LA-1995-554
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-06 |
| Publisert: | LA-1995-00554 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1995-00554 M |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt, Skien. Forsvarer: Advokat Helge Aarnes, Bø.) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Villum, formann. 2. Byrettsdommer Astrid Vale 3. Sorenskriver Gunnar Sætra |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §291, §49, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §4-3, Straffeprosessloven (1981) §3, §437 |
Tiltalte A er født xx.xx.1912. Han er pensjonist med bopel på - - - bo- og servicesenter i X, for tiden i varetektsfengsel i Skien kretsfengsel. Han er ugift og uten forsørgerbyrde, uformuende og oppebærer alderspensjon med ca kr 60000,-. pr. år. A er tidligere ikke straffedømt bortsett fra en dom på betinget fengselsstraff for skadeverk i 1962. Han er ikke bøtelagt i de siste fem årene.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 20. mars 1995 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett, Telemark lagsogn, for overtredelse av:
"I.
Straffeloven §233, første og annet ledd jf §49, for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha forsøkt å forvolde en annens død, ved at han 25. desember 94 ca kl. 01.25 ved Z gård i X, med forsett om å drepe, på kort hold med et haglgevær avfyrte to skudd mot B, men fullbyrdet ikke handlingen fordi haglladningene ikke traff.
II.
Straffeloven §291, for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, ved at han til tid og på sted som nevnt i post I, knuste en rekke vindusruter i huset tilhørende B."
I tiltalebeslutningen heter det videre:
"Straffeloven §62 første ledd og eventuelt §63 annet ledd kommer til anvendelse.
Almene hensyn krever påtale etter post II i tiltalebeslutningen.
Det tas forbehold om at det i forbindelse med straffesaken vil bli nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale erstatning til fornærmede. Eventuelle krav vil bli klarlagt og dokumentert før hovedforhandlingen."
A har ikke erkjent seg straffeskyldig etter tiltalen.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen forelagt to spørsmål dog slik at lagretten i forbindelse med tiltalebeslutningens punkt I ikke er spurt om overtredelsen av straffeloven §233 annet ledd. Aktor har opplyst at tiltalen gjelder "særdeles skjerpende omstendigheter" i 2. punktum i §233 annet ledd, og dette hører det inn under retten å ta stilling til i forbindelse med straffutmålingen.
Lagretten har besvart begge spørsmålene som er stillet til den med ja, og retten legger lagrettens kjennelse til grunn.
Som det vil fremgå av det etterfølgende er retten kommet til at det ikke foreligger særdeles skjerpende omstendigheter ved As drapsforsøk overfor broren B, og A blir dermed å dømme for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd jfr §49 (forsøk på drap) og straffeloven §291 (skadeverk). Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
I forbindelse med straffutmålingen legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn:
Siden 1950-årene har det vært uoverensstemmelser mellom A og fornærmede B. De er brødre i en stor søskenflokk, og B er åtte år yngre enn sin bror A. Uoverensstemmelsene i 1950-årene skyldtes forretningsmessige forhold som lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på. Midt på 1980-tallet kom det til nye uoverensstemmelser, særlig etter at et hus på gården Y brant ned i 1987 med etterfølgende rettssaker om erstatningsoppgjøret.
Brødrene A og B har hatt svært liten kontakt med hverandre i de siste førti årene, og de har begge forklart for retten at de i de siste 5-6 årene ikke har hatt noen som helst kontakt.
Julaften 1994 var A på - - - bo- og servicesenter der han bor sammen med sju andre pensjonister. B, som også er ugift og bor alene, tilbragte julaften i sitt hjem på Z i - - - i X.
A spiste middag med de andre beboerne på - - - ved 13-tiden julaften formiddag. Etter middag trakk han seg tilbake til sitt rom der han utover kvelden drakk noe "bæs" - det vil si sats bestående av gjær, sukker og vann - som han hadde hatt stående noen tid. Det er ikke grunn til å anta at han ble særlig beruset.
Noe senere på julaften fant A ut at han ville oppsøke sin bror B for å ta et oppgjør med ham. A var sint på B som A mente hadde slarvet på bygda om at A hadde vært brannstifter i forbindelse med brannen på Y i 1987.
Noe før kl. 23.00 forsøkte A forgjeves å få bestilt en taxi. Da dette ikke lyktes, tok han en sparkstøtting som sto utenfor døren, og ga seg i vei. A er dårlig til bens og bruker krykker til daglig. Krykkene tok han med seg og bandt dem fast til sparken.
Før han ga seg i vei på landeveien mot brorens bosted ca 10-12 kilometer sørover, hentet han et haglgevær som han hadde gjemt i en bygning ved siden av sin bopel. Denne hagla hadde han våren 1994 lånt av en person i bygda som han ikke ønsker å navngi. Det var en dobbeltløpet hagle av vanlig type. Ammunisjon til hagla hadde A senere kjøpt på Notodden, og han hadde tatt med seg en eske med haglpatroner fra rommet sitt.
Etter noen hundre meters tur parkerte A sparkstøttingen i veikanten og stanset en bil som han fikk sitte på med til Y - en avstand på 6,8 kilometer. Sjåføren av bilen har forklart at han satte av A ca kl. 23.30.
Det er uklart hvordan A kom seg fra Y over - - - - krysset til stedet der gårdsveien til Z tar av fra landeveien - en avstand på ca 3,8 kilometer. Fra avkjørselen og opp den glatte og isbelagte gårdsveien til Bs bopel - en avstand på ca 450 meter - legger lagmannsretten til grunn at A gikk til fots og delvis krabbet. Halvveis på denne strekningen satte han fra seg en krykke, og han gikk - og krabbet - videre med en krykke og haglgeværet i hånden eller over skulderen i rem.
B hadde spist og sett på fjernsyn da han julaften gikk til sengs ved 23.00-tiden. Ca. kl. 01.15 natt til 25. desember - 1. juledag - ble han vekket av banking i veggen og vinduene. Han sto opp og åpnet vinduet fra stua på husets nordvegg. Han så ingen og ropte ut om det var noen der. Ingen svarte, men han hørte noen lyder fra husets vestside. B forflyttet seg til et vindu på vestsiden, og gjennom de tiltrukkede gardinene skimtet han ryggen på en mann som sto utenfor inngangsdøren med et gevær i hendene. Han kjent ikke igjen denne mannen, og han var redd det var kommet noen for å rane ham.
B slukket alle innvendige lys slik at stua ble liggende i mørket. Med hjelp av en lommelykt fant han frem til telefonen og ringte til politiet på Ø som noterte samtalen til kl. 01.20. Politiet på Ø varslet omgående vakthavende lensmannsbetjent i X som ringte tilbake til B kl. 01.25. Over telefonen hørte lensmannsbetjenten at det singlet i glass idet A utenfra knuste en rute i et av stuevinduene. Deretter ble telefonsamtalen brutt, og det ble foretatt en omgående utrykning av to lensmannsbetjenter som kom frem til Z ca kl. 01.50. etter en biltur på ca 22 kilometer.
Etter at A hadde knust vindusruten forflyttet B seg straks fra telefonen mot stuehjørnet på den andre siden av inngangsdøren. Da han passerte den knuste vindusruten avfyrte A et haglskudd utenfra gjennom vinduet og inn i stua. B ble ikke truffet men han følte at haglladningen strøk rett bak ryggen sin. Skuddet traff østveggen i stua i en høyde på 168 cm. over gulvet. Det laget hull i gardinene som fikk kruttslammerker.
Kort tid etter ble det knust en ny rute i det samme vinduet, og B så at et geværløp ble stukket inn gjennom åpningen. Han kastet et vedtre mot løpet idet et nytt skudd ble avfyrt inn i stua av A. Heller ikke dette skuddet traff B. Skuddet traff en peisovn på stuas sørvegg i en høyde på 95 cm. over gulvet. B oppholdt seg på dette tidsrom i den samme delen av stua der peisovnen sto.
Etter dette knuste A to andre vindusruter i det samme stuevinduet før han forflyttet seg til kjøkkenvinduet på den andre siden av inngangsdøren - fremdeles på husets vestvegg. A knuste utenfra en rute i kjøkkenvinduet og stakk løpet på haglgeværet inn gjennom åpningen.
Det ble ikke utvekslet noen ord mellom de to mennene, og B visste fremdeles ikke at det var broren A som var utenfor. Etter en stund trakk A seg tilbake, og B så at mannen gikk fra huset til fots uten at han bar på haglgeværet. Dette hadde A kastet fra seg på baksiden av huset. Lensmannsbetjenten påtraff A et stykke nede i gårdsveien.
Som nevnt foran har lagmannsretten funnet at det ved As drapsforsøk overfor broren B ikke foreligger slike særlige skjerpende omstendigheter at forholdet rammes av den straffskjerpende bestemmelsen i annet ledd i straffeloven §233. Ved denne vurderingen har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på at B ikke ble skadet av skuddene, og at det ikke synes klart at A siktet direkte mot sin bror da han avfyrte haglskuddene gjennom vinduet og inn i stuen.
Det er dessuten lagt en viss vekt på at A, dersom han hadde hatt en fast hensikt om å drepe B - trakk seg tilbake på et tidspunkt da han uhindret kunne ha ladet på nytt og avfyrt nye skudd mot sin bror.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på at A gjennom mange timer julaften 1994 viste et fast forsett om å skade sin bror som han bar et langvarig nag til. Det legges vekt på at han hadde anskaffet haglgevær og ammunisjon til tross for at han ikke hadde til hensikt å anvende våpenet til jakt, og at han tok våpenet med seg da han nattestid oppsøkte sin bror for å ta et oppgjør med ham.
I formildende retning er det lagt vesentlig vekt på As høye alder, og at handlingen han er dømt for å ha begått fremstår som et nokså spesielt tilfelle.
På denne bakgrunn synes de almenpreventive hensyn ved straffutmålingen ikke å være de mest fremtredende. I formildende retning er det videre lagt en viss vekt på at de sakkyndige som har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring har konkludert med at A har mangelfullt utviklede sjelsevner. Mye tyder på at dårlige familieforhold fra barndommen av, har preget As anstrengte forhold til sine nærmeste slektninger, i særlig grad forholdet til broren B.
Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at straffen passende kan fastsettes til fengsel i to år og ni måneder. Til fradrag i straffen kommer 256 dager som ansees avsonet ved utholdt varetektsfengsel.
I forbindelse med straffesaken mot A har påtalemyndigheten fremmet erstatningskrav på vegne av UNI Storebrand Skadeforsikring AS for forsikringsselskapets regresskrav mot skadevolderen. Det er nedlagt påstand om at A skal betale erstatning med kr 24946,- som refererer seg til tapsoppgaven fra forsikringsselskapet. Kravet og beløpet er ikke bestridt av A eller hans forsvarer. I medhold av skadeserstatningsloven §4-3 jf straffeprosessloven §3 tar lagmannsretten erstatningspåstanden til følge, og A dømmes til å betale erstatning til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 24946,-.
Saksomkostninger er ikke påstått og ilegges ikke, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig. Bare de tre juridiske dommerne har deltatt i behandlingen og avgjørelsen av erstatningskravet.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1912, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd jf §49 og straffeloven §291 sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 9 - ni - måneder. Ved avsoningen av straffen gjøres fradrag med 256 dager som er utholdt i varetektsfengsel.
2. A dømmes til å betale erstatning til UNI Storebrand Skadeforsikring AS med kr 24946,- - tjuefiretusennihundreogførtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.