LA-1995-502

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-16
Publisert:	LA-1995-00502
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lyngdal herredsrett Nr: 95-00007 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00502 A
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Ben Fegran). Ankemotpart: X kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Jens Freuchen).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, Eks.ord. lagdommer Håkon Børresen, Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §12-4, §4-14, §4-19, §4-22, §4-4, §4-6, Barnevernloven (1992)

Saken gjelder lovligheten av vedtak om omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-12 overfor to søsken født hhv. i sept. 1984 og aug. 1989.

I

Sakens bakgrunn, i korte trekk:

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder fattet den 15. nov. 1994 slikt vedtak:

1 Barnevernstjenesten i X kommune overtar omsorgen for C f.29. juli 79, D f.23. september 84 og E født xx.xx.89, jf lov om barnevernstjenester §4-12.

2 Barna plasseres i godkjent og egnet fosterhjem, jf barnevernloven §4-14 bokstav a) og §4-22.

3 Eventuell samvær mellom barna og A/B fastsettes av barnevernstjenesten, jf barnevernloven §4-19.

X kommune hadde på forhånd, den 3. juni 1994 fattet "hastevedtak" i medhold av barnevernloven §4-6, annet ledd om midlertidig å plassere de tre barna utenfor hjemmet. C var i tidsrommet nov. 1982 til sommeren 1989 under omsorg av Oslo Barnevernsnemnd og bodde i fosterhjem i Bærum. Etter vedtaket 3. juni 1994 flyttet hun tilbake dit. D og E flyttet til hvert sitt beredskapshjem i Vest-Agder.

I stevning til Lyngdal herredsrett reiste advokat Ben Fegran søksmål på vegne av A og B mot X kommune v/ordføreren for å få vedtaket opphevet.

Under saksforberedelsen for herredsretten aksepterte A og B at datteren C ble boende i fosterhjem, og herredsrettssaken ble hevet for hennes vedkommende.

Lyngdal herredsrett avsa dom i saken den 11.mai 1995 med slik slutning:

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av A og Bs to barn, D født xx.xx.84 og E født xx.xx.89, stadfestes.

A og B v/ prosessfullmektig advokat Fegran har anket dommen til Agder lagmannsrett. Av ankeerklæringen fremgår at anken gjelder bevisbedømmelsen. X kommune v/prosessfullmektig advokat Freuchen har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand i tidsrommet 10. til 13. okt. 1995. A møtte med prosessfullmektig advokat Fegran. For X kommune møtte avdelingsleder Hildegard Gjerstad og sosialsjef Jan Harald Kjærre med prosessfullmektig advokat Freuchen. A og Hildegard Gjerstad ga partsforklaringer. B møtte for å gi partsforklaring 12. okt. 1995, men ble frafallt etter å ha uttalt at han ikke hadde noe å tilføye til det hans hustru måtte ha forklart. Det ble hørt 16 vitner, hvorav to ble fremstilt av partene som sakkyndige uten oppnevning.

Om sakens bakgrunn forøvrig vises til herredsrettens dom. D og E bor fremdeles i beredskapshjemmene de ble plassert i etter hastevedtaket i juni 1994. D kan bli boende der på permanent basis. For E er nåværende plassering midlertidig. Hun ble i en periode på 4 mndr. forsøkt plassert i et forsterhjem. Dette falt ikke heldig ut, og hun ble flyttet tilbake til beredskapshjemmet. Det arbeides med å finne et egnet fosterhjem for henne.

For A og B er det, verken mht. ekteskaplige, bolig-, helse og/eller arbeidsforhold skjedd endringer av betydning for saken siden herredsrettens dom.

II

A og B har i det vesentlige anført:

A og Bs anførsler for lagmannsretten er i store trekk de samme som for herredsretten, slik disse er gjengitt på 3-6 i herredsrettens dom. For lagmannsretten er det derfor i hovedsak tilstrekkelig å henvise til denne. A og B hevder herredsretten har tatt feil når den er kommet til at de ikke kan gi barna en forsvarlig omsorg. Gitt visse støttetiltak mener de at de kan gi de to barna forsvarlig omsorg. Selv om forholdene i hjemmet ikke har vært perfekte har de på langt nær vært så dårlige som barnevernet hevder. Helsepersonell, herunder A og Bs primærlege, dr. Aage Sand og helsesøstrene Bjørg Pettersen og Kirsti Olsen mener forholdene i hjemmet var og er gode og at det ikke var grunnlag for å frata foreldrene omsorgsansvaret for barna. Alle tre har, ved flere anledninger vært hjemme hos A/Bs på Z og beskriver en helt annen virkelighet mht. forholdene i hjemmet enn barnevernet gjør. Også det sakkyndige vitne, psykolog Tove Lill Bolstad antar, etter å ha foretatt personlighetsvurdering av A at hennes problemer kan avhjelpes godt ved at hun, ref. uttalelse av 23.okt. 1994 blir møtt med en støttende holdning av familiemedlemmer og hjelpeapparat, og ved at hun faktisk får støtte og avlastning. A synes å kunne ta imot slik bistand under forutsetning at hun opplever seg forstått og akseptert.

Dr. Sands vitneuttalelse går i samme retning. A klarer seg når hun føler seg trygg. Hjelpen hun fikk fra barnevernet opplevet hun som kontroll og overvåkingstiltak, ikke reell bistand og avlastning. A ønsker og kan nyttiggjøre seg bistand, hvis den gis av folk hun føler seg trygg på. Ved bevisvurderingen må lagmannsretten legge betydelig vekt på helsepersonellets uttalelser.

Ved en tilbakeføring av omsorgsansvaret vil ikke de to barna få de samme grenser, stimuli eller like god struktur som der de nå er. Men A/B vil makte oppgavene godt nok til at forholdene blir forsvarlige, og det er det avgjørende for omsorgsansvarsspørsmålet. Det er også verd å merke seg uttalelsen fra psykolog Bolstad om at det er viktig for barn at det også gis rom for fri utfoldelse.

Begge barna skal ha vist påfallende positive utvikling i tidsrommet etter omsorgsansvarsovertakelsen. Grunnlaget må ha vært lagt i hjemmet, og viser at forholdene der var forsvarlige. C fremstår som en ressurssterk tenåring, uten påfallende negative trekk. Alt tyder på at hun fikk tilstrekkelig omsorg og stimuli de årene hun har bodd hjemme. I beredskapshjemmene der D og E nå bor, er det satt inn betydelige støttetiltak. Det er all grunn til å tro at A og B vil kunne gi de to barna en på alle måter forsvarlig omsorg dersom de får tilsvarende hjelp.

Omsorgsansvarsspørsmålet skal prøves individuelt for hvert av de to barna. Når det gjelder D er den relevante bestemmelse barnevernloven §4-12 pkt. a. Han trenger spesiell oppfølging fra hjelpeapparatets side. Denne kan like godt gis i hjemmet. Forsåvidt angår E er den relevante bestemmelse barnevernloven §4-12 pkt. d. Det kreves at kommunen godtgjør overveiende sannsynlighet for at Es helse og utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene ikke er istand til å ta tilstrekkelig ansvar for henne. De eneste negative opplysninger man hadde om Es helse og utvikling forut for omsorgsovertakelsen er uttalelsen av 20.juni 1994 fra Brøvigs Minde barnehage. Uttalelsen gir ikke tilstrekkelig grunnlag for slutninger ang. skaderisikoen i fremtiden. E har aldri gitt uttrykk for at hun ikke vil tilbake til foreldrene. Ved vurderingen av hennes forhold må også tillegges vekt at hun, uansett utfallet av nærværende sak må flytte fra beredskapshjemmet hun nå bor i. Risikoen ved å flytte henne til et for henne ukjent fosterhjem vil være større enn om hun får flytte hjem til foreldrene. Ved vurderingen må og tillegges vekt at hun allerede har en mislykket fosterhjemsplassering bak seg.

Om lagmannsretten kommer til at A og B ikke vil makte omsorgsoppgaven for begge barna på forsvarlig måte må det vurderes om i alle fall ett av dem kan tilbakeføres. I den sammenheng er det naturlig først og fremst å trekke frem E. Ved vurderingen må tillegges betydelig vekt at A på tidspunktet for omsorgsovertakelsen hadde praktisk talt eneansvar for tre barn, hvorav D krevet særlig oppmerksomhet. Omsorgsansvar for bare ett av barna, f.eks. E vil for A være noe ganske annet og mindre byrdefullt enn det hun har vært vant med.

Det er lagt ned slik påstand:

Vedtak fattet av fylkesnemnda for sosiale saker i Agder den 15. november 1994 oppheves forsåvidt angår D født xx.xx.84 og E født xx.xx.89

III

X kommune har i det vesentlige anført:

X kommune har for lagmannsretten understreket at det er enighet om det rettslige utgangspunktet. Forøvrig har kommunen i hovedsak fremmet de samme anførsler som for herredsretten, slik disse er gjengitt på 6-9 i herredsrettens dom. For lagmannsretten er det derfor i store trekk tilstrekkelig å henvise til denne. Kommunen hevder herredsretten har vurdert bevisene korrekt når den, etter en totalvurdering av A og Bs omsorgsevner er kommet til at vilkårene i barnevernloven §4-12 er oppfyllt for begge barna. B vil aldri kunne bli noe hjelp og støtte av betydning for barnas daglige omsorg. Det er heller ikke grunn til å tro at nærmiljøet på Z, herunder Bs søsken og foreldre vil kunne bidra i særlig grad. Lagmannsretten må, ved vurderingen av A og Bs omsorgsevner bla. legge vekt på en del forhold som ikke er bestridt, nemlig:

- at det åpenbart har vært store problemer i hjemmet av betydning for omsorgsspørsmålet, ref. bla. uttalelse fra hjemmemiljøarbeider Kathleen Torsøe

- det har, gjennom mange år vært satt inn betydelige hjelpetiltak i hjemmet, uten at forholdene har bedret seg i særlig grad

- det har vært problematisk å nå frem med hjelpetiltak, ref. vitneforklaring fra Siri Fyllingen om at de i stor grad "møtte stengte dører".

Uttalelser fra psykolog Kenneth T. Pettersen viser at A ikke besitter de ressurser som skal til for å gi barna forsvarlig omsorg. Også psykolog Tove-Lill Bolstad mener man kan påvise en "moderat personlighetsforstyrrelse" hos A.

Det er tale om to barn med spesielt store behov for trygghet, stabilitet og omsorg. D er åpenbart et skadet barn. Selv om det er skjedd betydelige bedringer etter omsorgsovertakelsen, fungerer han fremdeles intellektuellt og faglig langt dårligere enn jevnaldrende. Han sliter med betydelig angst, også for tilsynelatende ufarlige ting. Han har behov for omfattende og langvarig psykologisk behandling. Retten må også legge vekt på at D ikke ønsker å flytte tilbake til foreldrene.

E fungerer bedre enn broren, men også hun lå påfallende tilbake i forhold til alderen, ref. uttalelsen fra Brøvigs Minde barnehage av 20.juni 1994. I likhet med broren har hun vist positiv utvikling etter omsorgsovertakelsen. Hun er åpenbart gladere, mer opplagt og fungerer intellektuellt sett bedre enn før.

Kommunen har lagt ned slik påstand:

Lyngdal herredsretts dom av 11. mai 1995 stadfestes.

IV

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om de rettslige spørsmål saken reiser, slik disse er fremstilt i herredsrettens dom 9, 10 og 11, som lagmannsretten i det vesentlige slutter seg til.

Ansvarsovertakelsesspørsmålet skal prøves individuelt for hvert av de to barna saken gjelder, på grunnlag av forholdene slik de er i dag.

Når det gjelder D er lagmannsretten enstemmig kommet til at ansvarsovertakelsen må stå ved lag og kan, forsåvidt ham angår i det vesentlig tiltre herredsrettens begrunnelse. For D skal spørsmålet prøves med grunnlag i barnevernloven §4-12 pkt. a. Bestemmelsen gjelder tilfelle der det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen for barnet, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til sin alder og utvikling. I Ot.prp.nr.44 (1991-92) 110 er begrepet "alvorlige mangler" beskrevet som følger:

Situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar - ikke enhvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer og situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse. Ang. uttrykket "personlig kontakt og trygghet" er i forarbeidene uttalt at dette ofte dekker de samme forhold, og at det derfor ikke er nødvendig å ta stilling til når det ene eller andre ord representerer det riktige alternativ. Videre er nevnt eksempler på hvilke situasjoner uttrykket er ment å omfatte. Bla. er nevnt situasjoner hvor det foreligger følelsesmessig avvisning av barnet eller hvor foreldrene ikke er i stand til å dekke barnets kontaktbehov. Det er ikke tvilsomt at D, til tross for påfallende fremgang siden omsorgsovertakelsen sommeren 1994, fremdelels fremstår som et alvorlig skadet, klart behandlingstrengende barn. Han har stort behov for stabilitet, forutsigbarhet og trygge rammer. Han står tilbake for sine jevnaldrende mht. intellektuelle og praktiske ferdigheter. Det skal, iflg. vitneforklaring fra psykolog Kenneth Pettersen lite til før han han "vippes av pinnen". For lagmannsretten fremstår det som klart at Ds muligheter for en tilnærmet normal tilværelse avhenger av at de som skal ha daglig omsorg for ham de kommende år evner å etterkomme hans særlige behov for trygge rammer, stabilitet, følelsesmessig kontakt samt praktisk og intellektuell stimulering. Dette ble klart belyst for lagmannsretten i vitneforklaringen fra psykolog Pettersen. For lagmannsretten fremstår det som åpenbart at A og B ikke vil kunne dekke Ds behov i så måte. Det er ikke for lagmannsretten kommet frem opplysninger som tyder på annet en at B, også i overskuelig fremtid vil ukependle mellom arbeidet som bussjåfør i Oslo og hjemmet på Z. Ved en tilbakeføring av D vil omsorgsansvaret i hovedsak falle på A. Hennes omsorgsevne, ev. i kombinasjon med støttetiltak i hht. barnevernloven §4-4 vil således bli avgjørende. Ved vurderingen av As omsorgsevne må det, slik lagmannsretten ser det legges betydelig vekt på at hun åpenbart har trekk i sin adferd som påvirker denne i negativ retning. Lagmannsretten viser her til den sakkyndige uttalelse avgitt av psykologene Kenneth Pettersen og Karen Hassel for Lyngdal herredsrett i forbindelse med søksmålet om tilbakeføring av C i 1988, ref. Lyngdal herredsretts dom av 15.juli s.å. Av uttalelsen fremgår:

A er ekstremt åpen og spontan, men også uselvstendig og usikker (selv om hennes utvikling ifølge sakspapirene og uttrykte meninger har vært positiv). Hun viser svært liten evne til å se andres behov adskilt fra sine egne og derved også liten evne til å kunne prioritere andres behov. Hennes måte å forholde seg til andre på er påfallende. Hennes intellektuelle evner og interesser er ganske begrenset. og

Hverken A eller B har vist at de forstår at C og hennes behov er meget spesielle i forhold til andre barn på samme alder som har hatt en relativt harmonisk oppvekst. Etter de sakkyndiges vurdering har de ikke forutsetninger for å påta seg denne oppgaven. As spesielle kommunikasjonsform, hennes usikkerhet og hennes tendens til å bli ledet av egne behov er på kollisjonskurs med Cs behov. Lagmannsretten viser videre til uttalelse fra psykolog Kenneth Pettersen til Lyngdal herredsrett av 23.mai 1988, hvorav fremgår:

I den aktuelle situasjon fremstår A langt på vei som eneforsørger hva det daglige omsorgsaspekt angår.

Sistnevnte fungerer på det personlighetsmessige plan til tider svært påfallende. Det intellektuelle formnivå er generelt sett lavt og reduseres lett ytterligere av angst og psykisk spenning. Væremåten bærer gjerne preg av egosentrisitet uten vesentlig evne til innlevelse i et annet menneskes situasjon...... og

I begrunnelsen for hvorfor observanden ønsket sin datter tilbake tilkjennegis liten innsikt og få refleksjoner vedrørene barnets situasjon.....

De siterte uttalelser er avgitt i 1988, men lagmannsretten er ikke i tvil om at de i det vesentlige er dekkende også for hvorledes A fungerer på det personlighetsmessige plan i dag. Lagmannsretten har merket seg at psykolog Tove-Lill Bolstad, i en personlighetsvurdering av A inntatt i rapport datert 23.okt. 1994 gir et noe annet syn på A enn psykologene Pettersen og Hassel. Av rapportens 11 fremgår:

A kan imidlertid ha trekk i sin personlighet som ligner på trekk man finner hos personer med moderat avhengig personlighetsforstyrrelse. Jeg er imidlertid i sterk tvil om jeg vil vurdere dette som en forstyrrelse som kvalifiserer for en psykiatrisk diagnose. Bakgrunnen for dette er at disse trekkene også kan være sekundæreffekter av en nevrologisk forstyrrelse. Om A har en nevrologisk betinget forstyrrelse, ville jeg betrakte henne som fungerende innenfor normalområdet på disse dimensjonene. Den mulige "nevrologisk betingede forstyrrelse" psykolog Bolstad viser til er "Tourettes syndrom". A har i den anledning vært undersøkt v/Vest-Agder Sentralsykehus. I uttalelse fra sykehuset datert 7.mars 1995 fremgår:

Tourettes syndrom er et fremdeles svært uklart begrep, graden av ufrivillige bevegelser/svikt i hemningene av motoriske impulser som skal til før en "sykdomsforklarer" fenomenet er fortsatt i høy grad usikkert. Tourettes syndrom er en mulighet, men i lys av manglende positive holdepunkter for debut av ufrivillige bevegelser i barneår må også andre tilstander has i mente. Lagmannsretten antar at As til tider påfallende personlighetstrekk ikke har sammenheng med "Touretts sykdom", slik psykolog Bolstad antyder. Noe av grunnlaget for hennes forbehold overfor tidligere sakkyndiges uttalelser faller derved bort.

Ved vurderingen av As omsorgsevne antar lagmannsretten at det også må legges vekt på hvorledes hun til nå har taklet viktige omsorgsoppgaver som grensesetting, stabilitet, struktur, stimulering og følelsesmessig kontakt. Etter lagmannsrettens syn er det gode holdepunkter for å betegne prestasjonene i så måte som mangelfulle. Herom vises til rapporten avgitt sommeren 1994 fra hjemmemiljøarbeider Kathleen Torsøe. Torsøe var engasjert av kommunen fra høsten 1993 til sommeren 1994. I tidsrommet 1. sept. til 1. des. 1993 tilbrakte hun 4 timer 3 ganger ukentlig hjemme hos familien A/B. Fra 1. des. 1993 til 3. juni 1994 ble det redusert til 4 timer 2 dager pr. uke. Målsettingen med Torsøes arbeide i familien, ref. rapportens 1 var:

Gjøre familien bedre skikket til å mestre hverdagen (få mer struktur). Grensesetting. Leggesituasjonen.

Rolleklargjøring. Ikke involvere barna i voksenverdenen. På s.9 oppsummerer Torsøe som følger:

Hvordan ble målene oppnådd, ev. hvorfor ikke.

En periode gikk det nokså bra. Mor prøvde etter beste evne å få til endringer. Vi har pratet og pratet i timevis - jeg har forklart tingene - svart på spørsmålene mange ganger. Vi har også gjort en del ting sammen.

Etter jul har det endret seg. Jo nærmere konfirmasjonen - dess verre ble det.......

Barna har igjen for det meste sovet på foreldrenes rom, og ting som tidligere har vært fulgt opp av mor har nå blitt avfeid.

Med bakgrunn i hvorledes A tidligere har håndtert og fulgt opp barnas forhold til skole, barnehage m.m. finner lagmannsretten at hun heller ikke i fremtiden vil makte å følge opp D vis a vis skole og hjelpeapparatet, som han er avhengig av for å få en plattform for en normal tilværelse.

Lagmannsretten antar at det også må legges noe vekt på Ds klart uttrykte ønske om at han ikke vil flyttes tilbake til foreldrene.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene i barnevernloven §12-4 pkt. a foreligger. Videre finner lagmannsretten godtgjort at situasjonen D befinner seg i gjør det nødvendig å opprettholde omsorgsovertakelsesvedtaket. Lagmannsretten kan således ikke se at det kan skapes tilfredsstillende forhold for D ved hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. Lagmannsretten viser til at kommunen i lang tid før vedtaket om omsorgsovertakelse, satte betydelige støttetiltak, i form av barnehageplass for begge barna, besøkshjem, hjemmemiljøarbeider, ansvarsgrupper m.m. uten at dette førte til noe varig bedring av omsorgssituasjonen i hjemmet. Lagmannsretten er heller ikke i tvil om at hensynet til Ds beste tilsier at vedtaket om omsorgsovertakelse opprettholdes.

Forsåvidt angår E er utgangspunktet for vurderingen av omsorgsansvarsspørsmålet, også for lagmannsretten barnevernloven §4-12 pkt. d. Det som skal vurderes er om det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Lagmannsrettens flertall, samtlige med unntak av sosionom Halleraker er i likhet med herredsretten kommet til at omsorgsovertakelsesvedtaket må opprettholdes. Flertallet kan i hovedsak også slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Selv om det ikke var grunnlag for å karakterisere E som "alvorlig skadd" i barnevernloven forstand da vedtaket om å overta omsorgen ble fattet, er det ikke tvilsomt at hun oppviste trekk som etter flertallets oppfatning var klart bekymringsfulle, ref. rapporten av 20.juni 1994 fra Brøvigs Minde barnehage. Herav fremgår:

I samlingstund faller hun lett ut og vil prate med de andre barna. Hun finner seg ikke lett i regler som gjelder for alle barna i gruppe. Prøver alltid å strekke grensen så langt som mulig. og

Er sta, trassig, utprøvende og utholdende - gir seg ikke. Er tidvis vanskelig å nå inn til med samtale og ev. irettesettelser. Hun lukker seg og blir fjern eller begynner å gråte - tydelig trassgråt - med skikkelig lyd.

Flertallet viser videre til at E, i flg. vitneforklaring fra førskolelærer Olaug Heltne i påfallende grad ikke maktet grunnleggende ferdigheter som barn på hennes alderstrinn normalt ikke skal ha problemer med, eks. å telle til 10, kunne skille basisfarger (rød, grønn, blå, gul) fra hverandre m.m. Selv om det ble brukt tid i barnehagen på å lære henne slike elementære ferdigheter nådde personalet ofte ikke frem. Førskolelærer Heltne forklarte videre at E ofte var trett når hun kom i barnehagen om morgenen. Hun hadde "sorte ringer" rundt øynene og virket "uglad". I flg. Heltnes forklaring observerte man bedring hos E frem til høsten/vinteren 1993. Da hun kom tilbake til barnehagen etter juleferien konstaterte man tilbakegang, en utvikling som forsterket seg ut over våren/sommeren 1994. Flertallet bemerker videre at erfaringen med de to eldre barna, C og D er klare indisier på at A og B heller ikke vil være i stand til å ta tilstrekkelig anvar for E. Flertallet er enig med kommunen i at "sporene fra de to eldste skremmer". Flertallet påpeker som bekymringsfullt at det særlig er evnen til å skape gode følelsesmessige forhold til barna det svikter på hos A og B. Forøvrig viser flertallet til det som ovenfor er sagt ang. deres omsorgsevner. Flertallet finner videre at situasjonen E befinner seg i gjør det nødvendig å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse. Hjelpetiltak som nevnt i barnevernloven §4-4 er etter flertallets oppfatning ikke tilstrekkelig i dette tilfellet. Flertallet viser til at slike tiltak har vært prøvet i en årrekke, men ikke ført frem. Flertallet har også vurdert om omsorgssituasjonen i hjemmet vil stille seg annerledes om A og B får beholde omsorgsansvaret for E alene. I denne sammenheng må også legges vekt på at hun, uavhengig av utfallet av nærværende søksmål må flytte fra beredskapshjemmet hun nå bor i. For henne foreligger det således ikke noe "etablert situasjon" som kan tale imot å tilbakeføre omsorgsansvaret til foreldrene.

Flertallet finner manglene ved A og Bs omsorgsevner er slik at situasjonen i hjemmet ikke vil bedres i særlig grad om de gis omsorgsansvaret bare for E. Flertallet viser til at det i lang tid ble satt inn betydelige hjepletiltak i hjemmet som i stor grad var egnet til å avlaste A, uten at det hjalp. Det er ikke bare de rent praktiske omsorgsoppgaver som husarbeid m.m. som det skorter på hos A. Alvorligere er som nevnt mangelen på evne til å se barns behov og å skape gode følelsemessige relasjoner til dem. Det følger av fremstillingen ovenfor at flertallet heller ikke kan se muligheter for at omsorgssituasjonen for E kan avhjelpes ved støttetiltak som nevnt i barnevernloven §4-4. Flertallet antar også at hensynet til Es beste tilsier at vedtaket om omsorgsovertakelse opprettholdes.

Mindretallet, sosionom Solvor Halleraker er kommet til at omsorgsovertakelsesvedtaket må oppheves forsåvidt angår E. Mindretallet viser til at det bare forelå få og uklare indikasjoner på at E var skadet som følge av omsorgssituasjonen i hjemmet da hastevedtaket ble fattet sommeren 1994. E synes å være et normalt fungerende barn. I motsetning til hva situasjonen er for D, er det lite som tyder på at E i fremtiden vil ha behov for mer enn vanlig god omsorg. Mindretallet antar at A, gitt bistand i form av rådgivning og oppfølging fra en person hun har tillit til vil makte omsorgsoppgaven for E på en tilstrekkelig god måte, ref. uttalelsen fra psykolog Bolstad. Mindretallet viser vdere til vitneforklaringene fra dr. Sand og helsesøstrene Pedersen og Olsen. Alle tre har i sine vitneforklaringer for lagmannsretten gitt andre, og for A langt mer positive beskrivelser av forholdene i hjemmet enn barnevernet. Omsorgsoppgaven for bare ett barn vil være mindre byrdefull for A enn hva hun til nå har vært vant til. Mindretallet har også lagt vekt på at E uansett vil måtte flytte fra beredskapshjemmet hun nå bor i og at hun, allerede har en mislykket fosterhjemsplassering bak seg. Mindretallet vurderer det således som mindre risikabelt for E å flytte tilbake til hjemmet, der hun er kjent enn til et for henne helt ukjent fosterhjem.

Overensstemmende med flertallets syn blir herredsrettens dom å stadfeste.

Hvor annet ikke er angitt er dommen enstemmig.

Domsslutning

Lyngdal herredsretts dom av 11. mai 1995 stadfestes.