LA-1995-508
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-02 |
| Publisert: | LA-1995-00508 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr: 94-00304 - Agder lagmannsrett LA-1995-00508 A |
| Parter: | Ankende part: Kjell E Løland (Prosessfullmektig: Advokat Arne R. Stray). Ankemotpart: Øystein Vikstøl (Prosessfullmektig: Advokat Jakob Bakka). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen Byrettsdommer Torje Torjesen |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §15-3, Konkursloven (1984) §20, §22, §24, §3, Konkursloven (1984) |
Saken gjelder et erstatningskrav fra formann i gjeldsnemnd i aksjeselskap mot selskapets styremedlemmer.
Sakens bakgrunn, i korte trekk: Sommeren 1993 fant styret i Nordic Materials Company A/S (NMC), bestående av advokat Torgils Skajaa (formann), Kjell E. Løland (daglig leder), Per Gunnar Andersen og Kay Thorkildsen at selskapets økonomiske situasjon tilsa at man måtte begjære gjeldsforhandlinger. Styret tok kontakt med advokat Øystein Vikstøl og ba ham lede forhandlingene. Gjeldsforhandlinger ble åpnet ved Kristiansand skifteretts kjennelse av 12. juli 1993. Advokat Vikstøl ble samtidig oppnevnt som leder for gjeldsnemnda. Forskudd til dekning av omkostningene, ref. konkursloven §3 ble satt til kr 50000 og innbetalt. Den 3. desember 1993 innbetalte NMC ytterligere kr 20000.
Av akkordforslaget datert 6. oktober 1993, tiltrådt av gjeldsnemnda 12. oktober 1993 fremgår:
"4. Uprioriterte krav, som hittil er godkjent med i alt kr 2152224, samt ytterligere krav som måtte bli godkjent som uprioriterte, utbetales med en dividende på 25%. Dekningen forfaller til utbetaling med kr 12,5% 60 dager etter aksept fra samtlige kreditorer foreligger, og med 12,5% 90 dager deretter.
5. Akkordforslagets pkt. 4 finansieres ved at Mjåvannsveien 7 AS realiserer dets frie egenkapital, beregnet til kr 1000000, og tilfører Nordic Materials Company AS, denne som ny egenkapital, samt benytter nødvendig del av disse midler for utbetaling til uprioriterte kreditorer."
Forslaget til finansiering av akkorden og styremedlemmenes opptreden i den anledning står sentralt i saken.
Interessentene i Mjåvannsveien 7 AS (M 7) var de samme som i NMC. Styrene i de to selskapene var identiske. M 7's eneste aktivum var en leiekontrakt inngått 10. september 1992 med kjøpsopsjon til en næringseiendom på Mjåvann Industriområde i Songdalen kommune utenfor Kristiansand. Eier av eiendommen var Den norske Bank (DnB). Opsjonen ga M 7 rett til å kjøpe eiendommen til en pris pr. 1. august 1993 på kr 1500000, deretter stigende med 2,5% pr. kvartal.
Akkordforslaget ble ikke vedtatt. Den 1. november 1993 begjærte NMC v/Skajaa og Løland offentlige forhandlinger om tvangsakkord. Begjæringen ble tatt til følge ved Kristiansand skifteretts kjennelse 11. november 1993. Ved kjennelse 27. desember 1993 ble forslaget av 6. oktober 1993 stadfestet som tvangsakkord.
Kapitaltilførselen fra M 7 til NMC nevnt i akkordforslagets pkt. 5 forutsatte enten at eierne skjøt inn nødvendige midler eller M 7 ble tilført midler ved å utnytte kjøpsopsjonen i leiekontrakten med DnB kombinert med videresalg i regi av M 7. Sistnevnte forutsatte at M 7 ved videresalg oppnådde minimum kr 2,5 mill. I den forbindelse ble det innhentet to takster over eiendommen. Den ene, avholdt av eiendomsmegler Andreas Stray den 26. august 1993 anslo "normale salgsverdi" til kr 1,6 mill. Den andre, avholdt 14. september 1993 av ingeniør og takstmann Svein R. Søftestad anslo verdien til kr 2,5 mill. Basert på Strays takst ville M 7 ikke vinne noe på å erklære opsjonen. Dersom eiendommen kunne selges til verdien anslått av Søftestad ville opsjonen innbringe omlag kr 1 mill., hvilket ville vært tilstrekkelig til å finansiere akkordforslaget.
I Kristiansand skifteretts kjennelse 13. januar 1994 ble godtgjørelsen til advokat Øystein Vikstøl fastsatt til kr 145000.
Tvangsakkorden lot seg ikke gjennomføre. Grunnen var at M 7 ikke lyktes å selge eiendommen til den pris akkordforslaget forutsatte. Det var heller ikke midler i selskapet til å dekke advokat Vikstøls godtgjørelse fullt ut. Et beløp stort kr 82375 gjenstod. Ved Kristiansand skifteretts kjennelse 25. mars 1994 ble NMC tatt under behandling som konkursbo.
Ved stevning til Sand herredsrett 16. september 1994 reiste advokat Vikstøl søksmål mot styremedlemmene Skajaa, Andersen og Løland med krav om erstatning tilsvarende beløpet på kr 82375.
Sand herredsrett avsa den 22. februar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. Torgils Skajaa, Kjell E. Løland og Per Gunnar Andersen betaler en for alle og alle for en innen 14 -fjorten- dager til Øystein Vikstøl kr 82375,58 -åttitotusentrehundredeogsyttifem 58/100- med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra 27. januar 1994 til betaling skjer.
2. Torgils Skajaa, Kjell E. Løland og Per Gunnar Andersen betaler en for alle og alle for en innen 14 -fjorten- dager til Øystein Vikstøl kr 34645 -trettifiretusensekshundredeogførtifem 00/100- i saksomkostninger."
Herredsretten la til grunn at de saksøkte styremedlemmer handlet uaktsomt i forhold til Vikstøl, idet styret fortiet innholdet i Strays takst og kun fremla beregninger basert på ingeniør Søftestads verdianslag.
Torgils Skajaa og Per Gunnar Andersen, begge ved prosessfullmektig advokat Fredrik Nesheim og Kjell E. Løland ved prosessfullmektig advokat Arne R. Stray har anket dommen til Agder lagmannsrett. Ankene gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Øystein Vikstøl ved prosessfullmektig advokat Jakob Bakka har imøtegått anken.
Etter fortsatt skriftlig saksforberedelse berammet lagmannsretten den 5. oktober 1995 ankeforhandling til avholdelse fra 23. januar 1995.
Den 8. januar 1996 meddelte advokat Nesheim at det samme dag var forhandlet frem forlik i saken forsåvidt angår hans klienter. Forliket går i hovedsak på at Skajaa og Andersen skal betale kr 65000 av det beløp, inkludert saksomkostninger, Vikstøl ble tilkjent i herredsretten. I felles prosesskriv til Agder lagmannsrett datert 8. og 10. januar 1996 fra advokatene Nesheim og Bakka ble saken begjært hevet i forhold til Skajaa og Andersen. Begjæringen ble tatt til følge ved lagmannsrettens kjennelse av 15. januar 1996.
Av de ankende parter gjenstår Kjell E. Løland. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 23. og 24. januar 1996. Løland møtte med prosessfullmektig advokat Stray. Ankemotparten, Øystein Vikstøl møtte med prosessfullmektig advokat Bakka. Det ble hørt partsforklaringer, tre vitner og fremlagt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Bortsett fra forliket 8. januar 1996 står søksmålet i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Kjell E. Løland ved prosessfullmektig advokat Stray har i det vesentlige anført:
Herredsretten har basert avgjørelsen utelukkende på bestemmelsen i aksjeloven §15-1, og feilaktig unnlatt å ta hensyn til at NMC var i en gjeldsforhandlingsposisjon. Derved kommer også konkursloven bestemmelser om gjeldsnemndas plikter til anvendelse. Styrets aktsomhetsansvar må vurderes opp mot Vikstøls undersøkelsesplikter etter konkursloven. Vikstøl visste at NMC var insolvent og at det ikke forelå sikkerhet for omkostningene ved gjeldsforhandlingene ut over forskuddet.
Ved vurderingen av det enkelte styremedlems ansvar må også hensyntas den interne arbeidsfordeling styret i NMC ble enige om i forbindelse med gjeldsforhandlingene. Avtalen var at styreformannen, advokat Skajaa skulle ta seg av alle juridiske og formelle spørsmål. Løland skulle ha ansvar for daglig drift, arbeidet med å skaffe interessenter til eiendommen på Mjåvann Industriområde samt ivareta kontakten med kreditorene for å sikre tilstrekkelig flertall for akkordforslaget. Forholdet omkring de to takstene falt under Skajaas ansvarsområde. Det var da også han som hadde kontakten med advokat Vikstøl. Skajaa utarbeidet og underskrev brevet av 23. august 1993 til advokat Vikstøl der opsjonen og estimatet på kr 1,5 mill. i "egenkapital" i M 7 er omhandlet. I brevet opplyses også at det ville bli innhentet en verditakst for å få begrunnet eiendommens salgsverdi "noe mer seriøst". Skajaa utarbeidet og underskrev erklæringen av 23. august 1993 om at eierne av M 7 "er villige til å tilføre NMC begrenset oppad til dets frie egenkapital antatt å være ca kr 1,5 mill.".
Mye tyder på at Vikstøl ikke var opptatt av verdien på eiendommen. Han hadde åpenbart fått inntrykk av at de som stod bak NMC, og da i første rekke Skajaa og Andersen, var opptatt av å berge de betydelige midler de tidligere hadde satt inn i selskapet. Særlig var Andersen kjent som en solid forretningsmann. Vikstøl må ha trodd at Andersen, om nødvendig ville gå inn med frisk kapital for å berge akkorden, og derved også Vikstøls salær. Vikstøl må ta risikoen for at så ikke skjedde.
Som formann i gjeldsnemnda pliktet Vikstøl å sette seg seg inn i NMC's finansielle forhold. Han skulle bla. vurdert og uttalt seg om muligheten for at akkordforslaget kunne føre frem, ref. konkursloven §20, §22 og §24. En telefon til DnB ville vært nok til å fastslå at M 7 ikke ville kunne oppnå minimumsbeløpet på kr 2,5 mill. for eiendommen. I alle fall ikke innen de korte tidsfrister akkordforslaget opererte med. Forut for inngåelsen av leiekontrakten 10. september 1992 hadde DnB i mer enn ett år hatt eiendommen for salg med prisantydning kr 2,450 mill. Styremedlemmer i selskaper som søker gjeldsforhandlinger er gjennomgående svært optimistiske mht. utsiktene for igjen å komme på fote og har lov til det. Av en profesjonell gjeldsnemndsformann må forventes at han nøye vurderer om et akkordforslag er realistisk. Dersom Vikstøl hadde foretatt et minimum av de undersøkelser han var forpliktet til ville akkordforslaget av 6. oktober 1993 ikke blitt anbefalt av gjeldsnemnda og heller ikke fremsatt. Resultatet ville umiddelbart blitt konkurs, på et tidspunkt da forskuddet ville vært tilstrekkelig til å dekke påløpt godtgjørelse til Vikstøl. Den mulige uaktsomhet styremedlemmene har gjort seg skyldig i er bagatellmessig sammenlignet med advokat Vikstøls. Den interne arbeidsdelingen styremedlemmene var enige om innebærer at Løland er den av styremedlemmene som er minst å bebreide.
Subsidiært anføres at lempingsregelen i aksjeloven §15-3 må komme til anvendelse.
Atter subsidiært er anført at Løland, som følge av forliket 8.januar 1996 uansett ikke kan idømmes større ansvar enn en tredjedel av påstandsbeløpet, herunder saksomkostningene.
Advokat Stray har på vegne av Kjell Løland lagt ned slik påstand:
"1. Kjell E. Løland frifinnes.
2. Kjell E. Løland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Øystein Vikstøl ved prosessfullmektig advokat Bakka har i det vesentlige anført:
Herredsrettens dom er riktig, både forsåvidt angår resultat og begrunnelse.
Gjeldsforhandlingene i NMC reiste to hovedproblemer, nemlig:
- å sikre finansiering av akkorden.
- å sikre tilstrekkelig flertall blandt kreditorene.
For Vikstøl fremstod det som åpenbart at en akkord i NMC forutsatte tilføring av ny kapital i størrelsesorden mimimum kr 7-800000. Den 23. august 1993 avga styret i M 7 erklæring om at NMC ville bli tilført tilstrekkelige midler. I den anledning opplyste styret overfor Vikstøl at det ville bli innhentet takst over eiendommen "for å få begrunnet salgsverdien noe mer seriøst". Det som så skjedde var at styret ikke fant den innhentede takst (Strays) høy nok. Styret rekvirerte en ny (Søftestads), som det fant tilfredsstillende. Strays takst ble "lagt i skuffen". Vikstøl ble kun forelagt beregninger basert på Søftestads takst. Styret fortiet at man i tillegg satt på en takst med verdianslag som tilsa at egenkapitalen i M 7 var null. Styret må ha visst at Strays takst på 1,6 mill. basert på eiendommens normale leieinntekter, var den mest realistiske. Normale byggekostnader, som ingeniør Søftestad tilla betydelig vekt, var i denne sammenheng irrelevante. Dersom Vikstøl hadde fått kjennskap til Strays takst ville han ikke gått videre med sitt arbeid etter 6. oktober 1993. Salær påløpt til da var det dekning for. Herredsretten har karakterisert styrets uaktsomhet som betydelig, en vurdering advokat Vikstøl er enig i.
Den interne arbeidsdeling styret avtalte i forbindelse med gjeldsforhandlingen har ingen betydning for aktsomhetsvurderingen. Samtlige styremedlemmer kjente de to takstene og var klar over at resultatet av den for styret ugunstigste ikke ble meddelt advokat Vikstøl.
Det bestrides at Vikstøl har handlet uaktsomt i forbindelse med akkordforhandlingene. Han måtte kunne stole på opplysningene fra styret om at midler til finansiering av akkorden ville bli skaffet til veie. Utarbeidelse av akkordforslag er i første rekke styrets ansvar.
De øvrige erstatningsvilkår, årsakssammenheng og økonomisk tap er åpenbart til stede. Det er ikke grunnlag for lempninger i erstatningen. Vikstøl tiltrer også på disse punkter herredsrettens dom.
Advokat Bakka har, på vegne av Øystein Vikstøl nedlagt slik påstand:
"1. Kjell E. Løland betaler til Øystein Vikstøl kr 36733 med tillegg av 12% årlig rente fra 12. januar 1996 til betaling skjer.
2. Kjell E. Løland betaler til Øystein Vikstøl kr 34645 i saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% årlig rente fra 7. april 1995 til betaling skjer.
3. Øystein Vikstøl tilkjennes dekning av saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at erstatningsspørsmålet skal vurderes med grunnlag i aksjeloven §15-1. Bestemmelsen kan sees som en spesialanvendelse av den alminnelige ulovfestede regel om erstatningsansvar for forsettlige og uaktsomme forhold. Aksjeloven §15-1 hjemler ikke noe kollektivt ansvar for styret. Aktsomhetspørsmålet skal prøves individuelt for hvert enkelt medlem, in casu Kjell E. Løland. Selv om ansvaret skal bestemmes individuelt handler styremedlemmene i et kollektiv. Et styremedlem kan derfor bli ansvarlig for å ha unnlatt å hindre skade andre styremedlemmer er i ferd med å volde, ref. Marthinusen/Aarbakke "Aksjeloven med kommentarer" 530. Som i erstatningsretten ellers må man, allerede ved bedømmelsen av om uaktsomhet foreligger, også trekke inn skadelidtes forhold. Skadelidtes forhold kan dessuten få innvirkning på hvor streng aktsomhetsnorm som skal legges til grunn og om vedkommende styremedlem kan påberope subjektive forhold som grunnlag for å bli fritatt for erstatningsansvar, ref. Kristin Normann Aarum "Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper" 79/80. Ved vurderingen av den subjektive del av aktsomhetsbedømmelsen er det rom for å ta i betraktning at styremedlemmer har ulik bakgrunn og at man har operert med arbeidsdeling innen styret. Slike synspunkter er det plass for også i tilfelle der selskapet er insolvent, ref. Aarum 506.
Lagmannsretten legger til grunn som bevist at styremedlemmene i NMC, da spørsmålet om gjeldsforhandlinger ble reist fordelte arbeidet slik Løland har forklart, nemlig at formannen, advokat Skajaa skulle forestå alle juridiske og formelle spørsmål, herunder ivareta kontakten med advokat Vikstøl vedr. slike forhold. Løland skulle på sin side forestå den daglige drift av selskapet, søke å skaffe kjøpere til eiendommen samt arbeide for å få flertall for akkordforslaget blandt kreditorene. Lølands forklaring på dette punkt er ikke bestridt. Slik arbeidsdeling synes også naturlig ut ifra styremedlemmenes faglige forutsetninger. Skajaa er jurist. Løland er sivilingeniør, dr.ing. og var selskapets daglig leder. Med bakgrunn i den avtalte arbeidsdeling var det Skajaa som utformet og underskrev brevet og erklæringen til advokat Vikstøl av 23. august 1993, der spørsmålet om eiendommens verdi første gang tas opp skriftlig. Erklæringen lyder som følger:
"På vegne av selskapet Mjaavannsveien 7 AS bekreftes herved at eierne av selskapet er villige til å tilføre Nordic Materials Company A/S begrenset oppad til dets frie egenkapital antatt å være ca kr 1500000, forutsatt at de pågående gjeldsforhandlinger i Nordic Materials Company blir gjennomført med nødvendig tilbud og aksept fra partene."
Av brevet fremgår:
"Idet jeg viser til dagens telefonsamtale oversender jeg den etterspurte erklæring. Til Deres opplysning nevnes at egenkapitalen er basert på at Mjaavannsveien 7 A/S har opsjon på å kjøpe eiendommen Mjaavannsveien 7 for kr 1600000 av Den norske Bank A/S.
Egenkapitalen kr 1500000 er et estimat basert på at jeg er opplyst fra meglerhold at en kombinert kontor- og industribygning på byens vestside, i dagens marked vil kunne selges for et beløp mellom kr 5000 og 7000 pr. m2.......
Jeg skal forøvrig innhente en verditakst for å få begrunnet salgsverdien noe mer seriøst."
Lagmannsretten legger til grunn som bevist at Skajaa først tok kontakt med eiendomsmegler Stray, som avga sin takst 26. august 1993. Basert på Strays verdianslag var opsjonen verdiløs. Skajaa tok derfor kontakt med ingeniør og takstmann Søftestad, ref. Skajaas brev av 6. september 1993. Søftestad hadde taksert eiendommen i desember 1987 og ga den gang et verdianslag på kr 4,5 mill. Den 8. september 1993 anslo Søftestad "normal salgsverdi" til kr 2,5 mill. Det er på det rene at styret ved Skajaa la Søftestads takst av 8. september 1993 til grunn i de estimat, kalkyler og forslag som ble forelagt Vikstøl. Tallene i
Strays takst ble ikke fremlagt. Takstdokumentene så Vikstøl først etter at konkursen var et faktum.
Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at advokat Vikstøl ikke foretok egne undersøkelser mht. kontroll eller verifikasjon av opplysningene i materialet som ble forelagt ham. Han ba ikke om å få se taksten akkordforslaget bygget på og han innhentet ikke regnskapet for M 7. (I så fall ville han sett at opsjonen ikke var oppført i selskapets balanse). Selv om det kan være tvil om hvor langt plikten i det enkelte tilfelle går, må gjeldsnemnda, bla. i forbindelse med vurderingen av om styrets forslag til gjeldsordning bør fremmes, ref. konkursloven §24, vurdere om det økonomiske fundamentet er slik at forslaget trolig vil bli oppfylt, ref. Kristian Huser "Gjeldsforhandling og konkurs" bind 1 327. Ordningen styret foreslo og som gjeldsnemnda fant å burde fremme, stod og falt på hva M 7 kunne få ut av kjøpsopsjonen i leieavtalen med DnB. Etter lagmannsrettens oppfatning tilsa allerede metoden som skulle benyttes, utøvelse av en kjøpsopsjon, at akkordsforslaget måtte fremstå som usikkert. Hertil kommer at opsjonen gjaldt fast eiendom, dvs. et aktivum som ordinært ikke er gjenstand for betydelige verdisvingninger over kort tid. Videre at opsjonsavtalen var inngått bare ett år tidligere, med en profesjonell medkontrahent. Lagmannsretten finner således at usikkerhetsmomentene i dette tilfellet var så mange og betydelige at det var grunn for gjeldsnemnda til å se med særlig skepsis på akkordforslaget. Gjeldsnemnda, ved formannen advokat Vikstøl burde foretatt nærmere undersøkelser for å få verifisert styrets opplysninger, f.eks. ved henvendelse til M 7's medkontrahent, DnB. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det da ville bli brakt på det rene at akkordforslaget neppe ville kunne finansieres slik styret foreslo. I så fall ville konkurs blitt åpnet senest medio oktober 1993. Det er ikke bestridt at det den gang var tilstrekkelige midler tilgjengelige til å dekke påløpte omkostninger ved gjeldsforhandlingene, herunder advokat Vikstøls salær.
Slik den avtalte arbeidsordningen var innen styret i NMC finner lagmannsretten at det er Skajaa som i første rekke må bebreides at advokat Vikstøl bare mottok kalkyler og oversikter basert på ingeniør Søftestads takst. Løland er, pga. arbeidsdelingen som var avtalt, mindre å bebreide. Etter lagmannsrettens syn hadde Løland etter omstendighetene grunn til å stole på Skajaas vurderinger mht. hvilke opplysninger Vikstøl burde tilstilles angående eiendommens estimerte verdi. Hensett også til at advokat Vikstøl etter lagmannsrettens syn kan bebreides for ikke å ha sørget for nærmere dokumentasjon av de opplysningene han mottok finner lagmannsretten, etter en totalvurdering av Lølands forhold i forbindelse med gjeldsforhandlingene, ikke godtgjort at vilkårene i aksjeloven §15-1 for erstatningsplikt i forhold til Vikstøl foreligger.
Løland må etter dette frifinnes.
Saksomkostninger: Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at advokat Vikstøl bør erstatte Lølands saksomkostninger for lagmannsretten, ref. tvistemålsloven §180, annet ledd jfr. §172, første ledd. Advokat Stray har lagt frem omkostningsoppgave hvoretter han krever saksomkostninger med kr 59088. Av dette utgjør kr 44200. salær. Av tvistemålsloven §176 følger at erstatningen skal omfatte alle omkostninger parten har hatt med saken, forsåvidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. På denne bakgrunn finner lagmannsretten et salær på kr 44200 for høyt. Til ankeforhandling medgikk ikke fult halvannen dag. Faktum i saken, slik det var gjengitt i herredsrettens dom, er i hovedsak ikke omstridt. Lagmannsretten kan heller ikke se at sakens rettslige sider tilsier salærkrav ut over det som, sammenholdt med medgått tid for ankeforhandlingene, må anses normalt. Lagmannsretten finner således at salærkravet i dette tilfellet ikke bør overstige kr 30000. Saksomkostningene settes, overenstemmende med dette til kr 44888.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. Kjell E. Løland frifinnes.
2. Øystein Vikstøl dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Kjell E. Løland med kr 44888 - førtifiretusenåttehundredeogåttiåttekroner -.