LA-1995-408

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-28
Publisert:	LA-1995-00408
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 94-00395 - Agder lagmannsrett LA-1995-00408 A
Parter:	Ankende part: DFDS Transport-Service AS (Prosessfullmektig: Advokat Petter Rusten). Ankemotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Søraas).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, lagdommer Steinar Thomassen, eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Vegfraktavtaleloven (1974) §32, §34, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §28

Saken gjelder regresskrav fra Vesta Forsikring AS mot DFDS Transport-Service AS på kr 1800000,- som Vesta har utbetalt til Hydralift AS i henhold til vareassuranse.

Den 7/3 - 1995 avsa Kristiansand byrett dom med slik domsslutning:

"1. DFDS Transport-Service AS v/styrets formann tilpliktes å betale Vesta Forsikring AS 1800000- - enmillionåttehundretusen - kroner, med tillegg av - 5 - fem - % årlig rente fra 18.august 1992 til betaling skjer.

2. DFDS Transport-Service AS v/styrets formann tilpliktes å betale Vesta Forsikring AS 13975 - -trettentusennihundreogtsyttifem - kroner med tillegg av 5 - fem % årlig rente fra 28. april 1993 og til betaling skjer.

3. DFDS Transport-Service AS v/styrets formann tilpliktes å betale Vesta Forsikring AS saksomkostninger med 27325 - - tjuesjutusentrehundreogtjuefem - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for samtlige poster er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom.

Partenes anførsler for byretten fremgår av dommen.

DFDS Transport-Service AS, med advokatfirmaet Vogt & Vogt v/advokat Petter Rusten v/advokat Anders Haugen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Vesta Forsikring AS, med advokat Knut Søraas som prosessfullmektig, har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 5/12 - 1995. Partene var representert ved prosessfullmektigene. Det ble avhørt to vitner.

Begge prosessfullmektigene har uttalt at den oversikten som byretten har gitt om bakgrunnen for saken i dommens avsnitt II, er riktig.

Under henvisning til vegfraktavtaleloven §28 første ledd gjorde DFDS Transport-Service AS i ankeerklæringen prinsipalt gjeldende at det ikke forelå ansvarsgrunnlag, og la ned påstand om frifinnelse. Denne anførselen ble frafalt av den ankende part i prosesskrift av 20/11 - 1995, og påstanden i anken er endret under hovedforhandlingen for lagmannsretten.

Under hovedforhandlingen opplyste prosessfullmektigen at DFDS Transport-Service AS tar på seg besiktigelseskostnadene, punkt 2 i byrettens domsslutning.

DFDS Transport-Sevice AS, nedenfor benevnt DFDS, har i hovedsak anført:

Erstatningen skal utmåles etter vegfraktavtaleloven §34, jfr. §32. Etter §32 første ledd skal erstatning for helt eller delvis tap av godset "regnes etter godsets verdi på stedet og tiden for overtagelsen til befordring". I dette tilfellet vil det si verdien av de tre "roughnecks" på innlastingsstedet i Frankrike den 12/6 - 1992. Det var ingen børspris eller markedspris for godset, slik at verdien må beregnes "etter vanlig verdi av gods av samme art og kvalitet", jfr. vegfraktavtaleloven §32 første ledd.

Partene er enige om at godset var så tungt at vektbegrensningsregelen i §32 tredje ledd ikke får betydning.

Byretten har vurdert rett når den har uttalt at det ved vurderingen av godsets verdi må tas utgangspunkt i de tre kontraktene som ble inngått med det franske selskapet om utstyret med rettigheter, og at Vesta må ha bevisbyrden for sin anførsel om at verdien av det hydrauliske oljeboringsutstyret alene, de tre roughneck'ene som var lastet på den bilen som kjørte utfor, var høyere enn kontraktbeløpet, FRF 1250000,-. Denne kontrakten hadde overskriften "Definitive agreement for sale and purchase of goods". De to andre kontraktene gjaldt "Commercial and technical assistance" og "Transfer of Title" med kontraktbeløp på henholdsvis FRF 750000,- og FRF 1000000,-. Den sistnevnte kontrakten var inngått med "Skoutari Beheer B.V.", et hollandsk selskap som var fullt ut eid av Hydralift AS.

Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at verdien av det utstyret som var utsatt for skade, de tre roughneck'ene, utgjorde det vesentlige av den samlede verdien på FRF 3000000,-, og at de to andre kontraktsummene ikke ga uttrykk for reelle verdier.

Vitnet Josef Pettersen, som er innkjøper i Hydralift, forklarte at hensikten med kjøpet ikke bare var videresalg av de tre roughneck'ene. Hydralift ønsket å få tilgang til rettighetene og teknologien for produksjon av Iron Roughnecksystemet, slik at selskapet kunne få en komplett borepakke for videresalg, der denne type roughneck inngikk.

Selgeren, Brissoneau & Lotz Marine - nedenfor benevnt BLM - undertegnet klausuler om ikkekonkurranse i forbindelse med salget. Det kan neppe være grunn til å tvile på at utviklingen av roughneckproduktet hadde medført store kostnader. Det må legges til grunn at salgsverdien av teknologi og rettigheter var minst så stor som beløpene i de to kontraktene på FRF 750000,- og FRF 1000000,-, og at den verdien roughneck'ene representerte av totalsummen på FRF 3000000,- var tilsvarende mindre. Omstendighetene gjør det endog sannsynlig at verdien ved innlastingen i Frankrike var under det beløpet som kontrakten viste, FRF 1250000,-. Det må tas i betraktning at roughneck'ene begynte å bli gamle. De hadde stått på lager helt siden 1984, uten at BLM hadde fått solgt dem. I henhold til vegfraktavtaleloven §32 første ledd må det være salgsverdien av tilsvarende gods og kvalitet i Frankrike i juni 1992 som skal legges til grunn ved beregningen av erstatningen. Det sviktende markedet BLM hadde opplevd viser at godsets verdi - "vanlig verdi av tilsvarende art og kvalitet" - var sunket betydelig, sannsynligvis til et nivå som tilsammen ikke oversteg FRF 1000000,-.

Ved fastsettelsen av erstatningen er den delelisten som ble satt opp av selgeren i forbindelse med salgsforhandlingene, med samlet verdiansettelse på enkeltkomponenter henimot FRF 6000000,-, ikke av interesse. Det er sannsynlig at den ble lagt frem av BLM i forbindelse med forhandlingene. Dersom listen sammenholdt med forhandlingsresultatet skulle belyse noe, må det være at godset var blitt dramatisk verdiforringet i løpet av, og som følge av, den lange lagringen.

Vitnet Vidar Jahnsen, som var hovedansvarlig for takseringen av skaden, har forklart at han fastsatte den samlede skadegrad på de tre roughneck'ene til 67 %. Det fremgikk av hans forklaring at taksten på NOK 1800000,- hovedsakelig ble satt ut fra skadeprosenten og selgers opplysning om verdien, som tilsvarte et beløp på NOK 2700000,-. Jahnsen forklarte at han ved taksten ikke tok utgangspunkt i verdifastsettelsesreglene i vegfraktavtaleloven, men at han i tillegg til selgers opplysning om verdien så hen til hva verdien av slikt gods i Norge kunne være. Hans takst bygger åpenbart ikke på en verdivurdering som kan danne grunnlag for erstatning etter vegfraktavtaleloven §32. Hans forklaring viste at han selv ikke hadde nødvendig grunnlag for å beregne vanlig verdi av gods av samme art og kvalitet på innlastingsstedet og tidspunktet for innlasting.

Vesta har ikke sannsynliggjort anførselen om at salget etter ønske fra selger ble splittet i tre kontrakter av skattemessige grunner og for å få en tilpasning til EU bestemmelser om næringsstøtte. I den forbindelse har DFDS vist til innhentet uttalelse av 20/11 - 1995 fra advokatfirmaet Clifford Chance, Paris, der det fremgår at oppsplittingen av kjøpesummen ikke lar seg begrunne i skattemessige fordeler eller i hensynet til EU regler om handelsstøtte.

DFDS Transport-Service AS har lagt ned slik påstand:

1. Vesta Forsikring AS tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 985000,- med tillegg av 5 % årlig rente fra 18/8 - 1992 til betaling skjer.

2. Byrettens dom pkt. 2 stadfestes.

3. DFDS Transport-Service AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Vesta Forsikring AS har i hovedsak anført:

Byrettens dom er riktig både når det gjelder begrunnelsen og resultatet.

DFDS har frafalt anførselen om at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, og det tvistepunktet som nå gjenstår er erstatningens størrelse. Uenigheten går i hovedsak på hvor stor verdi de skadede roughneck'ene hadde ved pålastingen i Frankrike, idet det er verdien der og da som skal danne grunnlaget for beregningen av erstatningens størrelse etter vegfraktavtaleloven §34, jfr. §32. Utgangspunktet må være hva roughneck'ene kunne omsettes for i Frankrike i juni 1992.

Partene er enige om at det ikke var noen børspris eller markedspris for de tre roughneck'ene, og at verdien da må beregnes "etter vanlig verdi av gods av samme art og kvalitet", jfr. §32 første ledd 3. punktum.

Hydralift er et selskap som driver med offshorerelatert utstyr. Selskapet har omkring 150 ansatte. Selskapets eier, Birger Skeie, hadde forhandlet frem avtalen med BLM på en samlet kontraktsum på FRF 3000000,-, delt på tre kontrakter slik det fremgår foran. Beløpene i de tre kontraktene gir imidlertid ikke uttrykk for en reell verdifordeling. Det alt vesentlige av verdien lå i de tre roughneck'ene som ble skadet. BLM begrunnet anmodningen om oppsplittingen med at den satte selskapet i en gunstigere posisjon i forhold til franske skatteregler og i forhold til reglene for den type støtte som var gitt til utvikling av produktet. Reglene om støtte var også bakgrunnen for at Hydralifts heleide nederlandske selskap sto som kjøper i den kontrakten som ble betegnet "Transfer of Title". Hydralifts hovedinteresse var totalbeløpet, som i det alt vesentlige representerte hva man ville gi for roughneck'ene.

Kontraktbeløpet FRF 1250000,- i kontrakten "Definitive agreement for sale and purchase of goods" avspeilet på ingen måte verdien av roughneck'ene.

Ved bestemmelsen av verdien etter vegfraktavtaleloven §32 første ledd, 1. og 3. punktum, er for øvrig ikke kontraktbeløpet avgjørende, men den reelle verdien av godset på stedet og tiden for overtakelsen til befordring. Om avtalen og det beløpet som er satt der er gunstig eller ugunstig for kjøper, er uten betydning for den verdiansettelsen §32 gir anvisning på som grunnlag for erstatningsberegningen.

Vitnet, Josef Pettersen, har forklart at han ikke kjente til detaljene i forhandlingene som ble foretatt mellom BLM og Skeie, men at BLM ved forhandlingenes begynnelse skulle ha forlangt vesentlig mer, ca FRF 6000000,-, etter det han hadde forstått. Pettersens forklarte at man i Hydralift anså kjøpet for å være godt, og regnet med å få minst NOK 1500000,- for hver roughneck ved videresalg.

Det viser at utstyrets verdi lå høyt, selv om man regner med at det hadde vært noe verdifall i Frankrike på grunn av lagringen. I denne forbindelse vises til at Jahnsen i sin vitneforklaring sa at verdien av slikt utstyr neppe forandret seg mye i årene 1984 - 1992. Han anså det klart at ingen leverandør ville solgt tre rouchneck'er for et samlet beløp tilsvarende 1,4 - 1,5 millioner NOK, men at prisen ville vært rundt 2 millioner NOK for hver. Som bakgrunn for denne uttalelsen viste han til lesning av fagtidsskrifter, og at han i 1990 hadde hatt en sak som gjaldt skade på roughneck.

Selv om Jahnsen ikke hadde vegfraktavtaleloven regler for øye ved "surveyingen", ligger hans bedømmelsesmåte meget nær opp til den som følger av lovens §32 første ledd 3. punktum. Det kan ikke være tvil om at verdien i Frankrike ved pålastingen var minst NOK 2700000,- som taksten på NOK 1800000,-, med skadeprosent på 67 % har hatt som utgangspunkt.

Det er ikke reellt grunnlag for å bygge på lavere verdi ved bestemmelse av erstatning etter vegfraktavtaleloven, og Vesta må ha krav på full regress av DFDS for erstatningen på NOK 1800000,- som er utbetalt Hydralift.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, har Vesta anført at DFDS må tilpliktes å betale Vesta fulle saksomkostninger for begge retter, selv om regressbeløpet skulle bli redusert. Det vises til at DFDS i ankeerklæringen bestred at det forelå grunnlag for erstatning etter vegfraktavtaleloven, og Vesta har måttet reise sak for i det hele tatt å få noe regressbeløp av DFDS.

Vesta har lagt ned slik påstand:

Byrettens dom stadfestes og Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

DFDS har frafalt sin opprinnelige anførsel om ansvarsfrihet etter vegfraktavtaleloven §28 første ledd. Tvisten gjelder nå hvor stort regressbeløp Vesta har krav på.

Partene er enige om at utmåling av erstatning skal skje etter vegfraktavtaleloven §34, jfr. §32 første ledd, og at det er alternativet i §32 første ledd 3. punktum som er aktuelt ved beregningen av godsets verdi på stedet og tiden for overtakelsen til befordring i Frankrike den 12/6 - 1992.

Lagmannsretten legger som byretten til grunn at godset ikke hadde noen børsverdi eller markedspris. Den verdien som erstatningen skal regnes etter, må da ta utgangspunkt i §32 første ledd 3. punktum, det vil si at verdien må beregnes "etter vanlig verdi av gods av samme art og kvalitet".

Det er opplyst at de tre roughneckene - hovedkomponentene - hadde stått lagret siden 1984, altså omkring 8 år, da Hydralift i 1992 forhandlet med BLM. I følge Pettersens forklaring hadde BLM mistet marked for denne typen utstyr, og ønsket å slutte med produksjon av det.

Det synes klart at verdien av roughneckene i Frankrike i juni 1992 må ha vært betydelig lavere enn det BLM skal ha oppgitt som opprinnelig verdi, FRF 6000000,-, etter en fremlagt liste over komponentene. Lagmannsretten er enig med byretten i at denne listen sier meget lite om verdien av det skadede utstyret ved pålastingen.

Som det fremgår av anførslene resulterte forhandlingene i at det ble utferdiget tre kontrakter. I den som gjelder selve godset, "Definitive agreement for sale and purchase of goods", er kontraktsummen på FRF 1250000,-. De to andre kontraktene som omhandler "commercial and technical assistance" og "Transfer of Title", har kontraktbeløp på henholdsvis FRF 750000,- og FRF 1000000,-.

Vesta hevder at oppsplittingen i de tre kontraktene ble gjort bare fordi selger ba om det, og at den ikke ga uttrykk for en reell verdifordeling, men at verdien av roughneck'ene utgjorde det alt vesentlige av den samlede kontraktsummen på FRF 3000000,-.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten det mest sannsynlig at også de to andre kontraktene representerte betydelige verdier. Det var en realitet at det ble overdratt produksjonsrettigheter til det oljeboringsutstyret BLM hadde utviklet og den nødvendige tilgang til teknologien i den forbindelse. I kontrakten om "commercial and technical assistance" er betalingen av beløpet FRF 750000,- delt i 11 terminer. Den siste på FRF 62500,- er satt til 07.98. I de to andre kontraktene er det ikke gitt slik henstand. Det tyder på at delingen i tre kontrakter og tre kontraktbeløp hadde bakgrunn i det reelle innholdet, slik det er nevnt i kontraktene.

Vitnet, Josef Pettersen, har forklart at Hydralift ikke inngikk kontraktene bare for å selge de tre roughneck'ene videre. Hovedpoenget var produksjon av tilsvarende utstyr for å få komplette "borepakker" for salg. Pettersen forklarte videre at kontraktene innebærer at Hydralift overtar rettighetene med nødvendige tekniske spesifikasjoner for produksjon av det Iron Roughnecksystemet BLM hadde utviklet, og at Hydralift har ambisjoner om å selge mange roughneck'er. Han antok at Hydralifts salgspris da ikke ville bli under kr 1500000,- for hver. Pettersen mente at verdien av selve roughneck'ene ved pålastingen i Frankrike var vesentlig høyere enn kontraktbeløpet FRF 1250000,-, og at oppsplittingen av det samlede kontraktbeløp på FRF 3000000,- ikke ga et riktig bilde av verdien av den enkelte delkontrakt. I Hydralift anså man også kontrakten som helhet for å være gunstig. Han mente at bare verdien av de tre roughneck'ene må ha vært opp mot FRF 3000000,-.

Lagmannsretten finner ikke å kunne bygge på Pettersens antagelser om verdien av roughneck'ene i Frankrike. Hans forklaring viser at det ble overdratt betydelig mer enn selve roughneck'ene. I tillegg kom produksjonsrettigheter og tilgang på tekniske data som var viktig for Hydralift. BLM hadde hatt roughneck'ene lagret i ca 8 år, og det tyder på at de var meget vanskelige å få solgt. Det er nærliggende at det for BLM har vært vanskelig å få til salg uten i forbindelsene med de rettighetene Hydralift overtok. Vesta har ikke underbygget sin anførsel om at det var skattemessige grunner og ønsket om å få kontraktsforholdet tilpasset reglene om næringsstøtte, som var årsaken til at selgeren ba om å få kontrakten splittet og salgssummene satt slik det ble gjort, og at beløpet i kontrakten om roughneck'ene derfor bevisst ble satt lavere enn hva de kunne selges for i Frankrike. Tvert i mot tyder uttalelsen fra det franske advokatfirmaet Clifford Chance på at oppsplittingen ikke lar seg begrunne i slike forhold. Uttalelsen, som er nevnt under anførslene, er fremlagt med samtykke av Vesta. Lagmannsretten finner ikke holdepunkt for at selger, av de grunner som er anført av DFDS, bevisst førte opp en for lav kontraktsum for roughneck'ene.

Vitnet, Vidar Jahnsen, hadde hovedansvar for skadetakseringen som ble foretatt etter at roughneck'ene var kommet til Norge. Jahnsen har forklart at han ikke hadde reglene i vegfraktavtaleloven for øye ved takseringen, og at han ved erstatningsutmålingen på kr 1800000.,- bygget på verdien av uskadet godsverdi i Norge og en gjennomsnittlig skadeprosent på 67. Den ene av roughneck'ene var nesten totalskadet. Skadene på de to andre var noe mindre. Pettersen forklarte at den ene av roughneck'ene nå var reparert, men ikke solgt.

Partene bestrider ikke at skaden gjennomsnittlig kan settes til 67 %.

Under sin forklaring viste Jahnsen til en oppstilling over taksten hvor det fremgår at man gikk ut fra en verdi på FFR 2250000,-. Med tillegg av 10 % fortjeneste, FFR 225000,- ble forsikringssummen satt til FFR 2475000,-. På grunnlag av skadeprosenten, kurs 116 mot NOK, og en egenandel på NOK 25000,- ble så forsikringsbeløpet fra Vesta til Hydralift beregnet til Nok 1800000,-.

På spørsmål om hva han mente verdien av roughneck'ene kunne ha vært ved pålastingen i Frankrike, uttalte Jahnsen at han anså det utelukket at noen leverandør ville solgt tre roughneck'er for FFR 1250000,-, men at han antok vanlig pris ville være henimot FFR 2000000,- for hver. Jahnsen sa at han bygget denne vurderingen på lesing av fagtidsskrifter og på arbeide med en tilsvarende sak i 1990.

Når verdien i henhold til vegfraktavtaleloven §32 første ledd skal beregnes "etter vanlig verdi av gods av samme art og kvalitet" ved innlastingen, antar lagmannsretten at det kan være grunn til å se hen til kontraktbeløpet, som i prinsippet likevel ikke er avgjørende. I dette tilfellet tyder den lange lagringstiden på at gods av denne "art og kvalitet" har vært vanskelig å selge, og at verdien i Frankrike har vært lav, meget lavere enn de tallene vitnene Pettersen og Jahnsen har gitt utrykk for i sine antagelser om godsverdien.

Det er mest sannsynlig at kontraktsummen gir uttrykk for det nivå verdien av roughneck'ene lå på i Frankrike ved pålastingen, og lagmannsretten legger det til grunn ved erstatningsberegningen etter vegfraktavtaleloven §34, jfr. §32. Verdiforringelsen beregnes til 67 % av FRF 1250000,-, som blir FRF 837500,-. Den 12/6 - 1992 var kursen mot NOK 116,18. Partene er enige om at denne kursen skal anvendes ved omregningen til NOK. Omregningssummen - og det beløpet Vesta gis krav på i regress - blir da, avrundet, NOK 973000,-. Partene er enige om at det regressbeløpet som blir fastsatt skal tillegges 5 prosent årlig rente fra 18/8 - 1992.

De er også enige om at DFDS betaler besiktigelsesomkostningene, slik at punkt 2 i byrettens dom blir å stadfeste.

Saksomkostninger.

Anken har ikke vært forgjeves. Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørmålet bør avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd, idet saken for begge parter må anses for dels vunnet og dels tapt, og at hver part bør bære sine saksomkostninger både for lagmannsrett og byrett. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at påstanden i ankeerklæringen, som i tilsvaret for byretten, gikk ut på frifinnelse fordi ansvarsgrunnlaget ble bestridt, og at påstanden ble endret under ankeforhandlingen, slik som nevnt foran. Fra Vestas side har anførslene og argumentasjonen gått på fastsettelse av et bestemt beløp, og det er lagt ned påstand om et regressbeløp på kr 1800000,-, hvilket selskapet ikke har oppnådd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for anvendelse av §174 annet ledd. Ved saksomkostningsavgjørelsen har ikke lagmannsretten funnet å burde legge avgjørende vekt på Vestas anførsel om at selskapet var henvist til å gå til sak.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. DFDS Transport-Service AS v/styrets formann dømmes til innen - 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Vesta Forsikring AS - 973000 - nihundreogsyttitretusen - kroner med tillegg av - 5 - fem prosent årlig rente fra 18. august 1992 til betaling skjer.

2. Kristiansand byretts dom punkt 2, stadfestes.

3. Saksomkostninger for lagmannsrett og byrett idømmes ikke.