LA-1995-591
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-09 |
| Publisert: | LA-1995-00591 |
| Stikkord: | Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø skifterett Nr: 95-00003 - Agder lagmannsrett LA-1995-00591 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00454K . Saksomkostningsavgjørelsen påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet forkastet, se HR-1996-00625 K. |
| Parter: | Ankende part: Edna Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Kim Heger). Ankemotpart: Marvel Roos (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth von Ubish). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, formann, Lagdommer Per Holtar Evensen Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §19, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Ernst Ljunggren døde 10. mai 1982. Ektefellen Konstanse Ljunggren satt i uskiftet bo inntil hun døde 14. juni 1994. Under offentlig skifte av boet oppsto tvist mellom ektefellenes datter Marvel Roos og Edna Andersen, som er Konstanse Ljunggrens særkullbarn fra før ekteskapet. Tvisten gjaldt omstøtelse av gaver som Marvel Roos påsto var gitt Edna Andersen av deres mor mens hun satt i uskifte. Kragerø skifterett avsa 15. mai 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Gaver fra Konstanse Ljunggren til Edna Andersen omstøtes, slik at Edna Andersen innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen tilbakefører kroner 160421 - etthundreogsekstitusenfirehundreogtjuen - til uskifteboet.
2. Edna Andersen betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen erstatning for saksomkostninger med kr 35504 -trettifemtusenfemhundreogfire - til Marvel Roos."
Skifteretten la til grunn at Konstanse Ljunggren mens hun satt i uskiftet bo hadde gitt Edna Andersen "porsjonsvise" gaver med tilsammen kr 190829,-, hvorav kr 30408,- ble tilbakeført boet, at gavene sto i misforhold til boets formue, jfr. arveloven §19, første ledd, og at Edna Andersen forsto at moren ikke hadde rett til å gi slike gaver, jfr. §19 annet ledd.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for skifteretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av skifterettens dom.
Edna Andersen med advokat Kim Heger som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Marvell Roos med advokat Elisabeth von Ubisch som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 23. og 24. januar 1996. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, som også var avhørt for skifteretten, og ellers ble dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling som for skifteretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til gjengivelsen i skifterettens dom.
Den ankende part bestrider å ha mottatt noen gaver. Skifteretten har bedømt bevisene feil og har feilaktig lagt bevisbyrden på den ankende part. Det er ankemotparten som må bevise sitt krav og at det foreligger formuesoverføring til den ankende part og i gavehensikt, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt. Det er heller ikke bevist at det foreligger noen gavehensikt. Ankemotparten har selv forklart at hun ikke har noe bevis for de påståtte gavene og at hun ikke har noe peiling på hvor det er blitt av morens penger. Hun har heller ikke diskutert pengespørsmål med sin mor og vet ikke noe om hvorvidt moren har gitt gaver til misjonen. Det vises imidlertid til vitneforklaring om at moren i hvert fall hadde gitt kr 50.-60000,- til et slikt formål. En begrunnet forventning om arv er ikke nok som bevis for at det er ytet gaver til den ankende part, og heller ikke en henvisning til at den ankende part har signert visse uttak fra morens konti. Moren valgte å la den ankende part - og andre - ta ut penger for seg. Den ankende part leverte de uttatte beløpene til sin mor og har ikke noe kjennskap til hvordan hun har brukt sine penger. Det er mest sannsynlig at de er forbrukt av moren, ved siden av at hun har gitt gaver til forskjellige religiøse formål, herunder til en innsamlingsaksjon for Hellekirken. Ankemotparten har ikke gjort noen undersøkelse hos vedkommende om det er mottatt slike gaver. Det er heller ingen vitner som vet om konkrete gaver til den ankende part, og det foreligger ingen formuesøkning på hennes hånd. Det er intet i saken som tilsier annet enn å legge til grunn den ankende parts forklaring om at hun har gitt pengene til moren og at hun ikke vet hva moren har brukt dem til. Hvis retten skulle være i tvil, må den falle tilbake på det resultatet som gir minst skadevirkning.
Subsidiært hevdes at gavene ikke står i misforhold til boets størrelse og at de er mottatt i god tro. Skifteretten har tatt feil når den har bedømt gavene under ett. Dette kan være riktig ved vurderingen av gavene i forhold til boets størrelse, men uriktig ved vurderingen av spørsmålet om god tro. De subjektive vilkårene for omstøtelse etter arveloven §19 må vurderes i forhold til hver av de påståtte gavene. Det er i denne forbindelsen vist til Augdahl og Hambro: Arveloven med kommentarer (1992) side 64-65, og til artikkel av Lødrup i TfR 1994 22-223.
Saken gjelder tre forskjellige gavebeløp, jfr. skifterettens dom side 9-10. Når det gjelder det første beløpet på kr 8988,-, erkjenner den ankende part at hun mottok dette av sin mor. Hun mener imidlertid at også de andre arvingene mottok tilsvarende beløp. Hun var således i god tro. Beløpet utgjorde for øvrig mindre en 1/4 av uskifteboets størrelse og sto således heller ikke i misforhold til boets størrelse.
Det andre beløpet på kr 21717,- ble overført fra morens konto i Grenland Samvirkelag til den ankende part i juli 1992. Hun var ved mottakelsen i god tro. Moren hadde arvet kr 208420,- etter sønnen Petter som døde i 1985, og beløpet gikk inn i uskifteboet. Gaven sto ikke i misforhold til boets størrelse.
Også når det gjelder de øvrige uttakene på tilsammen kr 129716,-, hevdes at det hos mottakeren forelå god tro. Hun trodde hele tiden at moren kunne gi slike gaver. Det er da ikke grunnlag for omstøtelse, jfr. Lødrup l.c. side 236-237. Det må dessuten tas hensyn til at uttakene ikke representerer noen illojal tapping av boet. Sønnen Petter hadde i sin tid fått huset av sine foreldre vederlagsfritt, og ankemotparten hadde en relativ betydelig formue. Den ankende part hadde derimot intet, og det var derfor naturlig for moren å hjelpe henne. Moren syntes også synd på henne og hadde således et spesielt motiv for å hjelpe henne. Slike momenter skal det ved vurderingen tas hensyn til, jfr. forannevnte henvisninger til rettsteorien. Det må i denne forbindelsen også legges vekt på at moren hadde en betydelig egeninteresse i overføringene, idet hun bodde hos den ankende part og var avhengig av hjelp og omsorg hos henne. Det forelå dermed også en redusert gavehensikt, jfr. Lødrup: Arverett (1993) side 371.
I spørsmålet om betingelsene for omstøtelse foreligger, må det foretas en helhetsvurdering, hvor det også må tas hensyn til at pengene er borte, at det er gått lang tid, og at en dom for tilbakeføring vil være en katastrofe for den ankende part som er uformuende og med bare en beskjeden pensjonsinntekt.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Edna Andersen frifinnes.
2. Edna Andersen tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten."
Ankemotparten hevder at skifterettens dom er riktig både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har i det vesentlige anført:
Ankemotparten visste at moren hadde hatt penger på konto, men kjente ikke beløpenes størrelse. Hun visste imidlertid at moren i 1987/88 arvet ca kr 208000,-, hvorav ca kr 120000,- i kontanter, etter sønnen Petter som døde i 1985, og at hun i 1992 fikk utbetalt ytterligere et beløp som sin andel ved salget av eiendommen "Fjellheim". Hun visste lite om morens pengeforbruk, men var vel kjent med - som alle andre - at moren i alle år levde sparsomt og nøkternt. Hun regnet derfor med at det i hvert fall var noe i behold da moren døde. Det kom derfor som et sjokk på henne når den ankende part etter morens død opplyste at der var intet igjen i boet. Ved forespørsel om morens konti sa den ankende part at beløpene var overført til henne, fordi moren hadde villet at hun skulle ha alt. I forberedende rettsmøte i skifteretten 28. juli 1994 opplyste den ankende part at moren ikke etterlot seg penger ved sin død. Den ankende part hadde imidlertid kort tid før dødsfallet fått overført til seg kr 30408,- som var innestående på morens konto i Postbanken. Hun hadde dessuten 11. mai samme år tatt ut av morens konto kr 5000,-. Moren hadde ca en måned før hun døde mottatt trygd for mai måned og dessuten ble utbetalt trygd for juni måned, med ca kr 6000,- pr. måned. Selv om den ankende part riktig nok hadde betalt begravelsesbyrået, skulle det likevel ved morens død 14. juni 1994 være noe igjen. Den ankende parts opplysninger kan således ikke være riktige.
Det vises dessuten til at den ankende part både til de øvrige arvingene og til skifteretten ga uttrykk for at hun ikke ville gi opplysninger til forklaring av forholdet, jfr. rettsbok fra møte i skifteretten 28. juli 1994 og den ankende parts brev 18. oktober 1994 til advokat Løchstøer. Skifteretten kom til at hun har talt mot bedre vitende, jfr. dommen side 9. Først etter åpning av skifte kom det frem, men ikke som frivillig opplysning fra henne, at hun hadde mottatt forannevnte beløp på kr 30408,-. Gaven ble da erkjent mottatt og beløpet tilbakeført boet.
Under skiftet kom det senere frem at det fra morens konto i Samvirkelaget, fra 1988 og til kontoen ble gjort opp 14. juli 1992, ble tatt ut tilsammen kr 144133,-, hvorav kr 97.079,- ble tatt ut av den ankende part. Dessuten ble kr 21717,-, samt et restbeløp på kr 337,70, overført til den ankende parts konto. I tidsrommet fra 20. august 1992 til 16. juni 1994 ble uttatt av morens konto i Postbanken tilsammen kr 94437,-, hvorav kr 32637,- ble uttatt av den ankende part.
Den ankende part har erkjent at hun i 1983 mottok som gave kr 8988,- av moren. Ingen av de andre arvingene har mottatt noen slik gave. Uskifteboets størrelse var på på ca kr 36000,- og gaven sto i misforhold til boets størrelse.
Den omhandlede gaven på kr 21717,- ble overført fra morens konto i Samvirkelaget til den ankende parts konto på hennes fødselsdag 14. juli 1992. Beløpet er således mottatt av henne og det foreligger intet bevis for at hun har ført pengene tilbake til moren.
For de øvrige gavebeløpene på tilsammen kr 129716,- er det på det rene at den ankende part har tatt ut disse pengene fra morens konti, og det foreligger intet bevis for at de er levert moren, eller brukt til dekning av hennes regninger. Det vises til vitneforklaring om at moren hadde sagt at hun måtte hjelpe den ankende part, men at hun aldri så noe igjen av pengene, og at det var som å "kaste dem i havet". Moren har klart følt et større ansvar for den ankende part enn for de andre barna, på grunn av hennes status som særkullsbarn, og en må tro den ankende part når hun sier at moren ville at hun skulle ha alt etter henne. I morens siste leveår bodde de to sammen og sto hverandre nær. Når det intet er igjen ved morens død, er det helt usannsynlig at den ankende part ikke kan si noe om hvor det er blitt av pengene. Skifteretten har lagt til grunn at moren ved en anledning har gitt penger til Hellekirken. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort at hun har gitt penger til forskjellige misjonsformål i slikt omfang som det nå antydes fra den ankende part. Det er også påfallende at slike opplysninger ikke er fremkommet før. Skifteretten har ikke ansett den ankende parts forklaring som sannsynlig og har også ansett det tvilsomt om morens egne betydelige uttak av konti er brukt av henne selv, jfr. dommen side 11.
Skifteretten har vurdert bevisene rett når den har lagt til grunn at den ankende part har mottatt gaver fra moren på tilsammen kr 190829,-, hvorav kr 30408,- som nevnt foran er erkjent mottatt og tilbakeført boet.
Uskifteboet var som nevnt foran i 1983 på ca kr 36000,-. Det er enighet mellom partene om at boets størrelse ved de forskjellige øvrige gavene var på ca kr 290000,-. Gavedisposisjonene utgjorde således mer enn 50% av boets størrelse, og det er således på det rene at det objektive kriteriet for omstøtelse etter arveloven §19 er til stede. Når det gjelder denne vurderingen er vist til Agder lagmannsretts dom 15. februar 1985, kommentert av Lødrup i forannevnte artikket i TfR side 221, til Unneberg: Arveretten ved dødsboskifte (1990) side 362 flg., og til Augdahl og Hambro: Arveloven, side 65.
Når det gjelder de subjektive vilkårene for omstøtelse, vises til at den ankende part visste at moren satt i uskiftet bo, og at hun som særkullsbarn ikke var arving i boet på lik fot med de andre. Hun visste også hva som var innestående på morens konti. Hun satt selv i uskifte og det må legges til grunn at hun var klar over at moren ikke hadde adgang til å gi slike gaver som omhandlet. Ihvertfall burde hun ha skjønt det. Under enhver omstendighet kan rettslig villfarelse ikke tillegges nevneverdig vekt, jfr. Lødrups forannevnte artikkel, side 237. Det er intet rettslig grunnlag for å kreve at de subjektive vilkårene for omstøtelse må ha vært til stede ved hver enkelt gavedisposisjon. Det vises ellers til skifterettens vurdering som er riktig, jfr. dommen side 12.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kragerø skifteretts dom av 15. mai 1995 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Ernst Ljunggren døde 19. mai 1982, og ektefellen Konstanse Ljunggren satt i uskiftet bo inntil hun døde 14. juni 1994, ca 96 1/2 år gammel. I begjæringen om uskifteerklæring i 1982 ble boets eiendeler oppgitt å være innskudd i Kragerø Sparebank på kr 32656,- og i Samvirkelaget kr 26386,-, tilsammen kr 59042,-, samt løsøre kr 12000,-. Ekteparet Ljunggren hadde to barn, Petter som døde i 1985, og ankemotparten. Den ankende part er Konstanse Ljunggrens særkullsbarn fra før ekteskapet med Ernst Ljunggren. Ved arveoppgjøret etter sønnen Petter arvet Konstanse Ljunggren 1/4. Ved utlodningen i 1987 ble hennes arvelodd beregnet til kr 205576,-, herav kontanter kr 120576,- og kr 85000,- som andel i eiendommen "Fjellheim". I 1988 ble foretatt en etterutlodning hvor det tilfalt henne kr 2844,50, d.v.s. at hennes samlede arvelodd utgjorde kr 208420,-, hvorav kontanter kr 123420,-. Eiendommen "Fjellheim" var ektefellene Ljunggrens bolig, men var i sin tid overført vederlagsfritt til sønnen Petter. Ved arveoppgjøret etter ham ble eiendommen etter det opplyste overtatt av arvingene i fellesskap, og Konstanse Ljunggren ble boende der inntil 1992, da eiendommen ble solgt for kr 450000,-. Hennes andel av salgssummen var kr 112500,-.
Når det ellers gjelder de rent faktiske forholdene i saken, og herunder de forskjellige uttakene av morens konti, vises til den redegjørelsen som er gitt i skifterettens dom, og som også lagmannsretten legger til grunn. Av dette følger at det ved Konstanse Ljunggrens overtakelse av uskifteboet i 1982 forelå innskudd i bank/samvirkelag på tilsammen ca kr 59000,-, jfr. foran, at hun i 1987/88 arvet etter sin sønn kontanter på ca kr 123000,- og at hun i 1992 fikk utbetalt kr 112500,- ved salg av nevnte eiendom. Begge disse to beløpene gikk inn i uskifteboet.
Boets konto i Kragerø Sparebank ble oppgjort i 1983 og innestående var da etter det opplyste kr 35954,-. Den ankende part har erkjent at hun av dette mottok kr 8988,- som gave fra moren, d.v.s. 1/4 av innestående. Det er ellers på det rene at hun i tiden 14. januar 1988 - 4. juni 1992 har tatt ut av morens konto i Samvirkelaget tilsammen kr 97079,-. Videre har hun i tiden 20. august 1992 - 11. mai 1994 tatt ut av morens konto i Postbanken tilsammen kr 32637,-. De samlede uttakene utgjør således kr 129716,-. Dessuten fikk hun 14. juli 1992 overført fra morens konto i Samvirkelaget til sin egen konto kr 21717,- (samt et senere restbeløp på kr 337,70 som imidlertid ikke er tatt med i omstøtelseskravet). Like før moren døde ble hennes konto i Postbanken oppgjort og pålydende kr 30408,- ble overført til den ankende part. De nevnte uttakene og overføringene utgjør samlet kr 190829,-. Den sistnevnte overføringen ble senere tilbakeført boet.
Det førstnevnte beløpet på kr 8988,-, er av den ankende part erkjent mottatt som gave i 1983. Lagmannsrettens flertall - dommerne Evensen og Stuhaug - finner etter det som ble opplyst under ankeforhandlingen å måtte legge til grunn den ankende parts forklaring om at hun trodde at de andre arvingene mottok tilsvarende gave. Hun anses derfor å ha vært i god tro, og det subjektive vilkåret for omstøtelse etter arveloven §19 er da ikke til stede.
Mindretallet - dommer Årseth - finner at denne gaven, vurdert sammen med de øvrige, jfr. nedenfor, sto i misforhold til boets størrelse, og at den ankende part ikke har sannsynligjort at hun var i god tro. Hennes forklaring om nevnte oppfatning, om at de andre arvingene hadde fått tilsvarende gave, er ikke knyttet til noe bestemt utsagn fra moren eller fra andre, eller til noen begivenhet som ellers kunne gi henne grunnlag for den påståtte oppfatningen. Hun spurte ingen av de andre arvingene om forholdet og hennes forklaring står etter mindretallets oppfatning som en påstand som savner et sannsynliggjort grunnlag.
For denne gavens vedkommende avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Beløpet på kr 21717,- ble som nevnt foran overført fra morens konto til den ankende parts konto på hennes fødselsdag 14. juli 1992. Beløpet er således mottatt av den ankende part. Det er også på det rene at hun like før morens død i juni 1994 fikk overført til seg pålydende på morens konto i Postbanken, kr 30408,-. Dette beløpet er som nevnt foran erkjent mottatt og ble senere tilbakeført boet. Sammen med førstnevnte gave på kr 8988,- utgjør disse beløpene tilsammen ca kr 61113,-, og må samlet sett anses for å stå i misforhold til boets størrelse, som på tidspunktet for mottakelsen av gaven på kr 21717 etter det opplyste utgjorde ca kr 290000,-. For denne gavens vedkommende har den ankende part ikke gjort gjeldende tilsvarende innsigelse som for den førstnevnte gaven, og etter lagmannsrettens oppfatning har hun heller ikke sannsynliggjort at hun ved mottakelsen var i god tro. Gaven på kr 21717,- må etter dette bli å tilbakeføre boet.
Når det gjelder de øvrige uttakene på tilsammen kr 129716,-, finner flertallet - de samme som nevnt foran - etter bevisføringen å måtte legge til grunn som det mest sannsynlige at den ankende part, etter at beløpene var uttatt, overleverte disse til moren slik hun selv har forklart. Hensett til deres høye alder og til det nære forholdet som besto mellom mor og datter, anses det ikke påfallende at moren ikke ga kvittering ved de enkelte overleveringene. Kvittering ble heller ikke gitt når postkasserer Gunhild Lund, etter å ha kvittert for uttak fra Konstanse Ljunggrens konto, ga pengene videre til henne. Hvor det senere er blitt av pengene, er alt annet enn klart. Noen formuesøkning er ikke påvist verken for den ankende part eller for moren. Det er heller ikke for noen av dem sannsynliggjort et forbruk som ikke kunne dekkes ved hjelp av deres løpende pensjoner. Det er fremkommet opplysninger om at Konstanse Ljunggren ga anonyme gaver til ulike religiøse formål, og til ett av disse sannsynligvis ca kr 50.-60000,-. Slike gaver skal være gitt til bl.a. Helle kirke og til et bedehus i forbindelse med bygge-/restaureringsarbeid, og flertallet finner ikke å kunne se bort fra at disse gavene samlet har vært relativt betydelige.
Flertallet blir etter dette stående ved at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at den ankende part har beholdt disse beløpene. Noen gavedisposisjon som kan omstøtes, foreligger da ikke.
Mindretallet - jfr. foran - er ved vurderingen av disse uttakene kommet til et annet resultat. Det er på det rene at den ankende part har tatt ut pengene av morens konti, og etter mindretallets oppfatning har hun ikke sannsynliggjort at hun har levert pengene til moren. Det legges i denne forbindelsen vekt på at den ankende part verken til de øvrige arvingene eller til skifteretten synes å ha gitt riktige opplysninger om hva som fantes av midler i boet etter morens død. I rettsmøte ved skifteretten 28. juli 1994 opplyste den ankende part at moren ikke etterlot seg penger ved sin død. Etter mindretallets oppfatning er det imidlertid usannsynlig at det i det hele tatt ikke fantes noen kontanter i dødsboet, jfr. ankemotpartens anførsler om dette. Den ankende part synes også både ved nevnte anledning og senere å ha vært svært tilbakeholdende med å ville gi opplysninger om hvordan avdøde hadde disponert over midlene i uskifteboet. Hun ga således heller ikke opplysning om overføringen til seg på kr 30408,- fra morens konto, foretatt umiddelbart før morens død. Dette kom først frem som opplysning fra bobestyreren i den senere registreringsforretningen 6. september 1994.
Det vises også til at den ankende part og moren etter det opplyste sto hverandre svært nær, at de i de siste årene før moren død bodde sammen og hadde felles husholdning, og hadde etter det opplyste også felles interesser. Det synes derfor usannsynlig at den ankende part overhodet ikke har hatt noe kjennskap til hvordan hennes gamle mor brukte sine penger.
Den ankende part har under ankeforhandlingen antydet som mulig forklaring på at pengene er blitt borte, at moren kan ha gitt betydelige anonyme gaver til forskjellige religiøse formål. Det er tidligere hevdet at hun ga betydelige gaver til Hellekirken, jfr. skifterettens dom side 7 og side 11. Etter mindretallets oppfatning er det noe påfallende at den nevnte antydningen om slike gaver til flere forskjellige formål ikke er fremkommet tidligere, men under enhver omstendighet var moren økonomisk i stand til å gi ikke ubetydelige gaver, idet hennes egne uttak fra konti utgjorde over kr 100000,-, jfr. foran om uskifteboets midler. Mindretallet legger ved vurderingen også vekt på vitneforklaring om at moren hadde uttalt at hun måtte hjelpe den ankende part med penger, samt den ankende parts egen opplysning om at moren ville at hun skulle ha alt etter henne. Mindretallet finner således i likhet med skifteretten å måtte legge til grunn at den ankende part har mottatt de omhandlede beløpene som gaver, at gavene sto i klart misforhold til boets størrelse, jfr. foran, og at hun ikke har sannsynliggjort at hun har mottatt dem i god tro. Mindretallet kan ikke se at en tilbakeføring til boet vil innebære noen økonomisk katastrofe for den ankende part, slik hun har hevdet for lagmannsretten, særlig når det tas i betraktning at ankemotparten under ankeforhandlingen ikke var uvillig til ved en slik tilbakeføring å godta en rentefri pantobligasjon for beløpet med pant i den ankende parts eiendom, og for den ankende parts levetid. Etter mindretallets oppfatning må derfor gavene omstøtes.
Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
For skifteretten krevde ankemotparten som saksøker flere gaver omstøtt og tilbakeført boet med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, mens den ankende part som saksøkt påsto seg frifunnet. Etter resultatet må saken anses dels vunnet og dels tapt for begge partenes vedkommende, og en samlet lagmannsrett finner at partene må bære hver sine omkostninger for så vel skifteretten som lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd jfr. §180 annet ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntaksregelen i §174 annet ledd gjeldende.
Dommen er avsagt med slike dissenser som nevnt ovenfor.
Domsslutning :
1. Gave på kr 21717,- -kronertjueettusensyvhundreogsytten fra Konstanse Ljunggren til Edna Andersen omstøtes, og Edna Andersen dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å tilbakeføre nevnte beløp til Konstanse Ljunggrens og tidligere avdød ektefelle Ernst Ljunggrens dødsbo.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for skifteretten og for lagmannsretten.