10. mars 1991 var kjent med de psykiske skader hun nå anfører å lide av. Hennes krav er derfor for sent fremsatt.

Atter subsidiært påberopes suksessiv foreldelse. Tap som relaterer seg til tiden fra før skadelidte må anses å ha fått oppfordring til å gå til søksmål om det fremtidige tap, foreldes suksessivt, - etter hvert som de oppstår, jfr. Matningsdal: Lov og Rett 1980 490.

Dersom Falken ikke skulle få medhold i noen av disse anførsler gjøres det gjeldende at erstatningskravet må falle bort fordi Astrid van der Blom må anses å ha medvirket til skaden. jfr. skadeserstatningsloven §5-1 nr. 2. Van der Blom har unnlatt "i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden". Hun kunne på et tidlig tidspunkt ha underrettet sin nærmeste overordnede i Falken, Svein Bakken, og bedt om hans bistand til å takle problemene. Bakken fikk som nevnt ingen slike signaler. Astrid van der Blom valgte bevisst å håndtere den vanskelige situasjon på egen hånd, og har derved påtatt seg en oppgave hun burde ha oppdaget at hun ikke mestret.

Endelig anføres at det under enhver omstendighet må være grunnlag for lempning av erstatningsansvaret i medhold av skadeserstatningsloven 5-2.

Falken har nedlagt slik påstand:

"1. Falken Redningskorps A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Falken Redningskorps A/S v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Birger Aasen v/advokat Per Øivin Andersen har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er fra Astrid van der Bloms side rettet bebreidelser mot Birger Aasen, knyttet til 16 spesielt nevnte episoder. Lagmannsretten må foreta en bevismessig vurdering av hver enkelt episode, en individuell prøvelse av hver enkelt handling, og de ankende parter må vurderes hver for seg.Dette prinsipp er lagt til grunn såvel i "Sørumdommen", Rt-1993-616 og i Agder lagmannsretts dom av 3. desember 1992.

Når det gjelder de 16 "episoder" bestrider Aasen de aller fleste. Han erkjenner at han en gang tapet opp en usedvanlig stor edderkopp på veggen utenfor van der Bloms kontor. Det er ikke riktig slik van der Blom har hevdet, at edderkoppen ble festet på innsiden av døren - i ansiktshøyde. Det er heller ikke riktig at han i tilknytning til denne episoden skal ha sagt til van der Blom: "Det er slik vi gjør med folk vi ikke vil ha i Falken".

Når det gjelder avisartikkelen i "Agder" 12. august 1987, er det riktig at Aasen var tilstede på det forutgående møte med avisens journalist. Artikkelen ble skrevet i forbindelse med den da verserende arbeidskonflikt. Den er ikke rettet mot van der Blom personlig. Uttalelsen "vi reagerer hvis van der Blom har kjøpt seg til jobben" må ses i denne sammenhenmg. Det siktes til at det var ansatt ny stasjonsleder uten at det samtidig var truffet avgjørelse om den 5. stilling ved stasjonen. Om dette har for øvrig van der Blom fått uttale seg i den samme utgave av avisen, sogar på samme side.

Det er riktig at Aasen en gang kontaktet reservesjåfør Judith Kvelland og ba henne ikke påta seg ekstravakt dersom van der Blom ba henne om det. Dette er ikke "mobbing". De faste sjåførene hadde på dette tidspunkt sagt opp avtalen med Falken om å gå ekstravakter, og Aasen ville kun forhindre at virkningen av sjåførenes aksjon ble ødelagt ved at det ble brukt reservesjåfører. Aasens henvendelse til Kvelland var derfor kun et virkemiddel i arbeidskonflikten, ikke noe forsøk på å ramme van der Blom personlig.

Hva angår episoden i kapellgangen (episode 14) erkjennes det faktiske. Aasen gjemte seg da van der Blom og Arild Egeland kom ut fra kjølerommet hvor de hadde plassert en avdød. Da van der Blom og Egeland passerte hoppet Aasen frem og sa "BØ". Da Aasen så at van der Blom ble skremt, beklaget han dette straks. Episode 15, som må ses i sammenheng med denne hendelsen, bestrides imidlertid. Det er således ikke riktig at Asen skal ha sagt til van der Blom: "Men dette er ikke noe. Bare vent til vi stenger deg inne på likkjøla når det ligger minst en der fra før" - etterfulgt av latter.

Episode 16 gjelder det brev Aasen, Johansen og Tjørvåg skrev til Falken Redningskorps A/S sentralt, og hvor de retter skarp kritikk mot van der Blom og uttaler at de "etter det inntrufne ikke har tiltro til vår stasjonsleder". Aasen erkjenner dette. Det forholder seg imidlertid slik at van der Blom, som egentlig hadde vakt, forlot Flekkefjord i et privat ærend, og i sitt sted tok inn som erstatning en helt ny og uerfaren sjåfør. Samtidig ble beredskapen dekket opp av en annen helt ny og uerfaren sjåfør. De faste sjåfører fant dette kritikkverdig og så det som sin plikt å si fra.

Til tross for at Astrid van der Blom mener seg utsatt for "mobbing" slik at hun fikk psykiske skader, synes det på det rene at hun ikke oppsøkte lege i tidsrommet fra hun ble ansatt og inntil hun fikk sitt sammenbrudd 13. januar 1988. Etter sykemeldingen kom hun tilbake i jobb, og arbeidet i ca 2 år i Falken. Det er ikke trolig at hun ville ha klart dette om hun virkelig var blitt trakassert til nervesammenbrudd, slik hun hevder.

Det har skjedd en glidning i Astrid van der Bloms oppfatning av "mobbingen". Opprinnelig hevdet hun at alle de andre tre fast ansatte var sammen om mobbingen, med Johansen som hovedmann. Anklagene mot Tjørsvåg er helt frafalt. For Johansen hevdes det nå at han kun har vært med på et par "episoder", mens Aasen idag fremholdes som hovedmannen. Dette står ikke til troende. Det rimer heller ikke med at Aasen og van der Blom har vært gode venner senere. Van der Blom har hjulpet Aasen med barnepass og har lånt ham en leilighet i Oslo. Dette samsvarer dårlig med at Aasen tidligere skal ha trakassert henne på det groveste. Det ville pgså være i strid med Aasens natur og overbevisning å oppføre seg slik det er påstått av van der Blom.

Det er på det rene at van der Blom var svært syk i tiden etter sammenbruddet i januar 1988. AMU-rapporten bygger kun på hva hun i denne tilstand fortalte. AMU-rapportens konklusjoner må derfor leses kritisk. Heller ikke de rettsoppevnte psykiatrisk sakkyndiges konklusjoner kan uten videre legges til grunn. De sakkyndige har konsentrert seg om å kartlegge en mulig årsakssammenheng mellom de "mobbeepisoder" van der Blom har forklart seg om og hennes psykiske skader. De sakkyndiges konklusjoner kan derfor ikke tillegges betydning som bevis for hva som egentlig har skjedd, og hvem som i så fall er "gjerningsmann".

Oppreisningskravet mot Birger Aasen kan bare føre frem dersom han ved forsett eller grov uaktsomhet har forvoldt de skader Astrid van der Blom er påført, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Astrid van der Blom har bevisbyrden, og denne er ikke oppfylt.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng vises til hva advokat Mellum har anført, og som tiltres. Det hevdes derfor at det ikke er tilstede den tilstrekkelige årsakssammenheng mellom de handlinger Aasen eventuelt måtte finnes å ha begått, og de psykiske skader van der Blom idag har.

Advokat Andersen har på vegne av Birger Aasen nedlagt slik påstand:

"1. Birger Aasen frifinnes.

2. Astrid van der Blom tilpliktes å betale sakens omkostninger både ved herredsretten og lagmannsretten."

Rune Johansen v/advokat Gunvor Bryn Haavik har sammenfatningsvis anført: Når det gjelder de konkret påberopte "episoder" er det kun noen få som nå bebreides Johansen. Ved episode 2 var han kun tilstede. Han har ikke uttalt: "Du skal få det så kjølig og utrivelig at det skal ta oss 1/2 år å få deg på Eg". Johansen bestrider helt å ha forholdt seg som i episode 3 og 4. Ved episode 11, samtalen med journalisten fra "Agder", var han tilstede. Hva journalisten senere skrev, kan ikke Johansen stilles til ansvar for. Når det endelig gjelder det brev alle tre øvrig faste sjåfører skrev til Falken sentralt, viser Johansen til hva advokat Andersen har redegjort for.

Ingen av de episoder Johansen kan knyttes til kan være ansvarsbetingende. Det finnes intet bevis for at Johansen forsettlig eller grovt uaktsomt har påført van der Blom de skader som er påvist. Johansen hadde ingen grunn til å "mobbe" Astrid van der Blom. Han hadde selv trukket sin søknad til stasjonslederstillingen tilbake, og følte seg ikke forbigått av van der Blom. Det kan ikke legges til grunn at han har hatt noe ønske om å ramme henne personlig. De utspill han har vært delaktig i har kun hatt å gjøre med den aktuelle arbeidskonflikt.

De psykiatrisk sakkyndiges erklæring har kun interesse for spørsmålet om årsakssammenheng. Om dette viser advokat Haavik til hva advokat Andersen og advokat Mellum har fremholdt.

Om anken ikke skulle føre frem anføres subsidiært at oppreisningskravet er altfor høyt. Etter skadeserstatningsloven §3-5 skal retten etter en totalvurdering fastsette oppreisningen til hva som "finnes rimelig". Kr. 150000 er langt utenfor enhver rimelighet. Det må ved vurderingen tas hensyn til at Johansen for tiden er arbeidsledig. I foreldelsespørsmålet har advokat Haavig i det alt vesentlige tiltrådt hva advokat Mellum har anført.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Rune Johansen frifinnes.

2. Astrid van der Blom tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Astrid van der Blom v/advokat Knut Martin Andreassen har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Herredsrettens bevisvurdering er riktig. De ankende parter forsøker å bortforklare og bagatellisere de episoder det er vist til. Disse episoder må dessuten helt klart ses i sammenheng. Det er det totale bilde av de ankende parters opptreden som må vurderes, ikke den enkelte episode isolert og løsrevet fra sammenhengen.

Ved bevisvurderingen blir det først og fremst tale om troverdighet. Astrid van der Blom har selvsagt ikke hatt noe interesse av å dikte opp disse episodene. Motpartene derimot har hatt all mulig grunn for å bortforklare og bagatellisere. De to rettsoppnevte psykiatrisk sakkyndige har grundig vurdert Astrid van der Blom. Deres konklusjon er entydig. Hun har stor troverdighet. Allerede diagnosen "posttraumatisk stressforstyrrelse" indikerer at van der Blom forklarer seg riktig.

Fra Astrid van der Blom fikk stillingen i 1987 og frem til idag har livet vært et sant "helvete". Hun har vært svært syk og har vært gjennom en langvarig terapiperiode. Selv om hun har vært ute av arbeidslivet i ca 8 år, har hun fremdeles håp om å komme tilbake i arbeide. Det er grunnen til at hun ikke i denne saken har fremmet noe krav om tap i fremtidig inntekt. Hun vil likevel nedlegge påstand om at Falken er ansvarlig for de skader hun er påført.

Når det gjelder sakens faktum, har herredsretten foretatt en grundig gjennomgang av alle de aktuelle episoder, og foretatt en etterfølgende samlet vurdering. Dette er selvsagt helt riktig. Det er ikke tvilsomt at denne slags "mobbing" har erstatningsrettslig vern. Dette er klart forutsatt i "Sørumdommen", Rt-1993-616. At arbeidsgiver har et ansvar, fremgår også av arbeidsmiljøloven §12, som retter seg mot trakassering og mobbing på arbeidsplassen.

Det foreligger en klar årsakssammenheng mellom de ankende parters handlinger og Astrid van der Bloms psykiske skader. Det er tilstrekkelig å vise til de sakkyndiges erklæring, som ikke levner noen tvil. Også sjefpsykiater Arne Aarvold har i erklæring av 26. oktober 1993 bedømt van der Bloms tilstand som en postraumatisk stressreaksjon. Aarvold behandlet van der Blom etter sammenbruddet. Som vitne for lagmannsretten har Aarvold forklart at tilstanden var en angstpreget nevrotisk lidelse. Han beskriver henne som en resurssterk og robust kvinne, og at det derfor må ha vært tilstede en betydelig psykisk påkjenning for å få henne til å bryte sammen slik hun gjorde. Hun har fått en alvorlig skade, og det går derfor sent fremover med henne.

De ankende parter har anført at Astrid van der Bloms tidligere sykehistorie kan forklare hennes reaksjon, at hun har vært særlig sårbar, og at det derfor ikke er godtgjort at det foreligger en erstatningsbetingende årsakssammenheng. De sakkyndige har tilbakevist denne "teori". Dessuten, om det skulle foreligge samvirkende årsaker, er den tilstrekkelige årsakssammenheng til stede dersom trakasseringen av van der Bloms som Falkenansatt var en nødvendig betingelse for at hun ble syk, jfr. uttalelse i Rt-1992-64. For øvrig har selv et menneske med svakheter - også psykiske - fullt erstatningsrettslig vern, jfr. Lødrup: Erstatningsrett side 251.

De ankende parter har anført at kravene er foreldet. Denne anførsel er uholdbar. Stevning ble uttatt 10. mars 1994, og skjæringspunktet for foreldelsesspørsmålet blir således 10. mars 1991. Hvis kravene skulle være foreldet måtte Astrid van der Blom før 10. mars 1991 ha hatt full oversikt over skadene og de for tapet ansvarlige. Foreldelsesfristen begynner ikke å løpe før skadelidte har oppfordring til å gå til søksmål. De behandlende leger har uttalt at det først i 1993/94 var mulig å ha full oversikt over skadene. Det kan heller ikke bli tale om suksessiv foreldelse av kravet på oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5, jfr. Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven side 91-92.

Ansvar for Rune Johansen og Birger Aasen forutsetter forsett eller grov uaktsomhet, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Det hevdes ikke at disse ankende parter har gjort seg skyldig i forsettlig skadeforvoldelse. At det foreligger grov uaktsomhet kan imidlertid ikke være tvilsomt.

For Falken blir det tale om objektivt ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. For at dette objektive arbeidsgiveransvar skal inntre er det tilstrekkelig at Rune Johansen og Birger Aasen har opptrådt uaktomt. Noen tvil på dette punkt kan under ingen omstendighet være til stede.

Når det gjelder størrelsen på Astrid van der Bloms inntektstap, inkludert tap av overtidsbetaling, er det nå enighet mellom partene om beregningsgrunnlaget og tallstørrelsene. Oppreisningsbeløpet må lagmannsretten fastsette etter en skjønnemessig rimelighetsvurdering, jfr. skadeserstatningsloven §3-5.

Det er nedlagt slik påstand:

"I Sak Falken - Blom

1. Falken redningskorps A/S er erstatningsansvarlig for Astrid van der Bloms skade.

2. Falken redningskorps A/S dømmes til å betale Astrid van der Blom menerstatning med kr 165000,-.

3. Falken redningskorps A/S dømmes til å betale Astrid van der Blom erstatning for lidt inntektstap med følgende beløp: - overtid for 1988 med kr 12000,- - overtid for 1989 med kr 12000,- - overtid for 1990 med kr 12000,- - overtid for 1991 med kr 12000,- - lønnstap for 1992 med kr 69000,- - lønnstap for 1993 med kr 52000,- - lønnstap for 1994 med kr 67000,- - lønnstap for 1995 med kr 102000,-

I tillegg betales renter p.a. med 12% fra 10. april 1994 til betaling skjer for de årlige tapsposter for hele perioden.

4. Astrid van der Blom og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

II Sak Aasen/Johansen - Blom

1. Rune Johansen og Birger Aasen dømmes in solidum til betale Astrid van der Blom oppreisningserstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 150000,-.

2. Astrid van der Blom og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke: Oppreisningskravet mot Birger Aasen og Rune Johansen forutsetter at de enten forsettlig eller ved grov uaktsomhet har forvoldt de skader Astrid van der Blom er påført, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. I forhold til Falken har Astrid van der Blom hevdet at det foreligger objektivt ansvar. Etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 svarer arbeidsgiveren på objektivt grunnlag for skade som en arbeidstaker volder forsettlig eller uaktsomt under utførelsen av tjenesten.

Både i tvisten van der Blom/Aasen, Johansen og i tvisten van der Blom/Falken blir det derfor spørsmål om det er ført bevis for culpa. Astrid van der Blom har bevisbyrden. For oppreisningsskravet blir det avgjørende om det er ført bevis for at Aasen og Johansen har forvoldt skaden med forsett eller grov uaktsomhet. For erstatningskravet mot Falken blir spørsmålet om noen av de ansatte ved Falkens stasjon i Flekkefjord har utført de skadegjørende handlinger, og om det i subjektiv henseende i det minste foreligger uaktsomhet fra de ansattes side.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at hovedspørsmålet vil bli å fastslå om det rent faktisk foreligger en eller flere skadegjørende handlinger, og om disse hver for seg eller sett i sammenheng kan medføre erstatningsansvar. Det må da tas stilling til hver av de 16 "episoder" Astrid van der Blom særlig har vist til. Etter den omfattende bevisførsel legger lagmannsretten til grunn: Astrid van der Blom har forklart at den første dag hun var på jobb uttalte Birger Aasen:" Den som tør ta den jobben, skal få det surt". Aasen har benektet dette, men lagmannsretten legger til grunn at en slik eller lignende uttalelse har falt. Vitnet Judith Kvelland, som fra november 1987 var reservesjåfør, har forklart at hun var kjent med at også Rune Johansen skal ha uttalt at "de skulle gjøre det surt" for Astrid van der Blom. (Episode 1).

Kort tid etter at van der Blom var ansatt uttalte Birger Aasen "du skal få det så kjølig og utrivelig at det skal ta oss 1/2 år å få deg på Eg". Det legges til grunn at Rune Johansen også var tilstede ved denne anledning. (Episode 2).

På omtrent samme tid uttalte Rune Johansen til Astrid van der Blom at det skulle legges ut mange feller for henne og at de skulle vise at hun ikke dugde for jobben. Aasen og Johansen har uttalte også at hun ikke ville få støtte fra deres side. (Episode 3).

Ved en anledning, da van der Blom gikk av vakt og skulle reise til Oslo i et privat oppdrag, fant hun et kondom under vindusviskeren på bilen, som sto parkert like utenfor vaktrommet. Det hadde fra de ansattes side vært reist spørsmål om formålet med hennes Oslo-tur, og sett i sammenheng med de andre mange episoder finnes det lite tvilsomt at en av de øvrige tre sjåfører ved Falkenstasjonen har villet spille van der Blom dette puss. Hvem av dem som har festet kondomet til bilen, er ikke godtgjort. (Episode 6).

Ved en anledning festet Birger Aasen en stor levende edderkopp med tape på innsiden av van der Bloms kontordør. Den var festet i hodehøyde, og van der Blom oppfattet det slik at meningen var å skremme henne, og hun ble også skremt. Aasen har erkjent at han gjorde dette, men ikke at edderkoppen var festet til døren, men til veggen utenfor kontoret. Lagmannsretten legger også til grunn at Birger Aasen, etter å ha observert at van der Blom ble skremt av edderkoppen, uttalte :" Det er slik vi gjør med folk vi ikke vil ha i Falken", etterfulgt av latter mens han forlot kontoret. Aasen har benektet denne uttalelse, men lagmannsretten finner å måtte bygge på van der Bloms forklaring. Uttalelsen er meget konkret, og det er ikke noe grunnlag for å anta at van der Blom har misforstått den. (Episode 7 og 8).

Ved en anledening fant van der Blom et papirark stukket inn mellom saksdokumenter. På papirarket var det skrevet en regle som bl.a. inneholdt følgende: "For å arbeide her, kan man kort og godt bare være et rasshøl". Hendelsen skjedde på et tidspunkt da van der Blom nettopp var kommet i arbeide igjen etter det sammenbrudd som førte til sykmelding. Hvem som sto bak denne hendelsen er ikke godtgjort, men lagmannsretten må legge til grunn at det var en av de øvrige tre ansatte sjåfører. Om Johansen eller Aasen sto bak dette, er det imidlertid ikke ført bevis for. (Episode 9).

En ettermiddag da Astrid van der Blom satt på kontoret, kom Birger Aasen inn, slo med stor kraft en bunke papirer i kontorpulten og uttalte: "Du burde for helvete heller ha holdt deg i Sørlandsruta, så hadde vi i alle fall ikke hatt deg her til å lage problemer." (Episode 10).

Episodene 14 og 15 har nær sammenheng. Lagmannsretten legger til grunn at en sen høstkveld i 1987, da Astrid van der Blom og en kollega hadde plassert en avdød i kjølerummet, gjemte Birger Aasen seg i kapellgangen utenfor. Da kollegene passerte, hoppet han frem og ropte "BØ". Aasen har erkjent dette, men har hevdet at det kun var en spøk, og at han straks beklaget sin oppførsel da han så hvor skremt van der Blom ble. Lagmannsretten finner så langt å burde bygge på Aasens forklaring. Nå har imidlertid van der Blom forklart at Aasen dagen etter, mens hun var til stede, fortalte de andre ansatte om episoden, og at Aasen da henvendt til henne uttalte: "Men dette er ikke noe, bare vent til vi stenger deg inne på likkjøla når det ligger minst en der fra før", - etterfulgt av latter. Aasen og Johansen har benektet at dette har skjedd. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge van der Bloms forklaring til grunn. Situasjonen er meget konkret, og det er ikke sannsynlig at hun kan ha misforstått. At hun har diktet opp historien, må lagmannsretten se bort fra. Uttalelsen kan imidlertid være fremsatt som en grov spøk fra Aasens side, og det er da naturlig at han ikke husker den på samme måte som van der Blom gjør.

Når det gjelder episodene 4 og 5, hvor Astrid van der Blom mener at Aasen og Johansen i sjikanehensikt unngikk henne i kantinen, og også fikk andre til å sette seg sammen med dem og ikke sammen med henne, kan ikke lagmannsretten se bort fra at van der Blom allerede var blitt så på vakt og så mistenksom overfor sine kolleger, at hun kan ha misforstått. Episodene 11 og 12 og også episode 16 kan ses på bakgrunn av den da pågående arbeidskonflikt. Likevel bemerkes at episode 16, hvor de ansatte skrev til Falkens sentrale ledelse og klaget på van der Blom og bl.a.uttalte at de ikke hadde tillit til henne som stasjonsleder, må ha vært svært krenkende for van der Blom. Hun må med rette ha oppfattet det slik at de ansatte gikk bak hennes rygg, i stedet for å gå tjenesteveg. Særlig krenkende må det ha virket at de ansatte sendte kopi av brevet til Stadslegen i Flekkefjord og til Fylkeslegen i Vest-Agder.

At Astrid van der Blom har opplevet de forannevnte episoder slik de er beskrevet, støttes av flere vitner. Sentralt her står de konklusjoner som er trukket av de sakkyndige vitner, sjefspsykiater Arne Aarvold og sjefslege Leif Sandolf Hauge, som begge har behandlet van der Blom. Aarvold har beskrevet van der Blom som en resurssterk og robust kvinne, og at det må ha vært sterke mentale påkjenninger som førte til at hun brøt sammen og at hun idag er alvorlig psykisk skadet. Sjefslege Hauge har uttalt at en ren arbeidskonflikt neppe ville ha utløst van der Bloms sykdom, som han diagnostiserer som en "posttraumatisk stressforstyrrelse". Det må ha vært noe mer. Vitnet Trond Mørk, tidligere hovedverneombud i Falken og medlem av AMU, har fastholdt AMU-rapportens konklusjon, at van der Blom hadde vært utsatt for "mobbing". Han har forklart at han oppfattet det slik at van der Blom var utsatt for en sammensvergelse hvis mål var å fryse henne ut.

Disse vitneforklaringers bevisverdi styrkes vesentlig ved den erklæring som er avgitt av de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige. De forannevnte vitners og sakkyndiges forklaringer vil ha betydning for vurderingen av hvorvidt det foreligger årsakssammenheng, men på samme måte som herredsretten finner lagmannsretten at vitneforklaringer som dette i sterk grad underbygger det faktum at de påståtte handlinger rent faktisk har funnet sted.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at handlingene samlet sett utgjør et massivt angrep på van der Blom. Over en periode på 4-5 måneder har Astrid van der Blom som nytilsatt leder, og som kvinne i et mannsdominert miljø, vært utsatt for et samlet press fra mannlige kolleger som ikke kan karakteriseres som annet enn ren trakassering. At angrepene mot van der Blom kun var ledd i den pågående arbeidskonflikt, slik Aasen og Johansen for en stor del synes å hevde, må lagmannsretten se bort fra.

Både Aasen og Johansen må ha hatt evne til å forstå at deres adferd overfor Astrid van der Blom ville være til skade for hennes psykiske helse. Deres handlinger vurderes som klart uaktsomme. Lagmannsretten er likevel kommet til at de må frifinnes for oppreisningskravet, idet deres uaktsomhet ikke vurderes som grov, hvilket i subjektivt henseende er et vilkår for ansvar etter skadeserstatningsloven §3-5. Ved vurderingen av Aasens og Johansens subjektive forhold har lagmannsretten riktignok vært i tvil. At tvilen har slått ut til gunst for de ankende parter, skyldes delvis at Aasens og Johansens handlinger skjedde i en tidsperiode hvor det pågikk en tilspisset arbeidskonflikt mellom de Falkenansatte i Flekkefjord og Falkens sentrale ledelse, og enkelte uttalelser kan være fremsatt i affekt og frustrasjon. I denne situasjonen kom Astrid van der Blom mellom barken og veden, og det kan ikke helt ses bort fra at hun på grunn av sin utsatte posisjon, endatil som nyansatt, kan ha feilfortolket endel av de holdninger som de mannlige kolleger generelt sett ga til kjenne overfor henne.

Handlingenes objektive grovhet forklarer imidlertid at de har hatt betydelig skadeevne overfor van der Blom. Særlig må dette gjelde de uttalelser som er benevnt "episode 2" og "episode 3", og som etter det sakkyndige vitne Aarvolds mening må ha ført til at Astrid van der Blom ble gående under et konstant psykisk press. Sett på denne bakgrunn er det sannsynlig at de øvrige "episoders" skadeevne er blitt forsterket. Når det gjelder de skader Astrid van der Blom er påført, er disse utførlig beskrevet i herredsrettens dom, som lagmannsretten viser til. For lagmannsretten har det vært oppnevnt psykiatrisk sakkyndige med mandat å gi en beskrivelse av van der Bloms psykiske lidelser, deres årsak og utvikling, eventuelt årsakenes innbyrdes vekt, og å uttale seg om den medisinske og ervervsmessige invaliditetsgrad som kan tilskrives opplevelsene på arbeidsplassen. De sakkyndige har vurdert van der Blom slik at hun hadde personlig styrke til å stå ut med større påkjenninger og utfordringer enn det som er vanlig. Likevel har de påkjenninger hun har vært utsatt for påført henne betydelig skade. De sakkyndige har konkludert med at hennes medisinske invaliditet ligger på 35-40%, og at dette motsvarer en ervervsmessig uførhet på 70 - 80%. De sakkyndige fulgte forhandlingene for lagmannsretten. Etter at bevisførselen var avsluttet supplerte de muntlig sin skriftlige erklæring, og opprettholdt sin sakkyndige vurdering både hva angår premisser og konklusjon.

Overfor Falken Redningskorps A/S har Astrid van der Blom krevet sine tap erstattet under henvisning til skadeserstatningsloven §2-1. For det objektive arbeidsgiveransvar er det som nevnt tilstrekkelig at den ansatte har forvoldt skaden ved vanlig uaktomhet. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at slike handlinger som denne saken gjelder faller inn under skyldansvaret og arbeidsgiverens objektive ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. En arbeidsgiver må være forberedt på at det på en arbeidsplass kan oppstå situasjoner hvor ansatte påfører en arbeidskollega skade. Psykisk skade kan her ikke være unntatt. At objektivt arbeidsgiveransvar inntrer i tilfeller som det foreliggende, finner lagmannsretten klart forutsatt i "Sørumdommen" Rt-1993-616 flg., særlig i førstvoterendes uttalelse på side 620 hvor det heter:

"Jeg antar at det innenfor rammen av reglene om skyldansvar vil kunne være grunnlag for å holde en arbeidsgiver, og også medarbeidere på en arbeidsplass, erstatningsrettslig ansvarlig for skader av fysisk og psykisk karakter som en arbeidstaker har pådratt seg som følge av slike fenomener som man betegner som mobbing."

Lagmannsretten viser også til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §12, hvoretter "forholdene på arbeidsstedet skal legges opp slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger." I Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 12 forutsettes at "en arbeidgiver er ansvarlig for at arbeidstakerne ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden på arbeidsplassen, hverken av arbeidstakere, overordnet eller arbeidsgiver". Lagmannsretten ser i dette en klar forutsetning om at det objektive arbeidsgiveransvar også vil komme til anvendelse hvor det er en person i ledende stilling som utsettes for "mobbing" fra underordnede.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det foreligger årsakssammenheng mellom de handlinger Astrid van der Blom har vørt utsatt for og de skader hun er påført, og bygger i vesentlig grad på de sakkyndige vitners og de rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering og konklusjon, jfr. hva som er uttalt om dette ovenfor. Lagmannsretten har merket seg vitneforklaringen fra overlege, professor Kringlen, som ikke har vært enig i de sakkyndiges konklusjon. Når lagmannsretten legger mindre vekt på professor Kringlens vurdering, skyldes det at han åpenbart ikke har hatt det tilstrekkelige grunnlag for noen sikker konklusjon. Hans kjennskap til sakens faktum bygger i det alt vesentlige på hvordan faktum er beskrevet i de sakkyndiges rapport, og han har ikke hatt samtale med Astrid van der Blom eller sakens øvrige parter.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Falken Redningskorps A/S svarer for de skader Astrid van der Blom er påført, jfr. skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1. De krav Astrid van der Blom med rimelighet kunne stille til virksomheten og tjenesten i Falken er klart tilsidesatt av de ansatte, særlig Aasen og Johansen, hvilket Falken som nevnt må anses å hefte for. Det får ingen betydning om det for enkelte av "episodene" ikke har vært mulig sikkert å peke ut den direkte gjerningsmann. For samtlige episoder gjelder at handlingene er begått av en eller flere av Falkens øvrige ansatte ved stasjonen i Flekkefjord.

Falken har anført at erstatningskravet er foreldet. Lagmannsretten bemerker om dette at utgangspunktet for foreldelse vil være det tidspunkt da Astrid van der Blom hadde eller burde ha nødvendig opplysning om skadens omfang og de for skaden ansvarlige. Lagmannsretten må i dette spørsmål bygge på de foreliggende uttalelser fra van der Bloms leger, som har uttalt at det først i 1993/94 var mulig å ha noen sikker mening om skadens omfang. Stevning ble uttatt 10. mars 1994. Erstatningskravene var da ikke foreldet etter 3-årsregelen i foreldelsesloven §9. Lagmannsretten kan ikke se at det for noen del av erstatningskravene kan være tale om suksessiv foreldelse, slik Falken har anført, heller ikke for den tapte overtid.

Falken har subsidiært anført at Astrid van der Bloms erstatningskrav må falle bort fordi hun kan anses å ha medvirket til skaden, jfr. skadeserstatningsloven §5-1 nr. 2. Lagmannsretten kan ikke se at van der Blom har unnlatt "i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden". Det kan ikke forlanges av henne at hun som nytilsatt leder straks skulle ha søkt hjelp hos overordnede innen Falkensystemet da trakasseringen av henne startet. I så fall ville hun indirekte ha gitt de kolleger medhold som hevdet at hun ikke var i stand til å klare jobben. Dette må ha vært synbart også for de som trakasserte henne, slik at van der Blom har vært fanget i en håpløs stresssituasjon hun ikke kan ha sett noen veg ut av. Det er også av betydning at det ikke skjedde noen reell løsning av konflikten fra Falkenledelsens side etter van der Bloms sammenbrudd i januar 1988. Hun ble etter sykmeldingsperioden i stedet oppfordret til å gå tilbake til sitt arbeide for å vise at hun mestret stillingen. Hun gikk da tilbake til en situasjon som fremdeles var meget vanskelig. Ytterligere subsidiært har Falken anført at det må være grunnlag for lemping av erstatningsansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2. Lagmannsretten finner det åpenbart at denne anførsel ikke kan føre frem. Det foreligger ingen omstendighet som kan hevdes å gjøre ansvaret urimelig tyngende for Falken Redningskorps A/S. Det er heller ikke tale om et slikt særlig tilfelle som gjør det rimelig at Astrid van der Blom helt eller delvis bør bære skaden selv.

Når det gjelder kravet om menerstatning, er partene enige om at dersom de sakkyndiges konklusjon legges til grunn, foreligger det "betydelig skade" og skaden vil også være å anse som "varig", jfr. skadeserstatningsloven §3-2. Lagmannsretten har intet grunnlag for å tilsidesette de sakkyndiges konklusjon når det gjelder Astrid van der Bloms medisinske invaliditet og ervervsmessige uførhet. Under denne forutsetning er partene under forhandlingene for lagmannsretten også blitt enige om erstatningsbeløpenes størrelse. En medisinsk invaliditetsgrad på 35-40% vil gi en matematisk beregnet menerstatning på kr 161585,- som partene er enige om kan avrundes til kr 165000,-. Ved beregningen er det tatt hensyn til Astrid van der Bloms alder på skadetidspunktet, invaliditetsgraden, grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet, og det er lagt til grunn en kapitaliseringsfaktor på 5%. Menerstatningen fastsettes etter dette til kr 165000,-.

Også når det gjelder Astrid van der Bloms inntektstap er partene enige om beløpene, slik de fremkommer i advokat Andreassens påstand, og som lagmannsretten derfor legger til grunn.

Saksomkostninger:

I sak nr. 95-00036 A: Falken Redningskorps A/S - Astrid van der Blom, har anken ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd. Falken bør derfor erstatte Astrid van der Bloms saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten. Etter lagmannsrettens resultat har motanken ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Falken Redningskorps A/S bør derfor erstatte Astrid van der Bloms saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger omstendigheter som etter §172 annet ledd kan frita for erstatningsplikten.

Det gjøres ingen endring i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

I sak nr. 95-00037 A: Rune Johansen og Birger Aasen - Astrid van der Blom, har anken ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør dekke sine egne omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er ved denne avgjørelse også tatt hensyn til at Aasen og Johansen ved sitt uaktsomme forhold har foranlediget saksanlegget, og at Astrid van er Blom hadde fyldesgjørende grunn til å ville se også lagmannsrettens avgjørelse. Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Advokat Knut Martin Andreassen har innsendt omkostningsoppgave med krav om kr 81386,-, hvorav kr 73870,- er salær og kr 7516,- utgifter til reise, diett etc. Ingen av de øvrige prosessfullmektiger har hatt innsigelser mot omkostnings- oppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Advokat Andreassen har fordelt omkostningene med 2/3 på Falken og 1/6 på hver av de to øvrige motparter, og lagmannsretten legger dette til grunn. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med dette til kr 54257,40.

Dommen er enstemmig. Etter lagmannsrettens resultat utformes det i begge saker felles domsslutning for anke og motanke.

Det bemerkes at domsavsigelsen har blitt forsinket, hvilket hovedsaklig skyldes dommernes reisefravær i forbindelse med andre saker, og senere feriefravær i forbindelse med julen. Domskonferanse ble imidlertid avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingenes avslutning den 17. november 1995.

Domsslutning:

I sak nr. 95-00036 A:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 3, stadfestes.

2. Falken Redningskorps A/S v/styrets formann dømmes til å betale Astrid van der Blom menerstatning med kr 165000,- etthundreogsekstifemtusen 00/100.

3. Falken Redningskorps A/S v/styrets formann dømmes til å betale Astrid van der Blom erstatning for lidt inntektstap med følgende beløp: - overtid for 1988 med kr 12000,- - overtid for 1989 med kr 12000,- - overtid for 1990 med kr 12000,- - overtid for 1991 med kr 12000,- - lønnstap for 1992 med kr 69000,- - lønnstap for 1993 med kr 52000,- - lønnstap for 1994 med kr 67000,- - lønnstap for 1995 med kr 102000,-

I tillegg til erstatningsbeløpene kommer 12% rente p.a. fra 10. april 1994 til betaling skjer.

4. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Falken Redningskorps A/S v/styrets formann til Astrid van der Blom v/advokat Knut Martin Andreassen kr 54257,40 - femtifiretusentohundreogfemtisyv 40/100 - som erstatning for sakens omkostninger ved lagmannsretten.

I sak nr.95-00037 A:

1. Birger Aasen og Rune Johansen frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.