LA-1995-54
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-14 |
| Publisert: | LA-1995-00054 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 94-1624 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00054 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Fred Arne Hjetland). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Malmgren). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Per Holtar Evensen 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §39, Barneloven (1981) |
Sakens parter B, født xx.xx.1971, og A, født xx.xx.1959, ble, etter å ha hatt følge i noen tid, samboere i slutten av 1989. Sammen fikk de sønnen C, født xx.xx.1990. Samboerforholdet opphørte 25. januar 1992. A har siden dengang hatt den daglige omsorg for C mens B og gutten har hatt samvær. Nærværende sak gjelder spørsmålet om denne ordning skal bestå eller om B i fortsettelsen skal ha den daglige omsorg for barnet.
Ved stevning til Skien og Porsgrunn byrett av 30. september 1994 krevet B v/advokat Øystein Malmgren den daglige omsorg for C. Retten berammet rettsmøte til muntlig saksforberedelse og med mulig overgang til hovedforhandling.
Rettsmøtet ble holdt 17. oktober 1994. B og A møtte sammen med sine advokater, respektive Øystein Malmgren og Fred Arne Hjetland. Etter at begge parter hadde avgitt forklaring, besluttet retten i forståelse med disse og deres prosessfullmektiger å la saken gå over til hovedforhandling. Noen ytterligere bevisførsel fant ikke sted, og den 3. november 1994 avsa byretten dom med slik slutning:
"1. B, født xx.xx.1971, skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1990.
2. A, født xx.xx.1959, skal ha samvær med C, født xx.xx.1990 som avtalt under hovedforhandlingen, og som er skissert ovenfor.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger."
A har, med advokat Fred Arne Hjetland som prosessfullmektig, påanket dommen til Agder lagmannsrett.
B har, med advokat Øystein Malmgren som prosessfullmektig, imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 22. og 23. mai 1995. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Under ankeforhandlingen ble partene enige om at spørsmålet om samværsrett skulle holdes helt utenfor saken, idet partene anså seg i stand til å komme fram til en minnelig ordning for så vidt, uansett hvem av dem som måtte få den daglige omsorg for C.
A har ved advokat Hjetland i hovedsak anført:
Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse, og den er uriktig i sitt resultat.
Det er riktig som anført av byretten at C antagelig vil få en god oppvekst hva enten han blir boende hos A eller flytter til B. Best for gutten vil det imidlertid være å bli boende hos faren.
Byrettens dom ble avsagt uten at A fikk anledning til skriftlig imøtegåelse av det som var anført i stevningen, og uten annen bevisførsel enn partenes forklaringer. Dette medførte at byretten la for stor vekt på det B anførte om negative sider ved A, samtidig som den ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til at A har hatt den daglige omsorg for C i mer enn 3 år, til hvilken omsorgssituasjon gutten da hadde hatt og til de følelsesmessige bånd som i denne tid var knyttet mellom far og sønn. Det er i henhold til partenes avtale at A har hatt den daglige omsorg for C i tiden etter samlivsbruddet, og den skriftlige avtale som ble undertegnet 11. februar 1992, var ikke resultatet av noe diktat fra hans side.
I den etterfølgende tid har A prioritert sine omsorgsoppgaver for C, noe som bl.a. har vært hemmende for hans yrkesmessige karriere, og han har fylt sin omsorgsrolle på en positiv og fullt tilfredsstillende måte. Dette viser seg ved at C er en sunn og frisk unge, normalt utviklet og med normal opptreden i enhver henseende. Samtidig viser det at Bs anførsler om at A er så streng og dominerende at det går ut over barnet, ikke kan være riktige.
Mens A har hatt den daglige omsorg for C, har B hatt relativt omfattende samvær med gutten, og han er innstillet på at dette skal vedvare. I den utstrekning det har vært problemer i forbindelse med samværsrettens gjennomføring, skyldes det ikke ham, men B. Hun er umoden, distre og glemsom, noe som har medført episoder som A har ønsket å ta opp med henne, men hun har ikke vært villig til å inngå i en dialog med ham. Noe kommunikasjonsvansker dem imellom har det derfor vært.
C, som er et veltilpasset barn, har idag en fullt tilfredsstillende omsorgssituasjon der han bor sammen med A i dennes egne enebolig i X, et sted der han har bodd hele sitt liv og etterhvert har knyttet kontakter i nærmiljøet og i barnehage. Her vil gutten også få bo, vokse opp og gå på skole dersomAfår beholde den daglige omsorg for ham.
Når situasjonen er som nettopp nevnt, må det være galt å overlate den daglige omsorg til B med de usikkerhetsmomenter dette innebærer. Det vises for så vidt til at B har en samboer med hvem hun venter barn i august 1995, til at disse nå bor i en blokkleilighet på Z, men at de som forklart av hennes samboer har planer om å anskaffe seg annen bolig. Såvel familie- som bosituasjonen reiser spørsmål om hvorledes omsorgssituasjonen eventuelt ville bli for C dersom han nå flyttes til B.
Alt i alt må det være best for C at A fortsatt har den daglige omsorg for ham.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorg for C.
2. A tilkjennes sakomkostninger for by- og lagmannsrett."
B har v/advokat Malmgren i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig såvel i sitt resultat som i begrunnelsen for dette.
Det påståes ikke at A er uskikket som omsorgsperson, men at han ved sin dominerende holdning overfor B skaper utrygghet hos henne, noe som igjen påvirker hennes samvær med C i negativ retning. B er også redd for at As strenghet overfor gutten på sikt vil være til skade for denne.
Det er stor aldersforskjell på partene, og A har fra første stund vært den dominerende og bestemmende i deres forhold, noe som også ga seg utslag da han utarbeidet avtalen som ble undertegnet 11. februar 1992, en avtale B følte seg presset til å undertegne. Disse hans egenskaper var det også som gjorde at B fant å måtte bryte ut av samboerforholdet. A har på ulike måter vanskeliggjort gjennomføringen av Bs samvær med C. Etter avtale skulle B ha samvær med gutten hver helg fra lørdag middag til mandag kveld og hver onsdag ettermiddag. Da B i april 1994 fremmet krav om å overta den daglige omsorg, endret A straks og ensidig samværsretten til å gjelde annenhver helg og en ettermiddag i uken. I sommerferien 1994 hadde B samvær med gutten bare en fredag til påfølgende tirsdag. A har motsatt seg at hennes foreldre eller Bs samboer har fått hente/bringe C i forbindelse med samvær, og han har motsatt seg at gutten er alene sammen med noen av disse. Dette, og det at A har insistert på at barnet ble hentet i barnehagen kl. 12.00, har medført problemer for B som har vært i arbeid. Etter gjennomførte samvær har B fått korrekser av A, bl.a. for at hun har latt C få "gele" i håret, for at gutten ble "tatovert" med innlegget i en tyggegummi og for å ha latt gutten få en fotballdrakt. B har også måttet avfinne seg med at hun har måttet handle egne klær til gutten til bruk under deres samvær, noe som har nødvendiggjort tøyskifte ved henting og bringing. For øvrig har A utvist liten fleksibilitet når det gjelder endringer i samværstiden som har vært ønskelige i forbindelse med gebursdagsinvitasjoner, utflukter, m.v.
B lever i ordnede forhold med en samboer hun har hatt følge med i snart 3 år. De har tilfredsstillende boforhold, samboeren er i fast arbeid, mens B på grunn av det barn de venter i august 1995 vil være hjemme i hvert fall i ett år. Både dette og det at han snart får en halvbror eller halvsøster bør være positivt for C. Forholdet mellom Bs samboer og gutten er det aller beste.
Det erkjennes at retten ved sin avgjørelse av hva som vil være til det beste for C, må se hen til det såkalte status quo-prinsippet. Dette bør imidlertid ikke tillegges stor vekt her, idet det utstrakte samvær som har vært utøvet mellom B og gutten, har medført at C føler seg tilnærmet like mye hjemme på Z som på X. Noe skadelig miljøskifte vil en overføring av daglig omsorg til B derfor ikke innebære.
Ved den totalvurdering som må foretas, må det legges vekt på at omsorgssituasjonen samlet sett blir den beste for C ved at B får den daglige omsorg samtidig som samvær mellom A og gutten vil kunne gjennomføres uten komplikasjoner og på en for barnet positiv måte. B er innstillet på ikke å legge noen hindringer i veien for utstrakt samvær mellom C og A.
Under henvisning til sine anførsler for byretten slik disse er gjengitt i byrettens dom, har B nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Som partene er enige om, legges det til grunn at de begge er innstillet på og i stand til å gi C en god og fullt forsvarlig omsorg. I samsvar med barneloven regler og fast praksis i henhold til denne legges det videre til grunn at avgjørelsen om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg for gutten, skal treffes ut fra hva som er til guttens beste, noe partene også er enige om.
Ved den nærmere vurdering av hva som må anses å være den beste løsning for C, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, bestående av lagmann Ola Rygg og ekstraordinær lagdommer Martin Beer, er blitt stående ved at A fortsatt bør ha den daglige omsorg for C. Ved denne vurdering og for dette standpunkt er det lagt vesentlig vekt på at A har hatt den daglige omsorg for gutten gjennom flere år, og på at alt tyder på at han har fylt sin omsorgsoppgave på en fullt forsvarlig og tilfredsstillende måte. Det er ikke fremkommet noe som tilsier annet enn at C er veltilpasset og finner seg godt til rette i sin nåværende omsorgssituasjon. Etterhvert har han fått tilknytning til bomiljø, omgivelser og barnehage, og kontakten mellom gutten og hans mor er opprettholdt gjennom utstrakt samvær. De problemer som har oppstått i denne sammenheng, synes snarere å være utslag av misforståelser og kommunikasjonssvikt foreldrene imellom enn av de negative karakteregenskaper B har tillagt A. A synes i det hele å ha gjort store oppofrelser for å tilfredsstille C' omsorgsbehov, og han synes å ha både evner og vilje til å følge dette opp i fortsettelsen.
Når situasjonen er som nettopp nevnt, og C har det bra, skal det meget til for å endre på den nåværende ordning, dvs. for å overføre den daglige omsorg til B. Betingelsen for å gjøre dette, måtte være at overføringen med stor grad av sikkerhet ville medføre en enda bedre omsorgssituasjon, noe som etter flertallets vurdering ikke er tilfellet her. Selv om B anses som en habil omsorgsperson, og selv om hennes samboer synes å kunne være en positiv støtte i slik sammenheng, er det ingen som kan si med sikkerhet hvorledes C vil reagere på eller takle overgangen fra de tilvante forhold i X til et liv sammen med mor, hennes samboer og deres ventendes barn på Z. Ei heller has det noen sikkerhet for at gjennomføring av samværsrett ville bli mindre problemfylt dersom gutten bodde fast hos mor og hadde samværsrett med far.
Sluttelig har flertallet som stemmer for at A fortsatt skal ha den daglige omsorg for C, funnet at lite eller intet tyder på at gutten har tatt eller vil ta skade av den strenghet A ifølge B utviser overfor sønnen. Flertallet har også tillit til at A med sine personlige forutsetninger vil innse betydningen av at C får ha et rimelig samvær med sin mor og bidra til at samværene kan gjennomføres på en mest mulig friksjonsfri måte til beste for gutten. Skulle forutsetningene med hensyn til dette ikke slå til, vil spørsmålene om omsorg og samvær kunne bli tatt opp til ny vurdering, jfr. barneloven §39.
Mindretallet, lagdommer Per Holtar Evensen, er enig med byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse for at den daglige omsorg for C burde overføres til hans mor. Ved denne vurdering er det lagt vekt på at B ville være en habil omsorgsperson og på at miljøskiftet takket være det utstrakte samvær som har vært utøvet mellom mor og barn, ikke ville være til nevneverdig skade for barnet. Etter mindretallets mening ville det å bo hos mor og ha samvær med far i helger m.v. totalt sett være den beste omsorgssituasjonen for C. Det anføres at samvær kunne bli gjennomført på en mer friksjonsfri måte enn hittil, og i helgene ville A ha tid og anledning til å la gutten få del i de sunne og allsidige interesser far åpenbart har. Ved å være fritatt for de daglige omsorgsoppgaver villeAogså kunne utnytte sine muligheter i arbeidslivet bedre enn hittil, noe som på sikt må antas å ville ha blitt også til C beste.
I samsvar med flertallets votum avsies det dom for at A skal ha den daglige omsorg for C.
Hensett til sakens art og den tvil saken har frembudt har lagmannsretten funnet at hver av partene bør dekke sine omkostninger for såvel by- som lagmannsrett.
Domsslutning:
1. A skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1990.
2. Hver av partene dekker sine omkostninger både for byretten og for lagmannsretten.