LA-1995-443

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-02-15
Publisert:	LA-1995-00443
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lyngdal herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1995-00443 A
Parter:	Ankende part: Egil Årsland (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Bjørn Salvesen). Ankemotpart: Jan Widar Sævik, Paul Rynning (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann Lagdommer Jan Villum Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder erstatningskrav rettet mot tidligere kompanjong og medaksjonær i nedlagt entreprenørvirksomhet, med grunnlag i fordeling av restansvar i hht. misligholdt leasingkontrakt for gravemaskin og lastebil benyttet i den tidligere felles entreprenørvirksomhet og mot advokat som bistod under forhandlinger med leasingselskapet om refinansiering av de leasede gjenstander.

Egil Årsland og Jan Widar Sævik drev i tidsrommet høsten 1986 til årsskiftet 1989/90 i fellesskap graveentreprenørvirksomhet i Farsund. Inntil 1. mai 1988 ble virksomheten drevet i regi av Farsund Graveservice, et personlig ansvarlig selskap. Driftstilbehøret var i hovedsak finansiert ved leasing, med personlig solidarisk ansvar for begge. Slike avtaler var inngått med Elcon, Finansco og A/S Nevi Finans. I nærværende sak er det leasingavtalen med A/S Nevi Finans, omfattende en gravemaskin av type "Caterpillar" og en lastebil av merke "Volvo" som har interesse. A/S Nevi Finans skiftet senere navn til DnB Finans A/S og omtales i det følgende i hovedsak som Nevi.

I mai 1988 ble virksomheten overført til et nystiftet aksjeselskap, Farsund Graveservice A/S, der Sævik og Årsland eiet en halvpart hver. Overgangen til aksjeselskap fikk ikke betydning for ansvarsforholdet etter leasingavtalene. Farsund Graveservice A/S hadde kassekreditt og gjeldsbrevlån i Sparebanken Sør, sikret ved selvskyldnerkausjoner fra Årsland og Sævik, pant i deres respektive boligeiendommer, factoringavtale og driftstilbehørspant.

Farsund Graveservice A/S fikk etterhvert betydelige økonomiske problemer. Årsland, som var selskapets daglige leder, trakk seg ut av virksomheten primo januar 1990. Han flyttet til Kvinesdal og etablerte seg på nytt der. Sævik fortsatte virksomheten i Farsund. I løpet av våren 1990 ble det, med bistand fra advokat Paul Rynning fremforhandlet avtaler hvoretter selskapet Vanse Graveentreprenør A/S, stiftet 1. mars 1990 med Sævik som en av initiativtakerne, overtok driftstilbehøret på reforhandlede leasingvilkår. Bortsett fra i forholdet til Nevi endte forhandlingene med at både Sævik og Årsland ble fritatt for personlig ansvar. Også forholdet til Sparebanken Sør ble løst uten at personlig ansvar ble gjort gjeldende.

Forhandlingsresultatet vis a vis Nevi er nedfelt i et brev av 13. februar 1990 fra Nevi til advokat Rynning. Herav fremgår bla:

"Leasingavtaler vedr. Cat. 215/86 md. og Volvo F. 12 182 md. refinansieres for kr 610000, med kr 100000 i forskuddsleie. Løpetid 36 md. Rentesats p.t. 16% p.a.

Restkrav gjøres betinget overfor Sævik som forutsatt, men A/S Nevi Finans forbeholder seg retten til å fremme slikt restkrav overfor Årsland. Det forutsettes at Årsland trer ut av drift og eierforhold. Videre at Sævik hefter personlig for nytt engasjement."

Sæviks personlige ansvar i hht. den reforhandlede leasingavtale var begrenset til kr 154417.

Den 16. november 1992 reiste Nevi søksmål mot Årsland vedrørende restansvar etter den opprinnlige leasingavtale. Den 7. oktober 1993 avsa Bergen byrett dom i søksmålet med slik slutning:

"1. Egil Årsland er skyldig DnB Finans AS kr 360620 med tillegg av 24% rente fra 23. november 1990 til betaling skjer.

2. Egil Årsland dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til DnB Finans AS kr 154417 med tillegg av 24 % rente fra 23. november 1990 til betaling skjer.

3. Egil Årsland dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte DnB Finans AS inkassokostnader med kr 5120.

4. Egil Årsland dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte DnB Finans AS deres saksomkostninger med kr 27700."

Dommen er rettskraftig.

Årsland reiste deretter søksmål for Lyngdal herredsrett mot Vanse Graveentreprenør A/S, Sævik og advokat Rynning, med krav om erstatning tilsvarende det han var kjent ansvarlig for i h.h.t. dommen i Bergen byrett. Lyngdal herredsrett avsa dom i søksmålet den 28. februar 1995 med slik slutning:

"1. De saksøkte frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Egil Årsland kr 15803,60 til Jan Vidar Sævik, kr 31700 til Vanse Graveentreprenør AS innen 2 uker fra dommens forkynnelse."

Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

Årsland aksepterte herredsrettens dom forsåvidt angår Vanse Graveentreprenør A/S, men har ved sin prosessfullmektig advokat Andreas Bjørn Salvesen anket dommen til Agder lagmannsrett forsåvidt angår Sævik og Rynning. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Sævik og Rynning ved deres prosessfullmektig advokat Ove Chr. Lyngholt har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 1. og 2. februar 1996. Det ble hørt partsforklaringer og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Bortsett fra at Vanse Graveentreprenør A/S ikke lenger er part står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Egil Årslands anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten, slik de er gjengitt på 7 til 11 i herredsrettens dom. For lagmannsretten er det derfor i hovedsak tilstrekkelig å vise til herredsrettens fremstilling.

I relasjon til Sævik er således anført at herredsretten har tatt feil når Årsland ikke har fått medhold i sin prinsipale anførsel, at det i januar 1990 ble inngått muntlig avtale mellom Årsland og Sævik om at Årsland skulle trekke seg ut av virksomheten, fritas for alt personlig ansvar i relasjon til de tre leasingselskapene og Sparebanken Sør og at Sævik skulle drive virksomheten videre. Sævik skulle overta det "onde med det gode". Herredsretten har lagt avgjørende vekt på at en slik avtale ville vært en "høyst usikker avtale, med betydelig risiko for Sævik". Dette bestrides. Den økonomiske situasjonen var ikke så usikker som herredsretten har lagt til grunn. Leasingavtalene var ajour pr. november/desember 1989. Mislighold oppstod først da Sævik på nyåret 1990 unnlot å betale leasingleie. Likevel fortsatte han å bruke de leasede driftsmidler. Heller ikke forelå noe mislighold av betydning i forhold til Sparebanken Sør. Verdien av utestående fordringer for fullførte oppdrag var tilstrekkelig til å dekke bankens tilgodehavende. Pågangen overfor Farsund Graveservice A/S var i det vesentligste fra løskreditorer og det offentlige, dvs. krav som ikke ville utløse personlig ansvar. Ordrereserven, herunder fra Elkem, var betydelig. Om han ønsket det, kunne Sævik tatt med de opprinnlige leasingavtaler og ordrereservene i Farsund Graveservice A/S over i et nytt selskap. I stedet for å oppfylle sin del av avtalen med Årsland misligholdt Sævik de opprinnlige leasingavtaler med vilje. Samtidig hadde han inntjening på det leasede utstyret uten at noen del av inntjeningen ble kreditert Årsland. I motsetning til Årsland ble Sævik fritatt for personlig ansvar.

Slik situasjonen mellom Årsland og Sævik var pr. årskiftet 1989/90 var det ikke nødvendig å utforme avtalen skriftlig. Det var i tillit til den muntlige avtalen med Sævik at Årsland trakk seg ut av virksomheten og etablerte seg på nytt i Kvinesdal.

Subsidiært har Årsland, også for lagmannsretten anført at Sævik oppnådde berikelse på Årslands bekostning ved at han ut over vinteren og våren 1990 fortsatte virksomheten med hjelp av det leasede utstyret uten å betale leasingleie. Kapitalen Sævik på denne måten opparbeidet satte han inn som forskuddsleie i hht. den nye leasingavtale mellom Nevi og Vanse Graveentreprenør A/S. Forskuddsleien gjorde at Nevi forøvrig kunne gå med på vilkår som for Vanse Graveentreprenør A/S må betegnes som gunstige. Herredsretten har tatt feil når den er kommet til at heller ikke dette grunnlag kan føre frem. Dersom Årsland i nevnte periode hadde fått sin respektive andel av inntjeningen på det leasede driftstilbehør, kunne han i et hvert fall finansiert forlikstilbudet fra Nevi om fritak fra ytterligere personlig ansvar mot innbetaling av et beløp stort kr 50000.

Atter subsidiært er, også for lagmannsretten anført at Årsland selv kunne overtatt de opprinnlige leasingavtaler, eventuelt fremforhandlet nye i egen regi. Sæviks handlemåte avskar ham fra å utnytte disse muligheter.

I relasjon til advokat Rynning er anført at herredsretten korrekt har lagt til grunn at Rynnings oppdrag gikk ut på også å ivareta Årslands interesser. Dette er forøvrig lagt til grunn og tillagt avgjørende vekt i Bergen byretts dom av 7. oktober 1993. Herredsretten har videre, korrekt lagt til grunn at de involverte parter hadde motstridende interesser i forholdet til Nevi. Interessemotsetningene kom klart frem ved forhandlingsløsningen inntatt i Nevis brev av 13. februar 1990. Sævik ble i realiteten fritatt for personlig ansvar, mens Årsland fortsatt ble heftende med et betydelig beløp. Rynning burde, slik herredsretten har lagt til grunn, sett interessekonflikten og frasagt seg oppdraget for Årsland. Herredsretten har korrekt funnet at advokat Rynnings unnlatelse i så måte gir grunnlag for erstatning. På dette punkt slutter Årsland seg også til herredsrettens begrunnelse.

Herredsretten har derimot tatt feil når den er kommet til at Årsland ikke har dokumentert noe økonomisk tap som følge av advokat Rynnings forsømmelser. Om han hadde fått anledning til det kunne Årsland forhandlet ut i fra følgende alternativer: - Han kunne selv trått inn i de opprinnelige leasingavtaler, ev. inngått i forhandlinger med Nevi om nye leasingvilkår. - Han kunne "presset" Sævik, i forhandlingene med Nevi, til å få inn klausul om ansvarsfrihet også for Årsland. Eksempelvis kunne Nevis tilbud om frigivelse av Årsland mot innbetaling av kr 50000 blitt "innbakt" i prisfastsettelsen i den nye leasingavtalen. - Han kunne sørget for å holde seg informert om hvorvidt Sævik overholdt de opprinnelige leasingavtaler. - Han kunne utnyttet forhandlingsposisjonen de opprinnlige leasingavtalene ga ved mislighold, herunder krevet restverdien fastsatt ved takst etter leasingsavtalens pkt. 12.

Årsland fikk ikke kjennskap til brevet av 13. februar 1990, og var derfor avskåret fra å unytte sin forhandlingsposisjon vis a vis Nevi.

Subsidiært gjøres gjeldende at advokat Rynning opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt vis a vis Årsland ved å holde tilbake dokumenter Årsland hadde behov for i forbindelse med søksmålet for Bergen byrett. Tilbakeholdet vanskeliggjorde hans prosessfullmektigs arbeid og bidro til at Årsland tapte søksmålet.

Atter subsidiært anføres at Årsland ved hjelp av advokat Salvesen ved kontakter med Nevi våren 1993 hadde forhandlet ned Årslands personlige ansvar til null. Pga. at Rynning, uberettiget grep inn ved å ta kontakt med Nevis advokat Røssland, lyktes det ikke å få avtalen i havn.

Nevi har aldri fremsatt bindende tilbud om at Årsland kunne komme fri det personlige ansvar ved å betale kr 50000. Nevis krav har hele tiden vært kr 154000 pluss renter.

Egil Årsland har lagt ned slik endelig påstand:

"1. Jan Widar Sævik er skyldig Egil Årsland kr 360620 med tillegg av 24% rente fra 23. november 1990 til betaling skjer.

2. I den utstrekning Jan Widar Sævik frifinnes er Paul Rynning skyldig Egil Årsland inntil kr 360620 med tillegg av 24% rente fra 23. november 1990 til betaling skjer.

3. Jan Widar Sævik dømmes til å betale Egil Årsland kr 154417 med tillegg av 24% rente fra 23. november 1990 til betaling skjer.

4. I den utstrekning Jan Widar Sævik frifinnes dømmes Paul Rynning til å betale til Egil Årsland inntil kr 154417 med tillegg av 24.% rente fra fra 23. november 1990 til betaling skjer.

5. Jan Widar Sævik dømmes til å erstatte inkassoomkostninger med kr 5120 og saksomkostninger med kr 27700 med tillegg av kr 35000 -Årslands egne omkostninger til egen prosessfullmektig-.

6. I den utstrekning Jan Widar Sævik frifinnes dømmes Paul Rynning til å erstatte inkassoomkostninger med inntil kr 5120 og saksomkostninger med inntil kr 27700 med tillegg av inntil kr 35000 -Årslands egne omkostninger til egen prosessfullmektig-.

7. Egil Årsland tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Jan Widar Sævik mener herredsrettens dom er riktig og således må stadfestes. Hans anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten, slik disse er gjengitt på 11-13 i herredsrettens dom. For lagmannsretten er det derfor i hovedsak tilstrekkelig å vise til herredsrettens fremstilling.

Herredsretten har korrekt kommet til at Årsland ikke har ført bevis for at det ved årsskiftet 1989/90 ble inngått avtale mellom Årsland og Sævik med innhold som anført av Årsland. Sævik er også i det alt vesentlige enig i herredsrettens begrunnelse på dette punkt.

Herredsrettens dom er også korrekt forsåvidt som den er kommet til at heller ikke Årslands subisidære anførsel kan føre frem. Sævik har ikke hatt noe "berikelse" på Årslands bekostning. Tvert om var Sæviks bruk av det leasede driftstilbehør til fordel for Årsland. Inntektene gikk i sin helhet til innfrielse av Sparebanken Sørs engasjement. Årsland unngikk derved at banken utnyttet panteretten i hans privatbolig. Videre hadde Årsland fordel av at Vanse Graveentreprenør A/S gikk inn med høye inngangsverdier, i alt kr 610000 i den reforhandlede leasingavtale med Nevi. Årsland selv anslo den gang markedsverdien på gravemaskinen og lastebilen til kr 425000. Mulig restansvar i hht. den opprinnelige avtale med Nevi ble derved redusert med kr 185000. I tillegg kommer at Årslands del av totalansvaret ble redusert fra kr 257000 til samme beløp som Sævik personlig heftet for i hht. de reforhandlede vilkår, dvs. kr 154000.

Uansett er Sæviks berikelse begrenset til perioden januar til 1 .mars 1990. Etter 1. mars 1990 skjedde driften i regi av Vanse Graveentreprenør A/S.

Årsland kan ikke høres med at han kunne trått inn i den opprinnlige avtalen med Nevi. Betaling av leasingleie i hht. den opprinnelige avtale ble stanset i forståelse med Årsland. Uansett kunne Årsland kommet ut av forholdet til Nevi ved å betale kr 50000. Riktignok fremsatte Nevi aldri noe formelt tilbud om dette, men det må anses bevist at det ville kommet dersom Årsland hadde fulgt opp advokat Rynnings anmodninger om å fremlegge selvangivelser m.m.

Jan Widar Sævik har lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Jan Widar Sævik tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Paul Rynnings anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten, slik de er gjengitt på 13-14 i herredsrettens dom. For lagmannsretten er det derfor i hovedsak tilstrekkelig å vise til denne herredsrettens fremstilling.

Rynning gjør således gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at han opptråtte erstatningsbetingende uaktsomt overfor Årsland. Erstatningsansvar for en advokat forutsetter klanderverdig forhold/uaktsomhet fra advokatens side. Aktsomhetsvurderingen avhenger bla. av oppdragets art. I dette tilfellet var oppdraget å bidra til en for Årsland og Sævik best mulig forhandlingsløsning. I en slik situasjon er det aldri om tale erstatningsansvar for advokaten dersom forhandlingsresultat blir bra. I nærværende sak er Årsland kommet særdeles gunstig ut. Da Årsland trakk seg ut og etablerte seg i Kvinesdal etterlot han seg en virksomhet i alvorlige økonomiske vansker, med betydelig fare for stort personlig ansvar for eierne. Årsland kan umulig ha trodd at han skulle kunne komme ut helt uten personlig ansvar. Forhandlingene endte med fullt fritak i forhold til banken og to av de involverte leasingselskaper. Årslands andel av totalansvaret i forhold til Nevi ble under forhandlingene redusert først til kr 257000 og deretter til kr 154000. Dersom Årsland hadde etterkommet anmodningen fra advokat Rynning om å oversende ham selvangivelsen for 1990, ville det endelige resultatet blitt en innbetaling til Nevi på bare kr 50000. Resultatet må uansett anses som meget gunstig for Årsland.

Rynning bestrider uansett at han har begått feil av betydning i forhold til Årsland. Hvorvidt han hadde formelt oppdrag for Årsland eller ikke er uten relevans i den sammenheng det her er tale om. Årsland tar feil når han hevder at Bergen byrett avgjorde saken i Årslands disfavør på grunnlag av avtale Rynning hadde inngått på hans vegne. Det Bergen byrett la til grunn var at Årsland aksepterte at de opprinnelige leasingavtaler ble stoppet, slik at mislighold inntrådte og Nevi således måtte gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende. Nevi stod da fritt til å forhandle med hvem de ville, uten at Årsland kunne påvirke resultatet.

Det har ikke hatt betydning for dommen i Bergen byrett at Rynning nektet å utlevere dokumenter han satt på. Nevi hadde all relevant dokumentasjon, og kunne lagt den frem på anmodning fra Årsland. Rynning har heller ikke hatt telefonkontakt med Nevis advokat Røssland, slik advokat Salvesen har antydet i sitt brev til Rynning av 12. mars 1993. Det er heller ikke riktig at Årsland ikke fikk kjennskap til Nevis brev til Rynning av 13. februar 1990.

Paul Rynning har lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1 stadfestes.

2. Paul Rynning tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

Forholdet mellom ankende part og de to ankemotpartene skal vurderes individuelt.

I søksmålet mellom Årsland og Sævik er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og i det vesentlige med samme begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at Årsland, som har bevisbyrden, ikke har ført bevis for at han og Sævik i januar 1990 inngikk muntlig avtale om at Sævik skulle overta virksomheten, mot at Årsland ble fritatt for alt personlig ansvar. Lagmannsretten er enig med heredsretten i at situasjonen pr. januar 1990 ikke innbød til en avtale av denne karakter. Det er åpenbart at ingen av dem hadde tilstrekkelig oversikt til å vurdere risikomomentene en slik avtale innebar. I tillegg til det som forøvrig fremgår av herredsrettens begrunnelse vedrørende avtalespørsmålet, bemerker lagmannsretten at heller ikke Årsland i alle henseende har forholdt seg overensstemmende med den påståtte avtale. Lagmannsretten viser til at Årsland, den 24. august 1990 betalte halvdelen av restbeløpet i hht. leasingavtalen med Finansco, hvoretter de to sto personlig, solidarisk ansvarlige. I denne sammenheng er det også grunn til å bemerke at Årsland aldri overfor Rynning eller Sævik påberopte at slik avtale fantes før i forbindelse med søksmålene. Etter bevisførselen for lagmannsretten legger lagmannsretten til grunn at Årsland kort tid etter at advokat Rynning hadde mottatt det, fikk kopi, eller i et hvert fall kjennskap til Nevis brev av 13. februar 1990. Om det fantes en avtale som anført av Årsland, ville det vært naturlig at han umiddelbart tilkjennega at forhandlingsresultatet var i strid med avtalen.

Til Årslands subsidiære anførsel om at Sævik oppnådde berikelse på Årslands bekostning ved å ha benyttet de leasede maskiner etter 1. januar 1990 uten å betale leasingleie, bemerker lagmannsretten at den er enig i herredsrettens standpunkt om at bruken ikke påførte Årsland noe økonomisk tap. Lagmannsretten legger, i likhet med herredsretten til grunn at driftsinntektene i denne perioden i det alt vesentlige ble nyttet til nedbetaling på gjelden i Sparebanken Sør. Derved unngikk Årsland at banken benyttet seg av panteretten i hans private bolig. Lagmannsretten slutter seg også til herredsrettens syn om at det mest påfallende med situasjonen etter nyttår 1989/90 var at Årsland "nærmest meldte seg ut", og overlot arbeidet med avviklingen av Farsund Graveservice A/S til Sævik og advokat Rynning. Som nevnt ovenfor legger lagmannsretten til grunn at dette skjedde på et tidspunkt da Årsland ikke kunne ha realistiske forventninger om å komme ut av forholdet uten at personlig ansvar ble gjort gjeldende. Likevel ble sluttresulatet også for Årslands vedkommende gunstig, jfr. lagmannsrettens drøftelse nedenfor. Forøvrig viser lagmannsretten til herredsrettens begrunnelse.

Også i søksmålet mellom Årsland og advokat Rynning er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at Årsland ikke har sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av de påståtte uaktsomme forhold fra advokat Rynnings side. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at den økonomiske situasjonen i Farsund Graveservice A/S pr. januar 1990 var slik at ingen av de to deltakerne kunne ha realistiske forventninger om å komme ut av forholdet uten at personlig ansvar ville bli gjort gjeldende. Gjelden de to sto personlig, solidarisk ansvarlig for pr. årsskiftet 1989/90 er ikke nøyaktig tallfestet, men var i et hvert fall betydelig. Lagmannsretten finner videre godtgjort at Årsland nærmest "meldte seg ut" og overlot til Sævik og advokat Rynning å føre de nødvendige forhandlinger med leasingselskapene, Sparebanken Sør og de øvrige kreditorer. For Årslands vedkommende endte forhandlingene med at han uten videre ble fritatt for alt personlig ansvar i relasjon til Sparebanken Sør og til Elcon. Forholdet til Fiansco ble løst ved at Årsland kjøpte halvparten av båten for kr 28500. Det er ikke kommet frem opplysninger som indikerer annet enn at løsningen var gunstig for Årsland. I relasjon til Nevi var utgangspunktet i følge dommen i Bergen byrett et totalansvar, solidarisk med Sævik, i størrelseorden kr 515000, etter at verdien av gravemaskinen og lastebilen i den reforhandlede leasingavtale var satt til kr 610000. Sistnevnte beløpe lå sannsynligvis en del over markedsverdien. Beløpet på kr 515000 må således allerede i utgangspunktet anses som gunstig. I byrettsdommen fra Bergen er totalbeløpet redusert ytterligere til kr 360620. Årslands del, som han ble dømt til å betale, utgjorde kr 154417. Reduksjonene var resultat av advokat Rynnings forhandlinger med Nevi. Lagmannsretten har ved vurderingen av Årslands mulige økonomiske tap også lagt vekt på at advokat Rynning kom såvidt langt i sine forhandlinger med Nevi at mulighetene for at Årsland kunne gå fri for personlig ansvar mot å innbetale kr 50000 var innen rekkevidde. Grunnen til at dette ikke førte frem var i første rekke at Årsland ikke fremskaffet de opplysninger om hans personlige økonomi som Nevi ønsket, i første rekke kopi av selvangivelsen for 1990.

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at Årsland ikke har sannsynliggjort at han ved egne forhandlinger med Nevi kunne oppnådd bedre løsninger enn de advokat Rynning forhandlet frem. Slik situasjonen fortonet seg pr. januar 1990 kan lagmannsretten vanskelig se at noen av de alternative fremgangsmåter Årsland har trukket frem, ville kunne lykkes. Det var ikke lenger aktuelt for Årsland å fortsette samarbeidet med Sævik. Leasingavtalen med Nevi var misligholdt, idet leasingleie for desember 1989 ikke var betalt. Gravemaskinen og lastebilens markedsverdi lå betydelig under verdien av gjenstående leieterminer. Således fremsto som lite gunstig for Årsland å tre inn i de opprinnelige avtaler. Lagmannsretten kan heller ikke se at Årsland, ved å utnytte rettighetene ved mislighold, ville oppnådd mer enn han faktisk gjorde. Etter bevisføringen for lagmannsretten legger lagmannsretten til grunn at Årsland ble holdt orientert om forhandlingene med Nevi, herunder Nevis brev av 13. februar 1990. Han kan derfor ikke høres med at han, pga. manglende orientering, mistet muligheter til å "tvinge" Sævik til en for Årsland bedre løsning.

Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at advokat Rynnings tilbakehold i saksdokumentene hadde betydning for utfallet av søksmålet i Bergen byrett.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det finnes holdepunkter for anførselen om at advokat Rynning på noe tidspunkt har hatt kontakt med advokat Røssland i Nevi på en slik måte at det vanskeliggjorde forhandlingene advokat Salvesen førte med Nevi på vegne av Årsland. Ut over advokat Salvesens brev av hhv. 2. og 12. mars 1993 foreligger for lagmannsretten intet materiale som understøtter en slik anførsel.

I og med at Årsland ikke har sannsynliggjort noe økonomisk tap er det for avgjørelsen av erstatningskravet ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om advokat Rynning har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.

Saksomkostninger: Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at Årsland, overenstemmende med hovedreglen i tvistemålsloven §180, må betale Sævik og Rynnings saksomkostninger for lagmannsretten. I flg. omkostningsoppgave fra advokat Lyngholt utgjør disse kr 15000 for Sævik og kr 30000 for Rynnings vedkommende. Omkostningsoppgaven legges til grunn. For Sæviks vedkommende er det ikke grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten er kommet til at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående også forsåvidt angår Rynning. Lagmannsretten har som nevnt forsåvidt erstatningskravet angår ikke hatt grunn til å gå inn på aktsomhetsspørsmålet. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet for herredsretten slutter lagmannsretten seg til herredsrettens vurdering om at advokat Rynnings forhold var såvidt spesielle at Årsland hadde fyldestgjørende grunn til å reise søksmålet for herredsretten. Herrredsrettens omkostningsavgjørelse forsåvidt angår Rynning blir således også å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1 Lyngdal herredsretts dom stadfestes.

2 Egil Årsland dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Jan Widar Sævik med kr 15000 -femtentusenkroner- og til Paul Rynning med kr 30000 -trettitusenkroner-.