LA-1995-652
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-08-30 |
| Publisert: | LA-1995-00652 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn namsrett Nr: 95-613 - Agder lagmannsrett LA-1995-00652 K |
| Parter: | Kjærende part: Helge Langbach (Prosessfullmektig: Advokat Morten Wexels). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Inge Hobæk, Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, §13, §2-7, §4-5, Gjeldsordningsloven (1992) |
Helge Langbach fremmet ved brev 7. mars 1995 søknad til namsmannen i Skien og Porsgrunn om gjeldsforhandling. Han har en gjeld på omkring 1,5 millioner kroner. Saken ble oversendt fra namsmannen til namsretten den 4. april 1995. Av oversendelsesbrevet fremgår at namsmannen fant at betingelsene i gjeldsordningsloven §2-7 var til stede. Namsretten avsa 28. juli 1995 kjennelse med slik slutning:
"Søknad om åpning av gjeldsforhandlinger fra Helge Langback, Rønningjordet 16, 3718 Skien, tas ikke til følge."
Kjennelsen er begrunnet med at en åpning av gjeldsforhandling i det foreliggende tilfelle ville virke støtende for andre skyldnere og samfunnet forøvrig, jfr. gjeldsordningsloven §13 annet ledd. Det ble vist til at familien hadde en samlet inntekt på 491000 kroner i året, at hus, to hytter og bil var ektefellens særeie og at ektefellen disponerte over bankinnskudd på 175439 kroner og en livsforsikringspolise med gjenkjøpsverdi på 40977 kroner. Retten fant i mangel av andre opplysninger å måtte legge til grunn at hustruens særeiemidler og andre midler hun disponerte over var bygget opp som et resultat av begge ektefellers inntekt og arbeidsinnsats under samlivet. Nærmere om sakens faktiske og rettslige side fremgår av namsrettens kjennelse.
Helge Langbach har påkjært namsrettens kjennelse. Hans begrunnelse for kjæremålet kan sammenfattes slik:
Helge Langbach inngikk ekteskap med sin nåværende ektefelle, Berit Langbach, i 1976. Det ble da opprettet ektepakt med særeie for ektefellen. Bakgrunnen for dette var den ulike økonomiske situasjon som partene var i. Helge Langbach hadde bak seg et oppløst ekteskap og var praktisk talt ubemidlet. Berit Langbach hadde bankinnskudd og opptok i 1975 lån på 15000 og 16000 kroner for kjøp av henholdsvis bil og leilighet. Hennes mor undertegnet som selvskyldner for ett av lånene, og som ledd i dette tegnet Berit Langbach en livforsikring med moren som begunstiget. Det er denne livpolisen som er nevnt i namsrettens kjennelse med en gjenkjøpsverdi på 40977 kroner.
Familiens enebolig med en antatt verdi på 600000 kroner ble kjøpt i 1977 for 220000 kroner. Kjøpet ble finansiert ved at Berit Langbach solgte sin leilighet, ved kontanttilskudd fra hennes side og ved et banklån på 120000 kroner som ble tatt opp i henhold til en sparekontrakt Berit Langbach hadde inngått tidligere.
I oktober 1977 arvet Berit Langbach 28476 kroner etter sin tante.
Berit Langbach er enebarn, og hennes mor, som er enke siden 1959, og en morbror, som døde i 1988, har bodd hos henne. Moren arvet sin barnløse søster og sin bror. Morens økonomi har vært slik at hun har hatt anledning til å bidra til datterens økonomi.
Kort tid før konkurs i Helge Langbachs selskap Dailys AS tok Berit Langbach opp et lån på 250000 kroner med pant i hennes eiendom i Kragerø, og lånet ble brukt til å innfri Helge Langbachs mellomværende med selskapet. Helge Langbach mener forøvrig at avslag på skjenkebevilling er årsak til konkursen.
Berit Langbachs nettoformue er i søknaden oppgitt til 586904 kroner. Det er godt samsvar mellom dette og hennes økonomiske evne. Hun hadde formue ved ekteskapsinngåelsen, har oppebåret en ikke ubetydelig inntekt i 23 år, har mottatt arv og fått tilskudd fra sin mor.
Ut fra de omstendigheter det er redegjort for i det foranstående, hevdes det at en åpning av gjeldsforhandling ikke vil virke støtende. Bestemmelsen i gjeldsforhandlingsloven §1-3 annet ledd tar sikte på de rene misbrukssituasjoner hvor det er foretatt unndragelse av midler.
Den kjærende part har en viss forståelse for namsrettens avgjørelse med de ufullstendige opplysninger retten hadde. Dette skyldes at Helge Langbach hos namsmannen fikk opplyst at det ikke hadde noe å si hvordan ektefellen hadde opparbeidet sin formue. Dette er i samsvar med lovens system om at ektefellene skal ses hver for seg.
Langbach har nedlagt slik påstand:
"1. Søknad om å oppnå gjeldsforhandlinger fra Helge Langbach, Rønningjordet 16, 3718 Skien, tas tilfølge.
2. Helge Langbach tilkjennes saksomkostninger i form av rettsgebyr kr 2910,- og salær til advokat Wexels med kr 3000,-."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og er enig med namsretten i at gjeldsforhandling i et tilfelle som det foreliggende ville være i strid med gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd.
I likhet med namsretten viser lagmannsretten til at søkeren er medlem av en husstand hvor ektefellene samlet har en inntekt på 491000 kroner i året. Dette er en inntekt som f.eks. blant statsansatte oppnås av et fåtall i det øverste sjefsjikt. Familien vil fortsatt disponere enebolig til omkring 600000 kroner, to hytter til en verdi av 100000 og 400000 kroner og en personbil av merket VW Golf 1986-modell, som alt tilhører søkerens ektefelle. Namsretten har videre lagt til grunn at ektefellen disponerer et bankinnskudd på 175439 kroner, og dette er ikke imøtegått i kjæremålserklæringen. Videre har hun en livspolise med en gjenkjøpsverdi på 40977 kroner. En gjeldsordning vil således kunne gjennomføres uten at at dette medfører noen vesentlig forringelse av søkerens levestandard bl.a. med hensyn til bolig og fritidseiendommer. Søkeren og hans familie vil her fremdeles være i en bedre stilling enn en gjennomsnittsfamilie.
Lagmannsretten må videre legge til grunn at søkeren i vesentlig grad må ha bidratt til anskaffelsen av de aktiva som nå opplyses å være hustruens særeie eller tilhøre hennes rådighetsdel, eventuelt ved å ha stått for utgifter til familiens underhold slik at ektefellen har kunnet anvende sine inntekter mer eller mindre ubeskåret til anskaffelse eller opparbeidelse av de foran nevnte aktiva. Det som er opplyst i kjæremålet om ektefellens inntekter, kan ikke i tilstrekkelig grad forklare at hun har hatt økonomisk evne til å opparbeide denne formue samtidig med at hun har bidratt med sin forholdsmessige del til familiens underhold. I sakens dokumenter finnes selvangivelser for ektefellen for 1991, 1992 og 1993 og for søkeren for 1991. Ifølge disse var ektefellens inntekter i 1991 og 1992 henholdsvis 122570 og 58056 kroner, og det fremgår at hun da var sykepleierstudent. Søkerens inntekt i 1991 var 341402 kroner. Først i 1993 oppnådde ektefellen en inntekt på omkring 200000 kroner. De her nevnte inntektstall underbygger antagelsen om at anskaffelsen av de nevnte aktiva i vesentlig grad skyldes søkerens inntekter.
I kjæremålet er det gjort gjeldende at ektefellenes økonomi må ses isolert ved spørsmålet om det skal gis adgang til gjeldsforhandlinger. Lovens §4-5 annet ledd gir anvisning på en helhetsbedømmelse av eiendelene til alle husstandsmedlemmer når det gjelder innholdet av gjeldsordningen, og en slik helhetsbedømmelse må det være rom for også ved vurderingen av om gjeldsforhandling skal åpnes, jfr. Graver, Gjeldsordningsloven 52 og 108.
Etter det utfall saken får i lagmannsretten er det ikke grunnlag for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.