LA-1995-392
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-18 |
| Publisert: | LA-1995-00392 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett Nr: 95-00104 - Agder lagmannsrett LA-1995-00392 K |
| Parter: | Kjærende part: Knut Hartveit (Prosessfullmektig: H.r.advokat Lars Aspeflaten). Kjæremotpart: Alis Tefre (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, lagdommer Trude Sæbø, førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §73, Tvistemålsloven (1915) §179, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §48, §9, §66, LOV-1982-12-17-88 |
Agder lagmannsrett avhjemlet 26. juni 1994 odelsovertakst over eiendommen gnr. 128 bnr. 3 i Notodden.
Saksøkte i løsningssaken Knut Hartveit v/h.r.advokat Lars Aspeflaten har begjært tilleggstakst etter odelsloven §73 annet ledd. Begjæring om slik tilleggstakst ble først fremmet for Agder lagmannsrett, som tok opp med partene spørsmålet om det var herredsretten eller lagmannsretten som var rette adressat for en slik begjæring. Ved kjennelse av 20. april 1995 avviste lagmannsretten begjæringen, idet lagmannsretten var kommet til at begjæringen måtte fremmes for herredsretten. Før lagmannsretten avsa sin kjennelse, hadde Hartveit v/h.r.advokat Aspeflaten fremmet begjæring om tilleggstakst også for Tinn og Heddal herredsrett.
Ved Tinn og Heddal herredsretts kjennelse av 28. april 1995 ble også denne begjæringen avvist. Kjennelsen ble avsagt uten at begjæringen var forelagt for motparten. Herredsrettens avvisning er begrunnet slik:
"Hovedgrunnlaget for tilleggstakst er angitt å gjelde uforutsett prisstigning. Etter begjæringen virker det som prishopp i 1994 for gran og furu ikke var kjent, og heller ikke kunne forutsees. Blant saksdokumentene for overskjønnet foreligger imidlertid et brev datert 13. mai 1994 med overskrift: "Bedre tider for skogbruket" - med påskrift om at dokumentet ble lagt fram av advokat
Aspeflaten 31. mai 1994. Når lagmannsretten i sine premisser har lagt til grunn gjennomsnittspriser fra senere år, har man på vanlig måte bygget på langtidsbetraktninger i sin påregnelighetsvurdering. Utsikten til bedre tider var av de spørsmål overskjønnet skulle ta i betraktning. Dersom overskjønnet ikke vurderte advokat Aspeflatens anførsel om bedre tider på riktig måte, vil det adekvate rettsmiddel eventuelt være anke til opphevelse.
Rekvirenten har også påberopt at det foreligger nye momenter vedrørende foreldres borett/kjøpers boplikt. Det påberopes at den ene berettigede - Hølje Tefre - er død, samt at det foreligger mer liberal holdning fra myndighetene med hensyn til boplikt.
Retten kan ikke se at det foreligger pretensjoner som kan føre fram med hensyn til endringer i forhold til overskjønnets faktiske grunnlag. Med hensyn til påregnelig levealder for kårfolket, skulle lengstlevendes påregnelige levealder tas i betraktning. Om det i det hele tatt kan få betydning med tidligere død, får dette i alle fall ikke betydning her hvor hustruen lever og kåret opprettholdes.
Heller ikke er skjedd noe vesentlig og uforutsett forsåvidt gjelder boplikt. Den fravikende eier måtte på vanlig måte ivareta sine interesser under overskjønnet. Herunder måtte prosederes om omstendigheter vedr. boplikt. Adekvat rettsmiddel mot uklarheter med hensyn til kår eller boplikt, måtte eventuelt være anke til opphevelse av overskjønnet."
Knut Hartveit v/h.r.advokat Aspeflaten har påkjært herredsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, og har i kjæremålserklæringen anført:
II
"Det lagmannsretten ved sin kjennelse av 20. april d.å. har avgjort, er utelukkende det rent prosessuelle spørsmål om begjæringen om tilleggstakst skal fremmes for herredsretten eller for lagmannsretten som hadde avsagt overskjønnet.
Dette spørsmål var uavklart både i lovteksten og rettspraksis og ble antagelig oversett da adgangen til overskjønn ble gjennomført ved lov av 17. desember 82 nr. 88 og endringsloven av 27. juni 88 og endringsloven av 27. juni 86 nr. 48.
Agder lagmannsretts kjennelse ble ikke påkjært fordi den innebærer at herredsrettens avgjørelse i realiteten og i prinsippet kan overprøves ved overskjønn. Dog vil jeg bemerke at herredsrettens kjennelse er avsagt før kjæremålsfristen til Høyesteretts kjæremålsutvalg er utløpt.
III
Hjemmelen for å begjære tilleggstakst framgår av odelsloven §73 annet ledd.
Hjemmelen for at den forberedende dommer kan avvise en begjæring om skjønn framgår av skjønnsloven §9. Denne bestemmelse gir den forberedende dommer utelukkende adgang til å prøve om de rent prosessuelle vilkår for å fremme skjønnet er til stede, og til å avvise skjønnet dersom så ikke er tilfelle.
Bestemmelsen gjelder ikke spørsmålet om saksøkeren har det materielle krav han pretenderer. Dette spørsmål skal avgjøres av skjønnsretten. Jeg viser her til Dragsten og
Vislie: Skjønnsloven, utg. 1983 9-11, og kommentaren til skjønnsloven §26 og §48, hhv. side 140 flg. og side 279 flg.
Det herredsretten her har gjort er å avvise begjæringen om skjønn på rent materielt grunnlag, hvilket åpenbart er feil.
Herredsrettens resonnement synes å være at de forhold kjærende part påberoper seg forelå allerede på taksttiden, og det vises bl.a. til et brev av 13. mai 94 som ble framlagt ved overodelstaksten den 31. mai 94.
Det som lagmannsretten har referert av kjærende parts anførsler vedr. tømmerprisene er følgende setning midt på side 4:
"Og dei økonomiske oppgangstidene, auken i tømmerprisane og det fallende rentenivået det siste året er alt slikt som vil verka til å trekkja prisen oppover."
Lagmannsrettens behandling av dette framgår på side 8 første avsnitt der det heter:
"Ved vurderinga av den framtidige nettoavkastinga av skogen, som vil vera eitt av grunnlaga for verdsetjinga, har retten teke omsyn til sortimentsfordelinga og lagt til grunn ein gjennomsnittleg tømmerpris for dei siste åra."
Det framgår klart at det er de gjennomsnittlige tømmerprisene for de siste årene som er lagt til grunn. Noe annet kunne lagmannsretten heller ikke gjøre, fordi den betydelige prisstigning som har funnet sted etter at taksten ble avsagt, kunne verken retten eller andre forutse. Henvisning til Rygh/Skarpenes side 285 er derfor irrelevant.
Herredsrettens øvrige bemerkning er og av ren materiellrettslig art, som det ikke tilligger den forberedende dommer alene å ta stilling til.
IV
Retten bør benytte sin adgang til å omgjøre sin åpenbart uriktige avgjørelse.
Kjærende part nedlegger slik påstand:
1. Tinn og Heddal herredsretts kjennelse av 28. april 95 oppheves og saken hjemvises til realitetsbehandling.
2. Knut Hartveit tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Kjæremålsmotparten Alis Tefre, som var saksøker i løsningssaken, har inngitt tilsvar ved advokat Nils Juel. I tilsvaret tas det ikke stilling til avvisningsspørsmålet, og det er ikke nedlagt noen påstand. Det er dog tilkjennegitt at det i denne saken ikke er noe grunnlag for Hartveit til å påstå seg tilkjent saksomkostninger av Alis Tefre.
Sorenskriveren i Tinn og Heddal har i forbindelse med oversendelsen av saken til lagmannsretten sagt fra at han ikke finner grunnlag for å omgjøre avvisningen av begjæringen.
Lagmannsretten skal bemerke:
Herredsretten har begrunnet avvisningen med at de pretenderte forhold eventuelt måtte ha vært gjort til gjenstand for anke til opphevelse av overskjønnet. De forhold som begjæringen om tilleggstakst er begrunnet med, er for det første prisstigning på tømmer i tiden etter avhjemling av overtaksten - beregnet til kr 44550,- pr. år, som kapitalisert etter 7 % utgjør et tillegg i takstsummen på kr 636.428,-. Videre er det vist til at kårmannen Hølje Tefre nå er død, og at som følge av dette er det ikke lenger aktuelt å oppføre egen kårbygning på gården - et forhold som ved taksten er tatt hensyn til som en prisreduserende faktor. Herredsretten har vist til at både utsiktene til prisstigning på tømmer og kårfolkenes påregnelige levealder var av de spørsmål som skulle vurderes ved overtaksten, og at hvis dette ikke ble gjort på riktig måte ville det adekvate rettsmiddel ha vært å påanke overtaksten til opphevelse.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Vilkåret for tilleggstakst etter odelsloven §73 er pretensjon fra den begjærende parts side om at det etter odelstaksten, men før tilskjøtningen til saksøkeren, "har skjedd noko som bør føre til endring av taksten". I så fall kan retten avholde tilleggstakst, når det må regnes med at denne vil gi "ei monaleg endring" i forhold til den avholdte takst. Lagmannsretten forstår disse bestemmelsene slik at det er den samlede skjønnsrett, sammensatt slik som angitt i skjønnsloven kap. 1 jfr. odelsloven §66 første ledd, som skal foreta vurderingen av om det skal avholdes tilleggstakst. Dette gjelder både spørsmålet om det i det angitte tidsrom er skjedd noen relevante begivenheter og spørsmålet om det er tale om forhold av slik betydning ("monaleg endring") at det bør avholdes tilleggstakst, jfr. Dragsten/Vislie: Skjønnsloven 140 - note 2 til §26. Lagmannsretten er oppmerksom på at det ut fra en slik lovforståelse bare rent unntaksvis blir plass for forhåndsavvisning av begjæring om tilleggstakst, men antar at dette er i samsvar med lovens formål.
I det foreliggende tilfelle er det klart pretendert at det i det aktuelle tidsrom er skjedd endringer i vurderingsgrunnlaget som ville ha medført "monaleg" høyere takst om omstendighetene hadde foreligget på tidspunktet for overtaksten. Noe mer kreves ikke for å få kravet realitetsbehandlet. Om pretensjonen er riktig, og om det i tilfelle bør medføre forhøyelse av takstsummen, må som nevnt vurderes av den samlede skjønnsrett etter vanlig skjønnsforhandling.
Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken bør etter lagmannsrettens mening vurderes på bakgrunn av utfallet av skjønnsforhandlingen, jfr. til sammenligning Rt-1981-162 og 1986 327. Avgjørelsen utsettes derfor i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om tilleggstakst fremmes til realitetsbehandling ved Tinn og Heddal herredsrett.
2. Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utstår til den avgjørelse som avslutter saken.