LA-1995-499
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-16 |
| Publisert: | LA-1995-00499 |
| Stikkord: | Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand skifterett Nr: 94-01755 - Agder lagmannsrett LA-1995-00499 A |
| Parter: | Ankende part: Knut Midtbø (Prosessfullmektig: Advokat Stein Martin Helland). Ankemotpart: Margit Sauro (Prosessfullmektig: Advokat Agnar Haukås). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, formann, Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §21, §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §19 |
Olav Midtbø døde 14. mars 1994. Han satt i uskiftet bo etter at hans ektefelle Ingjerd Midtbø døde i 1959. Arvingene er ektefellenes barn Knut Midtbø og Margit Sauro. Under offentlig skifte av boet oppsto tvist mellom arvingene, idet Margit Sauro gjorde gjeldende at det ved skifte av boet skal foretas avkortning i brorens arvelodd for tidligere mottatt arveforskudd. Kristiansand skifterett avsa 23. mars 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Ved skifte av uskifteboet etter Olav Midtbø foretas det avkortning i Knut Midtbøs arvelodd med kr 84000.
2. Knut Midtbø tilpliktes å erstatte Margit Sauro påløpte saksomkostninjger med kroner 26350 -tjuesekstusentrehundreogfemti- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom."
Skifteretten la til grunn at Knut Midtbø i 1988 fikk overdratt fra sin far eiendommen "Nordgård" vederlagsfritt, men til en verdi av kr 84000,-, at dette måtte anses som forskudd på arv, uten at Margit Sauro hadde fått tilsvarende oppgjør, og at hun kunne kreve avkortning ved skifte av boet, jfr. arveloven §21 tredje ledd.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for skifteretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av skifterettens dom.
Knut Midtbø med advokat Stein Martin Helland som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Margit Sauro med advokat Agnar Haukås som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 13. februar 1996. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, som alle var nye for lagmannsretten.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling som for skifteretten, dog slik at den ankende part for lagmannsretten har gjort gjeldende en ny prinsipal anførsel, jfr. nedenfor. Forøvrig er partenes anførsler i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til gjengivelsen i skifterettens dom.
Den ankende part har som ny prinsipal anførsel gjort gjeldende at det i 1988 ble foretatt et fullstendig skifte av uskifteboet. Olav Midtbø overdro da sine faste eiendommer til sine to barn, og dette utgjorde mer enn barnas andel (3/8) i uskifteboet. Han hadde betydelige kontante midler i behold og som tilsvarte hans andel (5/8) i uskifteboet. Det må legges til grunn at det ble foretatt en lik fordeling mellom de to barna, ved at den ankende part fikk disposisjonsrett til 2 hytter samt eiendomsretten til eiendommen "Nordgård", mens motparten fikk disposisjonsretten til 3 hytter som utnyttelsesmessig har større verdi enn de to andre hyttene. Olav Midtbø anså seg dermed ferdig med skifte av boet, og skiftet kan ikke nå kreves omgjort. Det er ikke grunnlag for å anta at Olav Midtbø skal ha gitt uttrykk for å ha gitt den ankende part arveforskudd, slik ankemotparten hevder, og heller ikke at det var hans forutsetning at ankemotparten skulle overta hytta på Lislefjell når han gikk bort. I denne forbindelsen er vist til Rt-1982-246, samt til Lødrups artikkel i TfR 1984 245-246.
Subsidiært gjøres gjeldende at dersom det i 1988 skjedde noen forfordeling mellom arvingene, kan arveloven §21 tredje ledd ikke nå gjøres gjeldende. Det er uriktig rettsanvendelse når skifteretten har gått ut fra at avkortning etter nevnte bestemmelse kan gjøres gjeldende etter lengstlevendes død. Avkortningskravet måtte i tilfelle ha vært gjort gjeldende da ankemotparten ble kjent med overdragelsen av eiendommen "Nordgård" i 1988, eller i rimelig tid etter, og ikke først etter farens død 6 år senere. Faren hadde sittet i uskiftet bo siden 1959. Skifterettens rettsanvendelse vil kunne føre til betydelige bevisproblemer i forbindelse med en påstand om et foretatt særoppgjør i løpet av en slik lang tidsperiode, særlig fordi den beste beviskilden - lengstlevende - er borte. Det vises til Lødrup: Arverett, 3. utgave, side 362, hvor det er antatt at en foretatt livsdisposisjon kan føre til et etteroppgjør ved lengstlevendes død når den begunstigede har fått underretning om at medarvingene ikke godtar disposisjonen og vil kreve skjevheten rettet opp etter lengstlevendes død. Noen slik underretning er ikke gitt i dette tilfelle, idet kravet om avkortning ikke ble fremmet før etter at offentlig skifte ble innledet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Knut Midtbø frifinnes.
2. Knut Midtbø tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett."
Ankemotparten har hevdet at skifterettens dom er riktig, både i begrunnelsen og i resultatet, og har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Når det gjelder den ankende parts nye prinsipale anførsel, foreligger det intet som tyder på at det var farens mening å foreta et fullstendig skifte av uskifteboet, og det foreligger heller ikke omstendigheter for øvrig som gir holdepunkter for en slik anførsel.
Etter bevisføringen må legges til grunn at den vederlagsfrie overføringen av eiendommen "Nordgård" til den ankende part var et forskudd på arv. Dette ble uttrykkelig bekreftet av partenes far på forespørsel fra ankemotparten. Den ankende part har ikke ført noe bevis for påstanden om at nevnte overdragelse skulle kompensere for en manglende likeverdighet med hensyn til disponeringen av hyttene. Verken for skifteretten i møte 29. april 1994 eller i arvingmøte hos bobestyreren 10. august 1994 ble kravet om arveforskudd imøtegått på et slikt grunnlag. Anførselen om ulike bruksrettigheter er således oppkonstruert i ettertid. Den ankende part har heller ikke ført noe bevis for den påståtte ulikheten, til tross for skifterettens uttrykkelige henvisning til bevismangel. Dette må tas som et klart uttrykk for at påstanden om ulikhet i bruksrettigheter ikke er holdbar. Påstandens uholdbarhet er også bekreftet ved ankemotpartens vitneførsel.
Det gjøres gjeldende at skifterettens rettsanvendelse er riktig. Å begrense et avkortningskrav etter arveloven §21 tredje ledd til lengstlevendes levetid vil virke særdeles tilfeldig og følger heller ikke av lovteksten. Hvis det hadde vært meningen å legge en så vesentlig begrensning i bestemmelsen, ville det ha kommet til uttrykk i loven. Den ankende parts anførsler om langvarige uskiftebo og bevisproblemer når det gjelder utbetalinger fra slike bo, kan ikke tillegges avgjørende vekt ved fortolkningen. Henvisningen til §39, §40, §41, §42 og ikke til §38, innebærer forøvrig at avkortning skal kunne skje også etter lengstlevendes død. Det er fullt forståelig at ankemotparten ikke gjorde noe krav gjeldende mens faren levde. Hun hadde fått hans forsikring om at den ankende part hadde fått et arveforskudd, og at det var farens mening at hun skulle overta eiendommen "Lislefjell". Den omstendighet at hun ikke sa fra til den ankende part om at hun ville gjøre avkortningskravet gjeldende, ville bare kunne tillegges betydning dersom den ankende part i så fall ikke ville ha mottatt arveforskuddet, men noen slik situasjon foreligger ikke her. §21 tredje ledd må ses som et supplement til samme lovs §19, og av hensyn til sammenhengen i bestemmelsene kan anvendelsen av §21 tredje ledd ikke begrenses slik som påstått av den ankende part. Det vises til Unneberg: Arveretten med dødsboskifte (1990) side 367-368.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. Margit Sauro tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Når det gjelder de rent faktiske forholdene, vises til skifterettens redegjørelse og som også lagmannsretten legger til grunn. Det er således på det rene at eiendommen "Myrekveven" i Bykle ble overført vederlagsfritt til partene i fellesskap i 1988 og at hyttene på eiendommen disponeres eksklusivt av partene etter slik fordeling som ble foretatt i 1988 og som fremgår av skifterettens dom. Inntektene ved bortleie av hyttene tilfaller vedkommende bruksrettshaver, mens alle andre inntekter av fjelleiendommen deles mellom partene. Det er videre på det rene at eiendommen "Nordgård" i Nome ble overdratt vederlagsfritt til Knut Midtbø i 1988, og partene er enige om at kr 84000,- som er oppgitt i skjøtet, som beregningsgrunnlag for dokumentavgiften ved tinglysingen, gir uttrykk for den reelle verdien på overdragelsestidspunktet.
Den ankende parts prinsipale påstand om at det ble foretatt et fullstendig skifte av uskifteboet i 1988 er begrunnet i en henvisning til de eiendomsoverføringer som ble foretatt, og de verdier eiendommene representerte i forhold til boets totale aktiva, men er for øvrig helt udokumentert. Det foreligger således ingen oppstilling over boets aktiva og passiva på vedkommende tidspunkt og en beregning av de enkelte loddeieres andeler i boet, eller noen senere godkjennelse fra arvingene for at den foretatte utdelingen var å anse som fullt skifteoppgjør. Det er ikke vist til noe utsagn fra faren som tyder på at han hadde en slik hensikt med overføringene, og det foreligger heller ikke noe annet materiale fra den tiden som viser at det dengang var meningen at overføringen av de omhandlede eiendommene skulle innebære et fullstendig skifte. Heller ikke foreligger det opplysninger i etterhånd som viser at det likevel må ha skjedd et slikt fullstendig skifte av uskifteboet.
Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for den ankende parts prinsipale påstand, jfr. Rt-1982-948 (952) og Lødrups artikkel i TfR 1984 211, særlig side 246-247. Lagmannsretten viser for øvrig til at påstanden synes å være i strid med den ankende parts egen oppfatning av forholdet, idet han for lagmannsretten på direkte spørsmål forklarte at han ikke oppfattet situasjonen slik i 1988 at faren foretok et fullstendig skifte av uskifteboet.
Når det gjelder spørsmålet om den ankende part har mottatt et særoppgjør, viser lagmannsretten til skifterettens begrunnelse som i det vesentlige tiltres og som anses tilstrekkelig. Den ankende part har heller ikke for lagmannsretten ført noe bevis for påstanden om en slik ubalanse mellom verdiene av partenes bruksrettigheter til de aktuelle hyttene at dette skulle kompenseres ved at den ankende part fikk overta vederlagsfritt eiendommen "Nordgård". Det er tvert om ved ankemotpartens vitneførsel sannsynliggjort at noen slik ulikhet ikke kan sies å foreligge.
Ankemotparten har bestemt og konsekvent hevdet at faren overfor henne ga klart uttrykk for at overføringen av eiendommen "Nordgård" i 1988 til den ankende part var å betrakte som et arveforskudd. Det kan da bli spørsmål om avkortning i arv i medhold av arveloven §38. Denne bestemmelsen er ikke direkte påberopt i saken, men retten er ikke bundet av partenes syn på hvordan de påberopte rettsfakta skal anvendes.
Den ankende part har bestridt ankemotpartens nevnte forklaring om arveforskudd og har hevdet at han i hvert fall ikke ble gjort kjent med noen slik forutsetning fra farens side. Noen ytterligere bevisførsel på dette punktet er ikke skjedd. Det normale i en slik situasjon ville ha vært at hensikten om arveforskudd hadde kommet til uttrykk, enten i skjøtet eller i et annet dokument. Det må imidlertid antas at arvelateren ikke behøver si fra til livsarvingen på forhånd om at avkortning vil bli bestemt, eller varsle ham etterpå, jfr. Augdahl og Hambro: Arveloven, 3. utgave, side 144. Selv om det mellom partene foreligger stor uenighet om hva som var farens forutsetning ved overdragelsen av eiendommen "Nordgård", finner lagmannsretten ikke å kunne sette ankemotpartens forklaring om dette til side. Det legges i denne forbindelsen vekt på at ankemotparten etter lagmannsrettens oppfatning ville ha kunnet krevd overdragelsen av eiendommen omstøtt i medhold av arveloven §19, og at unnlatelsen av å gjøre dette synes å bekrefte at hun har fått en slik forsikring av faren som nevnt.
Verdien av nevnte eiendom er partene som nevnt foran enige om var som oppgitt kr 84000,-. Det foreligger ingen spesifisert oppgave over boets størrelse på vedkommende tidspunkt, men etter det opplyste må det antas at det i boet, foruten de faste eiendommene "Myrekveven" og "Nordgård", samt hytte med festetomt på Lislefjell, var kontanter på opp i mot kr 400000,-. Etter lagmannsrettens oppfatning må den vederlagsfrie overdragelsen av nevnte eiendom på denne bakgrunnen utvilsomt betraktes som "ei monaleg gåve" fra boet, jfr. arveloven §38, og uten at ankemotparten har fått tilsvarende verdier. Etter omstendighetene finner lagmannsretten også å måtte legge til grunn som godtgjort at en avkortning i den ankende parts arvelodd har vært i samsvar med farens forutsetninger, jfr. foran. Ankemotpartens avkortningskrav under det pågående skiftet er således hjemlet i arveloven §38.
Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å drøfte spørsmålet om kravet om avkortning i arv også kan gjøres gjeldende med hjemmel i arveloven §21 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan avkortning kreves uavhengig av arvelaterens ønske. Lagmannsretten finner imidlertid likevel å ville gi uttrykk for at den er enig med skifteretten i dens vurdering av dette spørsmålet, jfr. skifterettens dom side 10-11. Det vises til at det i rettsteorien synes å være enighet om at en avkortningsadgang ikke er begrenset til lengstlevendes levetid, men at den også må kunne gjøres gjeldende på skifte etter lengstlevendes død, jfr. Lødrup: Arverett, 3. utgave side 362, Augdahl og Hambro: Arveloven med kommentarer, 3. utgave, side 84, samt Unneberg: Arveretten med dødsboskifte (1990), side 367 og side 386. Som nevnt av Augdahl og Hambro l.c. synes ordlyden i §21 tredje ledd ikke å være til hinder for en slik fortolkning og sterke reelle grunner taler klart mot en begrensning som nevnt. Det vises til det som i denne forbindelsen er anført i de nevnte henvisningene foran, og også av skifteretten, om at det ofte foreligger gode grunner for å ville vente med å fremme et avkortningskrav. I dette tilfellet foreligger dessuten en spesiell grunn til ikke å gjøre kravet gjeldende mens faren var i live, nemlig hans utsagn om at hun skulle få eiendommen på Lislefjell når han ble borte. Når den ankende part har bestridt at det har foreligget et slikt utsagn, har hun vært henvist til å fremme avkortningskravet i boet. Det foreligger i dette tilfellet heller ikke særlig lang tid fra gavetidspunktet og til boskiftet, og etter bevisføringen må også legges til grunn at en underretning til den ankende part på gavetidspunktet om at avkortning ville bli krevd på skifte, ikke ville ha medført at gaven av den grunn ikke ville ha blitt mottatt. I likhet med skifteretten finner lagmannsretten at slik forholdene ligger an i dette tilfellet, vil avkortningskravet også kunne fremmes i medhold av arveloven §21 tredje ledd.
Skifterettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har gitt en omkostningsoppgave på kr 23850,-. Av dette er hans salærkrav kr 20000,-, mens resten er diverse spesifiserte reiseutgifter og utgifter til vitner. Den ankende part har ikke gitt noen bemerkninger til oppgaven, som etter omstendighetene legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Skifterettens dom stadfestes.
2. Knut Midtbø dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Margit Sauro kr 23850,- -kronertjuetretusenåttehundreogfemti- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.