LA-1995-572
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-19 |
| Publisert: | LA-1995-00572 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1995-00572 M |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A (Aktor: Førstestatsadvokat Arnfinn Hval. Forsvarer: Advokat Tore Ihlebæk, Oslo.) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Per Holtar Evensen 2. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang 3. Tilkalt dommer, byrettsdommer Rolf Nielsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31, Telegrafloven (1899) §6, §7, §168, §257, §258, §270, §291, §292, §317, §318, §34, §352, §391, §63, Straffeloven (1902), Veitrafikkloven (1965) §12, §23, §31, §33, §3, §4 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 17. juli 1995 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av
"Straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd, for ulovlig å ha innført eller overdratt narkotika, og overtredelsen er grov særlig fordi det legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette.
Grunnlag er nedenfor beskrevne forhold eller medvirkning til disse:
a) I tiden høsten 1994 til 26. april 1995 innførte han ved flere anledninger fra Danmark via Sverige til Norge til sammen ca 15 kilo hasjisj, eller en vesentlig del av dette kvantum.
b) I tiden høsten 1994 til midten av april 1995 i Tønsbergområdet solgte han til sammen ca 10 kilo hasjisj, eller en vesentlig del av dette kvantum.
II. Legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jfr. §24, første ledd, for uten lovlig adkomst å ha brukt narkotika.
Grunnlag:
I tiden høsten 1994 til 27. april 1995 i Vestfold brukte han hasjisj jevnlig."
I tiltalebeslutningen var det anført at straffeloven §62 første ledd og straffeloven §54 nr. 3, jfr. fengselsloven §41 får anvendelse. Der var også tatt forbehold om nedleggelse av påstand om inndragning av vinning i medhold av straffeloven §34.
A er født xx.xx.1973. Han bor på - - -, X, men har siden 27. april 1995 sittet i varetekt. A som er ugift, men bidragspliktig overfor et barn, har etter avsluttet ungdomsskole gått to år på yrkesskole, linje for verktøymakere. Han har senere hatt forskjellig arbeid, bl.a. som sjåfør. Ved arrestasjonen i april 1995 hadde han i noen tid vært beskjeftiget som avløser på bondegård. Han tjente da netto kr 8000,- pr. mnd. Noen formue har han ikke.
A er tidligere straffedømt en gang, nemlig ved Agder lagmannsretts dom av 11. februar 1994. Han ble da domfelt for overtredelse av straffeloven §168 1. straffalternativ, straffeloven §291, jfr. §292, straffeloven §257, jfr. §258, sraffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, straffeloven §317 første ledd, jfr. §318 første ledd, straffeloven §317, straffeloven §162 første ledd, jfr. femte ledd, straffeloven §352 første ledd, straffeloven §391 første ledd, samt vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §4 nr. 1 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd. Straffen ble satt til fengsel i ett år og fire måneder, herav 120 dager ubetinget. Reststraffen på ett år ble gjort betinget med en prøvetid på tre år og med bestemmelse om at A i prøvetiden skulle stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. A hadde ved domsavsigelsen sittet i varetekt i 35 dager. Den resterende del av den ubetingede del av straffen ble avsonet i tiden fra 27. april til 1. juni 1994. Han ble sistnevnte dag løslatt med en resttid på 40 dager og tilsynstid på 3 år. I dommen ble A også pålagt å betale erstatning til 3 fornærmede med i alt kr 60000,-.
A ble i januar 1991 botlagt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §23, i desember 1991 for overtredelse av telegrafloven §6, jfr. §7, og i november 1994 for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, jfr. §12 og §33 nr. 6. De to førstnevnte bøter på hhv kr 750,- og kr 1000,- er fullt betalt, mens boten stor kr 5000,- for sistnevnte forhold var under nedbetaling da A ble varetektsfengslet.
A har erkjent seg straffskyldig etter tiltalens post II. Når det gjelder tiltalens poster Ia og Ib, har han nektet seg straffskyldig, men erkjent straffeskyld for medvirkning til innførsel av ca 5 kg hasjisj og salg av 3,4 kg.
Lagretten er forelagt ialt 5 spørsmål, herav 2 tilleggsspørsmål, alt svarende til tiltalebeslutningen. Alle spørsmål er besvart med ja, og lagmannsretten legger lagrettens kjennelse til grunn.
A blir etter dette å domfelle for forbrytelser mot straffeloven §162 første og annet ledd, jfr. femte ledd, og for overtredelse av legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jfr. §24 første ledd.
Retten, de tre juridiske dommere, lagrettens ordfører og de tre uttrukne medlemmer av lagretten, legger ved straffutmålingen følgende faktiske forhold til grunn:
A, som dengang var 9 år, ble i 1982 kjent med dansk statsborger B, som var 9 år eldre. Dette skjedde ved at sistnevntes far kom sammen med As mor, og i noen tid bodde de alle sammen i X. B flyttet senere til Oslo der han bodde inntil han for 5 år siden bosatte seg i Danmark. A og B opprettholdt gjennom alle år kontakten med hverandre, fra først av ved at A besøkte B i Oslo der denne bodde i et bofellesskap, deretter ved at de besøkte hverandre i Norge og Danmark.
B hadde i flere år røkt hasjisj, og A hadde også gjort det gjennom relativt lang tid da de to på sensommeren/høsten 1994 ble enige om å innføre hasjisj til Norge og selge hasjisjen her, dels for å finansiere eget forbruk, men også for å tjene penger. Avtalen ble at B skulle skaffe og bringe hasjisjen til Norge, mens A skulle forestå salget her i landet.
Etter B' forklaring må det legges til grunn at det var han som lanserte tanken om nevnte virksomhet. Således har han forklart at han overtalte A til å bli med, men han har samtidig uttalt at det ikke bød på problemer å få den andre med seg.
Narkotikatrafikken begynte med at A fremskaffet kr 20000,- og overlot disse til B. Denne skaffet så hasjisj i Danmark og bragte den til Norge ved bruk av leiebil via Sverige. Ankommet Norge kontaktet han A, hvoretter denne overtok hasjisjen og foresto salget. Det alt vesentlige av hasjisjen ble solgt til en og samme person for en pris på kr 55,- pr. gram. Mindre kvanta ble solgt til to andre personer, og da for kr 60,- pr. gram. Noen del av hasjisjen ble brukt av A selv, og hans forbruk i den aktuelle tid var 2-5 gram pr. dag.
Når A hadde solgt hasjisjen, ble penger av ham bragt til B i Danmark eller overlatt til denne i Norge. Hasjisjen ble i Danmark kjøpt for kr 22/23 pr. gram, og As og Bs avtale som ble fulgt, var at de to skulle dele fortjenesten som ble oppnådd etter at B hadde fått dekket sine utgifter til leiebil m.v.
A og B ble etterhvert enige om at det som ble innvunnet ved hasjisjsalget, skulle nyttes til nye kjøp, ny innførsel og nytt salg av hasjisj, alt med sikte på å tjene penger.
Mens A har forklart seg om og erkjent seg straffskyldig for medvirkning til innførsel av ialt 5 kg hasjisj, dette ved at B, etter forutgående avtale og ved 5 anledninger, har bragt dette kvantum til Norge, 700 gram ved hver av de to første anledninger og 1,2 kg ved hver av de siste, har B forklart seg om i alt 6 turer og innførsel av i alt ca 15 kg hasjisj, heri inkludert de snaue 5 kg han bragte med seg da han 26. april 1995 ble tatt i tollen på Svinesund. Dette tall ble også lagt til grunn da B fikk dom for forholdet i Tønsberg forhørsrett den 20. juni 1995. Når det gjaldt salg, la forhørsretten til grunn at dette hadde omfattet ca 10 kg.
Som vitne i lagmannsretten har B forklart at de av han oppgitte tall er resultatet av relativt usikre beregninger foretatt i ettertid, og at tallene derfor kan være noe for høye. Han har fastholdt at all hasjisjen som han ble siktet og er dømt for å ha innført til Norge, er overlevert til A. Han har også gitt klart uttrykk for at siste tur, dvs. da han ble tatt med 5 kg hasjisj i bilen, kom i stand i forståelse mellom han og A og etter at A hadde vært i Danmark med penger.
Retten er overbevist om at den innførsel A har medvirket til har omfattet mer enn de 5 kg han selv har erkjent. I tillegg kommer for det første de snaue 5 kg B ble tatt med. Dernest er det funnet hevet over tvil at A har mottatt fra B minst 2-3 kg til. Når retten således blir stående ved at han har medvirket til innførsel av ca 12-13 kg hasjisj har den fullt ut tatt hensyn til den tvil som måtte være en følge av B' noe reserverte holdning til de av ham oppgitte tall.
Av de nevnte 12-13 kg er 7-8 kg av B overlevert til A. Idet hensyn er tatt til As eget forbruk, legger retten videre til grunn at han har solgt ca 7 kg av hasjisjen til personer og priser som foran nevnt.
At A har hatt et forbruk av hasjisj på 2-5 gram pr. dag, har retten ikke funnet noen grunn til å tvile på.
De lovovertredelser A nå dømmes for, er alle begått etter prøveløslatelse og i prøvetiden etter Agder lagmannsretts dom av 11. februar 1994. Da denne dom bl.a. gjaldt en narkotikaforbrytelse, har retten funnet at det nå og i medhold av straffeloven §54 nr. 3, jfr. fengselsloven §41, bør fastsettes en fellesstraff. Denne er igjen funnet å burde settes til fengsel i 4 år. Også straffeloven §62 første ledd er da bragt til anvendelse. Det bemerkes for så vidt at også As overtredelse av legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jfr. §24 første ledd isolert sett ville ha medført fengselsstraff, idet omfanget har vært stort og har strukket seg over lang tid.
For øvrig er det ved straffutmålingen i skjerpende retning lagt vekt på at det her gjelder gjentatte lovovertredelser som har strukket seg over tid og har omfattet betydelige kvanta, samt at den ulovlige og straffbare virksomhet først opphørte etter at den var avslørt. Straffskjerpende er det også at denne virksomhet først og fremst er drevet med sikte på økonomisk vinning, dette selv om også finansiering av eget hasjisjforbruk har vært en medvirkende årsak.
Overfor straffbare handlinger som de A dømmes for er det av straffpreventive grunner nødvendig med en streng reaksjon. Også individualpreventive grunner trekker her i samme retning, jfr. det forhold at soning av fengselsstraff og trusselen om å måtte sone ytterligere deler av Agder lagmannsretts dom av 11. februar 1994, ikke har vært tilstrekkelig til å holde A borte fra ny kriminell virksomhet. Til tross for det sist nevnte, har retten i formildende retning funnet å måtte legge noen vekt på As unge alder, og ikke minst på at han etter rettens vurdering ikke kan sies å ha vært noen hovedmann. Det legges her til grunn at det var B som lanserte tanken om den forbryterske virksomhet, og at det for A, som antas å være lett påvirkelig, var lett å bli med på noe som var foreslått av hans 9 år eldre "storebror".
Det er fra aktoratets side påpekt at virksomheten hadde et profesjonelt preg, bl.a. på grunn av måten hasjisjen ble emballert og skjult på under transporten til Norge. Retten kan imidlertid ikke se at det foreligger holdepunkter for å anta at A har hatt noen befatning med hvorledes det for så vidt ble forholdt.
A tilkommer varetektsfradrag med 146 dager.
Aktor har nedlagt påstand om at A blir dømt til å tåle inndragning av kr 100000,- til fordel for statskassen, dette i medhold av straffeloven §34.
Retten, dens tre juridiske dommere, har funnet at inndragningspåstanden et stykke på vei kan og bør tas til følge. Det er funnet klart at A har hatt vinning ved sin befatning med de aktuelle hasjisjpartier. Retten finner det imidlertid vanskelig tilnærmet eksakt å fastsette hvor stor denne vinning har vært. Det vises for så vidt til at vinningen har vært likedelt mellom A og B, og til at en stor del av den tidligere vinning gikk tapt ved beslaget som fant sted 26. april 1995. Idet hensyn tas til det her nevnte, samt til at Tønsberg forhørsrett ikke tok påstanden om inndragning hos B til følge, har retten funnet at det beløp som kan indras hos A bør settes til kr 50000,-. Et slikt beløp anser retten det sikkert at A har hatt som vinning.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er i alle henseende enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1973, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 første og annet ledd, jfr. femte ledd, og legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jfr. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.
Straffen er en fellesstraff med den betingende del av Agder lagmannsretts dom av 11. februar 1994 og med resttiden etter prøveløslatelse 1. juni 1994 etter soning av den ubetingede del av samme dom, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og fengselsloven §41.
Ved straffens fullbyrdelse fragår 146 - etthundreogførtiseks - dager for utholdt varetekt.
2. A, født xx.xx.1973, dømmes i medhold av straffeloven §34 til å tåle inndragning til fordel for statskassen av et beløp stort kr 50000,- - kronerfemtitusen -.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.