LA-1995-594
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-20 |
| Publisert: | LA-1995-00594 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kr.sand byrett - Agder lagmannsrett LA-1995-00594 A |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Jens Arne Mosland). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, Lagdommer Inge Hobæk, Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180, §39 |
Saken gjelder spørsmålet om hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1987. Sakens bakgrunn er i korthet som følger:
A, født xx.xx.1960 og B, født xx.xx.1952 inngikk ekteskap i november 1984. Det er to barn i ekteskapet, D, født xx.xx.1985 og C, født xx.xx.1987. A hadde et barn fra tidligere, E, født xx.xx.1981.
Etter at det hadde oppstått uoverensstemmelser i ekteskapet flyttet A og de tre barna 2. februar 1995 inn på Krisesenteret i Kristiansand. B reiste ved stevning av 9. februar 1995 søksmål med krav om at han skulle ha den daglige omsorgen for D og C. Det ble samtidig krevd kjennelse for at barna midlertidig skulle bo hos ham. Kristiansand byrett avsa 3. mars 1995 kjennelse for at barna skulle bo hos B inntil saken er rettskraftig avgjort. Kjennelsen ble stadfestet av Agder lagmannsrett 12. april 1995. I prosesskrift av 4. mai 1995 til Kristiansand byrett begjærte A midlertidig avgjørelse i forbindelse med dommen om at barna skulle bo hos henne inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Kristiansand byrett avsa 19. juni 1995 dom og kjennelse med slike slutninger:
"Domsslutning:
1. A og B har delt foreldreansvar for D og C.
2. A har den daglige omsorg for D og C.
3. Sakskostnader ilegges ikke.
Kjennelsesslutning:
1. A og B har delt foreldreansvar for D og C.
2. A har daglig omsorg for D og C inntil saken er rettskraftig avgjort.
3. Sakskostnader ilegges ikke."
B har ved ankeerklæring 3. juli 1995 påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett for så vidt angår omsorgen for C. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ved kjæremål av samme dato påkjærte B byrettens kjennelse for så vidt angår C. Agder lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse 14. juli 1995.
Ankeforhandling ble holdt 12. desember 1995 i Kristiansand. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Som sakkyndig for lagmannsretten har vært oppnevnt Tove-Lill Bolstad, spesialpsykolog i barne- og ungdomspsykiatri ved Vest-Agder sentralsykehus. Hun har avgitt en skriftlig uttalelse datert 20. oktober 1995 og var til stede under ankeforhandlingen.
Barna flyttet til sin mor etter byrettens dom. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Lagmannsretten viser til byrettens dom når det gjelder partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse.
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det var feil av byretten å gjengi Cs ønske slik at han helst vil være der moren, D og E er. C har gitt et utvetydig uttrykk for at han ønsker å bo hos sin far. Dette fremgår også av den sakkyndige rapporten og av vitneforklaringene fra Inger Margrethe Ludvigsen og Anne-Lill Syvertsen. Cs ønske bør være utslagsgivende for lagmannsrettens vurdering av hvem som skal ha den daglige omsorgen for ham, jfr. Lucy Smith og Peter Lødrup, Barn og foreldre, 4. utgave side 96 flg. og Kirsten Sandberg, Barnets beste, Rt-1990-60 flg.
Det vil være best for C å bo fast hos sin far, fordi han er bedre i stand til å mestre Cs adferdsproblemer. Dette gir seg utslag i at problemene praktisk talt ikke er til stede når C er hos sin far, mens de er fremtredende når han er hos sin mor. B kan derfor gi C en større trygghet, samtidig som han er bedre i stand til å sette grenser for C. Det er også en risiko for at aleneansvaret for tre barn kan bli for meget for A på lengre sikt, jfr. også den sakkyndige rapporten på side 10.
Det må legges til grunn at C i dag er likt følelsesmessig knyttet til begge foreldre. Dersom B får den daglige omsorgen for C, vil det bli bedre samlet foreldrekontakt enn hvis A får omsorgen. B er innstilt på å følge Cs ønsker her så langt det lar seg gjøre. Når det etableres en god samværsordning, vil det ikke være problematisk å dele opp en søskenflokk.
Anførslene fra A om at et miljøskifte nå vil være skadelig for C er uholdbare. Det er ikke her tale om et skifte til et fremmed miljø. Ved en flytting til far vil både skolemiljøet og hjemmemiljøet være velkjent. I praksis er det ikke tale om et miljøskifte i det hele tatt.
Dersom B får den daglige omsorgen for C, er det viktig at han blir tilbakeført snarest mulig og helst i forbindelse med juleferien. Det er bekreftet fra Langenes skole at det ikke byr på praktiske problemer å tilbakeføre C til denne skolen. På denne bakgrunn begjæres det midlertidig avgjørelse for at C skal bo hos sin far inntil saken er endelig avgjort.
B har lagt ned slik påstand:
"I begjæring om midlertidig avgjørelse:
B skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.87 inntil saken er rettskraftig avgjort.
I hovedsøksmålet:
B skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.87.
I begge tilfeller:
A bærer sakens omkostninger."
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig. Det vil være best for C at hun får den daglige omsorgen for ham, fordi hun har vært hovedomsorgsperson hele hans liv, og hun vil være hjemme så lenge det er nødvendig av hensyn til ham. Dette er mulig, fordi hun med den utdannelse hun er i ferd med å ta, nemlig som skoleassistent, vil kunne ha deltidsarbeid og således kombinere yrkesarbeid med omsorgsarbeidet for barna. Skifte av omsorgsperson og miljø for øvrig kan være skadelig for C. Han har nå falt til ro på Stokkeland skole og viser faglig fremgang, jfr, uttalelsen av 11. desember 1995 fra klassestyrer og støttelærer.
Det må legges til grunn at begge foreldre vil sørge for en god samlet foreldrekontakt. C har imidlertid også nær kontakt med As foreldre og søsken, og denne kontakten vil bli begrenset dersom B får omsorgen for C.
Cs ønske er ikke så markert som B gir uttrykk for. C gir forskjellige signaler til forskjellige personer. Til moren sier han at han vil bo hos begge, og med dette mener han at han vil ha det som han har det nå. Det er under alle omstendigheter rettslig uholdbart å legge avgjørende vekt på en åtteårings standpunkt.
Det fremgår både av teori og praksis at det er en klar tendens mot å dele en søskenflokk. Det er en tragedie å miste den daglige omgang med en av foreldrene, og denne tragedien forsterkes ved at man også mister den daglige omgangen med sine søsken.
A har lagt ned slik påstand:
"1. A frifinnes i anledning begjæringen om midlertidig avgjørelse.
2. Kr.sand byretts dom stadfestes og det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Partene er enige om felles foreldreansvar for C. Anken gjelder således byrettens avgjørelse av omsorgsspørsmålet som i henhold til barneloven §34 tredje ledd 2. punktum først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og vurderingen vil bli basert på en skjønnsmessig vektlegging av en rekke relevante momenter.
Etter en slik helhetsvurdering legger lagmannsretten til grunn at begge foreldre anses skikket til å ha omsorgen for C. A har vært hovedomsorgspersonen, men B har hjulpet til i den grad hans arbeid har tillatt det. Boligforholdene anses likeverdige hos begge parter, og det legges til grunn at C er velkjent med og trives i både skole- og hjemmemiljø begge steder. Lagmannsretten har heller ikke grunnlag for å si at den ene av foreldrene vil hindre samvær mer enn den andre. Etter bevisførslen legges det også til grunn at det skoletilbud som C kan få, dersom han flytter tilbake til sin far, er likeverdig det tilbud han har i dag.
Den sakkyndige Tove-Lill Bolstad har i forbindelse med sine undersøkelser hatt samtaler med C. På grunnlag av disse har hun i sin rapport uttalt:
"Mitt inntrykk av Cs forhold til sine foreldre er at han er sterkt knyttet til dem begge. Han ville helst ha sluppet å velge mellom dem. Når barn er sterkt knyttet til begge sine foreldre vil de i større eller mindre grad lengte etter den de ser minst. Cs lengsel etter far vurderer jeg i denne sammenheng som ganske normal, og ikke nødvendigvis som et uttrykk for at han er sterkere knyttet til far.
Slike barn vil også ofte føle mest med den forelder som de mener har tapt mest, og som de tror har det leiest.
Medfølelsen har en tendens til å følge kjønnslinjene. Det betyr at guttebarn oftere identifiserer seg med far og den situasjon han er kommet i, enn mor og den situasjon hun har kommet i.
Jeg er imidlertid ganske sikker på at C idag faktisk mener at han helst vil bo hos far. Jeg finner ikke holdepunkter for at det er far som har "lagt han det i munnen". Jeg tror hovedårsakene til at C idag helst vil bo hos far er en kombinasjon av at han identifiserer seg mest med far, at han som gutt trives med fars stil og interesser, at han opplever at han stort sett er en greiere gutt hos far og at han tror at dagliglivet hos far vil bli nær slik det nå er i helger og ferier."
Ut fra den sakkyndiges beskrivelse av Cs ønske og hennes refleksjoner rundt dette, sammenholdt med de øvrige beviser vedrørende Cs eventuelle preferanse, er lagmannsretten sterkt i tvil om C egentlig mener at han helst vil bo hos sin far. Den sakkyndige uttalte også under ankeforhandlingen, at dersom C hadde bodd hos sin far, kan det hende han hadde gitt uttrykk for den omvendte oppfatning. Under alle omstendigheter finner lagmannsretten ikke å kunne legge avgjørende vekt på en snart niårings standpunkt, men anser det som et moment i vurderingen på linje med de andre momenter.
Ut fra en helhetsvurdering av bevisene i saken og ut fra det inntrykket lagmannsretten har dannet seg av partene, er lagmannsretten kommet til at C fortsatt bør bo hos A. Det er lagt vekt på at hun har vært hovedomsorgspersonen og at hun vil innrette seg slik at hun kan kombinere sitt fremtidige yrkesaktive liv med det å ha den daglige omsorgen for de tre barna. Den sakkyndige har uttalt at faren synes å mestre Cs adferdsproblemer på en bedre måte enn moren, og at han er fastere når det gjelder grensesetting overfor C. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det vil være best for C å vokse opp hos sin far.
Lagmannsretten legger også vekt på at C nå synes å ha falt til ro på Stokkeland skole, og at han viser fremgang også faglig, jfr. elevrapporten av 11. desember 1995, som ble fremlagt under ankeforhandlingen. En flytting vil etter lagmannsrettens syn kunne virke hemmende på den positive utvikling.
Lagmannsretten har også lagt vekt på at C ikke bør vokse opp uten daglig omgang med sine søsken. Den sakkyndige uttalte under ankeforhandlingen at Cs søsken spilte en viktig rolle for ham. Det synes også å være en klar tendens til ikke å dele en søskenflokk, jfr. Lucy Smith og Peter Lødrup, Barn og Foreldre, 4. utgave side 98 flg.
Lagmannsretten har tatt hensyn til at Cs behov for farskontakt synes godt ivaretatt ved partenes uttalte forståelse av betydningen av samværsretten.
Lagmannsretten avsier i hovedsaken dom i samsvar med påstanden fra A.
Dommen er enstemmig. - - -
B har krevd midlertidig avgjørelse for at C skal bo hos ham inntil saken er endelig avgjort. C vil da kunne begynne på Langenes skole etter juleferien.
Barneloven §39 annet ledd 2. punktum kommer til anvendelse, og det må således foreligge særlige grunner for endring av den tidligere avgjørelse.
C har nå bodd sammen med sin mor siden kort tid etter byrettens dom, og det følger av domsresultatet i hovedsaken at lagmannsretten finner omsorgen hos A å være best. De samme grunner som fremgår av hovedsaken tilsier at den midlertidige tilstand bør opprettholdes. Det avsies kjennelse i samsvar med påstanden fra A.
Kjennelsen er enstemmig.
Begge parter har for lagmannsretten som for byretten hatt fri sakførsel. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Ut fra sakens karakter, herunder opplysningene i den sakkyndiges rapport om Cs ønsker, finner lagmannsretten at B ikke bør pålegges å dekke det offentliges utgifter ved saken for lagmannsretten, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Kjennelsesslutning:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.