LA-1995-622

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-08-21
Publisert:	LA-1995-00622
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik namsrett Nr: 254/95 D - Agder lagmannsrett LA-1995-00622 K
Parter:	Kjærende part: Den norske Stats Husbank Kjæremotpart: A
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, lagdommer Trude Sæbø, førstelagmann Arne Christiansen
Lovhenvisninger:	Gjeldsordningsloven (1992) §5-3, Gjeldsordningsloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §384, §385, §386, §5-2

Ved kjennelse av 16. mai 1995 stadfestet Larvik namsrett forslag til tvungen gjeldsordning fremsatt av A. As opprinnelige forslag gikk ut på en gjeldsordningsperiode på 5 år, jfr. gjeldsordningsloven §5-2 første ledd 2. punktum. Under rettsmøte til behandling av forslaget 16. mai 1995, hvor A møtte sammen med en representant for namsmannen og en representant for Den Norske Bank, begjærte Den Norske Bank gjeldsordningsperioden forlenget til 7 år, noe A samtykket i. I namsrettens stadfestelseskjennelse er gjeldsordningsperioden satt til 7 år.

Den Norske Stats Husbank har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett, og har begrunnet kjæremålet slik:

"Husbanken har i sin aksept av forslaget av 02. mai 95 presisert at vår aksept gjelder en ordning som varer i fem år.

Av stadfestelsen fremgår det at skyldner har endret forslaget i rettsmøtet slik at ordningen skal vare i syv år.

Husbanken mener at dette endringsforslaget burde vært forelagt oss som kreditorer for uttalelse før forslaget stadfestes.

Vi viser i den forbindelse til gjeldsordningsloven §5-3 der det heter: "I rettsmøte kan skyldneren endre forslaget dersom det er nødvendig for å avhjelpe en hindring for stadfestelse. Fordringshavere som endringen er til skade for skal gis adgang til å uttale seg om endringen.

Namsretten kan om nødvendig forlenge gjeldsforhandlingsperioden."

Husbankens krav er sikret ved pant. Gjeldsordningen innebærer at lånet blir betjent med renter i gjeldsordningsperioden og med avdrag etter at gjeldsordningsperioden er over. Når gjeldsordningsperioden forlenges med to år er dette til skade for Husbanken fordi dette innebærer en ytterligere avdragsutsettelse på to år.

Forslaget burde derfor vært forelagt Husbanken for uttalelse.

Husbanken kan som en landsomfattende kreditor ikke møte i samtlige rettsmøter der gjeldsordningssaker behandles. Vi kan derfor ikke akseptere at det forhold at vi er varslet om rettsmøtet ivaretar vårt behov for å kunne ta stilling til endringsforslag som fremkommer etter at det skriftlige forslag er behandlet.

I tillegg kommer at en økning av gjeldsordningsperioden utover hovedregelen som er fem år skal begrunnes særskilt jfr. gjeldsordningsloven §5-2: "En gjeldsordningsperiode skal vare i fem år. Dersom det foreligger særlige grunner kan en annen gjeldsordningsperiode fastsettes."

Det forhold at DNB ønsker en lengre gjeldsordningsperiode er etter vårt syn ikke en særlig grunn idet kreditorer som får dividendeutbetaling alltid vil ha interesse i en lengst mulig ordning.

Av hensyn til skyldner bør en være varsom med å forlenge gjeldsordningsperioden idet livsoppholdssatsene er beregnet til å kunne holde i en femårsperiode. Dersom gjeldsordningsperioden skal utvides må derfor livsoppholdssatsene økes. En forlengelse av gjeldsordningsperioden vil øke faren for at ordningen brytes. Dette kan få alvorlige følger for skyldner og vil være til skade for Husbanken.

Av disse grunner ber Husbanken om at saken tas opp til ny behandling og at man setter gjeldsordningsperiodens lengde til fem år."

A har ikke inngitt tilsvar til kjæremålet.

Lagmannsretten viser til gjeldsordningsloven §5-3 tredje ledd 2. punktum, hvor det er bestemt at fordringshavere skal gis adgang til å uttale seg om endringer i et gjeldsordningsforslag når endringen er til skade for vedkommende fordringshaver. Det er etter lagmannsrettens mening ikke tvilsomt at namsretten etter denne bestemmelsen skulle ha innhentet uttalelse fra Husbanken før retten eventuelt bestemte seg for å forlenge gjeldsordningsperioden for A fra 5 til 7 år, idet en slik forlengelse som påpekt er til skade for Husbanken som fordringshaver. Det er en feil ved saksbehandlingen at uttalelse fra Husbanken ikke ble innhentet. Det anses videre sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på namsrettens avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §384 første ledd.

Kjæremålet tas etter dette til følge, slik at namsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling, jfr. tvistemålsloven §385 og §386 annet ledd.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Namsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.