LA-1995-651
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-10 |
| Publisert: | LA-1995-00651 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-01172 A/06 - Agder lagmannsrett LA-1995-00651 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1996-00481K . |
| Parter: | Ankande part: MRM Plast Moss A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Jan Strøm). Ankemotpart: Falconbridge Nikkelverk AS (Prosessfullmektig: Advokat Dag Steinfeldt). |
| Forfatter: | Lagdomar John Årseth Lagdomar Asbjørn Nes Hansen Ekstraord. lagdomar Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §180 |
MRM Plast Moss AS har gått til sak mot Falconbridge Nikkelverk AS med krav om skadebot for påstått brot på samarbeidsavtale om leveransar av såkalla anodelister, som vert nytta i samband med raffinering av nikkel. Kristiansand byrett sa dom i tvisten 11. april 1996 med slik domsslutning:
1. Falconbrigde Nikkelverk AS frifinnes.
2. MRM Plast Moss AS dømmes til å betale Falconbridge Nikkelverk AS saksomkostninger med kr 69947,- - sekstinitusennihundreogførtisyv - .
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dei nærare faktiske omstenda i saka, partsutsegnene for byretten og grunngjevinga for resultatet går fram av domen.
MRM Plast Moss AS, med advokat Jan Strøm som prosessfullmektig, har anka byrettsdomen til Agder lagmannsrett. Anken rettar seg mot provsvurderinga og rettsbruken til byretten. Falconbridge Nikkelverk AS, med advokat Arne Didrik Kjørnæs v/advokat Gunnar H. Heiberg som prosessfullmektig, har i anketilsvar teke til motmæle og dessutan kravt endring av sakskostnadsavgjerda. Like før ankeførehavinga fekk lagmannsretten melding om at advokat Dag Steinfeld hadde overteke som prosessfullmektig for ankemotparten.
Det var ankeførehaving i Kristiansand 14. og 15. mars 1996. Ved sidan av prosessfullmektigane møtte for ankeparten styreformann og dagleg leiar Bjørn Strøm og for ankemotparten MA-sjef Svein Sørum, den siste med status som vitne. Retten tok imot partsforklaring frå Strøm og vitneforklaring frå Sørum og fem andre vitne. Prosessfullmektigane dokumenterte ein del skriftlege prov som vert nemnde nedanfor så langt det trengst for avgjerda. Saka står i det meste i same stode for lagmannsretten som for byretten.
Ankeparten v/advokat Strøm har i hovudsak halde fram:
Det opphavlege selskapet MRM Plast AS og Falconbridge hadde ei avtale om fast forretningssamband som innebar at MRM Plast hadde fyrsteretten til å produsera anodelister for Falconbridge, så framt verksemda var tevlefør. Falconbridge braut denne samarbeidsavtala ved at selskapet Diobe AS i desember 1993 fekk i oppdrag å produsera slike lister, utan at MRM Plast fekk eit reelt høve til å tevla med Diobe om leveransen. Ankeparten krev skadebot for tapet ved å mista dei framtidige leveransane.
Når det gjeld innvendinga Falconbridge har reist om at MRM Plast Moss AS, som er eit selskap som vart stifta 1. september 1993, ikkje er rette innehavar av skadebotkravet, held ankeparten seg til det byretten har nemnt om spørsmålet. Etter at det var klårt at Falconbrigde hadde brote samarbeidsavtala med det gamle selskapet MRM Plast AS, vart skadebotkravet overført til det nystifta selskapet. Det kan elles ikkje trekkjast rettslege konsekvensar av at ein bar seg noko formlaust åt i ein overgangsfase i samband med endringane i selskapsstrukturen.
Brevet som advokat Jan Strøm - som styreformann i MRM Plast AS - sende til Falconbridge 20. desember 1989, viser at dei to selskapa i møte 30. november 1989 hadde kome til semje både om det skadebotkravet MRM Plast då hadde reist og om det framtidige samarbeidet. Produksjonen av lister i CPVC sette store krav til og hadde mykje å seia for MRM Plast, og det var Falconbridge klår over. Det var semje om at MRM Plast skulle halda fram med å produsera anodelister for Falconbridge, også om ein gjekk over til eit nytt råmateriale. Spørsmålet om å gå over til å nytta PVDF som råmateriale i listene, vart teke opp på møtet. MRM Plast gjekk monaleg ned på skadebotkravet nett av di samarbeidet mellom partane skulle halda fram. Ut frå den gode røynsla Falconbridge hadde med MRM Plast som leverandør av anodelister, var det lett for Falconbridge å gå inn på ei fast samarbeidsavtale.
Det var ikkje noko påfallande i at ei minneleg løysing vart stadfest i eit brev. Dersom det skulle vera så at målsmennene for Falconbridge på møtet 30. november 1989 hadde overskride sine fullmakter, fekk dei føresette i verksemda vita om avtala etterpå, ved at brevet frå 20. desember 1989 sirkulerte på Falconbridge. Dersom leiinga var usamd i innhaldet, laut ein i tilfelle ha teke til motmæle. Det var ein føremon for båe partar at løysinga innebar ei kopling mellom skadebotkravet og framtidige leveransar.
Det er ikkje grunnlag for å seia at avtala vanta naudsynte komponentar. Det avgjerande var at det skulle vera eit fast, varig forretningssamband mellom partane, under føresetnad av at MRM Plast var tevlefør i alle stykke i framtida. Avtala måtte vera slik å forstå at dersom nokon av partane ville koma ut av tilhøvet, måtte det vera ein sakleg grunn for det.
Det som hende hausten 1993, ved at Falconbrigde valde ein annan leverandør for anodelister utan å gje MRM Plast ein reell sjanse til å koma med tilbod, utgjer ikkje eit sjølvstendig grunnlag for skadebotkravet, men knyter seg til avtala som kom i stand i november/desember 1989. Denne avtala måtte i alle høve vera slik å forstå at Falconbridge hadde plikt til å be om tilbod frå MRM Plast, og gje verksemda ein reell sjanse til å tevla om leveransen.
Byretten har med urette lagt til grunn at Biobe AS hadde utvikla eit nytt produksjonskonsept. Det var dei same teikningane som kunne nyttast, men med ei tilpassing som fylgje av overgangen frå CPVC til PVDF. Det at Falconbridge sende eit brev til MRM Plast 1. desember 1989, med ein frist på åtte dagar for å gje tilbod, må reknast som ei vedgåing av dei avtalemessige skyldnadene i høve til samarbeidsparten. MRM Plast hadde ikkje høve til å finrekna på prisane med den korte tilbodsfristen som var sett. Falconbridge måtte difor ha ei plikt til å ta opp med MRM Plast om sistnemnde kunne gå ned i pris etter at tilbodet låg føre, noko verksemda ville ha vore i stand til. I den vedgåinga som Falconbridge kom med i brev 28. januar 1994 må liggja at MRM Plast skulle ha fått tilslaget, så framt verksemda var tevlefør.
Kravet som er reist i saka gjeld skadebot for den positive kontraktsinteressa ved at MRM Plast ikkje fekk dei framtidige leveransane på anodelister, med utgangspunkt i ein tidbolk på fem år frå 1994.
Ankeparten har for lagmannsretten sett fram slik påstand:
1. Falconbridge Nikkelverk AS tilpliktes å betale erstatning til MRM Plast Moss AS, begrenset oppad til kr 1750000,-.
2. Falconbridge Nikkelverk AS tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten v/advokat Steinfeld har i hovudsak halde fram:
Prinsipalt vert det hevda at det ikkje låg føre noka avtalerettsleg binding mellom MRM Plast AS og Falconbrigde etter 1. januar 1990, då den skriftlege avtala frå 1986 gjekk ut. Korkje grunnlaget for eller innhaldet i ei eventuell ny avtale er klårlagt. Etter at 1986-avtala gjekk ut, vart MRM Plast reint faktisk handsama som leverandør, utan at Falconbrigdge var rettsleg bunden til å plassera ordrar hjå dette selskapet. MRM Plast bar seg heller ikkje åt som om selskapet skulle ha noko rettskrav på å vera leverandør av anodelister.
Emnet for tvisten mellom partane hausten 1989 var eit reint pengekrav frå MRM Plast si side, som vart imøtekome ved at Falconbridge betala eit pristillegg på kr 175000 ved nye ordrar og også plasserte ordrar for lageroppbygging. Dei to som møtte for Falconbridge på møtet hjå advokat Strøm 30. november 1989, hadde ikkje fullmakt til å gjera ny samarbeidsavtale, og ei slik avtale kom heller ikkje i stand. Brevet som advokat Strøm sende 20. desember 1987, kan ikkje lesast som ei stadfesting av ei munnleg avtale.
Dersom det skulle ha kome i stand ei avtale på møtet 30. november 1989, er det uklårt kva innhaldet skulle vera. Ankeparten lt til å meina at avtala skulle gjelda utan tidsavgrensing. Det er uklårt om MRM Plast skulle ha førerett berre ved beste tilbod, eller om verksemda også skulle ha høve til å "klatra" i tilbodsrunden. Det er ikkje opplyst noko om kva motyting MRM Plast i tilfelle skulle prestera for å sikra ein balanse i avtalehøvet.
Det er ikkje noko rettsleg grunnlag for å hevda at det har kome i stand ei - formlaus og uklår - avtale i dette høvet. Ved komplekse avtaler vil det at sentrale element vantar, "være en meget sterk formodning for at endelig avtale ikke er sluttet", jf. Rt-1992-1110 på side 1114.
Subsidiært vert det halde fram at Falconbridge må frifinnast av di det ikkje var høve til å overdra retten etter eventuelle leveransekontraktar frå det tidlegare selskapet MRM Plast AS til det nystifta selskapet MRM Plast Moss AS, og også av di retten reint faktisk ikkje vart overdregen. Det opphavlege selskapet var insolvent og verksemda der vart avvikla 1. august 1993. Det vert ikkje hevda av ankeparten at det låg føre noko avtalebrot frå Falconbridge si side på dette tidspunktet. Det nye selskapet hadde ein annan eigarstruktur og må reknast å vera underkapitalisert. For Falconbridge ville det tvillaust ha noko å seia kva selskap som gjekk inn som kontraktspart. Det vart heller ikkje gjeve melding til Falconbridge om at produksjonsrettane skulle ha vorte overførde til eit nystifta selskap.
Atter subsidiært vert det halde fram at ei eventuell avtale ikkje omfatta leveransar av anodelister i råstoffet PVDF. Ytterlegare subsidiært vert det halde fram at MRM Plast ikkje var tevlefør ved det tilbodet som vart gjeve, og at Falconbrigde då stod fritt til å velja ein annan leverandør.
Når det gjeld utrekninga av skadebotkravet, kan det ikkje reknast med at Falconbridge ville ha bunde seg til å tinga leveransar i fem år. Ankeparten har heller ikkje ført prov for tapet sitt. Det opphavlege selskapet MRM Plast AS hadde eit negativt dekningsbidrag. Det er heller ikkje rekna med stor nok reduksjon i lønskostnader og ikkje teke omsyn til plikta til å avgrensa tapet.
Ankemotparten har for lagmannsretten sett fram slik påstand:
1. Kr.sand byretts dom i sak nr. 94-1172 A/06 pkt. 1 stadfestes.
2. MRM Plast Moss AS dømmes til å betale saksomkostninger for byretten med kr 69947,- med 12 % p.a. forsinkelsesrente fra og med 25. april 1995 til betaling skjer, samt kr 25000,-, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
3. MRM Plast Moss AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Lagmannsretten er komen til at anken ikkje kan føra fram, slik at ankemotparten vert frifunnen på det prinsipale grunnlaget for lagmannsretten.
Når det gjeld grunngjevinga for at det ikkje kan reknast å ha kome i stand ei avtale om fast samarbeid mellom MRM Plast AS og Falconbridge Nikkelverk AS i november/desember 1989, viser lagmannsretten til, og held seg til, domsgrunnane åt byretten, inntekne under overskrifta "Vedr. erstatningskravet" på side 9 og 10 i rettsboka.
Provføringa for lagmannsretten gjev ikkje grunnlag for å slutta at deltakarane på møtet 30. november 1989 kom til semje om ei bindande avtale slik det vert hevda av ankeparten. Lagmannsretten kan vidare ikkje sjå at brevet som advokat Strøm sende 20. desember 1989 kunne oppfattast som stadfesting av ei munnleg avtale om eit fast og varig samarbeid når det i brevet m.a. heitte:
"Det var møtets konklusjon at MRM-Plast A/S fortsetter som produsent for Falconbridge når det gjelder disse lister, men det er fremtidig ikke noe spørsmål om periodiske uttak.
Falconbridge vil bestille lister etter løpende behov."
Heller ikkje når ein ser brevet i ljos av det føregåande brevskiftet mellom partane, kan det vera grunnlag for å tolka brevet slik ankeparten gjer. Derimot er det ikkje noko som tyder på at Falconbridge på denne tida hadde konkrete planar om å velja ein annan leverandør for anodelistene. Det viser seg då òg ved at ein fyrst fire år seinare, hausten 1993, gjekk til ein annan leverandør. Det synest såleis å ha vore uttrykk for ei samforståing mellom partane når det vart sagt i brevet at "MRM Plast A/S fortsetter som produsent for Falconbridge", og det kunne ikkje vera nokon grunn for Falconbridge til å reservera seg mot denne formuleringa.
Sett på bakgrunn av at partane i 1986 hadde gjort ei skriftleg avtale om leveransar som var tidsavgrensa fram til 1. januar 1990, ville det ha vore påfallande om ei ny samarbeidsavtale utan tidsavgrensing hadde kome i stand på møtet 30. november 1989. Til dette kjem at heller ikkje andre avtalevilkår var presiserte.
Det er ikkje opplyst at MRM Plast AS gjorde spesielle investeringar i tillit til at det skulle ha kome i stand ei ny samarbeidsavtale til avløysing av 1986-avtala som galdt fram til 1. januar 1990. Det som er opplyst om investeringar i nye maskiner og utstyr, gjeld overgangen til bruk av CPVC som råstoff i 1986.
Som nemnt av byretten, fekk MRM Plast i røynda knapt høve til å tevla med Biobe AS om leveransar i PVDF hausten 1993. Men det er ikkje grunnlag for å slutta at Falconbridge, ved å be om tilbod frå MRM Plast, indirekte skal ha vedgått å ha ein skyldnad overfor MRM Plast ut frå ei samarbeidsavtale. Åtferda til Falconbridge i samband med denne tilbodsrunden kan ikkje under noko omstende gje ankeparten eit krav på skadebot for den positive kontraktsinteressa knytt til den påståtte samarbeidsavtala.
Lagmannsretten byggjer såleis avgjerda av ankesaka på at det ikkje låg føre ei avtalerettsleg binding. Falconbridge kan ikkje då verta skadebotansvarleg ved å velja ein annan leverandør for anodelistene.
Etter dette går lagmannsretten ikkje inn på dei subsidiære frifinningsgrunnlaga som ankemotparten har gjort gjeldande.
Anken har som nemnt ikkje ført fram, og domen åt byretten vert stadfest. Lagmannsretten har ikkje vore i tvil om resultatet, og ankeparten bør bera sakskostnadene til ankemotparten for lagmannsretten i samsvar med hovudregelen i tvistemålsloven §180 fyrste leden. Advokat Steinfeld har sendt inn kostnadsoppgåve på kr 88249, der salæret utgjer kr 77700. Ankeparten har protestert på salærkravet. Lagmannsretten viser til at saka har reist ordinære avtalerettslege problemstillingar og at ho i det meste har stått i same stode for lagmannsretten som for byretten. Salæret må reknast å vera i høgste laget i høve til det som var turvande for å få ankesaka "betryggende utført", og kan høveleg setjast til kr 60000, jf. tvistemålsloven §176 fyrste leden. Samla sakskostnader for lagmannsretten vert etter dette kr 70549.
Det skal leggjast til at mogelege meirkostnader i samband med skifte av prosessfullmektig ikkje kan reknast som turvande utgifter i dette høvet. For byretten og under ankeførebuinga var det advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co. v/advokat Arne Didrik Kjørnæs v/advokat Gunnar H. Heiberg som var oppgjeven som prosessfullmektig. Det er ikkje opplyst nokon grunn til at advokat Kjørnæs valde å overlata saka til ein annan partner i advokatfirmaet, advokat Steinfeld, etter at advokat Heiberg slutta å praktisera.
Sakskostnadsavgjerda til byretten vert stadfest, med di lagmannsretten òg er samd med byretten i nedsetjinga av salæret for denne instansen.
I samsvar med påstanden frå ankemotparten gjev lagmannsretten dom for at det skal svarast forseinkingsrente av idømde sakskostnader for båe rettar frå oppfyllingsfristen.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
1. Domen i byretten vert stadfest.
2. I sakskostnader for lagmannsretten skal MRM Plast Moss AS betala 70549 - syttitusenfemhundreogførtini - kroner til Falconbridge Nikkelverk AS innan 2 - to - veker etter at denne domen er forkynt.
3. MRM Plast Moss AS skal svara 12 - tolv - prosent årleg forseinkingsrente av idømde sakskostnader for byretten rekna frå 2. mai 1995 og av idømde sakskostnader for lagmannsretten rekna frå oppfyllingsfristen og til betaling skjer.