LA-1995-389
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-09 |
| Publisert: | LA-1995-00389 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 94-01022 - Agder lagmannsrett LA-1995-00389 A. Anket til Høyesterett, HR-1996-00368K . Anken nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Skien kommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred). Ankemotpart: Pipoco AS (Prosessfullmektig: Advokat Kai Thøgersen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, Lagdommer Erling Strand, Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder fradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d for tap på utestående fordring ved inntektsligningen for 1990 for Pipoco AS. Fradraget knytter seg til et regresskrav på 2197301 kroner mot Inge Sørensen AS. Regresskravet oppsto ved at Pipoco måtte innfri et krav mot Inge Sørensen AS med pantsikkerhet i Pipocos faste eiendom Kjørbekkdalen 9 i Skien, som ble solgt for å dekke pantekravet. I juni 1990 ble regresskravet ettergitt. Scan Rubber AS hadde ervervet aksjene i Inge Sørensen AS i 1984. Inge Sørensen AS drev da handel med bilrekvisita, særlig bilgummi. I 1986 ble selskapet fisjonert. Det gamle selskap skiftet navn til Pipoco AS og ble stående som eier av selskapets faste eiendom. Det utfisjonerte selskap, som overtok firmanavnet Inge Sørensen AS, fortsatte det opprinnelige selskaps forretningsvirksomhet som såkalt driverselskap og leiet den faste eiendom av Pipoco. Kreditorer etter den gjeld som ved fisjonen ble overtatt av Inge Sørensen AS og som da hadde pant i det opprinnelige selskaps faste eiendom, forbeholdt seg fortsatt sikkerhet i denne. I 1988 ble det dessuten tinglyst en pantobligasjon på 500000 kroner til Gjerpen og Solum Sparebank som sikkerhet for Inge Sørensens kassakreditt. Det er realiseringen av de her nevnte pantheftelser som ligger til grunn for at Pipoco krevet fradrag.
Skien ligningskontor foretok ligning for 1990 uten å gi fradrag som var krevet. Etter klage opprettholdt ligningsnemnda og overligningsnemnda ligningen ved vedtak henholdsvis i mars og desember 1993. Pipoco reiste deretter sak mot Skien kommune ved Skien og Porsgrunn byrett, som avsa dom i saken 24. februar 1995 med slik domsslutning:
"1. Skien overligningsnemds vedtak ved ligningen av Pipoco A/S for inntektsåret 1990 oppheves.
2. Ved ligningen legges til grunn at skatteyter har krav på fradrag for tap på fordring på kr 2197301,-.
3. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger med i alt kr 51250,- - femtientusentohundreogfemti -, hvorav salæret utgjør kr 50000,- - femtitusen -."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Skien kommune har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 9 november 1995. Til stede under hovedforhandlingen var ligningssjef i Skien, Gro Haldorsen. Videre møtte styreformann i Pipoco AS, Carl Erick Frølich Fuglesang. Han avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, som møtte også for byretten. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for byretten.
Kommunens anførsler kan i korthet gjengis slik:
Byretten har tatt feil når den legger til grunn at det for Pipocos fortsatte drift var nødvendig å ha Inge Sørensen AS som leietager og at pantsettelsen for gjelden til Inge Sørensen AS skjedde i Pipocos interesse. Utleie fant sted til en pris som lå under det som ble krevet da deler av eiendommen ble forsøkt leiet ut til andre, forøvrig til en pris som av vedkommende eiendomsmegler ble betegnet som for høy. Det må antas at pantsikkerheten for Inge Sørensens gjeld ville ha blitt stillet selv om Inge Sørensen AS ikke hadde leiet Pipocos lokaler. En forutsetning for fisjonen var riktignok at kreditorene i det utfisjonerte selskap beholdt sin sikkerhet, og pantet kan således sies å være motivert av fisjonen. Dette innebærer imidlertid ikke at sikkerheten kan anses knytter til Pipocos næringsmessige interesser. Motivet med panteretten må anses å være å sikre driften i Inge Sørensen AS når det gjelder både den pantsikkerhet som forelå allerede ved fisjonen og den senere pantsettelse i 1988 for 500000 kroner til sikkerhet for selskapets kassakreditt.
Dersom det gamle selskap ikke hadde blitt fisjonert, ville det ikke ha vært adgang til inntektsfradrag på det gamle selskaps hånd ved betaling av de aktuelle gjeldsposter.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"Skien kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Pipocos syn kan sammenfattes slik:
Pantsikkerheten var nødvendig for å få i stand fisjonen, som var motivert ut fra forretningsmessige hensyn også i forhold til Pipoco. Leieavtalen og pantsikkerheten var integrerte komponenter i en samlet transaksjon. Det er uten betydning at de pantsettelser som var tinglyst før fisjonen, ble beholdt uendret. Dette var bare en praktisk ordning som ledd i gjennomføringen av endringen i selskapsstrukturen.
Også tinglysingen av obligasjonen på 500000 kroner i 1988 som sikkerhet for Inge Sørensens kassakredittgjeld, har skjedd i Pipocos interesse. Uten slik sikkerhet måtte Inge Sørensen AS ha innstilt sin virksomhet, og lokalene ville bli stående uten leietaker.
Det fastholdes at det ikke var mulig å få andre leietagere til lokalene. Gjennom eiendomsmegler ble det i mer enn ett år forsøkt å leie ut deler av eiendom uten at noen interesserte meldte seg.
Dersom fradrag på Pipocos hånd for den ettergitte gjeld ikke blir innrømmet, vil de utgifter som ligger til grunn for tapet, ikke komme skattemessig fradrag i det hele tatt. Dette er høyst urimelig.
Pipoco har nedlagt slik påstand:
"1. Skien overligningsnemds vedtak for 1990 oppheves.
2. Ved ligningen legges til grunn at skattyter har krav på fradrag for tap på fordring på kr 2197301,-.
3. Saksøker tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Hvorvidt det avskrevne regresskrav kan gi grunnlag for fradrag ved inntektsligningen, avhenger av om det tredjemannspant som kravet skriver seg fra, kan sies i det vesentlige å være motivert ut fra den næringsvirksomhet Pipoco drev, d.v.s. utleie av den fast eiendom Kjørbekkdalen 9, jfr. skatteloven §44 første ledd bokstav d. Dersom panteretten i første rekke må anses etablert av hensyn til driften av Inge Sørensen AS, er det ikke rom for fradrag på Pipocos hånd. Det kreves at det foreligger en særlig og nær tilknytning mellom vedkommende disposisjon og skattyterens egen næringsvirksomhet, og det er skattyteren som har bevisbyrden for at dette er tilfelle. Ved vurderingen av motivet for panterettsdisposisjonen må det anlegges en objektivisert synsvinkel, med vekt på hvordan forholdet fremstår utad, og ikke på antakelser om hvilke subjektive forestillinger skattyteren kan ha gjort seg. De to selskaper, Pipoco AS og Inge Sørensen AS, må anses som to selvstendige skattesubjekter selv om de begge helt ut er eiet av samme aksjonær. Dette er den skatterettslige konsekvens av den selskapskonstruksjon som er valgt. Det vises om disse spørsmål til Høyesteretts praksis, særlig Løitendommen i Rt-1976-1467, Havtankdommen i Rt-1977-143, Asdahldommen i Rt-1986-58 og Tinfosdommen i Rt-1993-396.
Spørsmålet blir da om en utleiers pantsettelse til fordel for leitagerens gjeld i slik størrelsesorden det her er tale om, fremstiller seg som en disposisjon hovedsaklig i utleierens interesse i et tilfelle der de to parter ikke har annen forbindelse enn leieforholdet. Lagmannsretten kan vanskelig se at så er tilfelle. En slik sikkerhetsstillelse fremstiller seg som høyst ekstraordinær. Inge Sørensen AS betalte leie av vekslende størrelse med omkring 300000 kroner i året, og det er vanskelig å forstå at en utleier i alminnelighet ville risikere et garantistansvar på mer enn det syvdobbelte av dette beløp for å få leiet ut sine lokaler. Det er ikke i tilstrekkelig grad godtgjort fra Pipocos side at det ikke ville ha vært mulig å leie ut lokalene til andre for den samme eller noe lavere leie uten å måtte stille pantsikkerhet for leietagerens driftsutgifter. Ved de forsøk som ble gjort på å leie ut deler av lokalene, ble det forlangt en pris som lå vesentlig over den leie som er regnskapsført i Pipocos regnskaper. Lagmannsretten kan ikke finne noen annen rimelig forklaring på tredjemannspantene enn at de to selskaper har samme eier. Før fisjonen ble det udelte selskaps faste eiendom brukt som sikkerhetsobjekt for selskapets driftsgjeld, og dette forhold har fortsatt også etter at selskapet ble delt i en eiendomsenhet og en driftsenhet. Sikkerhetsstillelsen må både før og etter fisjonen anses å være gjort av hensyn til den handelsvirksomhet som Inge Sørensen AS overtok etter fisjonen.
Pipoco har anført at fortsatt pantsikkerhet for kreditorene etter den gjeld som Inge Sørensen AS overtok, var motivert av og en forutsetning for gjennomføringen av fisjonen, og således i Pipocos' interesse. Lagmannsretten er ikke enig i denne synsvinkel. Fisjonen i seg selv er ingen disposisjon som kan sies å inngå i noen av selskapenes næringsmessige virksomhet.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det på annen måte er gitt inntektsfradrag på noen av selskapenes hånd for de utgifter som ligger til grunn for de gjeldsposter Pipoco har dekket.
Anken har ført frem, men saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge instanser, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning: 1. Skien kommune frifinnes.
2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.